Jeg må innrømme dette: de siste par dagene har jeg opptil flere ganger vært på nippet til å begynne å gaule på klassikeren «sommartider hey, hey» av ren skjær eufori. Sangen heter sikkert ikke det, og dere som er for unge må gjerne google både tekst og Gyllene Tider. Til og med jeg var snaut ti år da akkurat denne kom ut.
Men altså: sommer! Åjada, det siste døgnet, og vel så det, har gitt friluftsheidi en god smak på sommer og sommertemperatur. Selv om vannflaska inneholdt like mye is som vann etter uteovernatting før i uka, så har de siste par dagene dratt med seg en del «sommerbivirkninger»:
Øl i solvegg, sjekk. Selvbrygget og meget vellykket om jeg skal si det selv!
Grilling, sjekk. Selv om vi har kasta grillen, så har vi da bålpanne…og det lukter sommer!
Middag utendørs, sjekk. I dag måtte vi til og med flytte bordet litt, det ble nemlig litt for varmt og vindstille inntil veggen.
Solbrent, sjekk. I alle fall ifølge småbrukeren som kunne observere en lettere rød farge på undertegnedes kragebein. Sånn går det hver gang, uten unntak, når friluftsheidi skipper ullgenseren for første gang i sesongen…
Behov for solbriller og solhatt, sjekk. Nødvendig som følge av forrige punkt…
Utetrening gjennomført. Iført kun treningstøy og joggesko, ikke ull, fjellsko og vindtett!
Sjokolade som smelter i sola, sjekk. Note to self: her spises for sakte!
Heldigvis har vi vett på å nyte hvert sekund av både sol og godvær. Vindstille er ikke akkurat dagligdags her på bruket og vi er tross alt kun i midten av april. Men litt sommer kjentes deilig ut, uansett. Og ulltrøya er fortsatt i første rekke i skapet, selv om dagens variant faktisk er kortermet!
Fra i dag, 15. april, og fram til 15.september er det generelt bålforbud i Norge. Det betyr at det ikke er tillatt å tenne bål, engangsgriller, bålpanner og annen åpen ild, i skog og utmark uten tillatelse fra kommunen.
For oss som er mye på tur både lenge og gjennom hele døgnet betyr det at kokeapparat og primus hentes fram igjen. De siste årene har flere perioder med ekstrem skogbrannfare også hindret bruken av disse. Jeg er spent på hvordan dette sommerhalvåret blir.
Uansett. Akkurat her på bruket og et par andre steder jeg vanligvis ferdes på tur, så kan nok bålet fortsatt nytes ei lita stund til. Det siste snøfallet gjør at det hvite dekket fortsatt holder stand her og der. I høyereliggende strøk kjøres det skiløyper, så der er bålmulighetene fortsatt høyst reelle ei god stund til.
Jeg satt ved bålet både i går formiddag, i går kveld og i dag tidlig. Formiddagsbålet var av type jobb og kun for kos. Ikke noe matbål. Heldige meg kan tenne bål på «kontoret». Kveldsbålet ga nygrillet kveldsmat og kakao og i dag tidlig ble det bålkaffe. Det var i grunn greit å varme seg på bålet også, da vannflaska igjen var fylt av is da jeg sto opp.
Jeg kommer til å savne turbålet, altså. Men samtidig så slo det meg plutselig at sesongen for arme riddere er over meg! Jeg oppdaget nemlig at det har seg sånn at arme riddere er fast frokost- eller lunsjrett på tur her i gården. Og de lager jeg av en eller annen grunn kun på primus. Akkurat det kom jeg på her om dagen. Og etter at avleggeren pimpet den opp med tilbehør av det mer luksuriøse slaget i fjor sommer, ja da er det bare å glede seg.
Mine arme riddere består av:
Brødskive som har ligget og svømt i sammenpisket egg noen minutter, ca ett egg per skive.
Stekt på begge sider etter ønske i stekepanne med litt smør.
Dryss over litt sukker, gjerne brunt eller sukringold mot slutten av stekingen.
