Også jeg som hater berg- og dalbane, da gitt. Aaalt for høyt og skummelt. Blir kvalm bare av å se på at andre kjører.
Livet som varig syk og med meget redusert kapasitet er ganske forutsigbart. Hva jeg tåler og ikke tåler, hvilke fysiske og psykiske belastninger jeg trygt kan utsette meg selv for er uforutsigbart. Men at livet skifter fra den ene ytterligheten til den andre på et par timer: DET er forutsigbart.
Min meget tilpasningsvillige og tilretteleggende leder spurte meg i dag om jeg visste noe mer om hvor mye og når jeg trodde jeg kunne jobbe neste uke før jeg forlot arbeidsplassen for dagen. Det er tid for ny sykmelding, forståss. Og helt naturlig at det er et tema.
Lite visste jeg at det skulle gå mindre enn 2 timer fra arbeidsplassen ble forlatt relativt oppegående, til kroppen var mer eller mindre ubrukelig. Ikke kan jeg sitte og ikke orker jeg å stå. Den ene armen er et ikke-tema og jeg tar meg selv stadig i å bare stirre tomt ut i lufta uten energi til å iverksette noe som helst. Forrådt igjen, med andre ord.
Selv om arbeidsdagen forsåvidt hadde gått bra og hue og kropp hadde fikset og fungert i alle fall en halv dag. Samt at skroget tilsynelatende har respondert noe bedre de siste ti dagene enn de ti månedene før. En kan jo bli optimist av mindre, men heldigvis så begynner innsida av hue endelig å fatte hvordan det fungerer. Jeg klarte å svare sjefen som lurer noe svevende og ikke love noe som helst. Og i og med at erfaringen med det her nå begynner å bli relativt omfattende så gikk jeg denne gangen ikke i fella. Selv om både hu og jeg hadde satt pris på et klart og tydelig, og positivt, svar. Hvordan det egentlig gikk i dag, og i går, vet jeg nemlig faktisk ikke før det har gått noen dager.
Og kroppen i kveld: jo takk! Forutsigbar og full av smerter og gruff! Ingen overraskelse, men surt allikevel! Forrådt av seg sjøl og egen kropp igjen!
At ulltrøya matcher sofaputa…tar det som et hint!