Ny uke nye muligheter. På småbruket våknet vi til lyden av en million (høres det ut som!) småfugler på speed. I alle fall jeg som sover ute i køya. De kvitrer og tjatrer og svisjer hit og dit i en kakofoni av lyd, fjær og fart. Linnerla vipper rundt på tunet og er innimellom så nærgående at jeg av og til lurer på om syn og hørsel er intakt. Spettmeisen er fortsatt sjef på fuglebrettet. Den finner et og annet gjenglemt solsikkefrø som den påberoper seg retten til før den farter av sted igjen. Blåmeisen har som vanlig inntatt sitt faste hjem i kassa på bjørkestammen. I år tror jeg det er 4 egg i reiret. Vi får håpe de overlever våren!
Trodde først jeg så bare to. Men nå kan jeg muligens skimte to til.
Ps! Dette er ren løgn og fanteri. Jeg måtte ha ørepropper på grunn av tømmerbil som lesset 100 meter unna og mandagstrafikk på veien! Hørte ikke en pips! I går derimot….
Sykkeloppholdet har vart ganske lenge her nå. Månedsvis faktisk. Grunnet sesong og helse, egentlig. I går snakket jeg høyt om å gjenoppta aktiviteten. Sykling altså. Må få småbrukeren til å hjelpe til å se over doningen snart. Så får jeg se om jeg fortsatt kan å sykle. Og det blir selvfølgelig med hjelm. Foreløpig skriver jeg om sykkel. Det vil si jeg resirkulerer et sykkelinnlegg fra 2016. Altså for et kvarter sida omtrent.
Det skal handle om sykkel. Stort sett sånn med to hjul, gir og som man må tråkke selv, i oppoverbakke ganske overstadig tråkking egentlig. Det kommer nok til å handle en del om sykkeltur, litt 40-årskriser og muligens litt om Zlatan. Og om sykkelhjelm.
Har dere levd mer enn en dag i strekk med hjelmsveis? Det har jeg. Og når det har regna slik passe jevnt gjennom glipene i hjelmen en 2-3 dager, ja da passer det å gå direkte på restaurant, ikke sant? Legger vi til at hjelmen ble satt på hodet etter ei natt i telt med lue på hodet, så har vi den perfekte looken. Ikkeno’ problem når ulltrøya er grisetøff og maten (og det i glasset) perfekt!
Undertegnede er vanligvis ingen sikkerhetsutstyrsfrik. Men jeg kjører ikke bil uten sikkerhetssele. Jeg går heller ikke langs veien i mørket uten refleks. Og jeg sykler ALDRI uten hjelm. Det henger sammen med 40-årskrisa. Ikke det at jeg ble så innmari mye mer opptatt av sikkerhet da jeg fylte 40. Det var nok mer det at jeg begynte å trene litt sånn mye. Og det innebar sykling, siden jogging var vondere og det er omtrent like moro som å stryke skjorter.
Syklinga tok av i den forstand at undertegnede syklet på jobb en del. I alle fall den sommeren. Det er i overkant av 44 km tur-retur, så for en middels råtten og litt gammal mosjonist med relativt aktiv jobb, er den sykkelturen lang nok. Og ikke aldeles helt flat. Så skjedde det som måtte skje. I kampens hete gikk man skikkelig på trynet! Digert mageplask over styret midt i grusveien med påfølgende blod, snørr, bekymret ung mann i bil, halting ganske lenge og noen småarr. Men hodet, som også traff grusen relativt hardt, klarte seg bra takket være hjelmen! Derfor bruker jeg hjelm. Alltid! Selv om en del av utlendingene vi møtte langs Rallarvegen nok syns at vi nordmenn kan være litt i overkant.
Der kommer Zlatan inn. Eller broren til Zlatan, da. Muligens. Kunne ha vært.
