Går hardt ut denne uka og starter med stett. Siden disse pillene viser seg å ikke være blant de mest stemningsskapende, så gjelder det å innta dem på en litt mer fancy måte. Får ikke mer moro enn jeg lager sjøl. Ikke akkurat partypiller med andre ord. Stett skaper stemning, så da er vel dette partymandag. I guess! 
Helt skrapa…
…blir ikke jeg etter å ha vært på tur. Når det gjelder mat og drikke går jeg definitivt stort sett for komfort framfor lav vekt. Da blir det selvfølgelig en del bæring. Jeg har en og annen matrett på lur som egner seg godt på både bål og primus. Men av og til tyr også jeg til lettvintvarianten. Når planene innebærer noe sånt som minst 5 middager på primusen etter hverandre, tenker jeg at ferdigmat får gå. I alle fall et par av dagene. Derfor ser skapet nå slik ut:
Egentlig hadde jeg bestemt meg for aldri mer å spise real! Avgjørelsen ble tatt etter et par mer eller mindre elendige opplevelser med fenomenet. Både konsistent på såkalt kjøtt i turmaten (det vil si papp!) og følelsen av å ha spist en elefant som prøvde å komme ut igjen gjennom både munn, nese og ører når første bakke skulle forseres etter lunsj bidro til avgjørelsen.
Vel, nå har jeg hatt mer eller mindre real-pause i sånn omkring 3 år, tenker jeg. Og i min alder så glemmer man fort! Så nå har jeg gått til det skrittet å anskaffe litt næring i oransje pose igjen. Må si det kan bli et spennende nybekjentskap. Grugleder meg.
Og jeg må bare få påpeke en ting: det var ikke jeg som tømte disse hyllene! Jeg handlet på Hamar. Xxl der hadde masse frysetørret å velge mellom.
Vaffeltirsdag.
Skrivesperra er påtagelig her om dagen. Jeg tror både evne og behov for å meddele seg og fylle internettet med alt og ingenting har tatt ferie.
For en lykke da at det var vaffeltirsdag akkurat i dag. Da var det mulig å kose seg med bålvafler til skogs og pushe noen vaffelbilder på det store internettet etterpå. På tross av ikkesåmatblogg, ikke engang turmatblogg.
Det må påpekes at bålfyringa foregikk under meget kontrollerte og trygge forhold. Ingen gnister, ingen vind, tigjengelig vann, tilrettelagt bålplass og godkjenning fra grunneier, altså meg og småbrukeren.
Og vaflene? Geniale! Ingen over, ingen ved siden.
Ut av skallet.
Gårsdagens formtopp kom ca kl 12.47. Og dermed var det i grunn bare å kjøre på. Det gjelder å forte seg å gjøre noe gøy før formtoppen går over. Så «jeg kommer» ble optimistisk sms-et, sola skinte og alt var såre vel. Altså relativt.
Jeg må vel innrømme at formtoppen ikke varte rørende lenge, men har jeg sagt A så sier i alle fall jeg B. Så får jeg bare angre litt i smug…det går over.
Og gleden ved å få nyte rosa føde, vin med og uten bobler og tidenes flammende solnedgang i det aller beste selskapet du kan tenke deg er såpass stor at jeg faktisk har innsett at en regnværssøndag på sofaen er verdt det. Ullsokker og fyr i ovnen gjør det jo nesten direkte trivelig. Og siden «en god latter forlenger livet» regner jeg etter gårsdagen med å ha en god del ekstra år i potten. Makan til brølefliring både med og av hverandre. Genialt. Vi får satse på at naboene bruker søndagen til å ta igjen litt søvn.
Konklusjonen er: det er godt å komme ut av skallet av og til både for superheltinner og helt vanlige folk. For flere enn meg, tror jeg. Og jeg har en følelse at det er flere av de deltakende som har behov for å krype inn i skallet, eller under pleddet, igjen i dag. Så får vi skrelle flere lag en annen gang! Takk for laget!
Arme ridder!
Dette er ikke og skal aldri bli en matblogg. Ikke engang en turmatblogg.
Jeg er veldig glad i mat. Det er ikke det. Det er over gjennomsnittet digg å bli servert spennende retter, nye og mer velkjente, med skikkelige råvarer som base. Jeg syns til og med det kan ære artig å mekke noe fresht og godt sjøl. Men grunnlag for blogging om mat: not so much.
Akkurat i dag derimot så føler jeg det er greit å skryte litt. I dag syns jeg studenten og jeg tok turmaten til nye høyder. Bokstavelig talt, nesten. Etter å ha syklet på kryss og tvers i fjellheimen i omkring 3 timer ble det behov for lunsj og propanapparatet ble fyrt opp i lyngen og arme riddere og turkaffe inntatt. Denne gangen pimpet opp med ferske jordbær og blåbær, pekannøtter og sjokolade som smeltet på ridderen… Nærmere himmelen er det vanskelig å ta seg. I alle fall i umiddelbar framtid. Takk til studenten for kreative bidrag. 
