Med fare for å havne i kategorien matblogg så kan jeg meddele at middagen er underveis. Og hva vi skal ha? Jada, det blir squash i dag også👍Og en del annet fra hagen. Og litt fra butikken. Mat ska’rem ha, både småbrukeren og friluftsheidi. Rett som det er!
Det er den tida av året igjen. Kjøkkenhagen er på sitt frodigste. Og i år har småbrukeren til og med utvidet med drivhus. Der klarer vi å henge med. Det vil si at vi stort sett klarer å spise opp det som vokser der. Tomat, agurk, chili og paprika.
I kjøkkenhagen er vi også noenlunde i takt med både gulrot, reddik og løk. Salaten har vi for lengst gitt opp å få i oss alt av. Den får vokse fritt og så henter vi oss det vi spiser etter hvert.
Men så er det squash-en da… Den er i ferd med å overta. Jeg lurer stadig på om den går for verdensherredømme. Så langt har vi gitt bort omkring 25 stk. Og da snakker vi ikke slike små ynkelige som selges på Kiwi. Det er et eller annet i jorda her som gjør at squash ender med å vokse seg helt gigantiske her. Ta en squash i hver hånd og gå et par runder rundt huset, så er styrketreninga gjort for den dagen.
Og vi eter. Det blir en del wok. Og det blir squash med tacofyll og ostelokk. Det blir lasagne og ziti med squash-skiver i stedet for pastaplater. Stekt squash i stedet for burgerbrød på burgeren er en favoritt hos meg. Sunt og saftig. Og grillede skiver av squash har blitt et must sammen med øvrig grillmat.
Akkurat nå kom jeg på en hit jeg lagde i fjor: Squashpai. Skikkelig godt. Og ikke minst så fikk til og med jeg det til. Så det må jeg jo bare gjenta. Revet squash i bakst har jeg hørt smaker godt, så det lurer jeg litt på om jeg skulle prøve også. I grove rundstykker, kanskje. Nå er bakst i seg sjøl ikke akkurat noe jeg vanligvis driver med, men jeg kan jo prøve.
Dagens middag var wok, der det eneste som var kjøpt på butikken var kyllingfilet og hvitløk. Resten: kortreist verdensherredømme.
Den først store flyttehelga er over. Flyttebyrået har fullført flytting del en. Del to kommer om to uker. Uten mat og drikke duger helter og heltinner ikke. Ikke flyttebyråer heller. Helgas meny må sies å ha vært av det aller mest avanserte slaget. Og variert, ikke minst.
Midt i lasset ble det kun tid til kaffe på termos og medbrakte kanelsnurrer. Inntatt på golvet mellom alle kolliene. Men hjemmelagde. Lunsjen ble kjøpt på 7 Eleven… Ikke til å kimse av noe av det.
Men utover ettermiddagen tok det av. En vellykket flyttedag ble feiret med drinkbonanza. Ettermiddagens bartender må kalles meget kompetent, og dermed ble det tryllet fram den ene godbiten etter den andre.
Til middag ble det svin. Stekt i 5 timer og dandert med godsaker og godt drikke.
Dagens lunsj avsluttet hele flyttehelga på standsmessig vis og ble nok helgas høydare. Da friluftsheidi får lunsj med blåskjell og chablis, glemmes all kjedelig støvsuging og skapvasking.
Såpass med inntak har det vært denne flyttehelga at jeg i skrivende stund bare så vidt har begynt å føle meg sulten igjen. 6 timer etter lunsjen…ikke normalt for ei som syns mat hver tredje time er et must. Får slenge et par skiver i brødristeren, tror jeg.
Hva er det aller viktigste for en vellykket tur? Om det er ved sjøen, i skogen, i nærområdet eller vi snakker om en ekspedisjon til fjells. Hva er det viktigste for å få en fin opplevelse?
Noen vil påstå at det er mat. I alle fall er det ganske viktig for småbrukeren og friluftsheidi. Vi har selvinnsikt nok til å vite at å satse på det vi fanger eller sanker i naturen uansett vil gå rett vest. Vi har overhodet ikke fiskelykke. På denne turen dårligere enn noen gang. Ikke en eneste havnet i stekepanna. De som gikk på kroken var små eller uaktuelle på andre måter. Og bærplukking er vi ikke så ivrige på. Annet enn å plukke rett i munnen. Dessuten var det hakket for tidlig. Vi sanker ikke kart. Ikke smaker det godt heller. En sulten småbruker og en sulten friluftsheidi gir ikke akkurat godstemning. Ikke noe som lar seg kombinere med tur.
Så dermed er medbrakt greia. Den billigste middagen viste seg å være den beste. Og den dyreste den dårligste. Selv om den var ganske god den også. Det har lett for å være sånn. At maten smaker godt nesten uansett i villmarka. Sulten er den beste kokk, har jeg hørt. Men altså: jeg kan meg glede anbefale pasta med pesto, rød eller grønn, som turmiddag. Enkelt, bilig og innmari godt. Den kom øverst på pallen foran potetmos og rødvinspølse som nummer to og real turmat som nummer tre. Real-en var en thai red curry eller noe i den duren. Helt ok. Men som sagt, veldig dyr sammenliknet med pasta.