Han var en av de utlendingene som kjørte litt annen stil enn undertegnede med reisefølge på sykkelfjellet i sommer. I ferd med å krysse Rallarvegens høyeste parti, med mer snøfonner enn grusvei, is på vannet og i hvert fall følelsen av å være langt til fjells, kom han forbi. At noen kommer forbi er en vane. Ikke bare på sykkel, men også når fjellturen består av timers gange med sekk på ryggen. Nok om det. Broren til Zlatan kom i en viss fart. Iført olabukse (jeans heter det vel nå), lysegrønn bitteliten sekk, Zlatansveis, uten hjelm, og med et målbevisst og litt vilt blikk.
Zlatan har akkurat passert og er borte bak svingen oppe til venstre.Vårløsningen har startet. Tidlig juli.
Yours sincerely er jo kjent for å ikke ha så innmari vanskelig for å prate, så jeg holdt godt til sida, snudde meg blidt og hilste «Hei J». Svaret var noe liknende «hrmfgryntfnyshrmf» og deretter så vi bare rompa på han! Både utseende, diksjon og språk tilsa at dette etter all sannsynlighet var broren til Zlatan, så vi trillet bare videre, sånn passe starstruck og fornøyd med at sola tittet fram. Hva han tenkte om disse hjelm-, fjellbukse-, hanske- og allværsjakkekledde damene i sin beste alder med sykkelvesker tunge som bly er en annen sak. Men håper han ikke syklet av! Uten hjelm, mener jeg.
Hjelm hadde han heldigvis han som var skikkelig i 40-årskrisa! Det var han blåkledde som passerte oss i veiens bratteste parti. Et parti med grov grus på en kjerrevei som var delvis vasket vekk av vårløsningen sånn i begynnelsen av juli. Vi hadde akkurat hatt en stopp – igjen – for å nyte utsikt, ta bilde og drikke vann. På ene sida var det bergvegg, på andre sida var det foss. I mellom var det vi syklet. Ikke no’ autovern eller annet stæsj. Fareskiltene var mange langs veien. «Pass på barna». «Ikke sykle nær kanten». «Trill sykkelen».
Høydeskrekk og dårlig balanse kombinert med panikksyklere i blå lycra – synes ikke på bildet noe av det!
Der kom’n. På terrengsykkel av det proffe slaget, ikledd blå lycra og med hjelm. Vi hverken så eller hørte’n før han feis forbi i en fart som Kristoff og Kaggestad hadde bifalt. Han hilste ikke han heller, og heldigvis er vi ikke mer skvetne enn vi er.Selv om vi skvatt en smule var det ikke verre enn at vi unngikk sidesprang og dermed minst et par dødsfall. Hadde jeg møtt den blålycrakledde senere på turen, hadde han nok fått en aldri så liten og pedagogisk henstilling om å ta noe mer hensyn, senke farten eller aller helst «forfaensykleetannetsted, du får ikke med deg noe av omgivelsene allikevel!!!» Jeg går ut fra at det hadde overbevist ham om at en uforbeholden unnskyldning samt endring av uønsket atferd var det eneste rette å foreta seg!
Nåja, det gikk heldigvis bra. Og jeg hadde hjelm, så hvis jeg hadde bikka inn i fjellveggen, så hadde det nok gått greit. Jeg hadde derimot ikke klatresele og sikring i fjell, redningsvest og slikt, så om jeg hadde stupt over kanten og ned i fossen, hadde nok blant annet bloggen fått fred framover. Men sykkel er fint for 40-årskriser. Jeg kjenner flere som er enige. Navn nevnes ikke. Man har da integritet.
Men Rallarvegen, ja. Ufattelig flott, variert, spennende og ikke minst overkommelig. Tankevekkende også. En bit Norgeshistorie der en, om en ikke gjør som han i lycraen, kan oppleve på nært hold hvilket slit og hvilken innsats som måtte til for at vi nå kan suse fra Oslo til Bergen med toget. Noen av oss flyr også da, men det er en annen historie. Bergensbanen over fjellet er for øvrig noe stusslige greier, i alle fall den delen jeg har prøvd. Tunnell på tunnell, og innimellom et bittelite glimt av norsk fjell. Akkurat så kort at jo, turistene rekker å ta opp mobilkameraet, men idet de skal knipse: tata: ny tunnell!
