Heldig er den som har et epletre (og ei lekestue) å henge under i hagen. Med bok og en passelig bris i lufta er augustsommeren helt innafor. 
Sett deg oppi balja!
På min daglige trimtur rundt hus og gårdsplass oppdaget jeg her om dagen denne:
Den setter i gang tankeprosessene. De melankolske og bekymrede tankeprosessene. For 20 år siden badet du i denne. Den var akkurat passe stor og du likte den etter hvert ganske godt. Ikke med en gang, men badenymfen kom fram etter hvert.
Det kjennes litt som i går, egentlig. Hvor ble årene av og hvordan i helsike rakk du å bli 21 på så kort tid?
I dag kjører vi deg tilbake til studentleilighet i hovedstaden. «Sommerferien» her på småbruket har mer eller mindre ufrivillig vart siden mars. Jeg vet det ikke har vært ferie da. Med hjemmestudier, eksamen, jobb og diverse. Inkludert potetsetting, skogplanting og etter hvert både kokk, vaskehjelp og personlig assistent for en redusert mamma. Men jenterommet har i alle fall måttet duge. Både som bolig og lesesal. Forsøket på å flytte for seg selv i januar, varte med andre ord i om lag to og en halv måned. Nå prøver du igjen.
Samtidig leser jeg om at Østfold stenger barnehager og SFO på grunn av ukontrollert smitteutbrudd og pandemi. IGJEN! Bartendere og barnehageansatte rundt i landet tester positivt og unger og voksne havner i karantene. Smitteantallet i Oslo øker og det øker aller mest blant de unge. Ordførere oppfordrer til å holde seg unna Oslo. Og ellers skriver dagbladet om at folk «driter» i smittevern og avstand.
Jeg må innrømme at jeg er bekymret. Litt i overkant muligens, jeg er klar over det. Jeg har kjøpt og sendt med munnbind og formaninger. Formaningene slapp jeg å kjøpe. De kom rett fra hjertet.
Jeg håper du tar formaningene på akkurat passe alvor og at du bruker munnbindene når det er hensiktsmessig. For øvrig håper jeg du får en super og lærerik høst og at også neste eksamen bringer deg i riktig retning. Og jeg håper dere får lov til å bruke universitetet og alle dets fasiliteter fullt ut etter hvert og gjennom hele høsten.
Heia jusstudenten!
F… få en buffet!
Jeg innser at denne bloggen ofte blir en sånn «jeg har lest dette på nett og da reagerte jeg sånn»-blogg. Jeg henger meg jo stadig opp i et eller annet. Når sant skal sies så er det jeg leser på nettaviser og ellers relativt ofte inspirasjon for et eller annet innlegg av den typen. Mer eller mindre engasjert. I dag igjen….
I dag leste jeg nemlig på dagbladet.no en kronikk der det ble reagert på norske hotellers gjennomføring av frokostservering i coronaens tid. Vi snakker da buffet or not buffet. Smittervern og ferie fra akkurat det. Frokostbuffeten som for veldig mange er noe av det viktigste med hotelloppholdet og må jeg innrømme, ofte noe man ser fram til med spenning og glede. Og helst bør man være skrubbsulten.
Undertegnede har nok et litt mer anstrengt forhold til buffet enn mange. Jeg liker å få servert mat ved bordet og jeg er ikke så glad i biff med rødvinssaus og reker og majones på samme tallerken… Ikke karamellpudding med gele og vaniljesaus med sjokoladeis og marsipankake i ei røre heller. Så får jeg velge så blir det a la carte. Tror magen min er enig også.
Fenomenet frokostbuffet, altså. Den ene brødskiva med ost eller de to knekkebrødene med skinke vi vanligvis mer eller mindre velvillig dytter i oss hjemme blir som smuler å regne. Vi velger litt av alt, gjerne både bacon og reker og når vi egentlig er mette kommer vi på at det hadde jaggu vært godt med en vaffel eller en sjokoladekakebit. Bare for å avslutte med noe søtt, liksom.
