I dag strøk jeg, gitt.

Fagområdet energiregnskap og dagens test i aktivitetsbalanse gikk vel sånn det måtte gå. Jeg strøk. Konsekvensene slår vel ikke inn for fullt før i morgen eller i overimorgen.

Jeg kommer til å stryke i akkurat det med å finne balanse slik at jeg ikke overdriver energibruken stadig vekk. Det er jeg ikke det minste i tvil om. Og at 3 treningsøkter på en dag er i overkant overrasker ikke meg engang.

Men som jeg sa til den ansatte før trening: “det gjelder bare å legge på lite nok vekt” (på styrkeapparatene”. “Ja, ikke sant?”, sa hu. Før jeg gikk og la på alt for mye!

Første inntog på treningssenter på omkring 20 år. Med antibac og fille. Løftet litt greier mellom vasking! 

Slapp alkotest etter vel gjennomført trippel tåloup.

 

I helga var mange av mine bekjente på tur. De la ut bilde på bilde av sol, frosne novembermyrer og  blide fjes. Nok til at undertegnede kjente fjellabstinensene helt ut i øreflippen. Noe måtte gjøres.

Jeg begynte å planlegge for tur. Planlegging i seg sjøl er jo risikosport med den kroppen jeg lever med for tida, men allikevel. En får ikke mer moro enn det en lager sjøl, og på tirsdag er det meldt sol! Så planen ble lagt allerede i helga. Tirsdagen skal brukes til tur. På nærmeste vidde. Med ved i sekken slik at bål kan nytes i lunsjpausa.

Mandag snødde det.

Tirsdagen kom med kalenderpakkeåpning og fyr i ovnen fra morgenen. Litt morgentåke, men nok lys til at det virket lovende. Sekk, matpakke med sjokolade og bil ble pakket. Med usikre observasjoner om snømengde, blant annet via et bare passe godt webkamera, ble både brodder og truger lagt i bilen. Jeg har da vært i speideren i mange nok år til å alltid være beredt. Nesten.

  Alltid beredt. Sjokkis og kaffe i sekken.

Lite nok snø til at jeg tok sjansen på at bil av type helt vanlig uten firjulstrekk og traktordekk skulle ta seg fram forserte jeg smale, ubrøytede veier helt til det ikke var mer vei. Jeg kom fram og da tenkte jeg at opp bakken igjen…joda det løser seg nok.

Siden snømengden i høyden fortsatt var under lyng- og gressnivå ble brodder valgt framfor truger.  Helt sikkert et lurt valg. I alle fall det beste av to onder. Det viste seg at snømengden som var liten, allikevel var akkurat nok til at broddene  fikk tak i snøen, men ikke isen under. Løs snø oppå is og så kjærring oppå der igjen. God plan? Måtte du absolutt gå på isen da, lurer du kanskje på? Den som har vært ute i høst vet at det har vært nedbør. Det har regnet MYE. Og når bekker, myrer og stier får godt med regn, ja da blir de fulle. Og når frosten kommer, ja da blir det is! Overalt! Så kort fortalt: JA! Jeg måtte gå på isen. Alternativet var å ikke gå. Og jeg skulle på tur. Det kalles trass på populært. Og enkelte i det pedagogiske miljøet påstår at det ikke finnes! Jeg vurderer å fly neste gang. Må bare øve litt først.

Men jeg tok meg da altså fram der på den snødekte isen. Siden jeg uansett liker best å gå offroad og off-sti, så vil de som følger sporene mine i nysnøen legge merke til at veivalget innebærer mye tuer, lyng og direkte kratt! I enhver annen setting så ville observasjoner av dette slaget resultert i en alkotest muligens. Det handlet altså om å unngå flate, åpne områder der den lumske isen garantert lå på lur under 3 cm fjonete nysnø. Unngå alle de områdene det vil være naturlig å gå med andre ord. Legg så til at forsering av lyng i seg selv er risikosport når man er iført brodder. Egen erfaring fra i vår og eget korsbånd minner meg fortsatt på det.

