Det er i granskauen vi holder til for tida. Det er egentlig der vi har oppholdt oss i desember de siste åra. I granskauen. Slik er det å drive denne familiebedriften. Heldigvis så er det et par-tre driftige arbeidskarer i tillegg til småbrukerfamilien som gjør at butikken går rundt i desember hvert år. Det er jo kun i desember den er åpen, så det lar seg ikke gjøre uten dem. I dag er det fire personer i aksjon. På utsalgssteder og i juletrefeltet.
I dag for eksempel er det småbrukeren og avleggeren som er på vakt i granskauen. De selger juletrær på rot til de som vil komme og hogge tre sjøl. Sist jeg kikka bort så var det en bil på parkeringsplassen, så de har det vel ikke direkte travelt. Og trivelig jobb er det også. Frisk luft, lett snøvær, trivelige kunder og lukt av gran. Bålkaffe og pølsegrilling hører med. Og dermed kommer julestemningen.
Undertegnede passer hus og satser på å servere noe varmt og passe sterkt å drikke til småbrukeren og avleggeren da de kommer inn etter en lang dag i snøværet. I morgen er det min tur til å passe granskauen, så jeg lader opp. Og gleder meg!
PS! Avleggeren likte julebrygget meget godt! Noe helt inni granskauen, faktisk. Lite visste hun at hun skulle kose seg så mye med litt akevitt en tidlig lørdagsettermiddag 😉
Deler av granskauen har tatt seg en tur til torget. Fru Enebær er ikke å se. Småbrukeren og avleggeren befinner seg derimot inni buskaset der et sted.
Må man så må man, og da kan det hende at Heidi må gjøre ting hun ikke kan. Siden det er mye hu ikke kan så hender dette rett som det er. Men nå er det godt det er fredda’n! Så til tankene:
Jeg har hørt om Black Friday. Så vidt jeg skjønner så er det kort fortalt snakk om at butikkene gir små eller store rabatter på sine varer siste fredagen i november. Altså neste fredag. De siste dagene har jeg lest om Black week. Blond som jeg er så tenkte jeg da at det var snakk om å gi rabattene hele siste uka i november. Altså neste uke. Så feil kan slike som meg altså ta. I dag oppdaget jeg at jeg faktisk handlet under Black week. Her stakk jeg altså på shopping på en fredag formiddag jeg faktisk trodde var helt vanlig, fordi jeg ville unngå folkeansamlinger blant annet. Og så endte jeg altså med å handle i Black week… jaja, det ble rabatter da!
Et kjøpesenter tiltrekker seg fryktelig mye folk også på det som enkelte av oss innbiller oss er en helt vanlig fredag formiddag. Såpass med folk at det innimellom opplevdes nesten litt ubehagelig slik korona-verden har blitt. Spesielt etter kl 12.00. Så da dro jeg hjem!
Jeg kan nå konkludere med at jeg fortsatt ikke er i besittelse av noe shopping-gen. Eventuelt så brukte jeg opp det lille jeg hadde en eller annen gang på 90- eller tidlig 2000-tall. Jeg registrerer at jeg ikke engang hadde det minste lyst til å gå inn i en klesbutikk da jeg strente rundt på kjøpesenteret. Greit for økonomien og det noe overfylte klesskapet, egentlig. Behovet for nye tekstiler å iføre seg er jo også noe begrenset nå når vi stort sett skal holde oss hjemme.
Enkelte forretninger har et konsept jeg kan like. Ølsjapper, for eksempel. Kjente på litt samme følelse der som jeg hadde da jeg steg inn i tidenes første og største smågodtsjappe i London i ’91. Heaven on earth!
Jeg har fortsatt til gode å tilbringe noe mer enn en time på kjøpesenter og komme ut igjen uten hodepine! Så ettermiddagen tilbringes på sofaen med pelsterapi tilgjengelig.
Dersom du ønsker deg noe til jul som jeg ikke kjøpte i dag så kan du kun få det om det er å få tak i på nett. I alle fall av meg.
Jeg kommer ikke til å anbefale noen annen kur heller, så det er sagt med en gang. Og i alle fall ikke denne!
Jeg er ei pingle! Rett og slett en skikkelig feiging. I går ble jeg utsatt for noe som pingler slett ikke takler. Jeg var hos spesialist og sjekka avløpet. Mitt eget altså. Ikke det som rørleggeren tar seg av.
Dette kalles koloskopi. Det eneste bra med det ordet er at det går an å uttale det. Hva det betyr? Skrekk og gru.
Det begynte for ei uke sida. Ikke spis korn og frø, hverken i brød eller bær. Og ikke multivitaminer. Ok. Det fiksa jeg i grunn greit. Måtte bare huske å be om sushi uten sesamfrø på fredagen. Ekte i-landsproblematikk med andre ord. Alt ok.
