Tidligere denne uka skrev jeg om å trene for å orke å holde på med noe av det jeg syns er mest stas her i verden. I dag har jeg kombinert begge deler. Trening og stas. Jeg har vært helt på vidda. Ikke helt da. Det er det heldigvis andre som må leve opp til. Skal ikke nevne navn. Jeg kjenner et par. Men på vidda har jeg vært. Hedmarksvidda.
Med strålende sol, et ukjent antall meter snø og varsling om rimelig lite vind, var det bare å pakke sekken og samle egnet utstyr. Og kle på seg store mengder ull. Med 22 minusgrader i lavlandet, var det i grunn rimelig spennende om prosjekt matpakke og kaffe i en snøskavl på vidda skulle bli en suksess. Men idet bilen ble parkert viste termometeret kun minus 11, sola strålte fra skyfri himmel og vinden var i verste fall av typen trekk. Perfekt!
Denne kroppen syns fysisk aktivitet, særlig av typen truger i løssnø, er tungt. Det er ingen tvil om det. Men den syns også at denne typen aktivitet er ekstremt god terapi. Og når undertegnede, med noe motivasjonshjelp, kan klokke inn ved målet på under en time og et kvarter, så er a strålende fornøyd. Bål og bålkaffe ble det, selv om drikkevannet frøs i både flaske og kopp før det var drukket opp.
En klok kar sa at det er godt å få være ute i dagslys. Og i dag var det fryktelig lyst! Til og med psyken ble lysere i løpet av noen timer på vidda. Det er ekstremt mye mestring i å nå et mål og klare å karre seg både den ene og den andre veien på egne bein under slike forhold. Da får det bare gå at det ble et par tryn underveis. Med dertil hørende kav og vas for å komme seg opp igjen. Se for deg råtten kjærring på knær og mage i løssnøen i panisk leting etter å finne et tyngdepunkt som ville føre a opp i vertikal stilling. Og der medbrakte staver stort sett sank en og en halv meter ned i snøen og høyrebeinet ikke gikk an å stå på. Artig.
Men med trass og terapi går det meste på et vis. Og siden erfaring tilsier at slik terapi er ferskvare, så foreskriver herved undertegnede flere terapitimer.
Takk for turen!
Terapi helt på vidda krever minst to lag ull under skallbekledingen – men da er det bare å tråkke i vei.
Lunsjutsikt sørover.
Verdens beste kaffe rakk akkurat å bli ferdig før bålet havna i “kjelleren”.
Nesten kveldslys blir det når terapien tar ei stund.
Er nyttårsforsettet ditt å trene mer? Eller begynne å trene? Det er ikke mitt. Ikke i år heller. Jeg bruker prosentvis relativt mye av min energi på trening som jeg gjør. Slik var det før nyttår og slik er det nå på nyåret. Som jeg har skrevet om tidligere – ikke nødvendigvis så hard trening, mer riktig trening. I alle fall er det målet. Og det tar lang tid med en skakkjørt kropp som det jeg har til rådighet.
Jeg har nyttårsforsett. Så absolutt. Jeg har det hvert eneste år. Og noen ganger når jeg de forsettene også. Men trening er ikke et av dem. Trening er derimot et middel for å nå noen av dem. Kanskje alle, egentlig!?!
Jeg leser i dag, som mange andre dager, harvestmagazine på nett. Der skriver Simen om at han innser at han må trene mer og mer målbevisst for å kunne gjøre mer av det han har lyst til. Og glede seg mer over det. Han vil gå på ski. Og han vil gå langt. Men han innser at for å få til det på en trygg måte så må han ha en viss fysisk form. Og at formen må være på et visst nivå for at han skal kunne glede seg over skituren.
På min måte har jeg det akkurat på samme måte. Jeg innser at skitur, uansett lengde, antakelig ikke vil la seg gjøre denne vinteren. Uavhengig av hvor mye jeg trener. Muligens begir jeg meg ut på en rundtur rundt åkeren, på fjellski og i egentråkket «stoppe» som n’bæssfar kalte det. Altså i løype tråkket av meg sjøl. Ellers så handler min trening om håpet om å bli i stand til å gjøre dette:
Livsglede på truger.
