“Hvorfor utsetter jeg egentlig meg selv for slikt som det her?”, sa avleggeren i dag. Vi tenkte i grunn i kor. Hvorfor gjør vi det? Enda en gang!?
Vi som er så redd for høyder at det er helt krise. Som har felt tårer i klatreveggen for at det er så skummelt. Og ikke minst jeg som begynner å slite på andre trinnet i gardintrappa…
Ta kabelbane til Monte og videre til den botaniske hagen, sa de. Det blir gøy sa de!
Og jada! Det var gøy! Og vi var panikkslagne. I alle fall innimellom. Men utsikt hadde vi. Og vi fikk god lunsj oppi der til fjells.
Og da dama som satt med øynene lukket ved siden av avleggeren hele veien ned sa “C’est fini!” da vi kom ned. Og mannen svarte “And we survived!”, kunne vi alle lunte lettet ut i varmen. Endelig i stand til å puste skikkelig igjen.
Og såpass rystet var vi at vi måtte rive av oss litt adrenalin på treningsrommet en lørdagsettermiddag😁
Jeg syns egentlig det er rart at han ikke kom før. Så mye godt og så mye luksuriøse greier som det fins her. Men det var vel nå det var tomt for rom, antakelig. Og dermed måtte han i land en tur. Jack Sparrow, altså.
Vi får se om han fortsatt ligger til land nedved kaia når vi kommer dit en gang utpå dagen. Jeg må bare drikke ferdig frokost først🙈
Ny diett – frokostbobler.Jack Sparrow på vei inn. Og en potensiell Helge Ingstad-situasjon…
Jeg kjører denne utsikten til frokost de neste dagene:
Både bloggeren og bloggen skal og vil bære preg av ferie og slaraffenliv i sus og dus ei ukes tid. Inngangen til år 2 etter å ha fått diagnosen syk og svak og dårlig bak skal feires👍. Feires med en avstikker av det lengre slaget og dermed med både ny utsikt, nye dufter og ukjente smaker. Lag dere en god mars!
Men jammen er jeg glad jeg gjorde det! Noen minutter med aurora før tannpuss var spektakulært nok for en innlending som ikke er vant til sånt. Og noen ganger er det faktisk vanskelig å gå å legge seg.
Det morsomste med blogg varierer vel fra blogger til blogger, går jeg ut ifra. Men for min del så syns jeg det er fryktelig stas når noe jeg skriver legges merke til. Av en eller flere, det spiller ikke så stor rolle. Men at noen ord som jeg i en eller annen sammenheng finner det for godt å feste til papiret (øøøøhhh, DET er jo tull: her fins det jo ikke papir og penn, kun digitale bevis), opplever en form for engasjement av mine ord; ja det er stas.
Nesten like stas som å skrive da. Selve skrivinga er vel mer et behov. Og et nødvendig og naturlig resultat av en hjerne som innimellom tar litt av i assosiering i kombinasjon med en livsstil som ofte ikke gir de beste forutsetninger for å få utløp for disse assosiasjonene. Skriving er fortsatt et overskuddsfenomen. Som definitivt er avhengig av inspirasjon.
Så da er det vel slik at det morsomste med blogg er skrivinga OG at det som skrives potensielt leses!?! Og så er det ganske ofte både interessant og det oppleves som treffende å lese det andre dyktige skribenter legger ut. Og la seg inspirere av det.
Akkurat nå så driver frodith og jeg med akkurat dette. Jeg leser hennes blogg; her; og skal plutselig både på kafe og ikke minst på jakt etter «street-art». Og det kommer det nok et blogginnlegg om etter hvert. Hvis jakta lykkes da. Og jammen klarte noen av mine ord å inspirere henne litt også, tror jeg. En vinn, vinn- situasjon, og ikke minst et bevis på at bloggen kan bidra til «hver-dag-teller»-målsettingen.
Morsomt!
Sist jeg dokumenterte streetart så fant jeg denne – i Arvika.
Hvilke dråper er det som får det til å renne over? Hvor mange dråper skal til for at det skal renne over for deg? Og hvilken dråpe er det som får det til å renne over? Når blir det for mye, rett og slett? Har det noe å si om dråpen havner i et halvfullt glass? Hva om den havner i et halvtomt glass? Hvor mange skal til før de sammen er mange nok til at det renner over?