Så kom søndag. Og der var slankinga i gang. Ingen mat. Ikke fast føde i det hele tatt, faktisk. Og de flytende greiene jeg fikk lov å drikke skulle være såkalt klare. Ingen fløte i kaffen, for å si det sånn. Frokosten ble derfor te og eplejuice.
Allerede her begynte jo maskina mi å protestere. Slappheten slo inn etter sånn ca 2 timer. Og med migrenen lurende i bakgrunnen fra omtrent da, og usikker på om migrenemedisin egentlig var innafor å ta, ja slik gikk jo timene.
Middagen besto av klar kyllingbuljong og klokka 17, med relativt mange timer med migrene lurende en hårsbredd unna, skulle det starte for alvor. Tarmtømming het det. Det sto det på brev og medisinforpakning. Stas. Og veldig greit å ha huset for seg selv hele dagen, egentlig.
Kvelden gikk med til farting mellom godstolen på stua og husets minste rom. Trenger ikke si mer om det. Natta ble derimot overraskende rolig, før det hele bar i veien igjen om morran. Kun en kilo lettere enn dagen før føltes egentlig som et hån. Det kjentes som jeg hadde mista mye mer. I alle fall av meg sjøl. Ny runde med «tømmemedisin» og flying innpå det lille rommet. Slapp og sjelven og etter hvert klar for å få det hele unnagjort.
For slike som meg, pingler altså, så er jo alt det her egentlig helt krise. Så småbrukeren ble beordret hjem fra guttetur i tide til å fungere som sjåfør og støttekontakt og jeg hadde store planer om å kreve smertestillende nok til en elefant. Dagsfylla midt på en mandag ble ønsket mer enn velkommen!
Som selvutnevnt pingle grudde jeg meg som ei bikkje med andre ord. Hadde selvfølgelig gått i fella og googlet prosessen. «Smertehelvete» og «verre enn å føde 5 barn», var eksempler på beskrivelse. Mistenker nå at de 5 kom med storken…
Iført papirshorts med splitt bak for lett tilgang til avløpet ble jeg om mulig enda blekere da jeg noe vantro forsto at dette skulle skje uten dagsfyll! Altså uten bedøvelse.
Heldigvis så har undertegnede som vanlig en egen evne til å roe seg betraktelig ned når situasjonen endelig er der. Jeg har også en grunnleggende tro på at fagfolk vet hva de driver med. Kort fortalt: undersøkelsen gikk ekstremt mye bedre enn jeg hadde trodd på forhånd (surprise!). Der jeg forventet kraftige smerter både under og etter, påtrengende ubehag og bakfylla etter bedøvelse, endte jeg med faktisk å ta meg gjennom uten de helt store krisene. Litt vondt var det, selvfølgelig, men pingla her klarte seg med ett utrop og et par stønn underveis. Det var visst når han, eller slangen, la seg over i svinga. Ellers så var jeg faktisk opptatt med å følge med på «filmen». Den heter vel «reisen i friluftsheidis indre» eller noe liknende. Og forberedelsene var egentlig mye mer slitsom enn selve «filminga».
Og slankekuren? Den virka ikke den her heller. Selvfølgelig. Så da var det jo bare å etterfylle med slike:
Jeg får stadig påminnelser om om at studemtmenyen har tatt seg betraktelig opp bare på en god generasjon. I alle fall for noen. Her tikker det rett som det er inn bilder av de lekreste pannekakefrokoster og middager med friske grønnsaker og en sammensetning til og med en ernæringsfysiolog hadde applaudert.
Så vidt jeg husker gikk det mye mer i makaroni, ketchup og smeltet ost på starten av 90-tallet. Det er det visst slutt på!
I dag har jeg hatt et ørlite urbant raptus og inntatt lunsj med studenten. Valg av sted og bordbestilling var helt og fullt studentens valg. Også det litt “ænsles” enn jeg var vant til. Gikk vi ut og kjøpte noe som helst slags næringsmiddel som ble servert i min studietid, så var det øl!
Men i dag har jeg inntatt livets første afternoon-tea. Både mat og drikke på stett. Og te i kopp. Meget vellykket. Selv om det er en smule suspekt for en barnehageansatt å få servert brødskiver i trekanter der noen har skåret av skorpa.
Og det aller beste? Studenten sto for betalinga også!
Lytte til kroppen, sa du? Eller, det var visst jeg som sa det. I går. Jeg mener sjøl jeg kan bli ganske så mye bedre til det. Jeg har rett og slett en del å gå på.
Men i dag! Her er jenta som kan lytte til kroppen sin, skal jeg si deg. Det gjelder bare å legge seg på rett frekvens. Der har kroppen litt å gå på.