Til frokost og lunsj fungerer brød og smøreost eller syltetøy på squeeze perfekt. Eller egg og bacon, som vi også flottet oss med denne gangen. Brødet holder seg helt fint i 5 dager, så knekkebrødet fra reservebeholdningen fikk være med hjem igjen også. Når vi legger til rikelig med kaffe, litt te og et par poser kakao så er måltidene redda. Og sjokolade. Og pottis. Og en treliter med vin. Karamellkjeksen vi hadde med ble spist. Men kan ellers forbigås i stillhet. Den var i beste fall intetsigende. Småbrukeren reddet den inn med litt syltetøy som dipp. Da smakte det i alle fall det. Syltetøy, altså.
Siden kano fritar oss for bæring så kan vi i grunn ta med nesten hva vi vil. Se gårsdagens innlegg. Vin er en av gledene vi unner oss. Og dermed også stetteglass til de edle dråpene. Jeg syns det er på sin plass å påpeke at det var småbrukeren som insisterte på glassene. Vanligvis blir kaffekoppen brukt til vin også når friluftsheidi er på tur.
Ikke vet jeg om det aller viktigste for en vellykket tur er mat. Men en ting er sikkert: å satse på det som fanges og sankes er ikke lurt! I alle fall ikke for småbrukeren og friluftsheidi. Vi går for velfylt kjølebag og bag-in-box.
I dag er det sommerfest for verdens beste personale i barnehagen «min». Av ulike årsaker, der pålagt karantene er den viktigste, er jeg hjemme. Men jeg har viedochattet med det vakre klientellet. Det så ut som de koste seg i sola.
Og heldigvis har mynten i blomsterbedet endelig meldt sin ankomst på skikkelig vis, så jeg hadde følgende snadder i glasset da jeg ringte:
Hjemmealenefest. God fredda!
Altså, vi må ikke grille på sankthansaften. Selv om grill og grillmat er skikkelig godt. Og selv om sola skinner.
Når småbrukeren stiller med hjemmelaget tagliatelle og hjemmelaget pesto, og avleggeren spikker salat: da er jeg strååålende fornøyd.
Mars 2020 til mai 2021 :
Applaus for sykepleierne som står på så både covid-syke og andre syke får den hjelpa de trenger. Dere er kjempeviktige for landet vårt!
Heia bonden for maten vi får på bordet til tross for stengte grenser. Det er bra vi produserer en del selv. Vi. Hvem, sa du? Javel, bøndene da.
Applaus for skolelærere, barnehagelærere og andre ansatte som går på jobb og sørger for at barnehage og skole kan holde åpent både for de sårbare barna og for at foreldrene skal kunne bidra i den norske verdiskapningen. Hva skulle vi gjort uten dere?
Norge stopper opp uten dere! Stå på! Fortsett dugnaden. Bare litt til!
Juni 2021:
Lønnsoppgjør og streik for sykepleiere, barnehagelærere og skolelærere. Tvungen lønnsnemnd. Dere er fortsatt viktige, altså. For viktige til å streike. Men lønn til å leve av… nei det kan dere ikke få! Dere er ikke sååå viktige. Se å kom dere på jobb nå. Vi har jo klappa for dere fra balkongen!
Landbruksoppgjøret. Null, niks og nada . Kan dere ikke bare fortsette å jobbe 2 årsverk på gården samt ha en “vanlig” jobb ved siden av? Og har utsikten fra turstien jeg begynte å gå under pandemien og artsmangfoldet i naturen med beitedyr å gjøre sier du? Blir utsikten borte hvis jeg bytter ut kjøtt med tofu? Det er det ingen som har sagt… Nei, du får drive på. Det er tross alt selvvalgt å være bonde…
Takk skal dere ha! For meg som er aktiv bruker av både helsetjenester, mat og pedagogikk er det klinkende klart og har vært det lenge hvem som IKKE får min stemme i valget til høsten. Vi som forvalter liv og helse, ekte mat og Norges verdiskapning i form av framtidas arbeidskraft må fortsatt klare oss med applaus! Matprodusentene får endatil kjeft for jobben de gjør, hører jeg i dag. At applausen ikke betaler regningene våre er stadig vårt eget problem.
Tusen takk for overhodet ingenting!
Dagens treningsøkt er unnagjort. Tidlig bestemte småbrukeren at dagens økt skulle være matnyttig. Altså min økt. Og bokstavelig talt. Så i dag ble det gummistøvler og arbeidshansker i stedet for treningstights og joggesko. Slik må det være når potetene skal i jorda, og når energien må finfordeles og prioriteres. Dermed ble det ørlille som var av energi brukt på ei økt i potetåkeren i dag. Det var ikke mer å hente ut av hu her, så det ble i grunn det hele.
Jeg fikk til og med kjørt litt firhjuling. Det er gøy. Artigere enn manualer og ellipsemaskin uansett….
