Oslo åpner kranene! Dette leste jeg i Dagbladet i går.
ENDELIG! Nå blir det utepils på hovedstadsboerne gitt. Men jeg lurer på en ting: det er da rart at de ikke selger øl på butikken inni der? Her har vi da drevet med utepils allerede i påska. Kjøpt på Kiwi og bært i hus og så ut på terrassen sjøl!
For øvrig legger jeg merke til layouten på overkriftene her. Det viktigste øverst, så kommer det nest viktigste, hvor kan jeg oppsøke allerede åpne kraner? Så heller vi litt isvann i årene til slutt: forresten så er det visst en som har ansvaret for ungene våre som har blitt smittet av noe virus-greier! Men kranene åpnes! Juhuuuu!
Du som har så mye helseplager og er sykmeldt. Kan du være så mye på tur du da?
Jada, jeg kan og jeg vil. Derfor prioriterer jeg det når det fins så mye som en ørliten gnist av noe som kan likne energi eller vilje. Ikke hver dag. Kroppen vil ikke det. Plutselig så vil den helst slippe å gå opp trappa til 2.etg. også, så det begrenser seg med tur. Dessuten har kortreist tur blitt en spesialitet. Ekstremvarianten av kortreist som regel. Som nevnt tidligere så bør bilen helst være innen 50 meter fra leir. Eller i alle fall ikke mer enn en kilometer. Betalinga jeg får er et hode og en kropp som kjenner glimt av behag og dermed en psyke som takler det som ikke er så bra på en noe mer konstruktiv måte enn uten tur. Tror jeg. At det ligger i prisen å kjenne det både her og der i dagevis etterpå får bare gå så lenge hodet har fått en liten luftetur. Sånn er det i dag. Hodet er tilfreds, kroppen verker og ganglaget er alt annet enn sprettent…
Perle som fortsatt er innen rekkevidde. Må kun bære sekken 10 min.
Sover du i det hele tatt inne, har jeg fått spørsmål om. Det kommer av at euforien over utenetter, fine solnedganger og -oppganger og opplevelser i naturen døgnet rundt har fryktelig lett for å havne på sosiale medier. Kan melde at de fleste netter tilbringes innendørs, i ei helt vanlig seng på et helt vanlig soverom. Men jeg tar ikke så mange bilder der som ute.
Du er vel ute og på tur hele tida du, har jeg også fått høre. Jeg er nok en del ute ja. Men jaggumeg har sofaen fått kjenne tyngden av kjærringa de siste månedene også. Men igjen, jeg tar ikke så mange bilder i sofaen heller.
Jeg tar bilder når jeg syns jeg har det bra. Som regel er jeg oftest på tur alene, så deling av bilder på nett er en liten «hei, nå opplever jeg noe fint som jeg gjerne vil dele med deg!» Det vil ofte si ute i frisk luft. Når kroppen er pjusk og dørstokkmila lang og høy kan det hende jeg henter fram et gammelt turbilde og deler det. Det kjennes unektelig mye bedre enn å dele sofabilder. I mitt hode vil jeg heller fokusere på gode opplevelser, selv om de er små, enn på det som ikke fungerer. Jeg er livredd for at både jeg sjøl og min omgangskrets aldri kommer til å se på meg på samme måte som før hvis jeg lar være. Så da sørger jeg for at jeg kan kikke på mine egne bilder og opprettholde illusjonen.
Hans Børli sa det slik:
Livet
Av og til er jeg nødt om å ta livet mitt med på en aldri så liten luftetur.
Sånn er det!
Ubeskrivelig flott, men usikker på om jeg kommer hit igjen…forresten, jeg vet en løsning 😉
Jeg er deltidsuteligger. Jeg har hus og seng og alt jeg trenger og uteliggingen kommer relativt sjelden av at jeg kastes ut fra heimen. Flaks. Men trangen til uteligging kommer med jevne og ujevne mellomrom. Det passer godt nå. 20 varmegrader, vindstille, vår og tida for fugleleik i skogen! Perfekt for meg. Og da jeg i tillegg klarte å oppdrive et lovende sted innen 20 min forsiktig gange på haltende kne og råtten kropp. Ja da var det duket for storfuglleik.