Og å gjøre det såpass langt fra vei at bilen ikke syns på bildet uansett hvilken vinkel jeg velger på kameraet. Foruten å fungere såpass fysisk at det er aktuelt å jobbe litt mer, selvfølgelig. Men det aller viktigste er faktisk å klare å være på tur. I både fjell og skog. Uten at det stopper seg og krever helikoptertransport hjem (!) eller eventuelt ender med dager under dyna etterpå. Som jeg har lært så handler det om livsglede. Ikke bare om arbeidsglede. Men jeg har en mistanke om at det første trekker med seg det andre. Vinn, vinn med andre ord.
Dagens visitt hos fysioterapeuten avdekket foruroligende mangel på styrke i enkelte deler av legemet. Jeg tror til og med fagmannen var rimelig forbauset over hvordan ståa var. Til tross for at vi har jobbet rimelig målrettet med problemområdet siden november. OG det faktisk allerede har oppstått forbedring. Jeg for min del var også ganske sjokkert over hvor dårlig det faktisk sto til. Jeg visste jeg var råtten, altså, men graden av kraftløshet var vel hakket verre enn til og med jeg hadde forestilt meg.
Men som han sa: «muskler kan trenes og jeg tror så definitivt at du vil oppnå bedring»!!! Så fikk jeg beskjed om å gå hjem og fortsette den målrettede treninga. Han ville ikke se meg før om 3 uker…
Det er bra for de nye øvelsene jeg fikk var så tunge at minst en av dem klarte jeg ikke i det hele tatt. Han angret da han så hvor lilla jeg ble i trynet av å bevege legemet omtrent 3 millimeter i foreskrevne øvelse. «Jeg tror vi skal prøve noe annet i stedet», var beskjeden.
Å trene mer er vårt vanligste nyttårsforsett. Og antakelig det som går oftest i vasken også. Hvis selve målet med treningen er mer konkret, men også noe som kjennes viktig og handler om glede, så vil kanskje motivasjonen bære lengre. Det skriver Simen i Harvest. Da er det større sjanse for at vi når nyttårsforsettet, mener han.
For meg er tur og naturopplevelse hovedmotivasjon for å utøve det du kan kalle trening både ute og inne. Jeg må gjøre en viss innsats, ekstremt mye kan det se ut til, for å være i stand til å gjøre det jeg har lyst til. Og det tar tid. Og energi. Og du som eventuelt ser meg trave rundt i snøen midt på lyse arbeidsdagen – det er en investering i livet. Og det handler om mål som jeg har satt meg. Både for i år og neste år. Jeg har stor tro på at både livsglede og arbeidsglede kommer med økt mestring og ikke minst dersom jeg skulle klare å nærme meg målene. Og husk, du ser ikke det som skjer mellom øktene!
… sa småbrukeren i dag. Det var etter å ha sett noen av de med best oksygenopptak i Norge gå i mål på skirenn. Jeg må bare påpeke at vi satt inne og glante på skiløperne på tv, mens vi inntok en bedre frokost!
Denne gangen var det Sjur Røthe som gikk fortest. Han har trent en del. På tross av kronisk sykdom, bekhterevs sykdom så vidt jeg vet, og mye motgang så er han rett som det er både best og raskest. Imponerende, rett og slett!
Så jo dårligere du er dess mer må du trene. Ellers blir det fiasko. Sitat småbrukeren.
