Påsken fikk en rimelig brå slutt for undertegnede 1.påskedag. Legevakt, akuttmottak og innleggelse tok over for påskeegg, blåveisplukking, tur i sola og påskekrim. Men så ble det heldigvis kveld den 5. dag og jeg fikk lov til å returnere til heimen med både kyllinger og gule servietter fortsatt på vakt. Og det skal de få lov til å være hele helga. Endelig blir denne påsken avsluttet på et vis. Litt forsinket for påskekyllingene i kjøkkenvinduet.
Og endelig kunne jeg nyte solnedgangen fra egen terrasse. Antrekket er nytt. Jeg gikk fra relativt klam sykehusskjorte og – badekåpe til tøfler og egen badekåpe. Bukse vurderer jeg sterkt å slutte med for godt 😉. Det blir et for det meste bukseløst liv til drenet i lysken er ute i alle fall. Det håper jeg skjer på onsdag. Da håper jeg å gå ut av sykehuset et dren fattigere og med normal cpr og null infeksjon i skrotten.
Utsikten er skiftet ut. Det er samme solnedgang, men endret vinkel. Fint er det. Og det beste er at den nå kan nytes fra egen balkong. Det er samme skrotten også. Litt oftere i vertikal i dag. Men fortsatt aller mest i delvis eller helt horisontal. Resten av behandlingen skal forhåpentligvis foregå hjemme. Jeg satser i alle fall på at det går bra. 5 døgn innlagt på sykehus holder for meg i denne omgang.
Nå er det småbrukerens tur til å være sykepasser. Jeg er spent på om han dukker opp i hvit kjortel og insisterer på sjekk av blodprøver, oksygenopptak, blodtrykk og temp hver morgen og kveld. Uansett så skal han vel få kjørt seg. En 5-dagers tid eller noe 😉
Kan da nyte solnedgangen hengende ut av vinduet i alle fall.
Når var det egentlig verdigheten forsvant? Var det da jeg nyoperert og ustø tok meg over gangen og inn på sykehusdoen og måtte ha følge av to sykepleiere som heldigvis ventet utenfor døra?
Eller var det da jeg vagget tilbake med den oppklipte sykehustrusa og “noe” udefinerbart annet hengende nedover låret?
Eller var det da jeg oppdaget at det som hang ned var ei halv oppklipt sykehustruse med et bind i? Digg.
Var det kanskje da jeg fortsatt måtte ha følge på do grunnet svimmelhet et halvt døgn etter operasjonen?
Eller var det da jeg pent spurte om jeg kunne få slippe å ha på meg bukse da jeg skulle hente meg mat? Alt for vondt å drive å kle på seg hver gang en vil ha noe å bite i.
Var det kanskje da jeg fikk tilbud om dostol ved senga eller hjelp til å vaske meg i dag tidlig? Jeg var ikke helt klar for det…
Jeg er ikke helt sikker på når det skjedde. Det spiller egentlig ikke så stor rolle heller. Og akkurat her er det ingen som byr seg. Jeg trekker på smilebåndet, i alle fall en slags rykning, og begir meg ut på tokt til do eller matsal iført sykehusskjorte, lånt badekåpe, dreneringspose på låret men definitivt uten bukse.
Verdigheten består for tida av å kunne stabbe seg på do og forsyne seg med det en vil i buffeten sjøl. Uten bukser.
Dagens outfit. Ingen bukse. Og det gule er altså drenert sårvæske, ikke tiss😉
Det er ingen planer om å gjøre dette til en tradisjon! Ikke på noen som helst måte og i alle fall ikke en påsketradisjon.
Jeg skulle hatt det første, men det jeg fikk var det andre…. :
I går skulle jeg egentlig inntatt både bobler og tullprat på en egnet terrasse. Muligens utført litt rekkverkyoga. Har tradisjon for slikt.
En infeksjon etter kreftoperasjonen sendte meg derimot via legevakt til akutten og så til innleggelse. Det neste døgnet, snaut håper jeg, blir det intravenøs antibiotika, vann og sykehusmat.
