Det ble ikke så mye hardtrening denne rehab-dagen. Men jeg fikk da med meg et par økter med nakke- og skuldertrening og litt styrke og balanse. En liten time med fysioterapeuten dreide seg mest om å IKKE bruke muskler. I alle fall ikke alle på en gang. Slitsomt i grunn.
Pause i styrketreninga.
Så var det lunsj og klart for litt teoriundervisning.
Etter å ha sittet på rompa en times tid ble jeg enig med meg selv om at det var på tide å komme seg ut en tur. Sola skinte på hvit og ren nysnø, og verden var så vintervakker som det er mulig.
Dermed var det klart for det som ble dagens styrketrening. Snøskuffe ble lånt og den røde fare ble gjenfunnet. Etterpå var en 2,5 kilometers trugetur i nysnø til kness nesten for avslapping å regne…
Livet på rehab har en del regler. Sånn er det når det tross alt er en institusjon det er snakk om. Vi har mattider, munnbindregler og sist men ikke minst: noen som forteller oss hva og hvordan vi skal gjøre ting og hvor hardt og mye. Altså aktiviteter og trening og slikt.
Denne gangen har jeg bestemt meg på forhånd for at jeg skal forsøke å følge reglene. I alle fall de om trening og aktivitet. Jeg er allerede god til å møte opp når det er snakk om mat. Og munnbind og andre smittevernregler har jeg så langt ikke hatt større problemer med å tilpasse meg.
Men så var det de reglene og føringene, anbefalinger muligens, om aktiviteter da. De ble stilt på prøve allerede i dag. Ukeplanen er rikholdig. Det er nok å drive med og nok å melde seg på eller bare møte opp på. Dagen kan fylles og vel så det. I dag hadde jeg vært flink og prioritert vekk et par ting som jeg skjønte kom til å bli stress å få med seg. Der var jeg flink.
Ellers er det grønne aktiviteter, altså den letteste graden. Det er gule aktiviteter og treningstimer som er litt mer krevende. Og så er det røde! Der skal pulsen opp og det er meningen å bli litt kje. I dag var det tur. Jippi, tenkte jeg. Det skal jeg prioritere. Helt til jeg snakket med fysioterapeuten min. Det syns jeg ikke du skal, sa hun. What? Men jeg må jo ut, tenkte jeg. Og jeg må jo bli svett annet enn av munnbindet jeg gjemmer meg bak hele tida!
Men som sagt; jeg har bestemt meg for å gjøre som jeg får beskjed om. Så da ble det ingen felles turøkt på meg. Men rett nedenfor rommet mitt ligger altså et snø- og isdekt vann. Jomfruelig hvitt og urørt i solskinnet. Jeg tok bilde fra rommet første dagen. Jeg fant en feil. Det manglet en ting. Det manglet trugespor.
Nå har jeg årna det. Jeg gikk tur på egenhånd og sørget for spor på vannet. At pulsen var faretruende høy i brattbakken der snøen lå dyp på vei opp igjen fra vannet vet ikke fysioterapeuten noe om. Men jeg skal ha for at jeg prøvde. En rolig tur for å lage spor på isen. Og såpass svett at dusjen måtte tas før middag oppnådde jeg også.
Jeg har gjort som jeg fikk beskjed om.
Feilen er rettet opp. 10.02.22Her mangler det noe. 09.02.22Rolig ego-økt.Greit å finne en gapahuk og få tatt en pust i bakken etter forsering av lia opp fra vannet.
Så kom dagen igjen. Dagen jeg skulle underlegge meg et nytt avtaleregime. Bilen ble pakket full, covidtest tatt og godkjent, milene ble unnagjort og jeg befinner meg igjen et sted langt av lei for å finne gode utviklingsmuligheter for skroget. Forhåpentligvis.
Jeg er på rehab. Rehabiliteringssenter. I dag var det kun reise, innsjekk, inntakssamtale og informasjonsmøte. Og jeg er fullstendig kaputt. I morgen er det tre treningsavtaler pluss avtaler med fysioterapeut og mer infomøte. Ut over det skal jeg kun møte opp når maten er klar. Heldigvis.