Med de jungelordene var det bare å ta fatt på dagens økt. Heldige meg har treningsfasiliteter så det holder lett tilgjengelig også innendørs. Både plass og utstyr fins. Bra når kroppen ikke alltid heier på uteaktivitet. Sånn luksus kan en glede seg over når en bor og har bodd sammen med to relativt spreke folk i noen år. I dag kan jeg takke Sjur for inspirasjon til ei økt som ble over gjennomsnittet bra. Og siden jeg har blitt anbefalt å øke intensiteten på intervallene mine, så var det vel bare å gjøre det da! Sånn går det når kondisen er for bra! Ehhmm, akkurat! Det meste er relativt…
Men poenget er: for meg er det i alle fall ingen unnskyldning å ha sjukdom i kroppen. Kronisk eller varig eller ei. Det må og skal trenes. Og småbrukeren har rett. Jo sjukere du er dess mer må du trene. For meg oppleves det helt riktig. Jeg må sette av tid og energi til å trene. Ganske mye tid og energi, egentlig. I alle fall prosentmessig av den totale summen av tid og energi jeg har til rådighet. Og når den totale summen er såpass liten som den er, så blir prosentandelen desto høyere. Men! Og det er et ekstremt viktig men: han sa ikke at jo sjukere du er dess HARDERE må du trene. For meg handler det om å trene med riktig intensitet. Og etter endelig å ha fått både en og to personlige veiledere som gir meg tips og øvelser tilpasset akkurat MEG, så ser det ut som jeg kanskje er inne på noe. Noe vettugt!
Og så handler det ikke minst om å finne riktig måte å restituere på. Det var først da jeg skjønte at jeg måtte skille trening og tur for eksempel, at jeg fikk en smule kontroll over kroppslige reaksjoner etter aktivitet. Jeg er nok også ferdig med å ta harde treningsøkter FØR jobb eller andre aktiviteter. For ikke å si samme dag som jobb i det hele tatt. Melkesyra trenger å få utfolde seg uten innblanding før jeg er klar for neste stunt.
Så i morgen er jeg forberedt på både det ene og det andre fra denne skrotten her. Men det er greit. Jeg vet hva det kommer av. Det kan godt hende det blir en form for fiasko, som småbrukeren sa. Det har sikkert Sjur opplevd gang på gang også. Og han har helt sikkert brukt ufattelig mye tid på å finne riktig mengde, innhold og restitusjon for sin trening for å gjøre den mest mulig hensiktsmessig for det han vil oppnå. Og det er for pokker meg ikke lett når kroppen er like forutsigbar som en fjert i en kurvstol!
Småbrukeren har i alle fall rett når det gjelder meg: jo sjukere jeg er, dess flere timer må jeg bruke på å trene! OG restituere! Hvis ikke blir det fiasko!
The tree – fin trening for slike som meg, før korona, i et klima som jeg mistenker hadde gjort susen..
Og enda finere trening for de som er hakket mykere, antakelig…
På bloggtoppen handler det nå på nyåret en del om vekt. Bloggtoppen er for meg alle som har så hinsides mange lesere at de havner over plass 80 eller deromkring, da. Naturlig nok og helt vanlig på denne tiden av året å være opptatt av vekt. Så mye har jeg skjønt. Den ene, kokkejævel, står på badevekta iført ullsokker, jeg har ikke sett dem men jeg forestiller meg dem grønne, hjemmestrikkede og nuppete. Beklager om det oppleves støtende, men jeg har jo sånne sjøl. Mine er det høl i også. Den andre har plukket batteriet ut av badevekta. Da vil jeg foreslå å tusje på det tallet du ønsker at skal stå der også, kjerringtanker. Det vurderer jeg å gjøre på mi. Eventuelt arkivere hele vekta på et sted der sola aldri skinner. Det vil si der ingen finner den selv om de prøver.
Uansett, dette vitner om ulike tilnærmingsmåter til temaet vekt. Og januar. Og ulike tilnærmingsmåter forteller om ulike mennesker og er både naturlig og sunt. For meg er det ren underholdning å lese (beklager, men jeg har hørt at skadefryd er den eneste sanne glede), og kommentarfelt er en egen form for høydare. Eventuelt lavmål. Tastatur er en litt for farlig og litt for tilgjengelig fristelse for mange, inkludert bloggere og lesere, så denne verdenen er det bare å kaste seg ut i. Eventuelt med bind for øya. Selv er jeg i en alder der jeg er i ferd med å bli både nærsynt (som jeg har vært i over 30 år) og i tillegg langsynt. Muligens sneversynt. Så jeg trenger nok kun munnbind. Noen vil her helt garantert legge til filter…
Jeg tviler på at det kommer noen blogginnlegg om badevekta mi (men lover ingenting). Den står rimelig nedstøva bak skittentøykurven, foreløpig med batteri i. Og den har vært i bruk på nyåret. Mest for å få bekreftet at det er en grunn, annet enn tjukk stillongs, til at buksa er trang både her og der etter jula.