Men tradisjonen tro har jeg et tremannsrom for meg sjøl i alle fall. Inntil videre👍
Jeg har en mistanke om at nevnte spørsmål stilles rimelig titt og ofte ute i hagen her for tida. Rundt omkring i kratt og skog også, egentlig. Det høres i alle fall sånn ut. Det fløytes og kvitres og skvatres og flys. I alle retninger og spesielt ut og inn av diverse hull.
Hele hagen er en pågående visning.
Hva som foregår i utvelgelsesprosessen for akkurat disse to er jeg usikker på. Hvilke preferanser blir prioritert? Er hullet stort nok? Sjekk, ja det var det visst. Utbyggeren har sørget for at tomta er kattefri sone. Og det er passe langt fra diverse trær som kan bidra med både interiør og bevertning etter hvert.
I går var det klart for avleggerens årlige eggjakt. Det har blitt en tradisjon. Egget er det samme som det har vært siden dama var sju eller noe. Innholdet er nytt. Og ikke minst jaktmetode og jaktopplegg. Vi har kjørt alt fra «let til du finner»-varianten. Innom «følg den røde tråden» til fjorårets ledetråder. Da var det lagt ut ledetråder som med litt tolking og tenking førte avleggeren til neste ledetråd, og den neste og til slutt til egget. Via mange mellomstasjoner så klart.
I år måtte nytt konsept tenkes ut. Og siden det skal by på både moro og utfordringer for en litt over middels oppegående universitetsstudent, så krever det en liten smule tankevirksomhet og kreativitet fra påskeharen. For det er jo hen som gjemmer egget, ikke sant? Påskeharen hadde tenkt ut passende opplegg og avleggeren ble utstyrt med et noe udetaljert og passe dårlig kart, litt som Monsen på villspor, om du har sett det.
Med følge av småbrukeren la hun ut på tour-de-påskeegg rundt omkring på eiendommen. Hun fant alle ledetrådene og etter litt fram og tilbake, blant annet oppdaget vi at påskeharen hadde lagt inn en feil, klarte hun å knekke koden. Ledetrådene ble satt sammen til et meningsfullt resultat og egget ble funnet. I år også. Bra det er et helt år til neste gang. God tid til å klekke ut en ny utfordring. Tipper påskeharen har jaktopplegget klart minst dagen i forveien i 2023 også.
Jeg skal ikke påberope meg å være spesielt samfunnsengasjert. Som de fleste andre så er jeg meg selv nærmest. Det vil si at jeg engasjerer meg i ting som har direkte betydning for meg sjøl, mine nærmeste og mitt liv. Det hender en gang i blant at engasjementet går utover sine vante rammer. Krigen i Ukraina for eksempel, har opptatt meg en smule.
Jeg har på tross av min egen navlebeskuing fått med meg flere oppslag i media om ei ungjente som har fått nevnte spørsmål mange ganger. «Er du jente eller gutt?». Rett og slett fordi hun har valgt kort hår og det vi tradisjonelt vil beskrive som lite feminine klær. Altså er fraværet av rosa, kjoler og stæsj rimelig komplett. Jeg begynte å tenke.
Like etter at jeg hadde lest om denne sterke tenåringen befant jeg meg på museum der en av utstillingene dreide seg om jenteleker og gutteleker. Det var Kvinnemuseet i Kongsvinger som satte fokus på dette. Blant annen kvinnehistorie, aborthistorie og ikke minst utstillingen «Lesbene gjør opprør».
Som barnehagepedagog kan jeg vel være den nærmeste til å skrive under på at jeg er en smule yrkesskadd på dette området. Så da denne utfordringen dukket opp, antakelig laget for besøkende barn, så kom engasjementet. Og tankene. Og jeg begynte å gruble.