Dryss over hakket sjokolade mot slutten av steketiden slik at den smelter lett.
Spre noen blåbær, nøtter og noen delte jordbær over ridderne ved servering. Har du vært på tur ei stund, og tilgangen på fersk jordbær er dalende, så hender det at det går an å finne noen multer (og blåbær). Det fungerer perfekt!
De to siste punktene oppsto i lyngen på Ringebufjellet i fjor sommer. Etter initiativ fra avleggeren.
Med nykokt kaffe, eller en solo, kan dette trygt anbefales. Et tips kan være å gå litt først, så du blir skikkelig sulten. Og undertegnede erfarte at en ørliten siesta i lyngen var god, muligens påkrevd, etter dette heftige og avanserte måltidet.
Jeg kjenner at jeg akkurat gikk fra å være litt molefonken på grunn av bålforbudet, til å bli forventningsfull på grunn av de arme ridderne! De anbefales.
Og jeg gleder meg til riddersesongen!
Bålsesongen er på hell, mens hengekøyesesongen snart tar av.
Det er påskeferie fra universitetet. Det vil si at det er pause i den digitale undervisningen helt til tirsdag. Da bryter det løs igjen og studenten går rett på en prosedyreoppgave over flere dager. Sånn går nu dagan der i studentlivet.
Men det er jo ikke alt som kan læres på universitetet. Da er det fint at det finnes bryggerhus. Og bryggerimestre, slasj småbrukere, som kan steppe inn som læremester. I dag har vi satt småbrukets fjerde brygg. Det har luktet brødbakst over hele tunet. Men ikke et brød i sikte. Mer slikt som kan føre til brødhue…
Student og småbruker har stått for det meste av jobben og undertegnede har stort sett vært tilskuer til prosessen eller hjulpet til de gangene det er praktisk med enda et par ekstra hender.
Denne gangen blir det en addictive IPA. Så får vi se hvor hekta vi blir. Og om studenten blir øldrikker en eller annen gang. Ikke kun en ølbrygger som egentlig er mer opptatt av (frukt)jus.
Ei berg-og dalbanehelg, bokstavelig talt i pandemiens tegn, med andre ord.
Ganske overraskende, egentlig, at det er mulig med såpass mye opp og ned på ei lita stund. Nå som det egentlig ikke foregår noe som helst. Men de siste dagene har i grunn bydd på en berg- og dalbane, til tross for nedstenging, sosial distanse og mangel på arrangement.
Fredagen dro i gang helga med finvær og ny distanserekord på truger denne sesongen. Rekord for forrige sesong også, tipper jeg. Med lunsjbål i en snøhaug på Hedmarksvidda og sesongavspark for fregneperioden så kunne helga neppe fått en bedre start.
Ved hjemkomst ventet hjemmelaget fish’n chips og ikke minst første flaske med hjemmebrygget ale. Den var god, om noe udryg, og direkte lovende for videre lagring.
Så gikk det fort litt nedover:
Halsen var sår og nesa rant. Ikke bra i disse dager. Symptomene ble avskrevet som bivirkning av opphold i vind og bålrøyk på vidda. Melding tikket etterhvert inn om kjentfolk i karantene og både trening og jobb neste uke kunne fort henge i en tynn tråd, kjente jeg.
Det ble lørdag og koronatesten ble bestilt og utført. Mere nys og snørr i akuttfasen der og resten av lørdagen ble tilbrakt på sofaen med varmt topplokk og slapp kropp.
Heldigvis kom søndagen med positive nyheter av typen negativt prøvesvar og dermed var undertegnede i siget igjen. Kun forkjølet. Det går over. Oppover igjen. I alle fall et kvarters tid.
Rakk morgenkaffe, før ny nedtur: strømbrudd! Javel. Kokeapparat har vi da, så det ble frokostegg og tevann. Litt som en mindre hump i veien, egentlig.