Da jeg til og med jagde opp to stykk storfugl der jeg kom stabbende mot myr og tjern fikk jeg trua. Hengekøya ble rigget mellom to døde trestammer, middag inntatt på kokeapparat og solnedgang, turbok og tekopp ble kveldens underholdning. I tillegg til et visst antall passerende traner. De flakser lydløst (om de ikke hujer) gjennom lufta som hvileløse skrømt. Fascinerende. I tillegg kunne jeg bivåne litt froskeformering i en nærliggende dam. De forsvant i gresset da jeg nærmet meg men de lot eggene ligge igjen.
Natta forløp i total stillhet. At 20 varmegrader så fort kan endre seg til x antall kuldegrader er ganske ufattelig når du sitter i kortermet en solvarm aprilkveld. Men det kan det. Jeg har sjelden hatt så mye rim på sovepose og hengekøye som i natt, selv om jeg sover ute både vinter og høst. Stjernehimmelen ei slik kald natt derimot, den var ubeskrivelig.
Klokka 04.07 var det morgen. Da satte showet i gang. Først så jeg ingenting. Bare kimen til en soloppgang bak skogen på andre siden av tjernet. Men lyden! Det kurret og freste og herjet uti mørket der et sted. Så fort sola skrudde på lyset skikkelig så jeg kampen som foregikk ute på den tynne isen. Det var gutta sine det! Det var brusing med fjær, oppblåste skulderpartier (om fjærkre har det), jaging av hverandre og rene frontangrep. Alle slåss med alle og hvis det var noe system så fattet ikke jeg det i hvert fall. Hvem som vant er helt i det blå for meg.
De kom!
Det var pause mellom første og andre runde. Da rakk jeg å sovne litt, men klokka 06.00 bar det ivei igjen, med litt færre kamphaner denne gangen. Muligens de som ikke hadde fått seg dame i første runde. Da hadde sola bikket over tretoppene og jeg kunne ligge badet i morgensol og kikke på showet fra soveposen i hengekøya. Imponerende skue. Meg bekjent sitter damene trygt i tretoppene rundt og bivåner det hele før de velger ut en av de tøffe på isen. Hva de ser etter er usikkert. Så vidt jeg kunne se var noen kjempeflinke til å løpe fort fort etter fienden, noen gikk for frontalangrep i serie, mens andre satt mest å så på. Som vanlig, med andre ord.
Da showet var over var morgenkaffen klar og et par arme riddere ble fortært før det var på tide å pakke ned og vende tilbake til sivilisasjonen.
Det kalles av mange vårens vakreste eventyr. For å bivåne det hele er det nødvendig å være på rett sted til rett tid. Så da har jeg igjen pakket sekken med ull, kokeapparat, sovepose og mat. Målet for denne ekspedisjonen er å få med seg noe av dette eventyret. Jeg snakker om fugleleik. Stunda der storfuglen, ofte orrhaner, inntar myra eller det islagte tjernet for å krangle om damene. Så vidt jeg vet sitter damene i toppen av trærne rundt omkring og bivåner hele kaoset. For så å fly elegant ned til den utvalgte når hun har plukket ut en hun syns har utmerket seg. Jeg har rekognosert og funnet meg en plass jeg har tro på. Så får jeg håpe at valgt tribuneplass innfrir. Nå gjelder det bare å holde seg i ro og håpe at showet innfinner seg slik jeg har satset på.Soverom.
Bamse – verdens sterkeste bjørn. Han var favoritten min i barndommen. Eller i alle fall tegnefilmene om ham. Og bladene. Bamse ordnet alltid opp, sterk som en bjørn(!), moralsk og politisk korrekt som han var. Jeg tror ærlig talt jeg var mest opptatt av at han var sterk. Ikke at han var så moralsk. Det var vi jo vant til at barne-tv var på 70-tallet. Og jeg har lest meg til det på internettet. Han trengte bare en liten porsjon dunderhonning fra bestemor så taklet han både den ene og den andre utfordringen.
Når man har prøvd å være verdens sterkeste for lenge, men slett ikke liker honning, kan det fort ende med totalkræsj. Ikke bra. Må nok lære meg å like dunderhonning så kanskje jeg kommer ut av denne omveien?
I presentasjonen av denne bloggen skrev jeg at det skulle handle om livet. Mitt liv slik det var og slik det ble. Det ligger litt langt inne å skrive om helheten, kjenner jeg. Sannheten er at livet slik det er akkurat nå ikke alltid er så lett å ta med humor. Jeg er rett og slett ganske lei. Både lei og lei meg.