Kronikken beskriver hotellbuffeen i corona-tida som en helt vanlig frokostbuffet. Vi står oppå hverandre i kø og måker til oss eggerøre og skinkepålegg med samme bestikk som både bestemora før oss i køa og småbarnsfamilien etter oss. Atsjo. Den som gidder spruter på seg litt antibac før runden i buffeen. Den som ikke gidder…den slipper.
Da er det jammen ganske ålreit å oppleve steder som har tatt dugnaden på alvor. Tidligere i sommer, i månedskiftet juni-juli, prøvde jusstudenten og jeg en variant. Brød og pålegg servert ved bordet og varmretter etter bestilling og peking over disk. Godt gjennomført om enn litt kjedelig. Problemet var kundene, de som tok det brukte juiceglasset sitt og dyttet det mot automaten for å få mer for andre og tredje gang. Her hadde nok hotellet glemt at ikke alle har med seg hodet.
Men så kom sommerens andre hotellopphold med frokost. Her måtte vi bestille tid. De ville vite når vi kom så det ikke ble folkeansamlinger og kanskje for å lettere spore smitte. Hva vet jeg. Brød og enkelt pålegg ble servert ved bordet og varmretter kunne bestilles fra servitør ved bord og kom servert ferskt og godt i store porsjoner rett fra kjøkkenet. Og det var buffet. En buffet der pålegg, frukt, grønnsaker og alt var pakket i porsjoner og individuelt dekket med plast. Du forsynte deg selv, med det du ville ha og trengte ikke være redd for at noen nøs på maten. Plasten måtte vi plukke av sjøl, det klarte vi fint og så håper vi kildesorteringa er oppegående. Enmetersoppmerking fantes overalt og kaffekøa ble dermed både lang og luftig. Men vi trengte jo ikke stå der lenger enn vanlig.
Kjære dere på Pellestova, som hadde denne meget delikate og gode løsningen: hold gjerne på den når coronaen er under kontroll også. Når utvalget er så godt og maten så frisk så frister dette mye mer enn en helt vanlig frokostbuffet for meg i alle fall. Da slipper jeg å si som han jeg kjenner: «faen, få en buffet da…!» Han er nok heller ikke så glad i konseptet.
Overtrent?
I dag har jeg fått pokal. Det er bedre enn diplom vil jeg påstå.
Usikker på om den egentlig er fortjent. Men følte meg nesten litt overtrent rett etterpå så… Var svett. Antakelig både av varmen og anstrengelsen.
Satser på at resten av august blir interessant og at progresjonen i alle fall blir verdt en pokal til.
Sjukdom selger.
Eller, altså, ikke at det kommer noen penger inn da. Som vanlig er det enklest å få de ut. Men denne bloggen har så definitivt flest lesere når det handler om katastrofekroppen og alle dens utfordringer. Med andre ord,: flest klikk på sjukdom, gjerne med et skikkelig traurig bilde inkludert dyne og/eller veneflon. Jeg sier tusen takk for alle “god bedring” og andre støtteerklæringer jeg har fått. De varmer virkelig og om de ikke akkurat hjelper på den fysiske rehabiliteringen så blir psyken glad. Og når den er glad er det lettere å både takle og rehabilitere katastrofekroppen. Vinn vinn!
Beklager forresten bruk av begrepet katastrofe. Som en meget oppegående ishockeytrener sa etter at laget hans hadde tapt NM-finalen ellerno’ og journalisten brukte k-ordet: “dette er ingen katastrofe. Katastrofe er sult og krig rundt i verden. Å tape en kamp er en bagatell.”
Nemlig! Perspektiv. Ikke så enkelt for en helt vanlig, halvfrisk, anonym blogger som innehar katastrofekropp. Men det er lørdag, jeg sitter i sola med et glass vann(!) og ei god bok. Og det er ganske ålreit. God helg! 