Potetene er i jorda. Da er det håp om mange gourmetmiddager framover også. Fint med en småbruker til slikt. Både til potetproduksjon og annen selvberging, og ikke minst til bearbeiding av selvdyrket grøde til gourmetopplevelser. Han er god til slikt! I går ble det hjemmelaget gnocchi. Småbrukerstyle. Jeg lagde pesto, altså. Jeg får da til såpass. Men poteter og småbruker må til.
Energiøkonomiseringen fører også til at jeg denne pinsen planlegger tur med uteovernatting til den, ifølge yr, aller mest regntunge natta på hele pinsehelga. Slik må det bli da den ene dagen krever energi til jobb og den andre til restitusjon og potetsetting. Da ble det bare regnværsdagen igjen. Men jeg gleder meg uansett. Dessuten så har verdens beste turfølge meldt seg på og da kan det i grunn regne så mye det vil. Gapahuk og tarp er forventet å holde oss passe tørre. Og det er heldigvis snakk om folk som har vett på å bringe «frostvæske» nok til eget bruk slik at ingen risikerer alvorlig nedkjøling.
For oss med ekstra behov for energiøkonomisering så er ovale helger gull. Da rekker vi nesten å få til det samme som andre folk fikser på en fredagsettermiddag….
Det kommer ikke noe nytt i innlegget på denne bloggen i dag. Jeg opplever at regjering med statsminister i spissen uttaler seg så inni hampen kunnskaps- og respektløst til de som skal produsere den maten vi så gjerne vil ha. Tror du virkelig at vi spiser sukkertøy og smågodt til middag, Erna? Jeg benytter heller anledningen til å gjenta egne ord samt dele en kronikk fra noen som har atskillig mer greie på det hun snakker om. Nemlig Live Svalastog Skinnes.
Du, ja akkurat du ja. Du bør definitivt bry deg om jordbruksoppgjøret. Fordi:
Jeg bryr meg fordi:
Erna, du kan gjerne få leve på sukkertøyene som var tiltenkt meg i en krisesituasjon. Jeg foretrekker ekte mat!
De siste dagene har jeg lest om bondeopprøret. Bønder som har levert «drittpakker» til sentrale politikere har fått oppslag i media. Det samme har mangel på kommunikasjon mellom myndigheter og bønder i årets lønnsoppgjør. De trenger lønn å leve for de som produserer mat, også. Altså bøndene. Og vi vil ha billig mat.
I går spiste jeg taco. Med kjøttdeig. Folkets kjøttdeig. Produsert i Norge. Flott. Så langt. Da jeg tok pakka opp fra fryseren ble jeg derimot rett og slett forbanna! «Opprinnelsesland Tyskland» sto det. Jeg hadde sovet i timen. Eventuelt handlet i koma og med skylapper på. Havna i et svart hull ved kjøledisken med andre ord. Bokstavelig talt.
Jeg vil ha norsk mat! Jeg vil ha kjøtt av norske kuer, melk og ost fra norsk fe, norsk agurk og norske jordbær! Som er transportert så kort som mulig slik at de har lagt igjen så lite klimaavtrykk som mulig. Så definitivt! Jeg betaler gladelig en tier mer for kjøttdeigen neste gang hvis den er norskprodusert OG med norsk «opprinnelse». Det er mitt bidrag!
Jeg tipper at de fleste som spiser mat forventer en viss kvalitet og at ei gulrot er ei gulrot og ikke full av alle mulige sprøytemidler for å se ekstra gulrot ut etter å ha kjørt trailer over halve Europa før den nådde nærbutikken! Derfor kjøper jeg norsk. Jeg kan imidlertid godt kjøpe en og annen avocado som har kjørt noen trillioner mil. Og jeg har en forkjærlighet for italiensk mozzarella. Det er dårlige vekstvilkår for avocado her på berget og den italienske osten er goooood. Slik sett er jeg både prinsippløs og dobbeltmoralsk.
Jeg tipper de fleste som spiser taco også forventer at kua som kjøttdeigen kommer fra (ja for den kommer faktisk fra ei ku som en gang var levende…) ikke var full av antibiotika og hadde levd hele sitt liv på kjemikalier da den ble slakta. Ukjente kjemikalier, usikre livsvilkår og rimelig langreist.
JEG vil i alle fall ha norsk mat produsert av norske bønder på en vettug måte! Potetene klarer jeg å dyrke selv. Mer kortreist og dermed også relativt miljøvennlig blir det vel ikke. Men jeg syns det er flott at noen andre tar seg av ku, sau og svin. Og kylling. Gjerne naboen eller en eller annen i nabofylket. Skal mine forventninger oppnås så må bonden ha rammer det går an å leve av.
Som de sier selv: «de er lei av å drive på dugnad». Det skjønner jeg godt! Dugnadsbegrepet har dessverre fått en bismak for fler av oss det siste halvannet året.
Norge trenger bonden. Og jeg vil ha ekte mat! God frigjøringsdag!