I går befant jeg meg på et lokalt etablissement som tilbyr svette. I form av apparater der alle som vil kan løfte tungt eller ikke så tungt. For meg dreier det seg mye om melkesyre uansett. Det var ikke så mange der og av de som var der var over halvparten av typen unggutt sånn omkring eldre tenåring som løfter og svetter mest for det som syns utapå kroppen og ikke så mye for det som befinner seg inni. Muskelspill heter det vel med andre ord. Som kronisk observerende og med lette nok vekter til å klare å følge med på det som skjedde rundt meg så lærte jeg dermed mye om alternative måter å møte jula og alle dens fristelser.
Samtalen mellom gutta startet med vekt. De snakket om egen vekt. Før og nå. For disse er det jo et poeng å gå opp i vekt, har jeg skjønt. Det kunne jeg i og for seg gitt dem noen tips om. Men greia er jo at det handler om å gå opp i vekt «på de rette stedene». IKKE innebygd airbag, altså. Så jeg holdt kjeft. Nesten. Kommenterte bare bittelitt så hu på naboapparatet hørte meg.
Den ene hadde spist litt i jula, sa’n. Han hadde både spist pepperkaker og brente mandler. Good for you!
Den andre hadde drukket vørterøl i stedet for julebrus. Jeg forsto det slik at vørterøl er næringsmessig mer «nyttig» som svenskene sier enn det julebrus er. Han syns jeg mest synd på. Muligens fordi jeg ikke syns vørterøl har livets rett. Jeg håper begge to har hatt ei fin jul og at de har lagt på seg så de er fornøyd 😉. Det vil si på de rette stedene…
Jeg fikk i alle fall bekreftet noe jeg nok allerede visste: begrunnelsene for å oppsøke treningssenter er like forskjellige som antall individer som oppsøker dem. Det samme kan nok sies om badevekter. Og blogger. Og kommentarfelt. Tilnærmingsmåtene er høyst individuelle.
Det er bra å gjøre noe med vekta dersom det er hensiktsmessig for helsa. Ingen tvil om det. Uansett om det er å få den til å måle, helst mindre enn sist, eller å sette den vekk. Det er bra å ha et bevisst kosthold også. Og for alt jeg vet så kan det hende pepperkakegutten og vørterølgutten driver med en sport der vektklasser er vesentlig. Og dermed MÅ telle pepperkaker til og med i jula for å kunne drive med det de liker. Og takk for alle ulike vinklinger og tilnærmingsmåter. På den måten blir underholdningsverdien for en observatør og nestenusynligblogger med både airbag og lette vekter relativt stor!
PS! Jeg unnlot å fortelle gutta hva jeg hadde spist og drukket i jula. Erfaring tilsier at det ofte dreier seg om sarte sjeler hos slike unggutter.
Og skulle alt annet gå åt skogen så kan vi alltids gjøre som Alfred:
Alfred klarte bare ett av nyttårsforsettene sine. Han kuttet vekta.
Ja, da skjønner du at det er på tide å ta tak. Så da gjør jeg, det vil si vi, det da. Og det gjør godt. Riktignok en god del vondt også. Rett og slett litt ubehag. Ubehag som vi kan takke sjefen for. På kort sikt.
På lang sikt skal vi få det mer behagelig. Vi skal bli sprekere, sterkere og friskere. Det blir så bra! Og det kan vi takke sjefen for. Sjefen som har sendt oss alle på treningssenter, på sin regning.
Så da er det bare å «legge på lette nok vekter» og forberede seg på nok en dag, eller for min del to, med støl og øm kropp. Og for de som lurer: støl og øm er noe helt annet enn kronisk verk og smerte! Støl henger sammen med bruk og er muskelens måte å gi beskjed om at den har gjort noe den ikke vanligvis driver så mye med. Årsakssammenhengen er åpenbar. Kronisk verk og smerte oppfører seg helt annerledes og er fryktelig uforutsigbart.
Så når sjefen gir meg et spark bak så sier jeg bare takk som byr. Og takk for muligheten!
Rakk såvidt innom noen ganger før koronaen låste døra.