Kickstart.
Nå er det bare å vente til denne slår inn. Og da gjelder det å få utrettet det en har tenkt før virkningen går over. Sammen med et glass (på stett, selvfølgelig) med iste type sitron slæsj ingefær og denne vidundermiksen av en smoothie satser jeg på at energien smeller inn om et kvarter eller der omkring. Og kaffe. Alltid kaffe.
Ingen tvil om at det trengs i alle fall. Arbeidslyst kom hit til meg, her skal du motstand finne!
Fin fredag!
Hangover!
I dag måtte jeg gå og ta en femminutter på sofaen rett etter frokost. Ikke fordi frokosten var så avansert og arbeidskrevende, altså. Rett og slett kun fordi formen var rubbish! Kvalm, uvel, svimmel, slapp, halvvondt i hue og melkesyre i hele systemet… Ja, rett og slett hangover. Bakfull, kjentes jeg altså ut.
Siden «festen» stort sett besto av ett og et halvt glass hvitvin i skyggen tidlig på kvelden syns jeg hele situasjonen var noe urettferdig. Her unngår man både fest og alkohyler i større mengder, nettopp fordi bakfylla kjennes som noe jeg har vokst fra. Og fordi det kjennes helt unødvendig å bli i dårlig form med vilje. Kroppen årner som regel det helt av seg sjøl, liksom.
Men der lå jeg da på sofaen en søndag formiddag og jobbet med kaldsvette og kvalme. I desperasjonens tegn måtte jeg derfor ty til google. Og tada: der dukket det opp forklaring gitt. «Mathangover», «sukkerbaksmell», «sockerbakis», «sukkerbakfull» … tilstanden har et navn! Og det kommer som jeg faktisk hadde fattet helt sjøl hverken av vin eller brennevin. Rett og slett matbakrus. Sjarmerende.
Derimot kom det av kake! Siden undertegnede hadde ubegrenset tilgang til opptil flere kaker i hele går så måtte det jo gå som det gikk. Det kalles vel fråtsing. Kake til lunsj, etter middag og enda bittelitt (altså «bare» en porsjon) cookie med mætti sukker, smør og sjokolade til kvelds! Ikke noe rart at bukspyttkjertelen her i kroppen gikk bananas og insulinproduksjonen dermed rett i været med påfølgende blodsukker på topptur og etterpå rett i dalføret. Med behov for å fylle på enda en gang. Mer, mer!
Og ikke minst dagens hangover. Av type sukker. Ikke rart det går litt gæli i systemet som ellers får relativt lite sukker. Mistanken om at kroppens utfordringer blir mindre når jeg inntar lite sukker og karbohydrater er så stor at i det vanlige kjøres rimelig strengt matregime. Kake er med andre ord en sjeldenhet. Så da endte jeg, ikke overraskende, med å overdrive. Igjen! Beklager kropp!
Så i dag har jeg altså vært «kakebakis». Jeg trøster meg med at denne typen hangover faktisk varte betraktelig kortere enn den søndagssjuka jeg av og til har stiftet bekjentskap med før. Den har jo de siste årene hatt en tendens til å ta seg opp utover ettermiddagen og ikke være vekk før tidlig mandag. Slik sett er det kanskje greit å gå over til kake. Typisk egentlig. Er jo mye mer glad i vin…
Piece of cake.
Jeg elsker å bake. De som kjenner meg vet at det er med forkle og sleiv jeg virkelig kommer til min rett. Jeg svinger meg gjerne på kjøkkenet med visp og slikkepott og opplever hver gang at jeg får til både luftige boller og saftige kaker. Jeg får alltid minst like vellykket resultat som enhver nettside og kakeblogg du kan tenke deg. Gjærbakst, kaker og ikke minst deilige cupcakes med kunstferdig dekor er ikke noe problem for meg. Lett.
Bare jug, selvfølgelig. Ingen tvil om at akkurat det kan bekreftes. Bare spør hvem som helst, egentlig. Såpass lite ivrig og såpass lite mestring i bakstens verden er det her at jeg både har mistenkt genfeil og eventuell adopsjon. Mine formødres prestasjoner på bakefronten styrker egentlig bare den mistanken. Hva skjedde, liksom?