I dag skulle jeg stått klar i barnehagen og tatt imot en gjeng inspirerende, glade og lekesultne unger etter, for de fleste av dem, flere uker uten barnehage og lek med venner. Det ble ikke sånn. Jeg måtte kaste inn håndkleet allerede i februar, så kom coronaen. Det hjalp ikke og her sitter jeg.
Det kjennes både feil og rart å sitte og blogge midt på en blank mandag. Spesielt om noe både personlig og på grensa til selvmedlidende. La det ikke bli en vane. Men ei som kjenner meg godt foreslo det her som en form for terapi, tror jeg. Så får da prøve. Jeg har riktignok vært en tur i skogen i dag, fra i går faktisk og i hele natt, men vanlig «utebarnehageliv» er det så langt i fra her om dagen. Mye er uaktuelt. Noe kanskje for alltid. Det finnes visst en egen følelse for dette. Sorgen for det som var og det som aldri ble og sorgen over noe som kunne ha vært. Den er der. Den er min, hvor stor eller liten den er.
I februar sa kroppen stopp. Etter snart et tiår med økende og tilbakevendende trøbbel med kroppen, bein og armer og nakke og hue og mage, you name it, så var det stopp. Bråstopp! Alle tidligere forsøk på bot og bedring, både ved hjelp av helsevesen, kurs livsstilsendringer og egeninnsats kjentes forgjeves. Årevis med åndenød hver søndag ettermiddag fordi kroppen slett ikke var klar for ny uke. Med skrekkslagne forsøk på egenmotivasjon: «det er snart fredag», det blir sikkert bra! «Jeg får prøve» og så får jeg heller dra hjem om det ikke går». Jeg klarer litt til. Det er ikke sååå vondt i dag. Du får hvile snart.
Særlig! Det passer aldri å bli sjuk. Og det er alltid en grunn for å henge i stroppen bare litt til. Det er alltid en eller annen som sliter med noe mer akutt. Til slutt venner man seg til smerte og utmattelse og hverdagen blir et maraton som ikke har en ende. Helgene blir for korte til restitusjon, uansett hva du bruker eller lar være å bruke dem til.
Så gjør man så godt man kan og beveger seg etter hvert på en tynnere og tynnere knivsegg. I februar var det slutt. Fastlegen møtte et sjelvende, haltende, pjuskete og på gråten kvinnfolk som rett og slett fikk beskjed om å gå hjem og sove. Hvis jeg ville ut så fikk jeg beskjed om å gå meg en tur rundt huset. Og så legge meg på sofaen igjen.
Ja. Hurra! Givende. Det er altså denne kroppen jeg har fått. Det synes ikke utapå at jeg ikke er helt hundre. Jeg ser i alle fall ikke påfallende annerledes ut enn jeg hadde gjort uten diagnosen, så vidt jeg vet. Det påstås at jeg ikke ser sjuk ut. Nei takk og pris for det! Det holder lenge å kjennes ut som en har fått juling med stokker. Tror ikke jeg hadde taklet å se slik ut også. Og så er det jo slik: når jeg er på mitt verste er det ingen som ser meg! Det enkleste som fins er å pynte litt på det som syns når en skal ut blant folk. Saccosekkvarianten er forbeholdt husstandsmedlemmene.
Jeg kommer ikke til å krepere av diagnosen. Jeg er tross alt heldig. Jeg kommer til å ha den til jeg dør av noe annet. Spørsmålet er hvor mye den kommer til å påvirke hverdagen. Det finner jeg nok ut etter hvert. Og etter hvert skal denne kampen tas den. Må bare komme opp av denne dalbunnen først. «Det er først når en er på bånn en kan begynne å grave seg ned».
Jeg gjentar: jeg er heldig. Det er fryktelig mange som opplever verre ting og jeg er helt sikker på at de fleste av dem har måttet gått mange runder med seg selv for å takle sitt liv. De har en kjempejobb hver dag. Jeg heier på dem. Noen av dem skriver også blogg. Mange av dem er ungjenter (ja, i forhold til meg er de det) som mammapaahjul.blogg.no osv. Ære være!