Flåmsbanen derimot. Der er det tilrettelagt for både mobilkameraer og mer avansert utstyr med ufattelig lang linse, les: asiater! Det er bratt og går sakte og det er innlagt fotostopp også med underholdning i form av foss med kraftige høytalere OG hulder som danser i fossen! Fantastisk harry. Fossen var fin. De svenske kupenaboene var også relativt trivelige. Den ene hadde Zlatan-trøye. Den andre spurte «Har ni rymt?». Han skjønte nok mer enn vi fortalte, for å si det sånn. Hjelmsveis, svette ulltrøyer, 40-årskriser og øldunst kan også ha påvirket imaget.
Han skulle bare ha opplevd oss etter enda ei teltnatt på vidda! Da kan vi snakke om «the great escape!» Og det er jo unektelig mer effektivt å rømme på sykkel, enn på beina. Heia sykkel! Og husk hjelm!
Innleder festivalsommeren på terrassen – for resten av 2020!
Jeg har endelig blitt trendy. Jeg liker jo å følge med. Leser nettaviser og sosiale medier hver dag og prøver å orientere meg i samfunnsbildet. Nå er det jo ikke så vanskelig egentlig. Det går stort sett i pandemi. Oversiktlig om ikke annet.
I går kom artiklene som fortalte meg at jeg er trendy. Artiklene om køyer. Ikke køyesenger. Heldigvis. Hengekøyer. Hva bør du velge av telt og hengekøye og hvem bør unngå å sove i hengekøye?
Jeg har hengt mellom trær et par år allerede, etter å ha vært så redd for hoggorm og etter hvert grevling på en overnattingstur under åpen himmel, at jeg rett og slett der og da bestemte meg for at litt opp fra bakken var løsningen. Det viste seg å stemme bra!
Artikkelen sier at folk med vondt i ryggen kanskje bør vurdere noe annet enn hengekøye. Jeg er nok unntaket som bryter med den regelen. Jeg er rett og slett mye mer bevegelig i skroget etter ei natt i kokongen, les hengekøya, enn jeg er etter ei natt i senga. Nå tror jeg ikke lenger det er tilfeldig. Det er sånn. Jeg ligger i alle fall atskillig bedre i køya enn jeg gjør på bakken i lavvo eller under tarpet. Telt har jeg ikke.
Artikkelen påpeker også at buksering av kropp inn og ut av hengekøya kan være en utfording for spesielt støle og stive skrog. Helt sant, men øvelse gjør mester. Og så er det et godt tips å henge seg opp i passe høyde slik at beina når ned i bakken når du skal hufse deg oppi eller rave ut for en dotur i nattens mulm og mørke. Artikkelen sier heldigvis at hver og en må finne det som passer for seg. Det tror jeg er helt riktig. Men MÅ du ligge på magen så gå for telt, eller seng. Ryggen og sida fungerer bra i hengekøye. Er du skeptisk til mygg, kjøp deg køye med myggnett, eller bruk telt.
Telt passer også bra om du ikke har trær. Hengekøye på snaufjellet er ikke så sjarmerende. Hvis du liker å ha tak over hodet kan telt også fungere. Jeg bruker tarp over hengekøya. Hvis tarpet er tett blir natta bra selv om det regner. Hvis det ikke er tett….vel, har prøvd det også…
Og så er jeg småbruker, sa jeg. Og dermed glimtet det til i blikket på minst 75 % av forsamlingen. Plutselig var jeg noe litt eksotisk og genuint og litt sånn midtpunktet i en idyllisk drøm med grønne enger, markjordbær, flagrende hår, duft av timotei og nyslått høy og ubegrenset med tid til å dekke chabby-chicke bord med blomstervaser og hjemmelaget limonade under epletreet….
Utsikten fra småbruket kan man ikke klage på.
Sånn omtrent.
I tillegg jobber jeg i en gårdsbarnehage. På et småbruk.
Joda, jeg lever visst i en drøm. I følge noen. Småbruk er fint. Det er ubegrenset med frisk luft. Akseptabel avstand til naboene. Utsikt. Egen skog å utnytte for alt den er verdt. Til både rekreasjon, bål og juletreproduksjon. Elg og rådyr på egen tomt observert senest i dag. Plass for både meg, katte, samboer, biler, firhjuling, kjøkkenhage, epletrær. Alt, egentlig. Jeg nevner ikke dattera. Hu bruker stort sett kun sofaen, dusjen og kjøkkenet. Og har leilighet i hovedstaden.
