Lørdagskos.

Rester fra de rikes bord. 

Hva foretrekker du? Marsipankake med chorizopynt eller chorizo med vaniljedip?

Samma det vel! Med et glass rødt er det uansett en vinner. Det er da lørda’n. 

Koma.

Eller mer korrekt: grønnsakskoma.

Fredag morgen kom en veldig hyggelig overraskelse. Jeg hadde vunnet en stor pose ferske grønnsaker fra Fredheim gårdsbutikk. Kortreist, ferskt og velluktende.

Hittil har følgende retter blitt tryllet eller eventuelt tvunget fram på mitt kjøkken:

-grønnkålchips

-grønnsaker og dip

-gratinert blomkål og brokkoli

-blomkål- og brokkolisuppe

-grønnsakswok med kylling

I woken fikk gevinstgrønnsakene følge av både gulrot, squash, salatløk og brekkbønner fra egen hage. Nå gjelder det bare å ikke havne i grønnsakskoma. Aldri hørt om det? Ikke sikkert du er disponert for slikt du, vet du.

Jeg derimot. Grønnsakskoma opptrer når en eter grønnsaker, og stort sett ikke noe annet, får vondt i magan og blir svimmel og generelt kraftløs. Helt sikkert en bivirkning av å slutte for brått med cheesedoodles og sjokkis. Ikke no’ vegetarianer og enda mindre veganer hu her med andre ord. Må kombinere. Eller havne i grønnsakskoma…..

Jeg vant!
Wok.
Blomkål- og brokkolisuppe.

 

Snadder med dip.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Verdensherredømme (igjen)…

I fjor på denne tida delte jeg et innlegg om verdensherredømme på facebook. Det er i grunn det samme opp igjen i år. Trumph har en utfordrer. En utfordrer som er i ferd med å spre seg ut over sine grenser, vokse seg gigantisk stor og bli mange. Ta over rett og slett! Akkurat som for et år siden.

Det er småbrukets kjøkkenhage jeg snakker om. Her er det squashplantene som går for verdensherredømme. Plantene og blomstene er mange nok og store nok til å dekke ei middels stor leilighet i by’n. Og selve squashen? Ja den går for verdensherredømme!

Og vi eter. Vi griller, gratinerer, bruker i tacoen, i gryte og i pai. Og vi pusher squash til alle vi ser. Herved er dere advart. Det er visst slik verdensherredømme fungerer.

Squashpai.
Fikk spredd disse over store deler av Østlandet. Verdensherredømme in process.

 

 

F… få en buffet!

Jeg innser at denne bloggen ofte blir en sånn «jeg har lest dette på nett og da reagerte jeg sånn»-blogg. Jeg henger meg jo stadig opp i et eller annet. Når sant skal sies så er det jeg leser på nettaviser og ellers relativt ofte inspirasjon for et eller annet innlegg av den typen. Mer eller mindre engasjert. I dag igjen….

I dag leste jeg nemlig på dagbladet.no en kronikk der det ble reagert på norske hotellers gjennomføring av frokostservering i coronaens tid. Vi snakker da buffet or not buffet. Smittervern og ferie fra akkurat det. Frokostbuffeten som for veldig mange er noe av det viktigste med hotelloppholdet og må jeg innrømme, ofte noe man ser fram til med spenning og glede. Og helst bør man være skrubbsulten.

Undertegnede har nok et litt mer anstrengt forhold til buffet enn mange. Jeg liker å få servert mat ved bordet og jeg er ikke så glad i biff med rødvinssaus og reker og majones på samme tallerken… Ikke karamellpudding med gele og vaniljesaus med sjokoladeis og marsipankake i ei røre heller. Så får jeg velge så blir det a la carte. Tror magen min er enig også. 

Fenomenet frokostbuffet, altså. Den ene brødskiva med ost eller de to knekkebrødene med skinke vi vanligvis mer eller mindre velvillig dytter i oss hjemme blir som smuler å regne. Vi velger litt av alt, gjerne både bacon og reker og når vi egentlig er mette kommer vi på at det hadde jaggu vært godt med en vaffel eller en sjokoladekakebit. Bare for å avslutte med noe søtt, liksom.