Jeg har kun en forklaring og det er at det som skjedde da jeg skulle feire min 5-årsdag var såpass traumatisk at jeg og konseptet krem og kake ikke har gått sammen siden. Kort fortalt så tryna jeg midt i bløtkaka. Det ble mye skrik og hyl, klesvask og panikk. Og noen måtte sikkert gå på butikken enda en gang. Antakelig helt essensielt for mitt forhold til baking det her. Det verste var vel at jeg ikke engang likte bløtkake på den tida.
Heldigvis, eller kanskje mer på tross av, så har avkommet noe bedre evner. Hun tar gjerne på seg både kanelsnurrer og cupcakeproduksjon og faren for å mislykkes er betraktelig mindre for henne enn undertegnede. Det er derfor med glede jeg i dag baker sammen med henne. Flere kokker og dermed en god del mere søl, men rydde kan jeg i alle fall. Og siden hun har ansvar for halvparten av bakstemenyen vil vi i alle fall ha noe å servere. Som hun sa: «det er lurt å bake flere ting, vet du, så blir sikkert noe av det bra». Bakt med mora si før, hu der.
Foreløpig er vi kun på smakepådeigenstadiet. Det viktigste stadiet, spør du meg. Og egentlig det stadiet jeg opplever mest mestring… Hvis en da ser bort fra den rene kakespisinga. Det liker jeg. Og det er ikke jug.
Rart egentlig at bolleslikkingsrollen gikk til noen annen allerede på skoleavslutninga i 1.klasse våren 1980. Jeg husker enda frøken Pollen…:
Frøken Flaten kokte maten, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Myren passet komfyren, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Teigen rørte deigen, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Møre kjernet smøret, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Hegg vispet egg, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Strømme hentet rømme, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Storm smurte en form, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Trinn satte kaka inn, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Tut tok kaka ut, og frøken Pollen slikket bollen.
Jeg er helt sikker på at Alf Prøysen også helst ville være frøken Pollen.
Småbruk og sjølberging.
Det er den tiden av året når fargene er på sitt mest intense rundt omkring her. Spesielt den grønne.
Småbrukeren har de siste åra hatt en ide om at selvdyrket mat er greia. Det begynte med kortreiste juletrær for noen år siden. Det har blitt mye gran etter det. Men ingen av oss er så veldig ivrige på å spise denne grana. Dermed har fenomenet kortreist og selvdyrket spredt om seg og kjøkkenhage og potetåker har stadig utvidelser. Han dansken, bonden Frank, må nok ta på seg noe av skylda tipper jeg.
I fjor hadde vi så mye og så diger squash at jeg måtte ta med på jobb og pent be de som var innom forsyne seg av overskuddet. Det er noe begrenset hvor stor andel av det vi klarte å få i oss selv. Selv om vi gjorde en helhjertet innsats.
Det ser lovende ut i år også. Selv om reddikene fortsatt innehar peanøttstørrelse så er de i alle fall mange. Og vi har spist av dem i dag. Det er lite som slår en salat til grillmaten med kortreist og selvdyrket innhold. Jeg setter pris på noe ekte kjøtt- eller fiskemat på grillen, men om noen uker er vi nok sjøberga når det gjelder tilbehør.
Foreløpig er det mynten som leder. Dermed må vi bare bøtte innpå med mojito støtt og stadig. Hater når det skjer!
Trøstespising.
To make the best of a shitty situation!
For det hjelper helt sikkert å skrive det på engelsk. Undertegnede skal nå øve seg på å «være her og nå», ta et kvarter om gangen og ikke legge planer eller lure på hva som skal skje til sommeren eller utover høsten.
Jeg må innse at slik er det nå. Ikke mine ord, men jeg har i dag lovet en, riktignok godt betalt, tredjeperson å jobbe med den innsikten. Slik er det nå og det kan bli bra, sa dama. Jeg skriver det ned så det muligens synker inn etter hvert. Læring gjennom flere kanaler, godt pedagogisk virkemiddel. Hør, se, skriv, les, erfar det og si det. Ting ble ikke akkurat som forventet og denne omveien kommer jeg ikke utenom så det gjelder å finne et kvarter her og der som kjennes ålreit. Også underveis. Lykke til med det fra meg til meg!
I mellomtiden, mens jeg øver, prøver jeg å unngå åndenød og hyperventilering. I alle fall for ofte. Det er visst ikke sunt. Som OnklP sa, det hender seg «paniken» tar overhånd. Da er det bra å ha en blogg eller så får jeg gå en tur rundt huset som tidligere nevnte dame sa…
Jeg begynner med lunsj. Den ser god ut. Og alt drikke, bortsett fra kaffe kanskje, inntas heretter fra stettglass. Jeg har bestemt at stettglass bidrar til å forbedre alle situasjoner. Selv om innholdet er dovnet bris med sitronsmak. Det har i alle fall vært bobler der en gang…
Tenker det er en god start.
