… å ha fine planer å glede meg til
… å puste i frisk luft på en tur i skogen
… å se spennende dyrespor i nysnøen
… å drikke en god kopp te
… å høre god musikk
… å snakke med noen som betyr noe for meg
… å se at månen lyser så det glitrer i nysnøen
… å mestre noe som er utenfor komfortsona…
… å ha muligheten til å prøve (se forrige punkt)
… å tenne et bål og nyte stunda
… og mange, mange flere ting.
Takk til utifriluft og ukas helgeutfordring.
Aking gjør meg også glad 🙂
Dagens bilde har ikke akkurat noe særlig med friluftsliv å gjøre. Bortsett fra at grana har vokst i friluft, da😉.
Men det forteller jo hva jeg har gjort i dag. Juletrekroken er nå gjenerobret av klesvask til tørk. God januarhelg 🙂
Men går du på truger så går det så definitivt lettere nedover bakken. Og spesielt hvis «noen» har gått opp løypa først. Så denne bakken gikk jeg nedover:
Men siden det var så «lett» i dag i forhold til før i uka, så gikk jeg halve bakken opp igjen også og forlenget løypa mi med omtrent 500 meter mer tråkk. Det var tungt det også. Og selv om rådyra hadde strevd seg fram foran meg, både delvis i mitt gamle spor og der jeg la nye, så hjalp liksom ikke det. De har det tungt om dagen. For det er lite truger på de beina.
Vintermagien i januarskogen min er helt spesiell nå. Og slike blanke dager slik som denne fredagen er rimelig velkomne. Og i dag slapp jeg jammen meg å måke snø før turen, og jeg kunne forlate både «bulgarsk utfall» og «mountain climber» og gå rett til skogs etter styrketreninga.
DET passet meg bra!
Nettopp! Mens verden går av skaftet og verdensherredømme frister de “store” menn både i øst og vest:
“Er’u dåli i øvva i dag? Du har briller ser je!”, sa`n 5-åringen som møtte meg ved arbeidsdagens start i dag.
Riktig observert; jeg hadde briller. Og riktig diagnostisert; jeg hadde vondt i øyet. Ett av dem.
Dermed ble dagens bilde en selfie. Med “dåli øvve” og briller🤓
Mat må man ha! Og når det kommer invitasjon til middagsdate en onsdag i januar så er det bare å trosse subbete føre og dørstokkmil og di: Ja takk!
Takk for hyggelig date! Må gjentas!
De siste dagene har vært sånn typisk. Når snøbrøytinga er unnagjort så går det bare noe som føles som et par nanosekunder før det må måkes på nytt igjen. Akkurat slik repeterende og uendelig arbeid som oppvask og klesvask og slikt. Det fylles på igjen. Vi kan muligens kalle det sisyfos-arbeid. Både snøen og vaskinga. Oppattat og oppattat…
Så dagens trening ble i grunn ganske så eksakt lik gårsdagens. Snømåking. Og trugetur. Det var stort sett overhodet ikke mulig å se hvor jeg hadde gått i går. Bare et lite stykke nedi skogen kunne jeg så vidt ane at noe hadde tråkket. Så dagens trugetur i nysnø ble om mulig minst like hard som gårsdagens. Og nå snør det igjen, denne gangen mer eller mindre rett ned, så jeg får visst flere muligheter.
Heldige meg som klarer å måke snø og gå på truger. Og jeg kan ikke skjønne at ikke treningseffekten er høyere enn «innetreninga» noen gang får blitt 😊. Det kjennes sånn. En vinn, vinn situasjon, velger jeg å kalle det.
Sånn så bakken ut da jeg hadde tråkket nedover i går. Og jeg var veldig fornøyd med stien min 😉
Her er bakken før jeg fikk tråkket meg nedover i dag. På’n igjen.
Nedi skogen kunne jeg i alle fall styre etter egne spor fra i går.
Det var ikke mange dyrespor i dag. Bortsett fra der skogen var tett nok til å skape litt bedre underlag. Og her da. Dette hadde nok vært både matstasjon og soveplass for rådyra.