Kronikken beskriver hotellbuffeen i corona-tida som en helt vanlig frokostbuffet. Vi står oppå hverandre i kø og måker til oss eggerøre og skinkepålegg med samme bestikk som både bestemora før oss i køa og småbarnsfamilien etter oss. Atsjo. Den som gidder spruter på seg litt antibac før runden i buffeen. Den som ikke gidder…den slipper.

Da er det jammen ganske ålreit å oppleve steder som har tatt dugnaden på alvor. Tidligere i sommer, i månedskiftet juni-juli, prøvde jusstudenten og jeg en variant. Brød og pålegg servert ved bordet og varmretter etter bestilling og peking over disk. Godt gjennomført om enn litt kjedelig. Problemet var kundene, de som tok det brukte juiceglasset sitt og dyttet det mot automaten for å få mer for andre og tredje gang. Her hadde nok hotellet glemt at ikke alle har med seg hodet.

Men så kom sommerens andre hotellopphold med frokost. Her måtte vi bestille tid. De ville vite når vi kom så det ikke ble folkeansamlinger og kanskje for å lettere spore smitte. Hva vet jeg. Brød og enkelt pålegg ble servert ved bordet og varmretter kunne bestilles fra servitør ved bord og kom servert ferskt og godt i store porsjoner rett fra kjøkkenet. Og det var buffet. En buffet der pålegg, frukt, grønnsaker og alt var pakket i porsjoner og individuelt dekket med plast. Du forsynte deg selv, med det du ville ha og trengte ikke være redd for at noen nøs på maten. Plasten måtte vi plukke av sjøl, det klarte vi fint og så håper vi kildesorteringa er oppegående. Enmetersoppmerking fantes overalt og kaffekøa ble dermed både lang og luftig. Men vi trengte jo ikke stå der lenger enn vanlig.

Kjære dere på Pellestova, som hadde denne meget delikate og gode løsningen: hold gjerne på den når coronaen er under kontroll også. Når utvalget er så godt og maten så frisk så frister dette mye mer enn en helt vanlig frokostbuffet for meg i alle fall. Da slipper jeg å si som han jeg kjenner: «faen, få en buffet da…!» Han er nok heller ikke så glad i konseptet.

“En liten porsjon”. Jeg mistenker eggerøra for å være laget av skikkelige egg, til og med.
Ost og frukt og grønt og til og med avocado. Fristende!

 

Partymandag.

Går hardt ut denne uka og starter med stett. Siden disse pillene viser seg å ikke være blant de mest stemningsskapende, så gjelder det å innta dem på en litt mer fancy måte. Får ikke mer moro enn jeg lager sjøl. Ikke akkurat partypiller med andre ord. Stett skaper stemning, så da er vel dette partymandag. I guess! 

Ikke akkurat partypiller. 

Helt skrapa…

…blir ikke jeg etter å ha vært på tur. Når det gjelder mat og drikke går jeg definitivt stort sett for komfort framfor lav vekt. Da blir det selvfølgelig en del bæring. Jeg har en og annen matrett på lur som egner seg godt på både bål og primus. Men av og til tyr også jeg til lettvintvarianten. Når planene innebærer noe sånt som minst 5 middager på primusen etter hverandre, tenker jeg at ferdigmat får gå. I alle fall et par av dagene. Derfor ser skapet nå slik ut:

Egentlig hadde jeg bestemt meg for aldri mer å spise real! Avgjørelsen ble tatt etter et par mer eller mindre elendige opplevelser med fenomenet. Både konsistent på såkalt kjøtt i turmaten (det vil si papp!) og følelsen av å ha spist en elefant som prøvde å komme ut igjen gjennom både munn, nese og ører når første bakke skulle forseres etter lunsj bidro til avgjørelsen.

Vel, nå har jeg hatt mer eller mindre real-pause i sånn omkring 3 år, tenker jeg. Og i min alder så glemmer man fort! Så nå har jeg gått til det skrittet å anskaffe litt næring i oransje pose igjen. Må si det kan bli et spennende nybekjentskap. Grugleder meg.