Lurespørsmål…
Et annet spørsmål jeg som besøkende fikk var «Har hesten alltid vært ei såkalt jenteleke?» Neida, den har jo ikke det. Det var småguttene som lekte med hester før i tida. Gyngehester, tinnsoldater med krigshester, kjepphester og hester med gårdsredskap. For eksempel trehester. My Little Pony og Barbiehesten kom langt senere. Jeg husker dessuten tegneserien «Silkesvarten». Jeg tror også bestemt at jeg var innehaver av en rød gyngehest en eller annen gang på 70-tallet.
Og som Ylvali som har blitt jaget ut av jentegarderoben; det har jeg også nesten. Jeg ble ikke jaget, men jeg husker fortsatt at jeg fikk denne kommentaren etter meg en gang jeg som barn måtte en tur på jentedoen etter et skirenn eller noe slikt: “Var ikke det en gutt?”, sa de store jentene som sto ved vasken. Det la seg oppå kommentaren fra han som brøytet veien en dag jeg gikk til skolen og krysset veien for at han skulle få gjort jobben sin. “Det var flink gutt”, sa’n. Jeg var for beskjeden for å protestere begge gangene. Jeg var jo bare pre-friluftsheidi, ikke Ylvali. Heia henne! For meg ble vel resultatet at jeg sparte til langt hår så fort jeg var stor nok til å bestemme sjøl.
Hvor bevisste er vi egentlig? Og hvorfor må ungjenter og -gutter få spørsmålet «er du jente eller gutt?» med en gang de skiller seg ut fra det vi tradisjonelt er vant til å se? Jo, fordi vi foreldre, besteforeldre og pedagoger fortsetter å ruske gutta i håret og applaudere hvor tøffe de er mens vi tar jentene på fanget og skryter av den nye, rosa paljettgenseren deres. Og maler jenterommene rosa og gutterommene lyseblå…
Det eneste jeg kan si til mitt forsvar var at avleggeren her i huset levde med knallblått rom med lysegrønne møbler i mange år. Det ble malt rett før hun ble født. Uten at vi visste om hun kom ut som gutt eller jente. Hvor det røk? Da hun insisterte på lilla da rommet skulle males igjen da hun var 8… Lilla matchet bedre til både Littlest Pet Shop og Bratz…
Ja, nettopp.
Historien til Ylvali som er lei av spørsmålet finner du her:
Et «gammelt» innlegg fra 2016, og med reprise i 2020, «rant meg i hu» som det heter her om dagen. Det kom i grunn i forbindelse med at småbrukeren har skiftet jobb. Til et sted med mange høner….eeehh, damer. Muligens foregår det kakling i den kjøkkenhagen. Jeg skal høre med ham om et par måneder. Og siden det er høysesong for høner, les påske, samt at jeg fortsatt kakler mer på sosiale medier enn ansikt til ansikt og at det så vidt jeg har skjønt også kakles en del i deler av bloggverdenen, så syns jeg det var god grunn til å poste en reprise igjen. Påskehøner og kakling i kjøkkenhagen må vel ha en viss relevans også i 2022.
Dette er altså hva jeg skrev i mitt tidligere bloggliv da utfordringen besto kun av stikkordet «høne».
Høne sa utfordreren at jeg skulle skrive om. Eller var det noen høner som sa det? Kakling i kjøkkenhagen, eventuelt i hønsegården var en av assosiasjonene da. Høne av typen som bor i skogen og som vårkåte orrfugl og tiur spiller for og gjør seg til for er en annen assosiasjon. Skravlehøner. Kaklehøner. Hvit italiener… og rett og slett høne. Høne er i følge wikipedia en æse i norrøn mytologi. Mer om det senere. Høna har sitt eget opplysningskontor! Opplysningskontoret for høne, må vite. I tillegg så leser jeg på nettet om tre gode grunner til å spise høna. Jeg kan nok komme på i hvert fall tre gode grunner til ikke å spise høna også, kjenner jeg. Og hva kom egentlig først; høna eller egget? Mye artig hønestoff å ta fatt i, som man skjønner. Og da tenker jeg ikke på fjær. Og ikke koffert.
