I dag måtte jeg gå og ta en femminutter på sofaen rett etter frokost. Ikke fordi frokosten var så avansert og arbeidskrevende, altså. Rett og slett kun fordi formen var rubbish! Kvalm, uvel, svimmel, slapp, halvvondt i hue og melkesyre i hele systemet… Ja, rett og slett hangover. Bakfull, kjentes jeg altså ut.
Siden «festen» stort sett besto av ett og et halvt glass hvitvin i skyggen tidlig på kvelden syns jeg hele situasjonen var noe urettferdig. Her unngår man både fest og alkohyler i større mengder, nettopp fordi bakfylla kjennes som noe jeg har vokst fra. Og fordi det kjennes helt unødvendig å bli i dårlig form med vilje. Kroppen årner som regel det helt av seg sjøl, liksom.
Men der lå jeg da på sofaen en søndag formiddag og jobbet med kaldsvette og kvalme. I desperasjonens tegn måtte jeg derfor ty til google. Og tada: der dukket det opp forklaring gitt. «Mathangover», «sukkerbaksmell», «sockerbakis», «sukkerbakfull» … tilstanden har et navn! Og det kommer som jeg faktisk hadde fattet helt sjøl hverken av vin eller brennevin. Rett og slett matbakrus. Sjarmerende.
Derimot kom det av kake! Siden undertegnede hadde ubegrenset tilgang til opptil flere kaker i hele går så måtte det jo gå som det gikk. Det kalles vel fråtsing. Kake til lunsj, etter middag og enda bittelitt (altså «bare» en porsjon) cookie med mætti sukker, smør og sjokolade til kvelds! Ikke noe rart at bukspyttkjertelen her i kroppen gikk bananas og insulinproduksjonen dermed rett i været med påfølgende blodsukker på topptur og etterpå rett i dalføret. Med behov for å fylle på enda en gang. Mer, mer!
Og ikke minst dagens hangover. Av type sukker. Ikke rart det går litt gæli i systemet som ellers får relativt lite sukker. Mistanken om at kroppens utfordringer blir mindre når jeg inntar lite sukker og karbohydrater er så stor at i det vanlige kjøres rimelig strengt matregime. Kake er med andre ord en sjeldenhet. Så da endte jeg, ikke overraskende, med å overdrive. Igjen! Beklager kropp!
Så i dag har jeg altså vært «kakebakis». Jeg trøster meg med at denne typen hangover faktisk varte betraktelig kortere enn den søndagssjuka jeg av og til har stiftet bekjentskap med før. Den har jo de siste årene hatt en tendens til å ta seg opp utover ettermiddagen og ikke være vekk før tidlig mandag. Slik sett er det kanskje greit å gå over til kake. Typisk egentlig. Er jo mye mer glad i vin…
Bra det fins isbokser med rester i kjøleskapet slik at jeg kan reparere litt…
Jeg elsker å bake. De som kjenner meg vet at det er med forkle og sleiv jeg virkelig kommer til min rett. Jeg svinger meg gjerne på kjøkkenet med visp og slikkepott og opplever hver gang at jeg får til både luftige boller og saftige kaker. Jeg får alltid minst like vellykket resultat som enhver nettside og kakeblogg du kan tenke deg. Gjærbakst, kaker og ikke minst deilige cupcakes med kunstferdig dekor er ikke noe problem for meg. Lett.
Bare jug, selvfølgelig. Ingen tvil om at akkurat det kan bekreftes. Bare spør hvem som helst, egentlig. Såpass lite ivrig og såpass lite mestring i bakstens verden er det her at jeg både har mistenkt genfeil og eventuell adopsjon. Mine formødres prestasjoner på bakefronten styrker egentlig bare den mistanken. Hva skjedde, liksom?
Jeg har kun en forklaring og det er at det som skjedde da jeg skulle feire min 5-årsdag var såpass traumatisk at jeg og konseptet krem og kake ikke har gått sammen siden. Kort fortalt så tryna jeg midt i bløtkaka. Det ble mye skrik og hyl, klesvask og panikk. Og noen måtte sikkert gå på butikken enda en gang. Antakelig helt essensielt for mitt forhold til baking det her. Det verste var vel at jeg ikke engang likte bløtkake på den tida.