Det fins tre hus her. Og da nevnes ikke dokkestua og brønnshuset. Og de tre er digre! Og fulle av greier. Og de trenger vedlikehold. Konstant. Det er 2 mål med plen her også. Heldigvis en del mose og mye regn, så turene med gressklipperen begrenser seg. Snøen må måkes unna hver gang den kommer på besøk. I alle fall om vi skal få bilen ut av garasjen og få den opp på hovedveien.
Vi har ikke kommunalt vann. Det vil si at vi må passe på at brønnen er i orden og at vannpumpa er oppegående for å få vann til dusj, do og oppvaskmaskin. Og vi må passe på at den ikke går tom etter lange tørkeperioder. I fjor gjorde den det. Gikk tom altså. Hårvask og dusj ble utført i etellerannet nærliggende vann. Klesvask kun når det var tomt for undertøy. Skikkelig tomt! Nå har dyktige karer boret et 100 meter dypt hull, så bading kan nå utføres kun for moro skyld.
Det er strøm her da. Så sant ikkeno har falt over linja slik at det er brudd. Da blir det mørkt. Det skjer med jevne og ujevne mellomrom. Men ingen fare, vi har ved fra egen skog og vedovner spredd strategisk rundt i huset, så fryser gjør vi ikke.
Men eksotisk og romantisk? Not so much, syns jeg. Det er liksom bare livet mitt. Og for meg er det like vanlig som livet i en villa på et byggefelt eller i ei leilighet i ei blokk.
Men heldigvis er det 2020 – ikke 1920! Jeg har glimtvis sett et par halve episoder av Farmen. Det har lært meg et par ting. Småbrukerlivet i 2020 passer meg nok bedre enn det i 1920. Jeg er noe over middels glad i å overnatte under primitive forhold, men skroget syns oppvarmet hus og god madrass er ganske digg også. Og samboerskap med et par personer i et digert hus passer nok også undertegnede relativt mye bedre enn med 10 andre på et par små soverom…. Og jeg vil ha mat. Jevnt.
Så småbrukerlivet i 2020 både heme og på jobb er kanskje å leve i en slags drøm, allikevel. I alle fall når samtlige i husstanden har fått seg førerkort. Det er tross alt relativt langt mellom avgangene for kollektivtrafikken her, og et hotellrom er stort sett billigere en taxi hjem fra «byen»…
Så veksler jeg da: mellom imaget som den eksotiske småbrukeren i blomsterenga og hu som bor «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» som enkelte påstår ?
Epletreet lever i alle fall, så jeg kan jo i teorien dekke bord under det.
I dag er en sånn dag. En dag der kroppen begynte å verke før det var noe som helst fornuft i å stå opp på en lørdag. Da det er en lettelse å faktisk stå opp, selv om de 164 cm kjennes som de har krympet betraktelig siden sist. I alle fall fører kroppsholdningen til krympeeffekt. MEN, nå når klokka nærmer seg 11.00 og det en vanlig hverdag hadde vært tid for lunsj, begynner det å gå seg til såpass at det i alle fall er mulig å tenke seg til å rydde kjøkkenbenken…
Gårsdagen ble jo avsluttet på best tenkelige måte: vinkveld med et par skravlehøner via videochat. Da var det jaggu bra hu sjøl hadde «flytta inn» i ny telefon for bare noen timer siden. Og med andre ord hadde full kontroll på teknikken.
En vinkveld i koronaenes tid kan fort ende med at man må en tur på polet etterpå! Og siden koronasveisen hadde antatt TigerKing-dimensjoner for lenge siden var det greit at resten sto i stil. Ullsokker og joggebukse kombinert med sofa og vin med andre ord…..mens andre må jobbe med filter! Eventuelt bare værra seg sjæl!