Og med 4 timers strømstans en søndag uten for mange planer så oppdaget jeg at det var le for vinden på terrassen. Alt som skulle gjøres på blant annet nett måtte avlyses. inkludert betaling av regninger. Uff så leit. Firege er nemlig et meget flyktig fenomen her på bruket. Dermed ble solveggen inntatt med pølser på bålpanna og en bitteliten ale i sola. Opptur igjen.
Med 4 oppturer og 3 nedturer så konkluderer jeg med at oppturene leder. Og summa sumarum så kan helgas berg-og dalbane avsluttes på plussida.
I dag har jeg lest om snacks som påstår det er sunnere for kroppen enn annet snacks. Eller, det er jug egentlig. Jeg har ikke giddet å lese mer enn overskrifta.
Men det er altså nettavisen som skriver under følgende overskrift «Disse lettproduktene må du unngå hvis du vil gå ned i vekt». Altså tolker jeg det slik som at det er snakk om «slankegodteri» eller «slankesnacks». En gedigen selvmotsigelse etter min mening. Slanke og godteri og snacks hører ikke hjemme i samme ord. Ikke i samme setning en gang.
Skal jeg spise godteri eller snacks så er det en eneste ting som gjelder: Det skal være godt! Ryker jeg først på en pose pottis eller sjokkis, så er det meg knekkende likegyldig om det er en eller sju trillioner kalorier i posen. Da eter jeg. Og så koser jeg meg. Skal jeg slanke meg så gjelder en ting: ikke ha snacks og godteri i hus. I alle fall ikke «slankegodteri». Jeg kan ikke tenke meg en større nedtur enn å ryke på en trillion kalorier som ikke smakte godt engang!
Som kjent så bidro jeg i helga til konsum av smågodt og snacks til den nette sum av 700 kr. Det vil si, det ble rimelig mye til overs da. Selv om vi heroisk satte en del til livs til frokost også. Men jeg hadde da vett til å sende restene med noen andre hjem. Sparte meg mye der gitt.
Disse derimot:
Ser kanskje ikke så fancy ut, men smaker helt smaskens!
«It’s mine!» Disse er så gode at for at de ikke skulle fortæres i sin helhet med en gang jeg åpnet boksen, så måtte jeg gjemme dem. Godt! I dag fikk jeg øye på dem igjen. Jeg gleder meg til helga. Da blir det mer lakris med sjokolade! Hvis ikke småbrukeren finner dem før meg…han er også hekta. Best å gjemme dem enda bedre, tror jeg. Men ikke så godt at jeg ikke finner dem igjen.
I morra er det helga. Og jeg er heldigvis gammel nok til å bestemme sjøl at det er helt innafor med lakris på en fredda. Digg!
Jeg har et tildels ambivalent forhold til yoga. Jeg må innrømme det. Dels fordi jeg har en kropp som reagerer noe uforutsigbart og gjerne litt aggressivt på tøy og bøy generelt. Dels fordi pusting og konsentrasjon lett får meg og hue mitt både på ville veier og til å syns at jeg skulle ha gjort alt mulig annet. Nettopp derfor bør du drive med yoga, vil mange hevde. Jeg vet. Men stort sett syns jeg det er kjedelig allikevel…
I går derimot så tok jeg motet til meg og inviterte et knippe spesielt utvalgte til konseptet bobleyoga. Jeg har følgende tips:
Det er lurt å invitere minst en deltaker som faktisk liker og har noe som helst kompetanse om yoga som konsept. Takk A2.
En liten dose bobler, for eksempel av type prosecco FØR tøy og bøy iverksettes kan være en god ide. Selvfølgelig også underveis. Det er liksom litt av konseptet.
For bobleyoga gjelder det å velge øvelser som lett, eller i alle fall muligens, lar seg kombinere med drikke i glass. Med stett.
Denne er selvsagt: velg egnet antrekk. Helst stretch. Badedrakt kan fungere. Om du har kjole, sørg for at strømpebuksa er hel og at kjolen kan trekkes tilstrekkelig opp. Ikke sant R og AC?
Skeptikere kan lures med. I alle fall dersom det er interessant å se om man får til noe som i utgangspunktet ser grisevanskelig ut. Javisst, A1.