Avtaleregimet er i gang og jeg er spent. Spent på innholdet. Spent på meddeltakerne og spent på kombinasjonen MS og denne typen rehabilitering. Og aller mest spent på om jeg klarer å finne balansen et eller annet sted i dette avtaleregimet….
Har planer om å nyte denne utsikten innimellom alle avtalene. Og lage noen trugespor nedpå vannet der…Avtaleregime etter trafikklysmodellen. Grønt for lett, gult for midt-i-mellom, rødt for krevende…
Akkurat i det treningssentrene fylles med ivrige mosjonister og idrettsutøvere som smeller i veg med nyttårsforsetter om å trene mer, løpe lengre og løfte tyngre så er det denne beskjeden jeg får. Tren mindre…
«Du må nok trene mindre», sier de til meg. Både fysioterapeuter av ulike slag, leger og annet helsepersonell. Lite vet de at jeg er livredd for akkurat det. Jeg er livredd for å bli inaktiv, svakere, få dårligere balanse og klare mindre. Det er det MS-en har lett for å gjøre med slike som meg. Og jeg har i hele høst trent på samme måte som før fordi jeg er redd for at jeg blir dårligere om jeg lar være. Akkurat nå får jeg litt panikk, rett og slett.
«I alle fall må du nok trene kortere og muligens lettere økter», fortsetter de med. Heldigvis, tenker jeg. Da er jeg ikke helt på feil jorde. Så da er visst nyttårsforsettet å trene mindre, lettere og riktigere. Jeg skal finne treningsbalansen. Det er en kjempeutfordring.
Jeg har hauger og lass med øvelser. Både programmer for styrke, bevegelse og balanse. Og kondisjon. Intervaller og hardøkter. Langkjøring og kortere sett. Normalt har jeg kjørt mye av det på ei og samme økt. To timer i strekk har det blitt det siste året. 3-4 ganger i uka. Med påfølgende utmattelse og inaktivitet. Jeg har vært rimelig kaputt, selv om økta i seg sjøl tilsynelatende har kjentes bra ut. Så jeg har vel i grunn fattet at treningsregimet og jeg ikke nødvendigvis alltid har vært helt i takt.
2-timers økter med både intervaller, styrke, balanse og bevegelighet. For en kroniker som meg er det altfor mye. For tøft, for hardt og ikke minst alt for lite tid til skikkelig restitusjon etterpå. Jeg har skjønt at trening bør foregå relativt tidlig formiddag. I alle fall fungerer det best for meg da. Ellers må trening foregå dager da jeg ikke har vært på jobb eller skal på jobb. Andre avtaler bør også legges til treningsfrie dager. Med de foreskrevne 4-5 øktene i uka blir det en smule travelt. Selv om jeg er på jobb kun et par dager i uka, og da veldig få timer. Restitusjonstida blir i beste fall halvparten av det den skulle vært. Og aktivitet utenom trening blir så som så. Det blir skremmende mye stillesitting mellom øktene.
Å trene som kroniker er noe helt annet enn å trene for å bli sprekere, sterkere, sunnere eller slankere ellers. Det kan jeg skrive under på. Å trene med MS, multippel sklerose, er enda en faktor å ta hensyn til. Jeg vet nå at trening ikke vil gjøre meg frisk. Den vil muligens hindre at jeg blir verre, hvis jeg har litt flaks, og den kan bremse utviklingen. Men symptomene vil jeg fortsatt ha. Jeg kan bare håpe på å finne måter å dempe dem på og være såpass sprek at jeg takler dem bedre i hverdagen.
2022 skal bli det året jeg finner ut hvordan jeg skal balansere treninga. Jeg vil orke å gå litt på jobb, dra på tur, være ørlite grann sosial, skrive litt, holde hjemmet mitt trivelig – ja rett og slett fungere rimelig greit i hverdagen. « Tror du vi får til en fjelltur til sommeren?», spurte avleggeren i dag før jeg avleverte henne på toget for retur til hovedstaden og nytt studiesemester. De siste par åra har vi gått noen dager i fjellet, hu og jeg, nemlig. «Det vil jeg», sa jeg.