Tidlig i uka så jeg et glimt på sosiale medier at «kanelbullens dag» var under oppseiling. Altså halloooo! Og husets baker er stuck i hovedstaden med studier. What to do? Behovet for gjærbakst vokste seg større og større gjennom uka, oppskrift og fremgangsmåte ble oversendt fra bakehovedkvarteret i sentrale Oslo. Og jeg? Jeg lyttet til kroppen.
Så her ble det kanelknuter! Riktignok en dag «for tidlig» i følge kalenderen. Kanelbullens dag er visst ikke før i morgen. Ikke i dag som jeg trodde. Men siden tålmodigheten og hørselen er oppbrukt så ble det bakelørdag. Dessuten ble det nok til i morgen også. Nesten like gode som avleggeren sine, sa småbrukeren. Nailed it, med andre ord. Off, så leit. Her er jenta som kan lytte til kroppen gitt!
Hæsjtægg kortreist med andre ord! Jeg liker mat. Egentlig stort sett all slags mat. Både såkalt tradisjonskost som jeg har vokst opp med og eksotiske og nye retter som er vanligere i andre deler av verden. Jeg syns det er stas å smake nye ting og jeg liker skremmende mye av det, egentlig.
I dag har jeg tatt opp potet. Det er ganske tilfredsstillende å dyrke sin egen mat. I år har vi hatt gleden av nesten å være selvforsynte med grønnsaker siste halvdel av sommeren. Vi har fråtset i salat, squash, løk, reddik, gulrot, potet, bønner, sukkerert og et par, tre urter. Jeg har til og med spist selvdyrkede blomster.
Selvberging er stas. Men siden jeg liker at det varieres så er jeg relativt avhengig av å stikke på butikken og hente forsyninger i tillegg. Da er det jammen godt det fins gode, friske og varierte råvarer å få tak i. Og de råvarene skal være norske! Jeg er ikke manisk på noen som helst måte. Jeg spiser både avocado og mango, ikke spesielt kortreist noe av det. Men har jeg muligheten og det fins et norsk alternativ så velger jeg det. Å velge mat som ikke har reist halve jorda rundt før den havner på tallerkenen min tenker jeg er et enkelt bidrag til miljøet.
Jeg kjøper norske tomater. Rett og slett fordi jeg ikke gadd å ha tomatplanter sjøl i år. Siden jeg fisker men stort sett aldri får fisk så kjøper jeg norsk fisk også. Og jeg er nøye på at kjøttet jeg spiser er norsk!
Som de som leser bloggen vet fra før, så er mitt forhold til kuer og sau på mange områder noe anstrengt. Ikke desto mindre så heier jeg på dyr som får gå ute og beite i skog og mark hele sommeren. Jeg heier på og nyter kulturlandskapet der maten dyrkes. Og jeg syns nesten ikke det fins noe finere enn ei idyllisk beitemark der dyra holder kratt og småskog i sjakk.
Og jeg heier ikke minst på bøndene som eier dyra og legger til rette. Det er de som sørger for mat på bordet mitt! Kortreist mat og gode, trygge råvarer som jeg og (aller mest) småbrukeren kan trylle fram gode retter av. God mat! Takk til dere for jobben dere gjør! Akkurat nå sitter jeg og ser skurtreskeren gå rundt og rundt på jordet utafor vinduet. Det blir god kaku av slikt! Eller øl kanskje…?
Dagens kortreiste fangst!Ta en potet…Ovnsbakt og egenprodusert gulrot og potet , stekt løk og grønnkålchips fra Fredheim gårdsutsalg, syltet reddik fra egen hage og norsk ytrefilet fra Kiwi. Vel bekomme!
Fredag morgen kom en veldig hyggelig overraskelse. Jeg hadde vunnet en stor pose ferske grønnsaker fra Fredheim gårdsbutikk. Kortreist, ferskt og velluktende.
Hittil har følgende retter blitt tryllet eller eventuelt tvunget fram på mitt kjøkken:
I woken fikk gevinstgrønnsakene følge av både gulrot, squash, salatløk og brekkbønner fra egen hage. Nå gjelder det bare å ikke havne i grønnsakskoma. Aldri hørt om det? Ikke sikkert du er disponert for slikt du, vet du.
Jeg derimot. Grønnsakskoma opptrer når en eter grønnsaker, og stort sett ikke noe annet, får vondt i magan og blir svimmel og generelt kraftløs. Helt sikkert en bivirkning av å slutte for brått med cheesedoodles og sjokkis. Ikke no’ vegetarianer og enda mindre veganer hu her med andre ord. Må kombinere. Eller havne i grønnsakskoma…..