Har du migrene eller kink et eller annet sted så er det lov å ligge i «barnet», filme utøverne eller eventuelt bare se på. Spesielt når «eksperter» skal stå på hue og slikt. Heiing er også innafor i dette konseptet. Fint AC og A1.
Smekke/håndkle er et fint hjelpemiddel. Enda mer nødvendig om det eventuelt er rødvin i glasset. Godt tenkt, Å og R.
Lyssetting hjelper mange av oss til å i alle fall se noe smidigere ut. Egnet og stemningsskapende musikk finnes på spotify og tidal.
Etter anstrengelsen er det påkrevet med mer godt i glasset, deilig mat av type littavhvert samt smågodt for sånn eksempelvis 700 kr.
Sist men ikke minst: når klientellet er eksepsjonelt og pinlig stillhet er et fremmedord så frister seansen til gjentakelse!
Bobleyoga sømløst utført med smekke/håndkle og kjole.
Takk for nå og takk for innsatsen! Dere blir plutselig invitert igjen!
PS! Koronatilpasninger:
Antall gjester var 5 = innafor.
Alle stetteglass var høyst private = innafor.
Yogarommet tillot 1 meters avstand = innafor.
Håndspriten ble kun brukt til akkurat det, altså hender, vi hadde andre ting i glasset =innafor.
Ved opphold nærmere andre deltakere enn 1 meter så var det ingen som pustet. Kompliserte yogaøvelser hindret effektivt det = tilnærmet innafor.
Ingen deltakere var sjuke…eller… det var jug: ingen var snørrete! = innafor.
Enda en helgedag kom med stor soool på himmelen og strålende forhold for både ski, skøyter, truger, bål og det meste vinterglade folk kan foreta seg utendørs en februarlørdag.
Og sosiale medier bærer preg av det. Tross tosifret tall på blåskalaen på termometeret så har dagen vært topp. Til og med her på bruket viste skalaen 20 blå i dag. Da sola fikk tak utpå dagen, regner jeg med det var absolutt levelig. Det ser sånn ut på bildene i alle fall.
Jeg skriver regner med. Jeg har ikke gått på ski, ikke stått på skøyter, ikke gått på truger og slett ikke tent noe bål. Bortsett fra i ovnen. Jeg har vært inne. Utenom de 30 sekundene ganger to det tok meg å gå fra inngangsdøra til bryggerhuset – og tilbake.
Jeg har vasket 48 flasker i dag. Lagt i bløt, til dels skrubbet av etiketter og vasket lim. Forrige ukes brygg skal etter planen på flasker om ei ukes tid. Da trengs flasker.
Så dette ble altså flaskevaskelørdag. Det går det altså også an å bruke en solskinnslørdag i februar til.
PS! Jeg var ute på ski i 17 minus og sol i går. Ganske lenge. På jobb…
Når en er i besittelse av et bryggerhus så må det jo brygges, ikke sant? Så i dag er første forsøk gjennomført. I skrivende stund står noenogtjue liter american pale ale og forhåpentligvis gjærer og godgjør seg i nevnte bryggerhus.
Veien dit var, la oss si, noe omfattende. Først måtte der ryddes. Bryggerhuset var jo brukt til alt annet enn å brygge, steke og brase de siste par generasjonene. Det var fylt av det meste som går an å fylle et rom i et digert uthus på et småbruk med.
Da alt var ryddet vekk, måtte det pusses opp. Både isolasjon, vinduer, dører, pipemur og diverse maling måtte både ordnes og utføres. Og så måtte hele herligheten vaskes. Siden dette er fine oppgaver for å holde småbrukeren sysselsatt, så årna det seg i løpet av et par ukers tid.
Bryggeutstyr og ingredienser ble innkjøpt, også av småbrukeren, og i dag var dagen. Utstyr, bruksanvisning og ingredienser ble klargjort og prosessen satt i gang. Gode 6 timer etter oppstart, med omfattende konsulenthjelp fra privat rådgiver på den øde øy, vasking, mesking, desinfisering, koking, kjøling, vann inn og ut, måling og venting og enda mer venting – så ble det ei blanding som i alle fall er brun og lukter øl. I alle fall lukter det gjær!