Jasså, døkk sitt og glor!
Sitting og gloing er en fin kombinasjon. En kombinasjon jeg har øvd på de siste dagene. Mye artigere enn å ligge rett ut med svømmende hjerne og ubrukelig kropp i alle fall. Selv om hjernen fortsatt befinner seg på relativt dypt vann ganske ofte og kroppen enda kjennes nokså ubrukelig så er den i alle fall i stand til å sitte oppreist. Og glo! Så får jeg heller sende turfølget på fottur. Da er det godt å ha noe å glo på mens en venter. Noe pent eller interessant helst. Og en tursekk med sitteunderlag, strikketøy(!) og sjokolade. En gang utsiktsjunkie, alltid utsiktsjunkie!
The Great escape vol. 8.
For 5 dager siden var undertegnede mildt sagt tvilende. Varsellampene sluttet liksom ikke å lyse og de neste dagene var i grunn forventet å bli relativt stusselige.
Da hadde jeg selvfølgelig helt glemt Frøken Trass.no og ikke minst tidenes største motivator og støttekontakt.
Med komfort i sikte og kombinert sjåfør og sherpa som turfølge ble det jammenmeg “The Great Escape” for 8. året på rad. I en kortere og meget tilrettelagt form. I år tilpasset postoperativ tilstand med hotell ved bilvei, kort vei fra bil til rom, god seng, ubegrenset med god mat, små men kjærkomne doser frisk luft, ekstra puter og strikketøy!
Lavvo, ryggsekk og hytte-til-hytte spares til en senere og mer egnet anledning.
Tusen takk til verdens beste turfølge, sjåfør, bærer og toppturansvarlig Ane Cecilie! Du er enestående.
Med deg blir alle slags turer en høydare og uansett: det blir lite pinlig stillhet! 
Ut av tåka.
Noen dager blir bare sånn. Og noen fjellturer er bare generelt “mot normalt”. Ingen utedo, ingen køyeseng, ikkeno’ tørkerom. Og ikke en sovesal i sikte.
Selskapet derimot er minst like eksepsjonelt som tidligere år. Frisk luft kommer i kast, det er vær nok til alle for den som gidder gå ut og kjenne etter. Og maten er også en høydare. Så da ble det jaggu “The Great Escape vol. 8” dette året allikevel. Hurra for trass og hurra for alternative “ruter” på fjelltur!
Medfotograf: Cessane
Tenk koffert.
Når jeg pakker STRIKKETØY for fjelltur… ja da skjønner de fleste at det er unntakstilstander!
Trillekoffert og strikketøy, faktisk. Måtte ta fram en dagstursekk og putte oppi et kart, sitteunderlag og turkopp bare for å faktisk forstå sjøl at det var snakk om å reise bort her. Ellers så er denne pakkinga relativt absurd.
Men det er fantastisk lettvinn! Hvor mye enklere er det ikke å slenge noen klesfiller, tannbørste og andre toalettsaker, STRIKKETØY og ei bok oppi en litt for stor trillekoffert enn den pakkinga jeg vanligvis driver med? Ei pakking som da oftest dreier seg om mat, kokeutstyr, ved, kniv, hengekøye, sovepose, 7-8 liggeunderlag(nesten), tarp, turkopp, kart, kompass, en vanvittig mengde klær for allslags vær, hodelykt og ikke minst alle de andre små og store greiene som enten skal tilpasses bæring i sekk eller transport i kano.
DET er relativt omfattende greier. Selv om jeg har fått en del rutine.
Men i dag altså: strikketøy og trillekoffert!
Det handler om DEG!
Tallenes tale skulle være ganske tydelig. Ikke vanskelig å forstå i det hele tatt. 18 millioner mennesker som deg og meg er til nå smittet av covid19. 700 000 er døde. Sjuhundretusen! WHO advarer i dag om at pandemien kanskje aldri kommer under kontroll.