Siden treningssenter, som mye annet, er koronastengt i skrivende stund, så får julegaven som kom på forskudd spares til nyåret. Hjemlige treningsfasiliteter får duge. Jeg sier allikevel takk for generøsiteten! Og takk for utfordringen! Jeg ser fram til å løfte ikkesåtungt i kor med de andre rett som det er til neste år! Kan ikke love at det blir i takt…
Fagområdet energiregnskap og dagens test i aktivitetsbalanse gikk vel sånn det måtte gå. Jeg strøk. Konsekvensene slår vel ikke inn for fullt før i morgen eller i overimorgen.
Jeg kommer til å stryke i akkurat det med å finne balanse slik at jeg ikke overdriver energibruken stadig vekk. Det er jeg ikke det minste i tvil om. Og at 3 treningsøkter på en dag er i overkant overrasker ikke meg engang.
Men som jeg sa til den ansatte før trening: “det gjelder bare å legge på lite nok vekt” (på styrkeapparatene”. “Ja, ikke sant?”, sa hu. Før jeg gikk og la på alt for mye!
I helga var mange av mine bekjente på tur. De la ut bilde på bilde av sol, frosne novembermyrer og blide fjes. Nok til at undertegnede kjente fjellabstinensene helt ut i øreflippen. Noe måtte gjøres.
Jeg begynte å planlegge for tur. Planlegging i seg sjøl er jo risikosport med den kroppen jeg lever med for tida, men allikevel. En får ikke mer moro enn det en lager sjøl, og på tirsdag er det meldt sol! Så planen ble lagt allerede i helga. Tirsdagen skal brukes til tur. På nærmeste vidde. Med ved i sekken slik at bål kan nytes i lunsjpausa.
Mandag snødde det.
Tirsdagen kom med kalenderpakkeåpning og fyr i ovnen fra morgenen. Litt morgentåke, men nok lys til at det virket lovende. Sekk, matpakke med sjokolade og bil ble pakket. Med usikre observasjoner om snømengde, blant annet via et bare passe godt webkamera, ble både brodder og truger lagt i bilen. Jeg har da vært i speideren i mange nok år til å alltid være beredt. Nesten.
Alltid beredt. Sjokkis og kaffe i sekken.
Lite nok snø til at jeg tok sjansen på at bil av type helt vanlig uten firjulstrekk og traktordekk skulle ta seg fram forserte jeg smale, ubrøytede veier helt til det ikke var mer vei. Jeg kom fram og da tenkte jeg at opp bakken igjen…joda det løser seg nok.
Siden snømengden i høyden fortsatt var under lyng- og gressnivå ble brodder valgt framfor truger. Helt sikkert et lurt valg. I alle fall det beste av to onder. Det viste seg at snømengden som var liten, allikevel var akkurat nok til at broddene fikk tak i snøen, men ikke isen under. Løs snø oppå is og så kjærring oppå der igjen. God plan? Måtte du absolutt gå på isen da, lurer du kanskje på? Den som har vært ute i høst vet at det har vært nedbør. Det har regnet MYE. Og når bekker, myrer og stier får godt med regn, ja da blir de fulle. Og når frosten kommer, ja da blir det is! Overalt! Så kort fortalt: JA! Jeg måtte gå på isen. Alternativet var å ikke gå. Og jeg skulle på tur. Det kalles trass på populært. Og enkelte i det pedagogiske miljøet påstår at det ikke finnes! Jeg vurderer å fly neste gang. Må bare øve litt først.
Men jeg tok meg da altså fram der på den snødekte isen. Siden jeg uansett liker best å gå offroad og off-sti, så vil de som følger sporene mine i nysnøen legge merke til at veivalget innebærer mye tuer, lyng og direkte kratt! I enhver annen setting så ville observasjoner av dette slaget resultert i en alkotest muligens. Det handlet altså om å unngå flate, åpne områder der den lumske isen garantert lå på lur under 3 cm fjonete nysnø. Unngå alle de områdene det vil være naturlig å gå med andre ord. Legg så til at forsering av lyng i seg selv er risikosport når man er iført brodder. Egen erfaring fra i vår og eget korsbånd minner meg fortsatt på det.