Dagens foto er av snø. Så klart. Jeg har jo vært ute og bakset med det hvite stoffet (!) både med snøskuffe og truger i dag.
Det er mye snø. Men dagens bilde er av LITT snø. Inni garasjen. Fetteren min hadde 30 cm på golvet innafor gangdøra i vindfanget hjemme hos seg. Her hadde den heldigvis kun begitt seg inn i garasjen.
Jeg har ikke giddet å surmule verken av truende værmelding eller den faktiske snøstormen som har tatt over omgivelsene det siste døgnet. Det er oransje og gult og innstilte tog og stengte skoler og katastrofestemning i media. Og mange har utfordrende timer.
Her har vi gravd oss ut og inn i dag. Men vi graver oss ikke ned. Jeg er jo i den privilegerte situasjonen at jeg ikke MÅ av gårde fra a til b. Ikke hver dag i alle fall. Så værkaos kan jeg på en måte betrakte litt fra sidelinjen. Ikke som flue på veggen. Da hadde jeg blåst bort i dag.
Jeg har bestemt meg for at jeg skal gjøre alt jeg kan for å finne noe positivt med situasjoner jeg ikke får gjort noe med. Sånn som været. Og jeg er jo i utgangspunktet glad i snø. Vinter. Og så er jeg en «uværsfuggel». Uværsfugl. Det vil si at jeg alltid har likt å drive meg fysisk ute i grisevær. Mulig det fins en diagnose på slikt.
Derfor har jeg gledet meg til i dag i flere dager. Helt siden yr begynte å melde om snøvær! For jeg har gledet meg til at trugesesongen skal begynne. Og det har den i dag!
Store mengder løssnø er i utgangspunktet ikke drømmeforhold for trugetur. I dag var det tungt. Men; etter ei lita økt med snøskuffe på gårdsplassen (småbrukeren hadde tatt det meste) labbet jeg i vei nedover skogen. Det var til og med tungt i nedoverbakke! Men jeg fikk tråkket opp ei 900 meter lang løype med start på trappa hjemme. Det er greit å ha ei «såle» å gå på senere i vinter. Og forhåpentligvis orker jeg å gå litt lenger neste gang. Og da blir det mer løype!
Akkurat nå ser det ut til at jeg må gjøre jobben på nytt i morgen. Snøen driver fortsatt på tvers rundt hushjørnene og legger seg i djupe fonner. Til og med inni garasjen. Så i morra er det nok på’an igjen. Men det skal jeg vel klare!
Vi hører det vi også. Det er ingen tvil om det. Vi kunne ha sett på teve eller lest nettaviser om det. Men nok om det. Vi hører det. Det uler og suser rundt hushjørnene og i ovnen. Og snøen blåser og legger seg oppover vinduene rundt hele huset. Uti veien forbi huset er det rimelig stilt. Jeg kan lese på sosiale medier at vegen rett som det er er stengt nedi her på grunn av trailere og andre som ikke kommer opp bakkene. Andre bilister holder seg vel inne.
Da jeg var ute og kjørte før i dag hadde ikke været rukket å bli alt for heftig. Det er sjelden jeg kjører i 40 på E6, men i dag var det farten som gjaldt. Vi var nemlig mange der, pent tuslende i den doble køa bak brøytebilen som klarte begge filene samtidig. Da jeg kjørte andre veien en time tidligere gikk det litt fortere så jeg rakk det jeg skulle med mer enn romslig margin.
I kveld holder jeg meg inne. Rettere sagt under et pledd i sofaen. Med bok og muldvarp (se bilde). Vi syns det holder å høre vinterværet, vi. Og vi er heldige som slipper å ut på beina eller i bil i kveld. Lykke til alle dere som jobber i hjemmesykepleien, skal på nattevakt eller må ut å transportere deg sjøl fra a til b. Jeg misunner deg ikke. Ikke muldvarpen heller.
Muldvarpen er alltid med når litteratur skal fortæres 🙂