Denne dråpen slipper taket og lar seg falle ut i tomrommet. Den kaster seg ut i verden og forsvinner i fritt fall før den igjen treffer fast grunn og legger seg til ro et helt annet sted enn der den engang oppsto. Den har ikke kontroll. Det er det naturens gang, og akkurat her varmegrader, som har. Den er prisgitt situasjonen og variablene i omgivelsene.
Jeg tolker dette som en positiv dråpe. En dråpe som bringer bud om vår og varmere tider. Selv om nordavinden uler rundt husveggen og sender dråpene ut på heisatur i løse lufta før de treffer snøen under. Ukontrollert, javisst! Men om du ikke har kontroll på mye så kan du jo forsøke å more deg underveis!?!
«Jeg håper du drømmer noe fint», var en av kommentarene jeg fikk på innlegget mitt i går kveld. Jeg kan ikke huske at jeg har drømt noe i natt. Jeg sover rimelig lett når jeg ligger ute, slik som i natt. Jeg får med meg når noe skjer, innbiller jeg meg. Svever i tomrommet mellom søvn og våken. I alle fall fikk jeg med meg at det plutselig ble vindstille utpå natta og at trafikken på veien i det fjerne dabbet av. Men det kjennes ut som jeg har sovet godt. Selv om liggeunderlaget gradvis gikk lufttomt i løpet av natta. Plutselig kunne jeg skimte et svakt lys gjennom røykluka i taket. Jeg måtte ikke ut av kokongen, les soveposen, før klokka var sju i dag tidlig. Og det er i grunn ganske sent til å være utenatt.
Det gjelder å holde det meste innenfor påsa’n når en våkner en vintermorgen i skogen. Det forteller nesetippen!Lyset slipper inn.I går kveld så det sånn ut. Da slapp jeg lyset ut så vidt.
Ja, jeg har sovet i skogen i natt. Nesten ute, som jeg skrev i går. Inne i en tipi. Eller lavvo, som litt flere har et forhold til. Jeg har ikke hatt bål, det blir så mye røyk inni der av det, men masse levende lys og fyr i ovnen. Det hadde snødd inn gjennom røykluka i taket i løpet av natta og vannet som var igjen nederst i kaffekjelen hadde blitt til is. Så det er vinter.
24.februar 2022, for nøyaktig et år siden, drømte jeg. Og jeg klarte faktisk å skrive det også: Jeg har en drøm
Jeg drømte om tur. Og jeg drømte om dager og netter i skogen og på fjellet. Jeg var ikke sikker da. På om det ville la seg gjøre igjen. Det er ikke første utenatta siden da. Ikke andre heller. Det har blitt noen. Heldigvis. Og det har blitt mange turer i skogen. Men de er kortere. De krever mer tilrettelegging. De er veldig annerledes. For eksempel tipi med ved og vegger. Om enn av seilduk. Og de blir mye oftere avlyst. Avlyst grunnet dårlig form, betenkeligheter, kuldegrader, sykehusavtaler, smerter, vind, multippel sklerose, høy dørstokk…det fins mange gode grunner. Eller unnskyldninger.
Men i dag feirer jeg! Jeg feirer at det er et år siden jeg ble operert. Min kreft ble operert bort både på leggen og i lymfesystemet. Det er ikke funnet noen farlige celler etter det. I mars blir det ny runde med leting med lys og lykter (les radioaktiv kontrast), blodprøver og andre tester. Forrige runde ble avsluttet i desember. Inntil det motsatte er bevist så er det ikke kreft i skrotten min! Og per dags dato har det altså ikke vært det på et helt år! Selv om jeg ofte får følelsen av at tilbakefall er forventet når onkologen går gjennom tingenes tilstand! Alt som har foregått av behandling, sykehusinnleggelser og testing etter 24.februar 2022 har vært en maraton. Men innimellom har det vært mulig å være litt friluftsheidi. I alle fall en variant.
Så i dag feirer jeg ettårsdag! For bare et par måneder siden tenkte jeg på ulike måter å feire dagen. Jeg fablet om å sette i gang et arrangement som feiring og en markering til inntekt for kreftforeningen. Jeg drømte om hvordan det skulle utarte seg. De siste ukene har jeg skjønt at det ikke er aktuelt. Friluftsheidi anno februar 2023 makter ikke å planlegge og gjennomføre slikt noe. Energien er dessverre ikke til stede for slike stunt. Så jeg måtte slå det hele fra meg. Kanskje jeg får det til om et år?