Det ble allikevel et par Bambi-på-isen moment i løpet av turen. Og en krabbetur over ei bru. Men jeg tryna ikke! Og det er pokker meg ingen selvfølge! Tur eller ekstremsport – kommer vel an på utøveren, eller?
Målet for turen ble ikke nådd. Jeg innså at det ble hakket for mye islagt nedoverbakke å forsere på tilbaketuren hvis jeg skulle helt til topps. Se for deg bob-bane uten kanter… I alle fall med det som i beste fall er kun et fungerende bein. Derfor skar jeg ut av kurs litt tidligere enn planlagt, nøt utsikten der den var, og snudde nesa mot bilen igjen.
Utsikt fra plan B.
Relativt sur nordavind av det ivrige slaget innbød ikke til båltenning i høyden, men etter mye forsering av kratt, et par trippel tåloup’s og ca 317 pauser fant jeg den perfekte bålplass der sola varmet. Ca 2 ½ meter fra bilen. I le for vinden. Genialt.
Og da er det vel på tide å bedrive litt fremsnakk av seg selv her. I tillegg til en utrolig flott naturopplevelse av en turdag så har jeg altså oppnådd minst tre ting å glede meg over i dag:
Strålende turvær
Bål
3,5 km gjennomført på egne bein uten tryn til tross for rimelig håpløst føre
Og 4 og ikke minst: Jeg evnet å avbryte plan A og gå for plan B da jeg så at det nok var det lureste. Egentlig det eneste rette!
Gratulerer til meg! Og turen: aldeles helt nydelig!
Bål i le bak bilen.
Pink vibes utafor sti.
Føret var pent men generelt litt dårlig både for sko, brodder og truger.
I går leste jeg om Bjarte som antakelig er like blond som meg. Eventuelt like trassig. Han hadde, sikkert i et anfall av glede og mestring, lagt ut på nett at han hadde hatt ski på beina. Da fikk NAV ei melding av en «bekymret» kollega gitt: «Eg forstår ikkje kvifor Bjarte ikkje kan vera i arbeid, når han kan stå slalåm». Bjarte sin historie kan du lese her:
Bjarte sin historie er fra 2017. Allikevel trigget den en liten bloggreprise her. Problemstillingen, mistroen og uvitenheten oppleves dessverre like stor i 2020. Noe en samtale med flere individer som føler på liknende stigma den dag i dag kunne bekrefte senest denne uka. Men først:
I lange perioder de siste årene har jeg benyttet skog og fjell relativt aktivt. Hobbyen har vært tur, gjerne hele døgnet og etter hvert har jeg blitt fryktelig glad i å oppsøke fjell og skog og oppholde meg langt til skogs og langt fra folk til alle døgnets tider. Det har ført til uteovernattinger noe sånt som kanskje 3-4 netter i måneden. Og selvfølgelig, ekstremt fornøyd og rett og slett litt høy på meg sjøl, har innlegg på facebook og instagram fulgt tett på slike godopplevelser. Navnet på bloggen har vel også en viss sammenheng med antall timer i frisk luft.
Jeg har dermed fått spørsmålet «sover du aldri i senga di du?» opptil flere ganger. La meg se… i en normal måned er det i alle fall 30 netter vanligvis. Hvis jeg overnatter ute 4 av dem, ja da er det etter litt kjapp hoderegning 26 igjen. De 26 tilbringes stort sett i senga, må innrømme det. Men jeg tar sørgelig lite bilder der. Heldigvis vil mange si, og naturlig nok.
Jeg tar forsvinnende lite bilder når jeg ligger i fosterstilling på sofaen også. De dagene jeg rett og slett har nok med å stå opp, kle på meg noe som ikke klemmer, lage meg mat, tømme oppvaskmaskina og lese litt nettaviser. De dagene der jeg må hvile etter å ha tatt en dusj. Fotografering og deling på nett er et overskuddsfenomen. De dagene det ikke fins overskudd, ja da er det stille. Eventuelt deler jeg noe fra bildearkivet.
Slik som dette for eksempel:
Veldig fint å våkne her, selv om en er sykemeldt. Og bilen? Ca 54 meter bak hengekøya.