Så heter en bok av Sven Nordqvist som nesten ikke handler om høner i det hele tatt. Derimot handler den om en katt, Findus, og eieren, den noe eksentriske småbrukeren og ungkaren Pettersen. Jeg har med stor iver og glede lest om Pettersen og Findus både til eget barn og andres. Og sett dem på film. Pettersen har høner i hønsehuset. De gjør seg både i bokform og på film. Og de kakler. Både i hønsehuset og i kjøkkenhagen. Om det meste. Spesielt om andre og om noen gjør noe som er litt uvanlig. Da girer de seg opp til et spektakulært nivå der fjæra fyker. Og de kakler om det. Som høner flest.
Det bor ingen hane i hønsehuset til Pettersen. Ergo er de bare damer der. Jeg lurer litt på om det hadde blitt kaklet like aktivt om det hadde vært en hane tilstede. Hadde de dempet seg eller hadde de kaklet enda verre? Jeg mistenker at de hadde kaklet en del for oppmerksomhetens skyld, men viktig kakling hadde de nok tatt når hanen var vekk. Sov eller var på do eller noe.
Høner er som regel flinke til det. Å kakle. Spesielt da det bare er de og de andre hønene tilstede. Damer også. Spesielt når det bare er de og de andre damene tilstede. Jeg vet det er en påstand, og noen er sikkert uenig. Den uenigheten kan du gjerne kakle litt om sammen med venninner eller andre høner, unnskyld damer, som du foretrekker til formålet. Helt innafor. Jeg har imidlertid øvd i over 47 år (nå 49) på å være jente, dame, høne, whatever, så jeg står for påstanden. Kakling er ei hønegreie. Hanene driver med noe annet. Galer for eksempel. Og brisker seg og sparker i bakken. I alle fall et par av de hanene jeg kjenner. Denne for eksempel:
Hønsehus med kakling, og hane.
Damer kakler ikke bare i kjøkkenhagen. Altså i gamle dager, og da mener jeg ikke på 90-tallet eller der omkring, men da a bæssmor var ung, da kaklet de nok en del i kjøkkenhagen, tror jeg. Hun er født i 1929 og kjøkkenhage var derfor et naturlig oppholdssted for jentene og dermed kaklinga på den tida, tenker jeg. Nå for tida er min erfaring at damer kakler en del andre steder også. Over et glass vin, for eksempel. Da kakler vi fælt! Kaklinga kan nok eskalere i både hurtighet, intensitet og ikke minst lydstyrke etter hvert som kaklemiddelet(les: vinen) virker. Ukontrollert kakling kan oppstå. Undertegnede har vært borti både vin ved navn «Skravlevin» og «Brisa» så det ligger liksom i prisen.
Vi kakler hvis vi sitter sammen med noen på bussen, eller kjører bil sammen. Vi kakler på telefon og chat. Og det kakles på jobb. Både i og utenfor pauserommet. Jeg har opplevd kakling på pauserommet som har vært både i dybde og tema såpass intenst at hanen som ankom så seg nødt til å forlate åstedet. Han var heldigvis såpass ung at det muligens er håp for at han kommer seg i løpet av en 10-15 års tid. Ellers så har undertegnede også deltatt i kakling som var såpass viktig at fjelltur måtte avbrytes. Sekk av og kaffe og sjokolade fram. Kaklingen i dette tilfellet krevde såpass med konsentrasjon at makspuls i tillegg passet dårlig. Fin kakling forresten. Lite tilhørere sånn pluss minus 1500 meter over havet.
Sekk av, kaffe og sjokolade fram: viktig kakling pågår!
Kakling i kjøkkenhagen, hønsehuset, over vinen eller på fjelltur kan være fryktelig tilfredsstillende. Ingenting er som å dele tanker, nyheter og spørsmål med andre høner som en kjenner. Og det beste er hvis medkakleren har både nyheter og tanker å dele. Da kan kaklinga ta nye høyder. Noen ganger så store høyder at en eller flere av hønene nesten detter ned av pinnen sin.