Det ble allikevel et par Bambi-på-isen moment i løpet av turen. Og en krabbetur over ei bru. Men jeg tryna ikke! Og det er pokker meg ingen selvfølge! Tur eller ekstremsport – kommer vel an på utøveren, eller?

Målet for turen ble ikke nådd. Jeg innså at det ble hakket for mye islagt nedoverbakke å forsere på tilbaketuren hvis jeg skulle helt til topps. Se for deg bob-bane uten kanter… I alle fall med det som i beste fall er kun et fungerende bein. Derfor skar jeg ut av kurs litt tidligere enn planlagt, nøt utsikten der den var, og snudde nesa mot bilen igjen.

Utsikt fra plan B.

Relativt sur nordavind av det ivrige slaget innbød ikke til båltenning i høyden, men etter mye forsering av kratt, et par trippel tåloup’s og ca 317 pauser fant jeg den perfekte bålplass der sola varmet. Ca 2 ½ meter fra bilen. I le for vinden. Genialt.

Og da er det vel på tide å bedrive litt fremsnakk av seg selv her. I tillegg til en utrolig flott naturopplevelse av en turdag så har jeg altså oppnådd minst tre ting å glede meg over i dag:

  1. Strålende turvær
  2. Bål
  3. 3,5 km gjennomført på egne bein uten tryn til tross for rimelig håpløst føre

Og 4 og ikke minst: Jeg evnet å avbryte plan A og gå for plan B da jeg så at det nok var det lureste. Egentlig det eneste rette!

Gratulerer til meg! Og turen: aldeles helt nydelig!

Bål i le bak bilen.

Pink vibes utafor sti.

Føret var pent men generelt litt dårlig både for sko, brodder og truger.

Skam deg! Eller gjem deg.

I går leste jeg om Bjarte som antakelig er like blond som meg. Eventuelt like trassig. Han hadde, sikkert i et anfall av glede og mestring, lagt ut på nett at han hadde hatt ski på beina. Da fikk NAV ei melding av en «bekymret» kollega gitt:  «Eg forstår ikkje kvifor Bjarte ikkje kan vera i arbeid, når han kan stå slalåm». Bjarte sin historie kan du lese her:

https://l.facebook.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fwww.bt.no%2Fbtmeninger%2Fdebatt%2Fi%2F1apoX%2FBekymringsmelding-til-Nav%3Fspid_rel%3D2%26referer%3Dhttps%253A%252F%252Fwww.bt.no%26utm_medium%3DSocial%26utm_source%3DFacebook%23Echobox%3D1606417653&h=AT2Pvpb08kSstSVhBOivL–9eA-q7GMwEkaASJ9xPHHDsWk4hZFYi_qTE2OS1IRPhtXeAzwKUTOTTgHD7ogT32pPqtwaq7waTa6kqgCSggkVeaw6BKsT-MwRSmMUCu3nuw&s=1

 

Bjarte sin historie er fra 2017.  Allikevel trigget den en liten bloggreprise her. Problemstillingen, mistroen og uvitenheten oppleves dessverre like stor i 2020.  Noe en samtale med flere individer som føler på liknende stigma den dag i dag kunne bekrefte senest denne uka. Men først:

I lange perioder de siste årene har jeg benyttet skog og fjell relativt aktivt. Hobbyen har vært tur, gjerne hele døgnet og etter hvert har jeg blitt fryktelig glad i å oppsøke fjell og skog og oppholde meg langt til skogs og langt fra folk til alle døgnets tider. Det har ført til uteovernattinger noe sånt som kanskje 3-4 netter i måneden. Og selvfølgelig, ekstremt fornøyd og rett og slett litt høy på meg sjøl, har innlegg på facebook og instagram fulgt tett på slike godopplevelser. Navnet på bloggen har vel også en viss sammenheng med antall timer i frisk luft.