Bildene blir som regel tatt da jeg kjenner på eufori og pur glede over magiske opplevelser. Mellom magien ligger jeg i senga, og på sofaen, og jeg syns kanskje ikke i det hele tatt. De siste månedene, for ikke å si årene, har bildene også gjerne blitt tatt med meget bevisst vinkel. Det gjelder nemlig å ikke få med bilen i bakgrunnen når villmarksbilder skal deles. Men turene har blitt kortere og kortere, så selektiv vinkel er vesentlig 😉.
«dette er ganske alvorleg, du må kanskje tenkja litt på kva du legg ut på Facebook» hadde NAV-saksbehandleren sagt til Bjarte etter henvendelsen fra kollegaen. Unnskyld meg, NAV! Bjarte prøver bare å overleve og gjøre noe som kan løfte ham opp. Kanskje så langt opp at han på sikt kan bli «en fullverdig bidragsyter for samfunnet igjen», les: komme seg tilbake i jobb! Og går ikke det, så handler det om livskvalitet, folkens!
Så kjære kollega og kjære saksbehandler:
Skam deg!
Du som kalte diagnosen jeg og mange har for «arbeidssky» – skam deg!
Du som sa «det er bare å ta seg sammen» – skam deg!
Du som tenkte «vi er alle slitne, du får skjerpe deg og begynne å trene» – skam deg!
Du har stående tilbud om å bytte skrog med meg hvilken dag som helst. Du må gjerne både jobbe, ta deg sammen og trene med den lånte kroppen! Vel bekomme! Som de fleste andre med «usynlig sykdom» er jeg også god til å skamme meg. Så det kommer til å bli lett for deg når du låner kroppen min.
Jeg for min del? Jeg er lei av å skamme meg! Jeg er lei av å ikke finne forklaring på smerte, utmattelse og strev. Jeg er lei av å ikke klare å forklare til andre hvordan det er å våkne om morgenen med like vondt i armen som det jeg la meg med. Jeg er lei av ikke å kunne snu meg i senga om natta for det gjør alt for vondt og krever haugevis av konsentrasjon og justeringer for å få lov til å sovne igjen. Jeg er lei av å stå over toalettbesøk når jeg er ute på restaurant eller liknende fordi jeg er redd det er for langt å gå og jeg stoler ikke på at jeg klarer å holde meg på beina hele veien. Selv om jeg drikker farris. Jeg er lei av ikke å klare å pusse tenner med høyrehånda på grunn av smerte og hevelse. Jeg er lei av å fly på do ørten ganger før jeg kommer meg ut døra fordi magen er i ulage. Jeg er lei av å ha melkesyre fra lilletåa helt til hjernen, ja til og med i håret uten å ha rørt meg. Jeg er lei av å sitte på rompa i sofaen i stedet for å være ute i frisk luft og på tur.
Jeg er lei av å planlegge alt til minste detalj for at energiregnskapet gjennom uka skal ende på et rimelig akseptabelt nivå. Det vil si at er jeg på et møte på tirsdag så er det ikke mulig å fungere på jobb før torsdag og skal jeg treffe folk etter det så er det tidligst en mulighet på lørdag…hvis jeg er heldig. Annenhver dag med andre ord!
Bytt gjerne med meg! Jeg må innrømme at før jeg ble så syk hadde jeg ikke peiling sjøl! Jeg tenkte, som mange andre, er det ikke mulig å prioritere og trene og ta seg sammen slik at det fungerer? Selv om du har en diagnose? Beklager, folkens! Uvitenhet, rett og slett! Å ta meg sammen, ignorere signaler og skjerpe meg har ført meg hit jeg er i dag. Lurt av meg! Not!
Nå jobber jeg hver dag med å bli frisk. Eller i alle fall friskere! Oktober og november har så langt ikke vært noen høydare, for å si det slik. Armen er hysterisk vond, skuldrene skriker, bekkenet er håpløst, magen er vrang og jeg er relativt på skrå. Men fingra fungerer heldigvis. Og bloggen får kjørt seg!