Heldigvis, eller kanskje mer på tross av, så har avkommet noe bedre evner. Hun tar gjerne på seg både kanelsnurrer og cupcakeproduksjon og faren for å mislykkes er betraktelig mindre for henne enn undertegnede. Det er derfor med glede jeg i dag baker sammen med henne. Flere kokker og dermed en god del mere søl, men rydde kan jeg i alle fall. Og siden hun har ansvar for halvparten av bakstemenyen vil vi i alle fall ha noe å servere. Som hun sa: «det er lurt å bake flere ting, vet du, så blir sikkert noe av det bra». Bakt med mora si før, hu der.
Foreløpig er vi kun på smakepådeigenstadiet. Det viktigste stadiet, spør du meg. Og egentlig det stadiet jeg opplever mest mestring… Hvis en da ser bort fra den rene kakespisinga. Det liker jeg. Og det er ikke jug.
Rart egentlig at bolleslikkingsrollen gikk til noen annen allerede på skoleavslutninga i 1.klasse våren 1980. Jeg husker enda frøken Pollen…:
Frøken Flaten kokte maten, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Myren passet komfyren, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Teigen rørte deigen, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Møre kjernet smøret, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Hegg vispet egg, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Strømme hentet rømme, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Storm smurte en form, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Trinn satte kaka inn, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Tut tok kaka ut, og frøken Pollen slikket bollen.
Jeg er helt sikker på at Alf Prøysen også helst ville være frøken Pollen.
Jusstudenter virker også på kjøkken ser det ut til.I aksjon.Nailed it…i alle fall so far so good!
Det er den tiden av året når fargene er på sitt mest intense rundt omkring her. Spesielt den grønne.
Småbrukeren har de siste åra hatt en ide om at selvdyrket mat er greia. Det begynte med kortreiste juletrær for noen år siden. Det har blitt mye gran etter det. Men ingen av oss er så veldig ivrige på å spise denne grana. Dermed har fenomenet kortreist og selvdyrket spredt om seg og kjøkkenhage og potetåker har stadig utvidelser. Han dansken, bonden Frank, må nok ta på seg noe av skylda tipper jeg.
I fjor hadde vi så mye og så diger squash at jeg måtte ta med på jobb og pent be de som var innom forsyne seg av overskuddet. Det er noe begrenset hvor stor andel av det vi klarte å få i oss selv. Selv om vi gjorde en helhjertet innsats.
Det ser lovende ut i år også. Selv om reddikene fortsatt innehar peanøttstørrelse så er de i alle fall mange. Og vi har spist av dem i dag. Det er lite som slår en salat til grillmaten med kortreist og selvdyrket innhold. Jeg setter pris på noe ekte kjøtt- eller fiskemat på grillen, men om noen uker er vi nok sjøberga når det gjelder tilbehør.
Foreløpig er det mynten som leder. Dermed må vi bare bøtte innpå med mojito støtt og stadig. Hater når det skjer!
Kortreist urtedrikk. Også kalt hjemmealenefest.Fy fasan ben Reddik og alle hans kompiser.
For det hjelper helt sikkert å skrive det på engelsk. Undertegnede skal nå øve seg på å «være her og nå», ta et kvarter om gangen og ikke legge planer eller lure på hva som skal skje til sommeren eller utover høsten.
Jeg må innse at slik er det nå. Ikke mine ord, men jeg har i dag lovet en, riktignok godt betalt, tredjeperson å jobbe med den innsikten. Slik er det nå og det kan bli bra, sa dama. Jeg skriver det ned så det muligens synker inn etter hvert. Læring gjennom flere kanaler, godt pedagogisk virkemiddel. Hør, se, skriv, les, erfar det og si det. Ting ble ikke akkurat som forventet og denne omveien kommer jeg ikke utenom så det gjelder å finne et kvarter her og der som kjennes ålreit. Også underveis. Lykke til med det fra meg til meg!