Da må jeg trene 7 dager i uka.
Skulle jeg ikke trene mindre da, egentlig? Hæ, liksom!?! Jo, jeg skal trene mindre. I alle fall i form av kortere økter. Og antakelig en del lettere belastning og enklere øvelser også. Men jeg har en følelse av at med det opplegget jeg må følge så vil antall treningsminutter i uka ikke akkurat reduseres. De blir bare omfordelt. Jeg skal ikke lenger kjøre 2-timers treningsøkter 3-4 ganger i uka.
Med MS i kroppen skal jeg heller kjøre kortere økter, kanskje maks 1 time om gangen 4 ganger i uka. Og så opptil en halvtime de resterende dagene. Gjerne fordelt på 10-minutters økter med øvelser. Eller rett og slett innbakt i hverdagsaktivitet. Jeg skal gå på tå fra stua til kjøkkenet, stå på ettbein for å utfordre balanse mens jeg pusser tenna. Jeg skal drive knebøy når jeg vasker klær. Jeg skal tøye mens jeg ser på tv og bruke trappa til 2.etasje som treningsapparat.
Og så skal jeg kaste alle ark jeg har med øvelser fra rehabiliteringsinstitusjoner og fysioterapeuter fra før, sa MS-fysioterapeuten på nevrologisk avdeling i forrige uke. Februar kommer med nytt opphold på rehabiliteringsinstitusjon, og da må jeg få et nytt opplegg, mente hun. Et opplegg tilpasset en ny hverdag med ny diagnose og nytt utgangspunkt.
Jo sjukere du er jo mer må du trene. Ellers blir det fiasko, sa småbrukeren for et års tid siden. Og småbrukeren har definitivt rett. Jo dårligere jeg er dess mer må jeg trene. For meg oppleves det helt riktig. Jeg må sette av tid og energi til å trene. Ganske mye tid og energi, egentlig. I alle fall prosentvis av den totale summen av tid og energi jeg har til rådighet. Og når den totale summen av energi er såpass liten som den er, så blir prosentandelen desto høyere.
Men! Og det er et ekstremt viktig men: han sa ikke at jo sjukere du er dess HARDERE må du trene. Det sa ikke MS-ekspertene heller. For meg handler det om å trene med riktig intensitet. Og så handler det ikke minst om å finne riktig måte å restituere på. Det var først da jeg skjønte at jeg måtte skille trening og tur for eksempel, at jeg fikk en smule kontroll over kroppslige reaksjoner etter aktivitet. Jeg er også ferdig med å ta harde treningsøkter FØR jobb eller andre aktiviteter. For ikke å si samme dag som jobb i det hele tatt. Melkesyra trenger å få utfolde seg uten innblanding før jeg er klar for neste stunt.
Men med riktig balanse i treningsøktene så håper jeg etter hvert å få til noe mer hverdagsaktivitet. Og da står skogstur aller øverst på prioriteringslista. Aktivitet i frisk luft generelt, egentlig. Trening har ingen mening, selv om det rimer, hvis det ikke fører til bedre livskvalitet. Og livskvalitet handler for meg om å gjøre mer av de tingene jeg har lyst til. For å orke det må jeg trene mindre. Oftere og lettere og mer balansert. Flere minutter, men mindre.
Småbrukeren og ekspertene har nok i alle fall rett når det gjelder meg: jo sjukere jeg er, dess flere timer må jeg bruke på å trene! OG restituere! Hvis ikke blir det fiasko!
Øvelse gjør mester og trening gir livskvalitet.
Foto: OØE
Balansert trening så jeg ikke forblir bakerst og nederst i bakken mer enn høyst nødvendig…
Jeg kommer stadig tilbake til dette sitatet. «Veien blir til hvis du går». Det tilhører Handlingens menn. Eller Nils og Ronny om du vil. De to gutta fra Hønefoss som herjet tv-skjermene for noen år siden med programmer både om galskap på tur rundt i verden og andre ting de engasjerte seg i.