Kjære dere som har en «usynlig diagnose» og kjemper hver dag for å skaffe dere selv en viss livskvalitet – jeg heier på dere! Og jeg heier på deg, Bjarte! ALLE er mer enn det du ser. ALLE har sin historie og sine kamper å kjempe. Dere som ikke kan ha respekt for det og som kun ønsker å kjenne og forholde dere til deres egen «sannhet» om hvordan livet skal leves og utfordringer møtes – SKAM dere! Eller ha ydmykhet nok til å tenke «dette vet jeg ikke nok om, så jeg kan ikke uttale meg!».
Jeg for min del: jeg øver meg på å slutte med skam! Jeg skammer meg, så klart, men jeg øver og satser på å bli kjempegod til å gi f… i en alder av bare ca 78! Jeg regner med jeg finner ut av de greiene med energiregnskap i den alderen også. Ønsk meg lykke til!
Fram til det så hender det jeg tar en tur ut, knipser et bilde og går inn og legger meg på sofaen igjen. Eventuelt går 50 meter fra bilen og knyter hengekøya i et tre.
Som regel har jeg fortjent det.
Til sommeren har jeg tenkt meg hit også. Jeg kan nesten garantere bilde. Mange.
Du angrer mer på det du ikke har gjort enn du angrer på det du faktisk har gjort, har jeg hørt blitt sagt. Noen ganger passer det å ha det som leveregel. Og noen ganger klarer jeg å tenke sånn. Da gjør jeg det jeg får innfall om eller har lyst til uten å lytte til den mer eller mindre fornuftige nissen som sitter på skulderen og argumenterer i mot.
Det kan være smart å høre på den nissen en gang i blant. Det hender at argumentene har noe for seg. Men gang etter gang opplever jeg at jeg tenker «hvorfor søren gjorde jeg ikke det» hvis fornuftsnissen vinner argumentasjonen. Jeg har blant annet vært på nippet til å angre på enkelte blogginnlegg. Men det går fort over. Muligens fordi jeg har lett for å ignorere og glemme slike kvaler. Hva er det verste som kan skje, liksom?
Forrige uke klarte jeg å følge innfallet og ignorere nissen. Jeg svingte venstre i stedet for høyre, røska med meg badehåndkleet og tok et bad. Et novemberbad. Det ble ikke lange svømmeturen, strengt tatt ikke mer enn to svømmetak, tror jeg. Kun akkurat nok til at selvutløseren fikk tid til det den driver med. Selvutløsing. Dessuten: noen hadde glemt å skru på varmtvannet.
Grunnlaget for innfallet ble nok lagt i sommer. Den «normale» badesesongen ble brått avbrutt av et kort sykehusopphold med påfølgende operasjonssår som ikke skulle bades. I alle fall ikke i ulike varianter av myrvann rundt omkring i innlandet. Sommeren gikk over i høst og etter hvert i senhøst uten at undertegnede gjenopptok badinga. Og plutselig var det november.
Men med sol, 12 varmegrader i lufta, tilgjengelig vann i store mengder, tid og badetøy i bilen kom muligheten. Og lysta. Og da var det tid og sted for å få ut fingern og gjøre noe jeg ikke angrer på. Selv om vannet var grusomt kaldt! Og jeg kjenner meg sjøl såpass godt at jeg hadde angret om jeg ikke hadde badet!
Det ble en god, om ikke akkurat behagelig opplevelse. Og akkurat nå sitter jeg og tenker på et annet stunt jeg har lyst til å gjøre. Dette er et stunt som krever planlegging. Impulsivitet er nok ikke anbefalt arbeidsmetode. Det kreves derimot målrettet jobbing og både delmål og støttespillere inngår. I tillegg er det ganske hårete. Altså som i «hårete mål». Jeg er ganske sikker på at det kommer til å havne mye om det på bloggen. Jeg må bare jobbe litt med fornuftsnissen og den ambivalente delen av meg før jeg er klar til å si og skrive.
Men en ting er jeg ganske sikker på: jeg kommer til å angre hvis jeg ikke prøver!
Endelig ble det en ekte skogstur og dermed instagrammateriale for @heidisspace.Og bekken fascinerer, spesielt etter den rikelige nedbøren i det siste. Ikke nok med det: jammen kom sola!