I mellomtiden, mens jeg øver, prøver jeg å unngå åndenød og hyperventilering. I alle fall for ofte. Det er visst ikke sunt. Som OnklP sa, det hender seg «paniken» tar overhånd. Da er det bra å ha en blogg eller så får jeg gå en tur rundt huset som tidligere nevnte dame sa…
Jeg begynner med lunsj. Den ser god ut. Og alt drikke, bortsett fra kaffe kanskje, inntas heretter fra stettglass. Jeg har bestemt at stettglass bidrar til å forbedre alle situasjoner. Selv om innholdet er dovnet bris med sitronsmak. Det har i alle fall vært bobler der en gang…
Vi har vel alle kjent på den. Den følelsen når man våkner med smaken av død pungrotte på tunga, det kjennes ut som linnerla på tunet tramper som en marsjerende kommandohær og man ikke riktig vet hvor og hvem man er. Dagen derpå. Dagen etter selve dagen. Eller kvelden og natta der korkene satt løst og man hadde mer eller mindre moro. Ettersom åra gikk ble dagen derpå oftere og oftere til dagene derpå… I flertall og med trykk på den siste e-en. En god grunn til at de ikke bør komme for ofte.
Det beste med 18.mai 2020 er matpakka. Den man kan rote sammen av rester fra 17.maibuffeen og en god porsjon kake som man selvfølgelig ikke klarte å spise opp på nasjonaldagen. Ei kake som faktisk uansett som regel smaker bedre enn den gjorde dagen før. Når jeg kan ta med denne dagen-derpå-matpakka og en nytrukket kaffekopp til skogs så lengter i alle fall ikke jeg etter tidligere utgaver av dagen derpå.
Småbrukeren og hu sjøl liker å gå ut til lunsj. Det er digg å bli servert akkurat det man har lyst på av kreative retter, gjerne sammen med et glass godt å drikke, sittende helt rolig på en stol. Helst i sola eller halvskyggen hvis det er varmt.
Nå regner jeg med det er en del folk her i landet som har lengtet etter både lunsj og utepils i sola. Småbrukeren og jeg tok lunsjen ute i dag vi også. Men vi gadd ikke stå i kø for å sitte bak et plexiglass. Vi valgte et sted som var koronafritt og fredelig. Noen få forsiktige skritt til skogs, flatt og lett terreng, tilpasset hu sjøl med slarkete kne og lite samarbeidsvillig kropp.
Serveringen var aldeles glimrende. Småbrukeren er god der. Pannekaker med salt karamellsaus og skogskaffe sto på menyen. Temperaturen var innafor og det historiske suset over plassen akkurat passe eksotisk. Ryggstøet var et furutre og underlaget lyng med sitteunderlag. Selskapet var ypperlig. Altså småbrukeren. Han skravla akkurat passe mye. Ellers var det deilig stille der. Ut over det så vi en ruslende mann. Ei firfisle eventuelt en hoggorm. Rakk ikke artsbestemme før vedkommende var borte. Og to joggere. Dem om det. De to siste så ikke oss. Sikkert så slitne at de hadde kikkertsyn.
Gårsdagens «endeligutpåenbittelitenturigjen» ble behørig feiret med rosa skalldyr, strågult i glasset , solnedgang og bål. Og det aller beste selskapet. Alt forskriftsmessig gjennomført utendørs med avstand og inkludert katta, og musa hu knærta, var vi maks 4 stk tilstede på det meste. Takk for en strålende feiring!
På bildet kan det se ut som jeg hadde kasta meg på sykkelen for å komme til eventet. «Jeg sykler alltid på fest, for da kan jeg uantstrengt dra hjem akkurat når jeg føler for det», sa Jo Nesbø en gang. Genial filosofi, tenker jeg. Men altså, nei. Avleggeren stilte heldigvis med taxitjenester i går kveld. Genialt og fleksibelt det også. Sjåføren hadde til og med copilot, og stilte i tillegg med nattmat etter hjemkomst så undertegnede var godt ivaretatt hele kvelden.
Jo Nesbø er for øvrig muligens en av de nordmennene jeg vet om som har det mest allsidige talentet. Det foregår mye inni der, altså. Jeg har hørt og sett mannen live flere ganger og leser stadig om Harry.