Og de har så inderlig rett. Veien blir faktisk til hvis du går. Både bokstavelig talt og i litt mer overført betydning. Og noen ganger må i alle fall jeg ta den veien jeg har kapasitet til. Den siste skogsturen min er et godt eksempel på det. Å legge i vei på atskillige kilometer langs en ukjent sti langt avgårde fungerer som regel dårlig med dette skroget. Helt ærlig så fungerer det ikke i det hele tatt, dessverre. Så da er det bra det finnes stier, eller veier om du vil, i nærskogen. Denne gangen i egen skog. En kort tur på alle måter. Kort avstand og kort tid. Og slettes ikke langt avgårde.
Men veien min ble til mens jeg gikk. Og jeg fikk både frisk luft og mange motiv til kameraet. Dagslys ble det også. La gå da at ruta ble både kort og en smule kronglete. Det var en sånn tur.
… at blogging foregikk i skogskoier langt fra asfalt og annen infrastruktur. Og siden undertegnede hadde liten tro på nettilgang i slike grisgrendte strøk, så kom 4g-en som julekvelden på kjærringa. Eller på bloggeren, kanskje.
Det er tirsdag. Og tirsdagsbad. Med 1 varmegrad i lufta, snø på bakken og målte hele 6 grader i vannet ble det en kort affære. Akkurat så vidt lang nok til å ta selfie. Bevis føles riktig og viktig.
Da var det ekstra godt å gå noen meter på sti før koia ble inntatt, det ble fyrt opp i ovnen og middagen ble varmet. Tortillalefse med ost, skinke, løk og tomat. Fryktelig enkelt, kjapt og fortreffelig. Timing på matbilder her i gården er særs dårlig så da jeg kom på det med bilder så var maten spist opp.
Nå knitrer det godt i ovnen og temperaturen i tømmerkoia nærmer seg 15 pluss. Om et par timer skal jeg returnere til jobb og personalmøte. Men først en strekk på brisen ved vedovnen. Putter nok innpå en vedkabbe eller to til før jeg lukker øya.
Så får jeg vel håpe at isen har lagt seg til neste tirsdag😉
«Jag stirrar i spegelen og håppas jag er den jag trodde jag var», synger Lars Winnerbäck.
Jeg har lurt på akkurat det sjøl mange ganger den siste tida. Hvem ser jeg i speilet? Hvem er jeg i dag? Hva definerer hu ikke helt purunge kjærringa som ser tilbake på meg i speilet?
Kan jeg velge hvem jeg vil se? Kan jeg velge hver dag eller bare en gang iblant? Må jeg velge for å overleve? Og viser speilbildet egentlig mitt sanne jeg?
Som alle skjønner: det er dagen for tusen spørsmål. Og greia er: jeg vet ikke hvem hu der i speilet er for tida. I dag velger jeg å fokusere på fletta. Det er tursveisen. Den som egner seg til tur i skog og mark i all slags vær, eller til trening, og som til og med funker med lue på. Friluftsheidi ser tilbake på meg fra speilet. Det er et speilbilde jeg kjenner godt og føler jeg kjenner.
Det kan godt hende hu sjuke dukker opp i løpet av dagen. Hu som sjangler, har vondt både her og der og sliter med å løfte beinet over den minste hindring. Hu med stavene. Hu krøkkete med ms-en. Det er ikke hver dag jeg klarer å slippe unna. Ikke en eneste dag, faktisk. Hu viser seg i speilbildet rett som det er. Selv om det ikke er snakk om noe helkroppsspeil akkurat. Ikke ser a spesielt fresh ut heller. Akkurat hu gidder ikke flette håret, for å si det sånn. Du skal være glad til om a benytter hårbørsten i det hele tatt.
Det er godt hu med fletta dukker opp i speilet innimellom. Og rett som det er så har a både dusja og tatt på mascara. Det er lettere å se på speilbildet da. Og artigere å definere seg sjøl. Det kjennes bedre når det er friluftsheidi som kikker tilbake. Hu andre dukker opp både når det er forventet og sånn helt plutselig. Jeg har blitt litt vant til hu også. Heldigvis kan jeg velge å ikke ta på briller eller linser. Da blir ikke speilbildet så skrikende tydelig. Og det passer meg bra.