Jeg har dermed fått spørsmålet «sover du aldri i senga di du?» opptil flere ganger. La meg se… i en normal måned er det i alle fall 30 netter vanligvis. Hvis jeg overnatter ute 4 av dem, ja da er det etter litt kjapp hoderegning 26 igjen. De 26 tilbringes stort sett i senga, må innrømme det. Men jeg tar sørgelig lite bilder der. Heldigvis vil mange si, og naturlig nok.

Jeg tar forsvinnende lite bilder når jeg ligger i fosterstilling på sofaen også. De dagene jeg rett og slett har nok med å stå opp, kle på  meg noe som ikke klemmer, lage meg mat, tømme oppvaskmaskina og lese litt nettaviser. De dagene der jeg må hvile etter å ha tatt en dusj. Fotografering og deling på nett er et overskuddsfenomen. De dagene det ikke fins overskudd, ja da er det stille. Eventuelt deler jeg noe fra bildearkivet.

Slik som dette for eksempel:

Veldig fint å våkne her, selv om en er sykemeldt. Og bilen? Ca 54 meter bak hengekøya.

Bildene blir som regel tatt da jeg kjenner på eufori og pur glede over magiske opplevelser. Mellom magien ligger jeg i senga, og på sofaen, og jeg syns kanskje ikke i det hele tatt. De siste månedene, for ikke å si årene, har bildene også gjerne blitt tatt med meget bevisst vinkel. Det gjelder nemlig å ikke få med bilen i bakgrunnen når villmarksbilder skal deles. Men turene har blitt kortere og kortere, så selektiv vinkel er vesentlig 😉.

«dette er ganske alvorleg, du må kanskje tenkja litt på kva du legg ut på Facebook» hadde NAV-saksbehandleren sagt til Bjarte etter henvendelsen fra kollegaen. Unnskyld meg, NAV! Bjarte prøver bare å overleve og gjøre noe som kan løfte ham opp. Kanskje så langt opp at han på sikt kan bli «en fullverdig bidragsyter for samfunnet igjen», les: komme seg tilbake i jobb! Og går ikke det, så handler det om livskvalitet, folkens!

Så kjære kollega og kjære saksbehandler:

Skam deg!

Du som kalte diagnosen jeg og mange har for «arbeidssky» – skam deg!

Du som sa «det er bare å ta seg sammen» – skam deg!

Du som tenkte «vi er alle slitne, du får skjerpe deg og begynne å trene» – skam deg!

Du har stående tilbud om å bytte skrog med meg hvilken dag som helst. Du må gjerne både jobbe, ta deg sammen og trene med den lånte kroppen! Vel bekomme! Som de fleste andre med «usynlig sykdom» er jeg også god til å skamme meg. Så det kommer til å bli lett for deg når du låner kroppen min.

Jeg for min del? Jeg er lei av å skamme meg! Jeg er lei av å ikke finne forklaring på smerte, utmattelse og strev. Jeg er lei av å ikke klare å forklare til andre hvordan det er å våkne om morgenen med like vondt i armen som det jeg la meg med. Jeg er lei av ikke å kunne snu meg i senga om natta for det gjør alt for vondt og krever haugevis av konsentrasjon og justeringer for å få lov til å sovne igjen. Jeg er lei av å stå over toalettbesøk når jeg er ute på restaurant eller liknende fordi jeg er redd det er for langt å gå og jeg stoler ikke på at jeg klarer å holde meg på beina hele veien. Selv om jeg drikker farris. Jeg er lei av ikke å klare å pusse tenner med høyrehånda på grunn av smerte og hevelse. Jeg er lei av å fly på do ørten ganger før jeg kommer meg ut døra fordi magen er i ulage. Jeg er lei av å ha melkesyre fra lilletåa helt til hjernen, ja til og med i håret uten å ha rørt meg. Jeg er lei av å sitte på rompa i sofaen i stedet for å være ute i frisk luft og på tur.