Siden småbrukeren i slike prosesser definitivt er mer tålmodig enn undertegnede, så ble selvfølgelig det meste hans jobb. Mens jeg fløy litt til og fra, stilte meningsløse spørsmål og blandet meg oppi når det falt seg slik og når det skjedde noe spennende.
Akkurat nå sjekker småbrukeren om det gjærer. Eventuelt så har han drukket opp jøssa som befant seg i dunken. Da får han i tilfelle bare bli der han er…det er utedass i naborommet. Uansett så skal ikke kornblandinga på flasker før om en fjorten dagers tid. Da blander jeg meg nok oppi. I alle fall når blandinga skal ut av flaska igjen…
På bloggtoppen handler det nå på nyåret en del om vekt. Bloggtoppen er for meg alle som har så hinsides mange lesere at de havner over plass 80 eller deromkring, da. Naturlig nok og helt vanlig på denne tiden av året å være opptatt av vekt. Så mye har jeg skjønt. Den ene, kokkejævel, står på badevekta iført ullsokker, jeg har ikke sett dem men jeg forestiller meg dem grønne, hjemmestrikkede og nuppete. Beklager om det oppleves støtende, men jeg har jo sånne sjøl. Mine er det høl i også. Den andre har plukket batteriet ut av badevekta. Da vil jeg foreslå å tusje på det tallet du ønsker at skal stå der også, kjerringtanker. Det vurderer jeg å gjøre på mi. Eventuelt arkivere hele vekta på et sted der sola aldri skinner. Det vil si der ingen finner den selv om de prøver.
Uansett, dette vitner om ulike tilnærmingsmåter til temaet vekt. Og januar. Og ulike tilnærmingsmåter forteller om ulike mennesker og er både naturlig og sunt. For meg er det ren underholdning å lese (beklager, men jeg har hørt at skadefryd er den eneste sanne glede), og kommentarfelt er en egen form for høydare. Eventuelt lavmål. Tastatur er en litt for farlig og litt for tilgjengelig fristelse for mange, inkludert bloggere og lesere, så denne verdenen er det bare å kaste seg ut i. Eventuelt med bind for øya. Selv er jeg i en alder der jeg er i ferd med å bli både nærsynt (som jeg har vært i over 30 år) og i tillegg langsynt. Muligens sneversynt. Så jeg trenger nok kun munnbind. Noen vil her helt garantert legge til filter…
Jeg tviler på at det kommer noen blogginnlegg om badevekta mi (men lover ingenting). Den står rimelig nedstøva bak skittentøykurven, foreløpig med batteri i. Og den har vært i bruk på nyåret. Mest for å få bekreftet at det er en grunn, annet enn tjukk stillongs, til at buksa er trang både her og der etter jula.
I går befant jeg meg på et lokalt etablissement som tilbyr svette. I form av apparater der alle som vil kan løfte tungt eller ikke så tungt. For meg dreier det seg mye om melkesyre uansett. Det var ikke så mange der og av de som var der var over halvparten av typen unggutt sånn omkring eldre tenåring som løfter og svetter mest for det som syns utapå kroppen og ikke så mye for det som befinner seg inni. Muskelspill heter det vel med andre ord. Som kronisk observerende og med lette nok vekter til å klare å følge med på det som skjedde rundt meg så lærte jeg dermed mye om alternative måter å møte jula og alle dens fristelser.
Samtalen mellom gutta startet med vekt. De snakket om egen vekt. Før og nå. For disse er det jo et poeng å gå opp i vekt, har jeg skjønt. Det kunne jeg i og for seg gitt dem noen tips om. Men greia er jo at det handler om å gå opp i vekt «på de rette stedene». IKKE innebygd airbag, altså. Så jeg holdt kjeft. Nesten. Kommenterte bare bittelitt så hu på naboapparatet hørte meg.
Den ene hadde spist litt i jula, sa’n. Han hadde både spist pepperkaker og brente mandler. Good for you!