Nå sitter jeg her i sofaen og tenker på livet slik det var. Aktiv jobb, fritidsinteressen var tur, reiser, småbruk og sosiale sammenkomster. Nå er det bittelitt tur. Bare ørlite granne lenger enn rundt huset. Livet står ikke helt til forventningene for tida, med andre ord. Håpet er at skroget skal bli så bra at det går an å gjenoppta litt av det. Hvis noen vet hvor de selger tålmodighet, i pakke eller løsvekt, så si i fra. Dette tar tid og det er uvisst hvor det ender. Men veien blir til hvis du går, som Nils og Ronny sa. Og selv om veien ikke var den jeg hadde planlagt, så må jeg bare gå den. Jeg har ikke noe valg!
Fjellselfie med nattelosji!Goood morgen!Morgener jeg håper på fler av.
I dag nyter jeg morgenkaffen i skogen og tenker på alle barnehageheltene jeg kjenner og de jeg ikke kjenner. Både de små og de store. Barn, barnehageansatte, foreldre – rett og slett alle superhelter som tar fatt på enda en ny hverdag i dag. Lykke til!
Jeg er helt sikker på at her løses alle praktiske utfordringer på strak arm. Både smittervernmessig og pedagogisk. Og jeg er overbevist om at både store og små gleder seg til å treffe hverandre igjen. Snakk sammen, hjelp hverandre og finn gode løsninger så er jeg sikker på at verden og hverdagen blir bra igjen, om ikke bedre!
En ekspedisjon har alltid et mål. En walkabout likner mer på å surre rundt i skogen. Mine turer har ofte en del walkabout i seg. Det blir en del surr. Men det er da et mål med det hele også som regel. Ofte har det med å skape litt rom i nøtta å gjøre. Det blir ofte slik i naturen. Naturen som arena for store erkjennelser er romantisk oppspinn skriver Torbjørn Ekelund i “Året i skogen”. Det tenker jeg han har rett i. Jeg opplever heller at det er de små og konkrete tankene som får plass. Jeg tenker på å holde meg varm, mett og rimelig komfortabel. Skogens ro og naturens stillhet er andre begrep vi hører om fra turfolk og andre. I januar er det stile. Snø som faller og islagte bekker og vann bråker ikke. Men nå i april. Skogen byr på et leven av en annen verden. Småfuglene synger for bare livet. Det kvitres og fløytes og pipes over en lav sko. Her gjelder det å bli hørt! Så miniekspedisjoner og walkabout til skogs der stillhet søkes bør nok helst gjøres tidligere på året. Nå går sola ned over hengekøya mi og konserten er i ferd med å stilne for i kveld. Nå høres kun en og annen trost og bondens traktor på nabojordet. Kortreist skogstur med lyd av der ingen skulle tru at nokon kunne bu!
Det finnes mange helter i samfunnet vårt. Spesielt nå for tida er det noen som trer tydelig fram. Og så er de de heltene som ikke synes. De som er helter i sin egen hverdag, er overlatt til seg selv og sine egne løsninger på sine private utfrodringer. En hverdag som mildt sagt ikke akkurat er som vanlig for tida.
I 2. etg på småbruker holder en slik helt til. Denne helten holder siden januar egentlig til i sentrum av hovedstaden. Der bor, spiser, trener og studerer hun. Nå er leilighet i asfaltjungelen byttet ut med jenterom på småbruket, forelesninger, kurs og kollokvie er byttet ut med nettforelesninger, podcast og møter på teams. Det flunkende nye juridiske fakultet er byttet ut med et småbruk på bygda. Joggeturer på St.Hanshaugen er byttet ut med turer i skogen og langs veien der ingen skulle tru. Og treningssenteret er byttet ut med øvelser på låven!
Og hu sjøl leser korrektur på rettsvitenskapelige tekster! Ære være alle foreldre som driver hjemmeskole og skal følge opp de håpefulles brøkregning med flere ukjente og spanskundervisningen til fjortisen. Dere trenger en klapp! Akkurat som en del av dere, regner jeg med, begriper jeg ikke en puck! I går leste jeg 3000 ord erstatningsrett. Jeg fant en kommafeil og en stor og liten bokstav-feil. Thats it! Det andre begrep jeg så lite av at det kunne liksågodt vært spansk. Eller gresk.
Jeg applauderer alle studenter som gjør så godt de kan med å lese, skrive, forstå og tilegne seg kunnskap. Om ei uke, en måned eller to er det eksamen. Jeg heier på at dere klarer å forberede dere godt nok til at semesteret får en god slutt og dere kan starte på ny frisk og gå videre etter sommeren! Det fortjener dere!
Nils ble ikke særlig klokere etter å ha studert jus i flere år. www.absurdgalleriet.no