Jeg er lei av å planlegge alt til minste detalj for at energiregnskapet gjennom uka skal ende på et rimelig akseptabelt nivå. Det vil si at er jeg på et møte på tirsdag så er det ikke mulig å fungere på jobb før torsdag og skal jeg treffe folk etter det så er det tidligst en mulighet på lørdag…hvis jeg er  heldig. Annenhver dag med andre ord!

Bytt gjerne med meg! Jeg må innrømme at før jeg ble så syk hadde jeg ikke peiling sjøl! Jeg tenkte, som mange andre, er det ikke mulig å prioritere og trene og ta seg sammen slik at det fungerer? Selv om du har en diagnose? Beklager, folkens! Uvitenhet, rett og slett! Å ta meg sammen, ignorere signaler og skjerpe meg har ført meg hit jeg er i dag. Lurt av meg! Not!

Nå jobber jeg hver dag med å bli frisk. Eller i alle fall friskere! Oktober og november har så langt ikke vært noen høydare, for å si det slik. Armen er hysterisk vond, skuldrene skriker, bekkenet er håpløst, magen er vrang og jeg er relativt på skrå. Men fingra fungerer heldigvis. Og bloggen får kjørt seg!

Kjære dere som har en «usynlig diagnose» og kjemper hver dag for å skaffe dere selv en viss livskvalitet – jeg heier på dere! Og jeg heier på deg, Bjarte! ALLE er mer enn det du ser. ALLE har sin historie og sine kamper å kjempe. Dere som ikke kan ha respekt for det og som kun ønsker å kjenne og forholde dere til deres egen «sannhet» om hvordan livet skal leves og utfordringer møtes – SKAM dere! Eller ha ydmykhet nok til å tenke «dette vet jeg ikke nok om, så jeg kan ikke uttale meg!».

Jeg for min del: jeg øver meg på å slutte med skam! Jeg skammer meg, så klart, men jeg øver og satser på å bli kjempegod til å gi f… i en alder av bare ca 78! Jeg regner med jeg finner ut av de greiene med energiregnskap i den alderen også. Ønsk meg lykke til!

Fram til det så hender det jeg tar en tur ut, knipser et bilde og går inn og legger meg på sofaen igjen. Eventuelt går 50 meter fra bilen og knyter hengekøya i et tre.

Som regel har jeg fortjent det.

 

Til sommeren har jeg tenkt meg hit også. Jeg kan nesten garantere bilde. Mange.

 

Jeg angrer…ikke!

Du angrer mer på det du ikke har gjort enn du angrer på det du faktisk har gjort, har jeg hørt blitt sagt. Noen ganger passer det å ha det som leveregel. Og noen ganger klarer jeg å tenke sånn. Da gjør jeg det jeg får innfall om eller har lyst til uten å lytte til den mer eller mindre fornuftige nissen som sitter på skulderen og argumenterer i mot.

Det kan være smart å høre på den nissen en gang i blant. Det hender at argumentene har noe for seg. Men gang etter gang opplever jeg at jeg tenker «hvorfor søren gjorde jeg ikke det» hvis fornuftsnissen vinner argumentasjonen. Jeg har blant annet vært på nippet til å angre på enkelte blogginnlegg. Men det går fort over. Muligens fordi jeg har lett for å ignorere og glemme slike kvaler. Hva er det verste som kan skje, liksom?

Forrige uke klarte jeg å følge innfallet og ignorere nissen. Jeg svingte venstre i stedet for høyre, røska med meg badehåndkleet og tok et bad. Et novemberbad. Det ble ikke lange svømmeturen, strengt tatt ikke mer enn to svømmetak, tror jeg. Kun akkurat nok til at selvutløseren fikk tid til det den driver med. Selvutløsing. Dessuten: noen hadde glemt å skru på varmtvannet.