Undertegnede har gått på ei kakleblemme både en og to ganger. Kakling som har kommet ut av kontroll på den ene eller andre måten. Fort gjort å kakle for aktivt over et glass eller i kampens hete ellers. Da er det mulig noen får en høne å plukke med meg eller deg etterpå.
Lurer på om Høne i norrøn mytologi var fæl til å kakle. I følge Voluspå var Høne så heldig å få være med Odin og Lodur å skape de første menneskene, Ask og Embla, ved å blåse liv i to trestokker som hadde drevet i land på en strand. Det var nok vanskelig å ikke kakle om det til både venner og familie etterpå. Høne var også kalt «Odins vakre venn» og da var det sikkert en del som var mer enn villige til å høre på kaklinga hans.
Hva skal til for at du detter ned av pinnen din? Eventuelt oppfører deg som hanen som måtte forlate hønsegården, ehhh pauserommet, tidligere i innlegget? Hvor går grensa di? Hva er det greit å kakle om? Hvem er det greit å kakle om? Trenger det å være sant det vi kakler om? Og ikke minst, hva skjer når ei av hønene eller damene tar kaklinga med seg ut av hønsehuset eller pauserommet og kakler det videre i neste hønsehus eller over neste glass vin?
Er det da det går dit høna sparker? Og hvor, eventuelt hvem, sparker påskehøner?
Dagens plan var en tur langs innlandshavet. Vi så fram til bar bakke, kanskje en og annen blåveis og finfin utsikt over bølgene på vannet. Varsel om kraftige vindkast fra dårligst mulig retning gjorde at vi lagde plan b. En ny sti som vi hadde hørt mye fint om og i et turområde som var nytt for oss. Det måtte det bli.
Så begynte vi å tenke på hvor åpent det egentlig var dit vi hadde tenkt oss. Og vi kikket ut kjøkkenvinduet og fikk øye på både bjørk og gran og til og med buskfuru som slet med å holde på verdigheten i vindkastene. Fristelsen var ikke alt for stor.
Ble det dørstokkmila som skulle vinne denne søndagen? Småbrukeren tok ansvar, skar gjennom og bestemte at søndagsturen denne gangen måtte foregå i skogen. Plan c. Helst der det var såpass tett mellom trærne at vindkastene ikke kom til. Dermed ble det en sti vi har gått før. Og det ble brodder på undertegnede. For oppi her og inni skogen, i alle fall der det er såpass gløtt i skogen at det er plass til en sti, ja der er det snø og is enda. Men også ly. Ly for vinden som suste i tretoppene. Småbrukeren kunne selvfølgelig gå uten brodder. Han har i følge seg selv så god motorikk at han ikke har behov for slikt…
Vi fant en fin bar og tørr plass i sola. I le for den sure vinden. Med noe begrenset utsikt riktignok men helt klart midt i matfatet for skogens innvånere. Så mange spor etter både elg og ekorn er det lenge siden jeg har sett på et sted. Og så mange spor etter ekornmåltider, det vil si demonterte grankongler, er det også lenge siden jeg har sett.
Heldigvis slapp småbrukeren og jeg å spise kongler på turen. Vi fikk luftet kokeapparatet og det ble både kaffe og ikke minst kanelsnurrer varmet over gassbluss. Bra diett for slike som oss. Ekornet som satt i grana nedenfor lot seg hverken lokke med ekornspråk (ulike varianter av smatting og lokking) eller lovnader om en smak av kanelsnurren. Han forduftet en eller annen gang mens kaffen sto og trakk.
Vi drakk og spiste opp og ruslet tilbake til bilen. Og med den motvinden som kastene hadde å by på så var vi i grunn fornøyd med at vi valgte plan c for denne søndagsturen. Og småbrukeren hadde så mye kanelkraft innabords da han kom hjem at han forsvant til ei treningsøkt. Jeg la meg på sofaen 😊
Søndagsturdiett.Ikke av de videste utsiktene jeg har hatt under en rast, men ganske lunt.