Har du tenkt på det, du? Hva er ei «flink pike» for deg? Er det bare jenter som kan være flink pike? Kan man være flink pike på noen områder og ikke så flink pike på andre områder? Er det bra å være flink pike? Er det farlig?
Ei klok dame jeg kjenner får stadig høre «så flink du er som kommer deg ut!». Hun lurer litt på det. Hun kommer seg da ikke ut fordi hun er flink, sier hun. Hun går ikke på tur for å være flink. Hun går på tur fordi hun har lyst og fordi det gir henne noe. Om det er trim, naturopplevelse, annen rekreasjon eller jatakk begge deler kan sikkert variere, men «flink» ligger ikke i hennes motivasjon.
For henne er ikke å komme seg ut på tur å være «flink pike».
Dersom du måler din egen verdi kun ut ifra prestasjon, du nekter å være nest best og du alltid streber etter det perfekte. Ja, da kan det godt hende du er en «flink pike». For meg handler begrepet også om å bedømme seg selv og måle sin egen verdi ut ifra det du tror er omgivelsenes forventninger om hva som er «riktig» eller «vanlig». Valgene dine blir påvirket av dette, mer enn av hva du egentlig selv har lyst til og behov for.
Er du en «flink pike»?
Veldig flinke piker. Og blide…
Du aksepterer aldri å være nest best og må være best i det aller meste av det du gjør. Du må alltid gjøre ditt absolutt beste. Du klarer ikke å slå deg til ro med “godt nok”. Du er veldig pliktoppfyllende og gjør alltid jobben din. Ofte føler du et stadig press i forhold til å oppnå resultater og få ting gjort. I forhold til deg selv, slipper du ikke lett unna. Du lager ikke unnskyldninger for dine feil, men misliker deg selv når du ikke presterer optimalt. Du har så mye å gjøre at det sjelden blir tid til å slappe av. Du er veldig konkurrerende. Velstand og status er viktig for deg. Utseende må alltid være på sitt beste. Du mener du fortjener sterk kritikk når du gjør en feil. Du etterstreber å holde alt i perfekt orden.
Hvis du kjenner deg igjen i opptil flere av disse punktene, kan det ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød hende du har et “flink pike” syndrom.
Jeg har nok dette syndromet. I alle fall på noen områder. Jeg gjør alltid så godt jeg kan. Jeg vil gjerne være best i konkurranser og liker meg sjøl best når prestasjonene er på topp. Jeg gjør jobben min og er min egen største kritiker. Jeg unnskylder ikke mine feil (tror jeg) og jeg sminker meg hver dag, haha! Alstå, dette er normaltilstanden. Ingen daglig sminke her i gården nå for tida. Og hverdagsambisjonene er i grunn generelt skrudd kraftig ned for tida.
Og så er ikke alt i perfekt orden rundt meg hele tiden (for eksempel nå) og jeg er ikke overdrevent opptatt av velstand og status. Jeg har den kroppen jeg har, ingen reservedeler eller fiksapåting og utseende deretter. Jeg liker å tro at jeg i mange tilfeller tar mine valg ut ifra hva jeg vil og har lyst til og ikke ut ifra hva jeg tror omgivelsene forventer. Selv om til og med jeg innser at omgivelser og medmennesker faktisk HAR en del å si for hva jeg velger.
Husmora gikk og la seg og lot kjøkkenbenken være slik til dagen etter. Får vel være flink pike og rydde det vekk i dag da, kanskje…
Jeg kjenner en del flinke piker. De fleste er jenter. Jeg er ganske sikker på at det finnes noen gutter også. Lurer på hvordan det er? Å være gutt og «flink pike», altså. Er det som manneinnfluensa så er det jo mer enn dobbelt så ille. Skikkelig fælt med andre ord.
Flinke piker opplever nemlig ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød ofte prestasjonsangst, stress, urolig mage, hodepine, høyt blodtrykk, magesår, kolitt, søvnproblemer, tretthet, panikkanfall, hjertearytmi, ryggsmerter, hudproblemer, leddsmerter, astma og mange andre fysiske symptomer.