Og jeg må bare få påpeke en ting: det var ikke jeg som tømte disse hyllene! Jeg handlet på Hamar. Xxl der hadde masse frysetørret å velge mellom. 

I Sandefjord er de skikkelig sultne på real i følge Dagbladet.

Vaffeltirsdag.

Skrivesperra er påtagelig her om dagen. Jeg tror både evne og behov for å meddele seg og fylle internettet med alt og ingenting har tatt ferie. 

For en lykke da at det var vaffeltirsdag akkurat i dag. Da var det mulig å kose seg med bålvafler til skogs og pushe noen vaffelbilder på det store internettet etterpå. På tross av ikkesåmatblogg, ikke engang turmatblogg.

Det må påpekes at bålfyringa foregikk under meget kontrollerte og trygge forhold. Ingen gnister, ingen vind, tigjengelig vann, tilrettelagt bålplass og godkjenning fra grunneier, altså meg og småbrukeren.

Og vaflene? Geniale! Ingen over, ingen ved siden.

Bålvafler.

Ut av skallet.

Gårsdagens formtopp kom ca kl 12.47. Og dermed var det i grunn bare å kjøre på. Det gjelder å forte seg å gjøre noe gøy før formtoppen går over. Så «jeg kommer» ble optimistisk sms-et, sola skinte og alt var såre vel. Altså relativt. 

Jeg må vel innrømme at formtoppen ikke varte rørende lenge, men har jeg sagt A så sier i alle fall jeg B. Så får jeg bare angre litt i smug…det går over.

Og gleden ved å få nyte rosa føde, vin med og uten bobler og tidenes flammende solnedgang i det aller beste selskapet du kan tenke deg er såpass stor at jeg faktisk har innsett at en regnværssøndag på sofaen er verdt det. Ullsokker og fyr i ovnen gjør det jo nesten direkte trivelig. Og siden «en god latter forlenger livet» regner jeg etter gårsdagen med å ha en god del ekstra år i potten. Makan til brølefliring både med og av hverandre. Genialt. Vi får satse på at naboene bruker søndagen til å ta igjen litt søvn.

Konklusjonen er: det er godt å komme ut av skallet av og til både for superheltinner og helt vanlige folk. For flere enn meg, tror jeg. Og jeg har en følelse at det er flere av de deltakende som har behov for å krype inn i skallet, eller under pleddet, igjen i dag. Så får vi skrelle flere lag en annen gang! Takk for laget!

Disse måtte også ut av skallet. Nam nam.
“I see fire!”
Mere godt.
Julisommer i Norge.

 

 

 

 

 

 

 

 

Arme ridder!

Dette er ikke og skal aldri bli en matblogg. Ikke engang en turmatblogg. 
Jeg er veldig glad i mat. Det er ikke det. Det er over gjennomsnittet digg å bli servert spennende retter, nye og mer velkjente, med skikkelige råvarer som base. Jeg syns til og med det kan ære artig å mekke noe fresht og godt sjøl. Men grunnlag for blogging om mat: not so much.
Akkurat i dag derimot så føler jeg det er greit å skryte litt. I dag syns jeg studenten og jeg tok turmaten til nye høyder. Bokstavelig talt, nesten. Etter å ha syklet på kryss og tvers i fjellheimen i omkring 3 timer ble det behov for lunsj og propanapparatet ble fyrt opp i lyngen og arme riddere og turkaffe inntatt. Denne gangen pimpet opp med ferske jordbær og blåbær, pekannøtter og sjokolade som smeltet på ridderen… Nærmere himmelen er det vanskelig å ta seg. I alle fall i umiddelbar framtid. Takk til studenten for kreative bidrag. 

Kombinert hovedrett og dessert. 

Kickstart.

 

 

Nå er det bare å vente til denne slår inn. Og da gjelder det å få utrettet det en har tenkt før virkningen går over. Sammen med et glass (på stett, selvfølgelig) med iste type sitron slæsj ingefær og denne vidundermiksen av en smoothie satser jeg på at energien smeller inn om et kvarter eller der omkring. Og kaffe. Alltid kaffe.

Ingen tvil om at det trengs i alle fall. Arbeidslyst kom hit til meg, her skal du motstand finne!

Fin fredag!