Den andre hadde drukket vørterøl i stedet for julebrus. Jeg forsto det slik at vørterøl er næringsmessig mer «nyttig» som svenskene sier enn det julebrus er. Han syns jeg mest synd på. Muligens fordi jeg ikke syns vørterøl har livets rett. Jeg håper begge to har hatt ei fin jul og at de har lagt på seg så de er fornøyd 😉. Det vil si på de rette stedene…
Jeg fikk i alle fall bekreftet noe jeg nok allerede visste: begrunnelsene for å oppsøke treningssenter er like forskjellige som antall individer som oppsøker dem. Det samme kan nok sies om badevekter. Og blogger. Og kommentarfelt. Tilnærmingsmåtene er høyst individuelle.
Det er bra å gjøre noe med vekta dersom det er hensiktsmessig for helsa. Ingen tvil om det. Uansett om det er å få den til å måle, helst mindre enn sist, eller å sette den vekk. Det er bra å ha et bevisst kosthold også. Og for alt jeg vet så kan det hende pepperkakegutten og vørterølgutten driver med en sport der vektklasser er vesentlig. Og dermed MÅ telle pepperkaker til og med i jula for å kunne drive med det de liker. Og takk for alle ulike vinklinger og tilnærmingsmåter. På den måten blir underholdningsverdien for en observatør og nestenusynligblogger med både airbag og lette vekter relativt stor!
PS! Jeg unnlot å fortelle gutta hva jeg hadde spist og drukket i jula. Erfaring tilsier at det ofte dreier seg om sarte sjeler hos slike unggutter.
Og skulle alt annet gå åt skogen så kan vi alltids gjøre som Alfred:
Alfred klarte bare ett av nyttårsforsettene sine. Han kuttet vekta.
Heldigvis var det av den type turne som kunne gjennomføres til tross for de fleste restriksjoner – og uavhengig av korona, smitte og vaksine. Det eneste jeg må holde meg unna, eller i alle fall være bevisst på når rundturen utføres, er bilkjøring. Og siden vi stort sett bør og skal holde oss hjemme allikevel så er den problemstillingen så godt som eliminert.
Så langt har jeg vært innom både den ene og den andre destinasjonen som jeg antakelig ikke hadde tenkt på å besøke ellers. Enkelte plasser har jeg til og med vært flere ganger.
Årdal har stått på turneprogrammet. Der traff jeg til og med ei hulder som jeg aldri rakk å ta bilde av. Jeg har vært på Sunnmøre, i Trysil, Trondheim, Voss, Florø og Kristiansand. I Lom tok jeg høgruta og i Bergen de 7 fjell. Så dro jeg til Grimstad. Puh!
En liten svipptur innom både Tyskland, England, mer konkret London, og Tsjekkia har det også blitt. Heldigvis uten karantene. Og både her til lands og utenfor grensa har jeg lett unngått kollektivtrafikk. For øvrig fryktelig lett å unngå det her på småbruket. Mye vanskeligere å faktisk treffe på noe som helst kollektivt.
Jeg kan ennå rekke et par destinasjoner før julefreden senker seg. Det blir spennende å se hvor jeg havner. Og det er rimelig herlig at dette landet har så mye å by på selv for oss som syns det er greit å leve både smitte- og karantenefritt.
Jeg befinner meg faktisk fortsatt på turne. Og den fullføres ikke før utpå kvelden på julaften, så det er bare å henge i stroppen. Blir nok en hektisk innspurt da jeg allerede ligger litt på etterskudd… helt naturlig, når en av dem som planla løpet før desember startet gikk for 0,75 liter ene dagen og både 9 og 10% på innholdet andre dager.
Og skulle reiselysten bli for stor i romjula, så vet jeg at kjøleskapet inneholder både kornblanding fra Stange, Polen, Tyskland, Tautra i Trønderland og en og annen urban variant både fra Gjelleråsen og Drammen. Det blir ei råd! Og det er morosamt med jula for dessa som er små…og dessa som liker nye smaker!