Dette syns jeg i grunn høres både slitsomt og farlig ut. For noen av oss ender det med stressnakke og andre kroppslige plager og vi holder fysio- og manuellterapeuter i mer enn full jobb. For enkelte er ikke dette nok og egne og andres forventninger fører til sykdom og det baller i det hele tatt på seg hvis en ikke makter å snu både tankegang og handlingsmønster. Da tror jeg i hvert fall at å være «flink pike» er farlig.
Og vær så snill: ikke si til meg «du er så flink»! Det sier meg så lite. Du risikerer å få spørsmål tilbake «til hva?» Til å komme meg ut, sånn som den kloke dama i innledningen? Jeg kjenner at det ligger lite motivasjon å gjøre noe for å bli omtalt som «flink». Det er så mye mer stas å få tilbakemelding om HVA man er «flink» til. For eksempel: «du er så flink til å lytte». Det gir så mye mer. (da blir det kanskje gode samtaler også).
Jeg tror vi «flinke piker» av begge kjønn med fordel kan lære oss å «gi litt mer faen». Ta valg ut ifra hva du har lyst til og hva som kjennes riktig for deg her og nå. Alt kan ikke prioriteres like høyt og vi må være fornøyd med «godt nok» litt oftere. Jeg øver hver dag og er helt sikker på at jeg kommer til å være skikkelig god til akkurat det, muligens verdensmester, i en alder av bare ca 83!
Ps: innlegget ble opprinnelig postet en gang rundt 2016, tipper jeg. Akkurat nå tenker jeg mitt…
Kilde: Psykolog og spesialist i voksenpsykologi Sondre Risholm Liverød
Oslo åpner kranene! Dette leste jeg i Dagbladet i går.
ENDELIG! Nå blir det utepils på hovedstadsboerne gitt. Men jeg lurer på en ting: det er da rart at de ikke selger øl på butikken inni der? Her har vi da drevet med utepils allerede i påska. Kjøpt på Kiwi og bært i hus og så ut på terrassen sjøl!
For øvrig legger jeg merke til layouten på overkriftene her. Det viktigste øverst, så kommer det nest viktigste, hvor kan jeg oppsøke allerede åpne kraner? Så heller vi litt isvann i årene til slutt: forresten så er det visst en som har ansvaret for ungene våre som har blitt smittet av noe virus-greier! Men kranene åpnes! Juhuuuu!
Du som har så mye helseplager og er sykmeldt. Kan du være så mye på tur du da?
Jada, jeg kan og jeg vil. Derfor prioriterer jeg det når det fins så mye som en ørliten gnist av noe som kan likne energi eller vilje. Ikke hver dag. Kroppen vil ikke det. Plutselig så vil den helst slippe å gå opp trappa til 2.etg. også, så det begrenser seg med tur. Dessuten har kortreist tur blitt en spesialitet. Ekstremvarianten av kortreist som regel. Som nevnt tidligere så bør bilen helst være innen 50 meter fra leir. Eller i alle fall ikke mer enn en kilometer. Betalinga jeg får er et hode og en kropp som kjenner glimt av behag og dermed en psyke som takler det som ikke er så bra på en noe mer konstruktiv måte enn uten tur. Tror jeg. At det ligger i prisen å kjenne det både her og der i dagevis etterpå får bare gå så lenge hodet har fått en liten luftetur. Sånn er det i dag. Hodet er tilfreds, kroppen verker og ganglaget er alt annet enn sprettent…
Perle som fortsatt er innen rekkevidde. Må kun bære sekken 10 min.
Sover du i det hele tatt inne, har jeg fått spørsmål om. Det kommer av at euforien over utenetter, fine solnedganger og -oppganger og opplevelser i naturen døgnet rundt har fryktelig lett for å havne på sosiale medier. Kan melde at de fleste netter tilbringes innendørs, i ei helt vanlig seng på et helt vanlig soverom. Men jeg tar ikke så mange bilder der som ute.
Du er vel ute og på tur hele tida du, har jeg også fått høre. Jeg er nok en del ute ja. Men jaggumeg har sofaen fått kjenne tyngden av kjærringa de siste månedene også. Men igjen, jeg tar ikke så mange bilder i sofaen heller.