I Norge ligger 14 personer på sykehus med covid19. Det er 11 fler enn før helga. Vi får igjen daglige oppdateringer i media om antall smittede og innlagte. Moss og Hurtigruta har vært i vinden av alle de gale årsakene de siste dagene. Vi har vært der før.
Folk skriker om at regjeringen må ta ansvar og grep. De skriker om hvem som har skylda og hva som er gjort feil. Var det de som bar seg mest når landet var stengt også?
I vår stengte myndighetene ned landet vårt. De stengte skoler og barnehager, folk jobbet hjemmefra og tok beina fatt i stedet for trikken. Vi drakk øl i stua hjemme for puben var stengt. Vi trente på egenhånd i mangel på åpent treningsstudio. Eller vi lot være. Vi reiste på butikken så sjelden som mulig og vi traff ikke folk generelt. Myndighetene skremte oss til handling. Jeg tror den skremminga måtte til.
Vi har visst kommet over redselen. I alle fall noen av oss. Det høres ut som mange gir f…. Vi hører om køkultur som ikke ligner grisen og vi ser det når vi våger oss ut. Det er ikke kø for å vaske henda ved vasken på dagligvarebutikken lenger, for å si det sånn. Undertegnede er muligens mer skeptisk enn noen gang. Til mine nærmeste har jeg sagt: Nå må vi være enda nøyere enn vi var i mars og april.
Hva om vi tar litt personlig ansvar her alle sammen? Hold deg hjemme om du har symptomer. Vask henda. Hold avstand. Oppsøk IKKE folkemengder. Praktiser avstand også når du står i kø. Ta hensyn. Og ta ansvar! Det er ingen menneskerett å reise langt avgårde som vanlig. Det er ingen menneskerett å stime rundt på kjøpesenter. De fleste har tak over hodet hjemme og nok klær og dupeditter i skapet. Det er ingen menneskerett å handle mat 8 ganger i uka fordi du ikke gidder planlegge. Det er ingen menneskerett å ta tømmerrenna i fornøyelsesparken hver sommer.
Rekk opp hånda hvis du ikke har vær i Loen eller Geiranger i sommer. Denne, eller i alle fall liknende overskrift, leste jeg her om dagen. Jeg rekker opp hånda. Har ikke vært i Lofoten heller. Men jeg er dessverre av dem som har måttet belemre helsevesenet med mitt nærvær to ganger siden pandemien traff landet. 2 ganger på 4 måneder. Etter 20 år uten… Det er vel tidenes dårlige timing.
Etter den siste gangen har jeg tenkt på dere som jobber i dette vesenet. Helsevesenet. Som er ganske unikt i dette landet vårt. Systemet er godt. Men de som jobber på golvet i systemet er de som virkelig fortjener heder og ære. Siden undertegnede på grunn av tilstanden hadde feber ved innleggelse for halvannen uke siden, måtte smittevernhensyn og covid19-test tas. Det førte til en hel haug med ekstraarbeid for sykepleiere og leger på akutten. På med gule forklær, munnbind, hansker, skotrekk, you name it. Trengte de mer utsyr var alternativet enten å ta av seg alt, desinfisere seg, hente utstyr, desinfisere seg igjen og på igjen med nytt utstyr. Disse folka var drevne, for de valgte alternativ 2: ringe fra rommet og få utstyret levert i døra. Noe tungvint og arbeidskrevende, vil jeg påstå. Det ble rimelig mye enklere for både dem og meg etter at covid19-testen viste seg negativ, for å si det sånn.
Men altså: kan vi ikke gjøre en liten innsats hver og en av oss slik at vi letter jobben litt for disse heltene i hvite klær framover? Ha litt kondis med smitteatferden din, rett og slett! Vask henda, hold deg hjemme om du er sjuk, hold avstand og tenk deg godt om før du oppsøker steder det er mye folk. DIN innsats teller! DU og dine VALG er viktig!