Grunnlaget for innfallet ble nok lagt i sommer. Den «normale» badesesongen ble brått avbrutt av et kort sykehusopphold med påfølgende operasjonssår som ikke skulle bades. I alle fall ikke i ulike varianter av myrvann rundt omkring i innlandet. Sommeren gikk over i høst og etter hvert i senhøst uten at undertegnede gjenopptok badinga. Og plutselig var det november.

Men med sol, 12 varmegrader i lufta, tilgjengelig vann i store mengder, tid og badetøy i bilen kom muligheten. Og lysta. Og da var det tid og sted for å få ut fingern og gjøre noe jeg ikke angrer på. Selv om vannet var grusomt kaldt! Og jeg kjenner meg sjøl såpass godt at jeg hadde angret om jeg ikke hadde badet!

Det ble en god, om ikke akkurat behagelig opplevelse. Og akkurat nå sitter jeg og tenker på et annet stunt jeg har lyst til å gjøre. Dette er et stunt som krever planlegging. Impulsivitet er nok ikke anbefalt arbeidsmetode. Det kreves derimot målrettet jobbing og både delmål og støttespillere inngår. I tillegg er det ganske hårete. Altså som i «hårete mål». Jeg er ganske sikker på at det kommer til å havne mye om det på bloggen. Jeg må bare jobbe litt med fornuftsnissen og den ambivalente delen av meg før jeg er klar til å si og skrive.

Men en ting er jeg ganske sikker på: jeg kommer til å angre hvis jeg ikke prøver!

 

10 000!

10 000!

Ti tusen skritt er det du skal gå per dag for å få helseeffekt, sier ekspertene. Ti tusen ganger skal du altså sette det ene eller det andre beinet i bakken, fortrinnsvis for å bevege legemet framover. Da kaller vi det skritt. 

Jeg har to skrittellere. Aktivitetsklokke på armen som måler det meste av det jeg gjør og ikke gjør, skritt, puls, søvn, trening – altså det meste. Om jeg gidder å ha den på da. Og hvis jeg lader den.

Telefon, stort sett i lomma, som måler skritt. Helseappen vil gjerne måle mye av det andre også, men siden jeg ikke har giddet å dille med innstillinger, så måler den kun skritt og avstand. Hvis jeg da ikke trykker på’n og kaller det ei treningsøkt. Da forteller den meg hvor sakte jeg går også. Hurra! I den grad jeg teller skritt så følger jeg helseappen på telefon. Den måler omtrent dobbelt så mye som klokka. Litt taktisk må det gå an å være.

Så var det disse skrittene da. Når kroppen gjerne brukes, men helst i bittesmå økter, kan ti tusen skritt føles relativt mye. Det blir ikke ti tusen skritt av ei halvtimes vandreøkt og litt tøy og bøy. Pluss litt småtusling rundt i huset. Noe helt annet er om jeg er på jobb, da leves livet på beina. 

Men altså: i går ble det ingen helseeffekt. Det ble i alle fall ikke 10 000 skritt, selv om jeg trampa på elipsemaskina en hel time. Resten av dagen ble jo rolig. Ikke så rart egentlig for natta før drømte jeg at jeg var høygravid og gikk på skøyter hjemmefra til Trondheim, med pulk. Ikke rart jeg måtte hvile litt dagen etter!

Er ikke denne helseappen genial? Dette er altså en halvtimes intervalløkt på elipsemaskin…så vidt jeg merket sto den helt rolig. Så feil kan man altså ta. 

Veien til…butler?

Hva skal du bli når du blir stor? Noen som har fått det spørsmålet en eller annen gang i livet? Og svart noe som du kanskje kan le av nå i ettertid? Jeg også! Som mora mi til stadighet minner meg på: jeg har en eller annen gang sagt at jeg skulle ha dressjakkejobb innen jeg var 40… Mer om hva det egentlig betydde sier ikke historien noe om. Greit. Jeg har turbukse-, fjellsko-, lue- og barnålitrusajobb og passerer snart 50 påstås det. Så… nope!