Jeg kan for øvrig melde om at det ikke var det minste behov for å slenge seg på sykkelen og stikke hjem fra akkurat denne «festen». Kan derimot melde at jeg er glad jeg ikke trengte å ha vekkeklokke på i dag…
Er det noen som sverger til. Lavkarbo kalles det ofte på norsk. Og det finnes visst en hel haug varianter. Spesielt liker etter jul og påske og andre perioder for uhemmet inntak av akkuratdetduharlystpå. Hjemmeisolasjon kan nok for noen oppleves som en neverending jul eller påske på det viset. Jeg kjenner på den. Hjemme hos meg sverger minst 1/3 av de tobeinte til varianten som inneholder lite karbo, men heldigvis en god del bacon. Det er ganske fett. Bacon. Og godt. Spesielt sammen med eggerøre eller speilegg.
Selfie?
Den tredjedelen som fikser dette på en ordentlig måte, det vil si er strikt når det gjelder og slipper opp når han kan, er nå relativt mye lettere og sprekere enn for noen år siden. Verre med meg da, som kombinerer baconet med både brødskive og sjokolade. High fat og high carb! Blir liksom ikke helt samme effekten av det!
«Å vil du væta å vi leve ta, ja så er det si`flæsk og rabarbra». Fett. Slik synger det ikkesåkjente bandet «Vandrerne»! Etter en litt for lang seanse med research, kunne Tidal (!) fortelle meg at strofa kommer fra den eminente låta «Ingen elske som en Romedøl». Må nok innrømme at «Den fineste jinta» var favorittlåta den gangen midt på 70-tallet da Vandrerne og Thorleifs var så å si enerådende på morsans gamle platespiller. De holdt seg til langt ut i kassettalderen. Akkurat nå kjenner jeg at behovet for for eksempel AC/DC eller annet spillbart der trekkspill er totalt fraværende er stort. Men får vel høre «På samma vægen» en gong tel først. Fett.
Vel si`flæsk har jeg såpass mye av at jeg kan nok leve på det ei stund. Rabarbra er det dårlig med akkurat på denne tida av året. Men om noen uker kan jeg nok leve ei stund på begge deler. Blir sikkert fint det, å variere med litt rabarbra. Helt sikkert med sukker på! Slik som på 70-tallet, akkompagnert av Vandrerne! High fat, high carb! Igjen! Hau.
Jeg ligger nok skikkelig dårlig an. Ikke bare på grunn av musikken jeg vokste opp med, altså. Her etes både sukker og andre karbohydrater, bacon, smør og ikke minst pottis! Fett. Pottis som i potetgull eller chips som enkelte velger å kalle det. Fett åkke som! Og karbo. Mohahahaha!
Fett. Kult. Tøft. Stilig. Og så videre. Her har plutselig begrepet fått positivt fortegn! Det som er litt artig da, er jo at begrepet stort sett kun brukes om ting som ikke er spesielt feite. Et imponerende triks i halfpipen kan gjerne beskrives som «fett». Har du sett mye ekte fett i halfpipen noen gang? Bruker vi derimot uttrykket om god mat? Hvis jeg serverer en innmari god middag med både ovnsbakte greier og avanserte teknikker, og mye smør, for eksempel. Sier gjesten «fett» om prestasjonen da? Tvilsomt. Blir liksom ikke helt riktig det. Å bruke ordet i den sammenhengen.
«Fett er den mest konsentrerte energikilden i maten. Fett og matvarer med høyt fettinnhold bidrar derfor med mye energi, men de bidrar også med livsnødvendige flerumettede fettsyrer og fettløselige vitaminer og bør derfor inngå i kostholdet.» Sånn skriver matportalen.no om fett.