I fjor på denne tida delte jeg et innlegg om verdensherredømme på facebook. Det er i grunn det samme opp igjen i år. Trumph har en utfordrer. En utfordrer som er i ferd med å spre seg ut over sine grenser, vokse seg gigantisk stor og bli mange. Ta over rett og slett! Akkurat som for et år siden.
Det er småbrukets kjøkkenhage jeg snakker om. Her er det squashplantene som går for verdensherredømme. Plantene og blomstene er mange nok og store nok til å dekke ei middels stor leilighet i by’n. Og selve squashen? Ja den går for verdensherredømme!
Og vi eter. Vi griller, gratinerer, bruker i tacoen, i gryte og i pai. Og vi pusher squash til alle vi ser. Herved er dere advart. Det er visst slik verdensherredømme fungerer.
Jeg innser at denne bloggen ofte blir en sånn «jeg har lest dette på nett og da reagerte jeg sånn»-blogg. Jeg henger meg jo stadig opp i et eller annet. Når sant skal sies så er det jeg leser på nettaviser og ellers relativt ofte inspirasjon for et eller annet innlegg av den typen. Mer eller mindre engasjert. I dag igjen….
I dag leste jeg nemlig på dagbladet.no en kronikk der det ble reagert på norske hotellers gjennomføring av frokostservering i coronaens tid. Vi snakker da buffet or not buffet. Smittervern og ferie fra akkurat det. Frokostbuffeten som for veldig mange er noe av det viktigste med hotelloppholdet og må jeg innrømme, ofte noe man ser fram til med spenning og glede. Og helst bør man være skrubbsulten.
Undertegnede har nok et litt mer anstrengt forhold til buffet enn mange. Jeg liker å få servert mat ved bordet og jeg er ikke så glad i biff med rødvinssaus og reker og majones på samme tallerken… Ikke karamellpudding med gele og vaniljesaus med sjokoladeis og marsipankake i ei røre heller. Så får jeg velge så blir det a la carte. Tror magen min er enig også.
Fenomenet frokostbuffet, altså. Den ene brødskiva med ost eller de to knekkebrødene med skinke vi vanligvis mer eller mindre velvillig dytter i oss hjemme blir som smuler å regne. Vi velger litt av alt, gjerne både bacon og reker og når vi egentlig er mette kommer vi på at det hadde jaggu vært godt med en vaffel eller en sjokoladekakebit. Bare for å avslutte med noe søtt, liksom.
Kronikken beskriver hotellbuffeen i corona-tida som en helt vanlig frokostbuffet. Vi står oppå hverandre i kø og måker til oss eggerøre og skinkepålegg med samme bestikk som både bestemora før oss i køa og småbarnsfamilien etter oss. Atsjo. Den som gidder spruter på seg litt antibac før runden i buffeen. Den som ikke gidder…den slipper.
Da er det jammen ganske ålreit å oppleve steder som har tatt dugnaden på alvor. Tidligere i sommer, i månedskiftet juni-juli, prøvde jusstudenten og jeg en variant. Brød og pålegg servert ved bordet og varmretter etter bestilling og peking over disk. Godt gjennomført om enn litt kjedelig. Problemet var kundene, de som tok det brukte juiceglasset sitt og dyttet det mot automaten for å få mer for andre og tredje gang. Her hadde nok hotellet glemt at ikke alle har med seg hodet.
Men så kom sommerens andre hotellopphold med frokost. Her måtte vi bestille tid. De ville vite når vi kom så det ikke ble folkeansamlinger og kanskje for å lettere spore smitte. Hva vet jeg. Brød og enkelt pålegg ble servert ved bordet og varmretter kunne bestilles fra servitør ved bord og kom servert ferskt og godt i store porsjoner rett fra kjøkkenet. Og det var buffet. En buffet der pålegg, frukt, grønnsaker og alt var pakket i porsjoner og individuelt dekket med plast. Du forsynte deg selv, med det du ville ha og trengte ikke være redd for at noen nøs på maten. Plasten måtte vi plukke av sjøl, det klarte vi fint og så håper vi kildesorteringa er oppegående. Enmetersoppmerking fantes overalt og kaffekøa ble dermed både lang og luftig. Men vi trengte jo ikke stå der lenger enn vanlig.
Kjære dere på Pellestova, som hadde denne meget delikate og gode løsningen: hold gjerne på den når coronaen er under kontroll også. Når utvalget er så godt og maten så frisk så frister dette mye mer enn en helt vanlig frokostbuffet for meg i alle fall. Da slipper jeg å si som han jeg kjenner: «faen, få en buffet da…!» Han er nok heller ikke så glad i konseptet.
“En liten porsjon”. Jeg mistenker eggerøra for å være laget av skikkelige egg, til og med.Ost og frukt og grønt og til og med avocado. Fristende!