Jeg tar bilder når jeg syns jeg har det bra. Som regel er jeg oftest på tur alene, så deling av bilder på nett er en liten «hei, nå opplever jeg noe fint som jeg gjerne vil dele med deg!» Det vil ofte si ute i frisk luft. Når kroppen er pjusk og dørstokkmila lang og høy kan det hende jeg henter fram et gammelt turbilde og deler det. Det kjennes unektelig mye bedre enn å dele sofabilder. I mitt hode vil jeg heller fokusere på gode opplevelser, selv om de er små, enn på det som ikke fungerer. Jeg er livredd for at både jeg sjøl og min omgangskrets aldri kommer til å se på meg på samme måte som før hvis jeg lar være. Så da sørger jeg for at jeg kan kikke på mine egne bilder og opprettholde illusjonen.
Hans Børli sa det slik:
Livet
Av og til er jeg nødt om å ta livet mitt med på en aldri så liten luftetur.
Sånn er det!
Ubeskrivelig flott, men usikker på om jeg kommer hit igjen…forresten, jeg vet en løsning 😉
Jeg er deltidsuteligger. Jeg har hus og seng og alt jeg trenger og uteliggingen kommer relativt sjelden av at jeg kastes ut fra heimen. Flaks. Men trangen til uteligging kommer med jevne og ujevne mellomrom. Det passer godt nå. 20 varmegrader, vindstille, vår og tida for fugleleik i skogen! Perfekt for meg. Og da jeg i tillegg klarte å oppdrive et lovende sted innen 20 min forsiktig gange på haltende kne og råtten kropp. Ja da var det duket for storfuglleik.
Da jeg til og med jagde opp to stykk storfugl der jeg kom stabbende mot myr og tjern fikk jeg trua. Hengekøya ble rigget mellom to døde trestammer, middag inntatt på kokeapparat og solnedgang, turbok og tekopp ble kveldens underholdning. I tillegg til et visst antall passerende traner. De flakser lydløst (om de ikke hujer) gjennom lufta som hvileløse skrømt. Fascinerende. I tillegg kunne jeg bivåne litt froskeformering i en nærliggende dam. De forsvant i gresset da jeg nærmet meg men de lot eggene ligge igjen.
Natta forløp i total stillhet. At 20 varmegrader så fort kan endre seg til x antall kuldegrader er ganske ufattelig når du sitter i kortermet en solvarm aprilkveld. Men det kan det. Jeg har sjelden hatt så mye rim på sovepose og hengekøye som i natt, selv om jeg sover ute både vinter og høst. Stjernehimmelen ei slik kald natt derimot, den var ubeskrivelig.
Klokka 04.07 var det morgen. Da satte showet i gang. Først så jeg ingenting. Bare kimen til en soloppgang bak skogen på andre siden av tjernet. Men lyden! Det kurret og freste og herjet uti mørket der et sted. Så fort sola skrudde på lyset skikkelig så jeg kampen som foregikk ute på den tynne isen. Det var gutta sine det! Det var brusing med fjær, oppblåste skulderpartier (om fjærkre har det), jaging av hverandre og rene frontangrep. Alle slåss med alle og hvis det var noe system så fattet ikke jeg det i hvert fall. Hvem som vant er helt i det blå for meg.
De kom!
Det var pause mellom første og andre runde. Da rakk jeg å sovne litt, men klokka 06.00 bar det ivei igjen, med litt færre kamphaner denne gangen. Muligens de som ikke hadde fått seg dame i første runde. Da hadde sola bikket over tretoppene og jeg kunne ligge badet i morgensol og kikke på showet fra soveposen i hengekøya. Imponerende skue. Meg bekjent sitter damene trygt i tretoppene rundt og bivåner det hele før de velger ut en av de tøffe på isen. Hva de ser etter er usikkert. Så vidt jeg kunne se var noen kjempeflinke til å løpe fort fort etter fienden, noen gikk for frontalangrep i serie, mens andre satt mest å så på. Som vanlig, med andre ord.
Da showet var over var morgenkaffen klar og et par arme riddere ble fortært før det var på tide å pakke ned og vende tilbake til sivilisasjonen.