Nå er det i hovedsak arvingen her i gården som funderer over spørsmålet «hva skal du bli når du blir stor?». Selv om opptil flere av oss andre også gjerne reflekterer over temaet «hva skal jeg drive med?» ganske mange ganger i løpet av ei uke.

I dag har jeg trent med ei bok på hodet. Du trenger ikke spørre om det har klikka, det er lenge siden det skjedde. Vi har jo hørt om disse mannekengene, modellene på populært, som øvde på god holdning på catwalken ved å øve seg med å gå med ei bok på hodet. De skulle nok ha tatt et kurs i vannbæring av husmødrene i Burkina Faso eller noe. Nok om de vakre unge damer. Jeg kommer aldri til å havne på en catwalk.

I dag hørte jeg at en av treningsmetodene i butler-utdanningen også var å gå med ei bok på hodet. Ha, se der du. De måtte sikkert gjøre mer enn å se pene ut når de hadde den boka oppå der også.

Etter å ha lurt litt på om det var på tide å skaffe seg butler, mye taler for, var det bare å sette i gang dagens treningsøkt. Midt i økta kom småbrukeren innom. «Rett deg opp nå» var meldinga derfra. Jeg svarte småirritert og som sant var «NEI, ikke aktuelt, jeg må støtte meg på veggen akkurat nå!». Andpusten og svett og relativ sjelven i låra, med andre ord. Holdning som en saccosekk. 

Uansett. Flere ting ledet til å gi det et forsøk. Utfall med bok på hodet. God ide. Eller? Så da ser det altså slik ut på min vei til butler… Jeg har for lengst fattet at jeg må være min egen.

Og boka? Den heter «Veien til Agra». Klassiker fra “Lørdagsbarnetimen” på 80-tallet. Så temaet er jo veien til noe…Agra eller butler….Heldigvis tok jeg ikke i bruk den som heter «Tungtvannsabotasjen»…den var alt for tung…

Dessuten jobber jeg jo fortsatt med å bli stor. Blir innbakt pizza til middag, nemlig!

Å ansiktsløfte seg frisk.

I dag er en sånn dag. En dag der alle midler må tas i bruk.

Jeg jobber for tiden med å bli frisk. I alle fall så brukbar som det er mulig å bli. Helt frisk og i orden blir jeg aldri, jeg har skjønt det, men i alle fall friskere! Det er et litt diffust, men både oppnåelig og ganske motiverende ord. Og ikke minst en ufattelig viktig jobb!

Så da jobbes det mot å bli friskere. En viktig del av den jobben er fysisk trening. Ei trening jeg ikke alltid er så motivert for, i alle fall ikke når den foregår innendørs. Og alt i skroget skriker: «la meg være i fred!» Slik som i dag som altså er en sånn dag. En dag der jeg bortimot bokstavelig talt må hale og dra meg sjøl etter nakkehåra for å gidde å begynne. Hele skroget stritter imot. Kraftløs, svimmel og kvalm på en gang. Kan bli handlingslammet av mindre. 

Men: «det skjer ikke noe før du begynner», så her var det bare å iføre kroppen egnet utstyr og ikke minst dagens ultimate hjelpemiddel: nemlig hårstrikken! Fin å bruke til nakkehårdraing. Allerede på 80-tallet forsto vi altså at en helt ordinær strikk av type som anvendes i hår kunne fungere som ansiktsløftning! Fantastisk. Det gjelder bare å plassere den så høyt oppå planeten og så stramt at både øyenbryn og ikke minst kråketær får et solid løft. Altså området mellom hårfestet og øyenpartiet. Tinningen. Der det kan dannes kråketær, har jeg hørt. Godt en kan ta i bruk gammal kunnskap på et tidspunkt i livet der man faktisk har bruk for den. Ser ikke bort fra at jeg også ble et par millimeter høyere etter å ha iført meg strikken i dag. Såpass stram, ja.