Så da feiret jeg slik jeg kan best. Og slik jeg drømte om der jeg lå nyoperert i ei sykehusseng den 24. februar 2022. Det ble ei utenatt. Og det ble en baylies i går kveld. Og i skrivende stund har jeg igjen tak over hodet og nå blir det kake! God helg!
Kveldsidyll. Og ja, det har snødd inn gjennom røykluka.Som en drøm.
frontyuvhdr
Dagslyset er tilbake.Det er nesten sol og skogen framstår helt annerledes enn i mørket kvelden før.Det er mulig det går an å ta av seg hodelykta nå…Klar for hjemtur. Og ja, sekken er slunken. Småbrukeren kom og hentet et par greier. Det kalles tilrettelegging!Vel inne ble dagen feiret. Tok en Alex Rosén. Napoleonskake.
De som har lest litt friluftsheidi før, vet at “krattsjuka” er en av diagnosene hennes. En av de varige. Kronisk.
“Krattsjuka” er småbrukerens navn på behovet for å gå til skogs med tung sekk for så å bli der gjennom natta og til neste dag. Uteovernatting. Under tarp, i hengekøye eller lavvo. En sjelden gang i telt. Mulighetene er mange og utenettene har jeg sluttet å telle.
Etter 5 måneder med villmarksekspedisjoner kun i dagslys var det i kveld på tide. Så nå prøver jeg natt-i-naturen light. Det vil si kort vei med sekken, vedovn og tipi i egen skog. Nesten helt ute!
I dag skriver jeg ikke om tur. Og jeg skriver ikke om mat, strikking eller interiør. Selv om det slår an på den såkalte «bloggtoppen». Ikke om sykdom og hverdag og «tusen måter å være klein på» heller. Selv om temaet i seg selv har vist seg å være bortimot utømmelig. Nei i dag blir det noe annet. Noe som i går fikk kaffekoppen til å smake bare sånn passe da den skulle inntas etter middag. Noe som gjorde og gjør inntrykk på meg. Og som setter min egen hverdag i et slags absurd perspektiv.
Småbrukeren og jeg skulle se på noe på tv. Felles. Ofte handler det da om gamle hus og /eller oppussing, spennende matlaging av noe slag eller reiser på land og vann rundt omkring i verden. Det er liksom de temaene vi pleier å enes om. I går fant vi ikke noe slikt. Vi havnet på en dokumentar fra Mariupol…. Og da forstår vel alle at det ikke akkurat ble en harmonisk opplevelse.
Her var det sivilbefolkningens historier og deres egne mobilfilming mellom granatregn og hardt artilleriangrep som ble skildret. Det var leger som gråt. Mødre som fødte midt i bomberegnet. Kvinner som satt fast i ruinene mens mannen deres døde av skadene to meter unna. Livredde barn. Filmsnutter fra kjellere der barn gikk i hjemmelagde bleier av plastposer og tape. Eldre som lagde mat over åpen ild i bakgården. Unge som forteller at faren deres som bor i Russland ikke tror på det de forteller at de opplever. «Du overdriver. Det er ingenting å være redd for», fikk de beskjed om. Det var i det hele tatt ufattelige scener. Scener vi ser stort sett daglig på nyhetskanaler. Vi vet det skjer.
«Takk for frigjøringen, Putin», sa en av de som filmet døde mennesker i gatene….! «Noen må få dette til å slutte!», sa en gråtende kar som prøvde å hjelpe de som gjemte seg i teaterets kjeller da de ikke hadde noe annet sted å gå. Vi vet vel hva som skjedde med dem.
Jeg kjenner meg maktesløs. Dette gir ingen mening! I morgen er det et år siden invasjonen og et år siden marerittet startet for disse menneskene. I 365 dager har marerittet deres pågått!
KJÆRE DERE SOM ER I BESITTELSE AV MAKT OG MIDLER: FÅ HAN DER PUTIN TIL Å SLUTTE. NÅ! STOPP HAM!
Hjertet er egentlig et grønt vannliljeblad nedfrosset i isen på en innsjø. Fotografert for mange år siden, men her i gult og blått. For Ukraina!