De skriver en del om farlig og mindre farlig fett også og om hvor mye som er lurt. Og at fett isolerer. En ting vet jeg: for mye er for mye, og det er ikke lurt! Da blir klærne trange, utholdenheten på tur dårligere, kroppen usunnere, ganglaget tyngre og hverdagen svettere. At rynkene blir færre er visst bare en digresjon av typen på feil jorde til feil tid. Men det er ikke jug, altså, litt fett i fjeset er ikke dumt for de som ikke er ca 15 lenger. Hun som sa at valker er penere enn rynker, tenkte nok ikke på sunnhet, nødvendigvis. Det skal sies at sitatmaskinen sist ble sett og ikke minst hørt et eller annet sted i Rondane. Der er fett ekstra godt. Hun kan, til hennes forsvar, ha vært sterkt påvirket av den kjensgjerningen. Vi var tross alt fryktelig langt fra bilvei! Tenker at det er mulig hun var påvirket av en del andre ting også. Hva kan undertegnede bare anta. Hun sa nemlig i samme samtale også de bevingede ord: «de fleste folk er døde». Fett. Såpass fett at turfølget faktisk måtte gå ut. For å le ferdig. Ps: turfølget ble ikke ferdig! Med å le. Ikke feit heller. Men ikke akkurat mye tynnere heller! Må vel skylde på high fat, high carb igjen. Og nå er det like før jeg kommer mer inn på karbo igjen og dermed videre inn på sjokolade og derfra er jo veien kort til Johnny Depp, som vi alle vet. Og det hadde jo faktisk vært ok med et innlegg uten Johnny, så derfor får jeg vel sporenstreks skrive mer om pottis! Eller fett. Det var visst det jeg skulle.
Maarud er litt opptatt av hva fettet heter. De vil gjerne ha enerett på ordet potetgull har jeg lest. Fett er fett, sier jeg. Kall det hva dere vil for min del. Jeg kommer nok ikke til å slutte om dere kaller det potetsomerdynketifettsådetrenneravdetførvistekerdetsådetblirekstragodtogvanedannende! Det hender jeg bytter ut pottisen med cheesedoodles, derimot. Men kun hvis jeg er alene hjemme! Det fins flere gode argumenter for det. Sikkert kun kjennere som bryr seg. Fett.
Fett. Er det faktisk mulig å skrive seg så inni hampen ut på vidda?
Undertegnede kunne sagt mye om kvinneideal og fett, sunnhet og fett, kosthold og fett. Fett meg her og fett meg der. Men endte altså med å skrive om trekkspellmusikk fra 70-tallet. Og litt tur og Johnny Depp! Fett! (som i kult, tøft, stilig, altså!) Nå blir det ikke mer, må stikke og forbrenne noe fett. Gikk jo en hel pose med potetsomerdynketifettsådetrenneravdetførvistekerdetsådetblirekstragodtogvanedannende i går. Også kalt pottis! Og nå har jeg akkurat startet helga. Med bacon, og speilegg, uten brødskive! Fett!
Når kakebehovet kommer som kastet på undertegnede midt i avrundingen av en bedre middag en onsdag ettermiddag i påskeuka er det bra det fins både en og to bakermestere i huset. Av typen som er lett å overtale og som er lettsmittet av akutt kakebehov. Men hva kan man bake litt fort og gæli av det vi allerede har i hus?
En forretningside slo ned som ei kule. Hva med en app der du kan legge inn hva slags grunningredienser du har i huset – og så vipps så får du opp oppskrift på en deilig kake som du kan trylle fram uten spesialingredienser eller spesialverktøy. Og fortrinnsvis uten noe særlig bakeevner. Ryktene sier at en slik app allerede eksisterer for drinker! Den skal jeg definitivt laste ned.
Men altså klarte bakermesteren å trylle fram ei fantastisk deilig kake mens undertegnede lå litt på sofaen og kjente duftene spre seg i huset. Genialt! Takk til Engen og Berglund for innsatsen. Det smakte!
Denne har vært under mistanke lenge. Og mistanken viste seg å være helt rett. Så i dag ble det rent lureri til frokost. Med vitende og vilje.
Flaks at de var med krabbesmak da i alle fall. Crabsticks med….la oss si colasmak eller appelsinsmak. Hadde det vært noe? Nei, takke meg til crabsticks med krabbesmak. Det er til og med spor av skalldyr i det de kaller aroma. Vi er på sporet med andre ord.
Jeg spiser min surimi med apetitt og glede og tenker at japansk tradisjonskost er ganske godt, faktisk. Kall det hva du vil!