Så i dag løftet hårstrikken både ansikt og treningsmoral slik at undertegnede klarte å svette litt og fikk kjørt både lår og biceps såpass at det svir. Og når uttøyinga må ta en pause rett og slett fordi utøveren (altså meg) flirer så høyt og ukontrollert at all kroppskontroll fordufter, så ble vel økta rimelig vellykket. Takk for podcast som effektivt trimmer magemusklene og får skroget til å glemme at det egentlig ikke ville, om ikke annet.

Nå restitueres det på sofaen. Uten hårstrikk. Ansiktsløftning over tid fører nemlig til hodepine. Så jeg får nok være som jeg er, bare litt friskere!

Ansiktsløftning iført. Og elsker at filteret heter “glorie”.
Har akkurat hørt podcast om helgeopplevelser fra 80-tallet. Med tidsriktig frisyre. Og har trent da…

 

 

 

Pratesjuk bh!

BH-en har begynt å snakke.

Og den har mannsstemme. Og snakker engelsk. Eksotiske tilstander på småbruket, med andre ord. I og med at småbrukeren er bortreist på 4. dagen så er jo dette grunnlag for dramatikk. Uansett om det kommer av eksotiske mannfolk i bh-en eller stemmer i hodet, eventuelt puppen.

Men altså. I mangel av lommer på treningsoutfiten så får bh-en duge. Treningsoutfiten består for øvrig av en avklippet bomullstights fra Indiska, årgang 96’ eller der omkring og en utvaska singlet fra Cubus, antar jeg. Og en snakkende bh. Det vil si at da jeg fikk summet meg så kom jeg på at telefonen med påskrudd helse- og treningsapp lå nedi der sammen med det som vanligvis oppholder seg i et slikt plagg. Nettopp på grunn av mangel på lommer. Skuffet eller lettet. Stryk det som ikke passer.

Og så ble karen som snakker engelsk så euforisk happy av at undertegnede passerte enkilometeren på en og samme tur at han rett og slett måtte påpeke det. Jeg tror jaggu han gratulerte også. Muig det var ønsketenkning. Fikk ikke med meg alt han sa. Det var tross alt ikke helt forventet og det var på utenlandsk og jeg peste!

Men det er altså dagen for å dra seg sjøl opp etter nakkehåra. Mer eller mindre bokstavelig talt. Treninga som foregår her er ganske puslete. Etter det samboeren sammenlikner med «hagleskudd i magen» etter utseende å dømme. Men den tar seg opp uke etter uke. Og i dag har jeg da akkurat passert kilometeren på en tur. Det er faktisk mulig å gjennomføre en del av de puslete greiene rett som det er. Med gode pauser mellom. Dermed har det så langt dreid seg om en 8-900 meter om gangen. Ravende rundt på småbruket med slagside og full pakke. Sitting på stol mellom settene har blitt en vane. Korsbåndkneet har rykket tilbake til førferie-stadiet og kondisen likner muligens på noe som passer det som i vår ble kalt koronakropp.

Men joggeskoa er på hver dag. Jeg skjener avgårde rundt gårdsplassen, trappa fungerer som stepkasse og ryggen begynner å glede seg skikkelig til å få strekt seg over en treningsball igjen. Jeg regner med det er det den prøver å kommunisere hver natt i alle fall. 

Nå lurer jeg på om jeg skal ta meg en kilometer til, bare for å høre en mannsstemme! Kanskje det er en franskmann eller italiener denne gangen? 

PS! Han snakket engelsk etter kilometer to også. Jeg tror han er amerikaner…

Overtrent?

I dag har jeg fått pokal. Det er bedre enn diplom vil jeg påstå. 

Usikker på om den egentlig er fortjent. Men følte meg nesten litt overtrent rett etterpå så… Var svett. Antakelig både av varmen og anstrengelsen.

Satser på at resten av august blir interessant og at progresjonen i alle fall blir verdt en pokal til.

Liker sti. Så lager en ny, jeg!

 

Ja hvordan gikk det egentlig?