Jeg stirrer i speilet og håper jeg er den jeg trodde jeg var. Er jeg ikke det så håper jeg at jeg kan ombestemme meg i løpet av dagen.
Speil det går an å se i – eller helst forbi 😉Turfletta.
«Dere som er syke og «bare» er hjemme hele dagen, hva gjør dere egentlig? Det må da være kjedelig? Det må da gå an å ta seg sammen?»
Kjedelig, ja. Det er bokstavelig talt drit kjedelig å ikke kunne gjøre det du egentlig vil. Kjedelig å aldri ha nok energi til å velge på øverste hylle. Kjedelig å ikke være del av et kollegialt fellesskap og kjenne at en bidrar i samfunnet. Kjedelig å ikke ha andre enn katta å konversere med. Kjedelig å måtte legge ned alt av aktivitet i dagevis, bare fordi du vet du skal og må virke noen timer om senere i uka.
Jeg kan ikke snakke for alle andre. Så dette gjelder meg. Jeg syns alt det her er kjedelig. Samtidig har jeg ikke noe valg. Det er en del greier jeg MÅ gjøre for å holde meg såpass i funksjon som jeg faktisk kan være på gode dager.
I dag for eksempel har hele formiddagen gått med til trening. Så mye som jeg trener så skulle jeg lett kunne både jogget flere kilometer og vært sprek nok til å fungere i både jobb, småbrukerliv og fritid. Hvis jeg var frisk.
Treningsregimet som jeg av ulike årsaker er avhengig av, tar tid. Og energi. Og siden skroget er avhengig av en rolig start, så tar det litt tid før jeg kommer i gang. Oppvaskmaskina måtte tømmes og søpla måtte ut først også. I dag tok hele økta noe over to timer da jeg endelig kom i gang. Dusjen etterpå kom i tillegg. Minst tre ganger i uka bør dette gjennomføres. Deler av programmet anbefales å gjennomføres hver dag…
Med fullført økt i kroppen og dusjen unnagjort var klokka omkring 11.30. Da var jeg selvfølgelig sulten igjen og lunsj måtte inntas. Etter det har jeg i grunn vært rimelig gåen og kraftløs. Jeg sitter på rompa og mangler energi til å komme meg derifra. Litt smerter står også på menyen, så bevegelse er i grunn noe krevende greier. Jeg har svart på litt mail, både jobb og annet, ryddet i mailboksen, og så skriver jeg blogg. Ellers så går vaskemaskina. Klærne som befinner seg der må henges opp etterpå og planen er å ordne litt middag til småbrukeren kommer hjem fra jobb. Da gjelder det å sitte rolig og restituere fram til det må gjøres…hvis ikke så går det muligens ikke.
Jeg har ingen planer i kveld. Det er best slik. Kropp og energi har ikke for vane å være på topp på ettermiddags- og kveldstid. Så det er nødvendig at de fleste kvelder er rolige. Så går det eventuelt an å ha besøk eller finne på noe annet etter klokka 17 en gang eller to i uka. Maks. Vel og merke hvis jeg har en rimelig god dag og helst fri dagen etter….
Kjedelig? Javisst, det syns jeg så absolutt. Men det er det dagen består av. I sommer var jeg blant annet i Skarvheimen, på Muen, ved Dørfallet og på kanotur i 5 dager. For halvannen uke siden sov jeg i hengekøye med ei venninne. To dager i uka er jeg på jobb noen timer. Det hender jeg må ta en handletur på Kiwi og innimellom slår jeg ut håret med en skogstur på et par kilometer eller tre.
Skal slik som dette gjennomføres så må minst annenhver dag være av det kjedelige slaget. Det slaget der trening og restitusjon er hovedgesjeft. Sånn går nu dagan. Så jeg som er syk og «bare» er hjemme mange av dagene: det er dette jeg gjør. Det er slik jeg «tar meg sammen». For å fungere noen timer en gang iblant. Jeg tar meg sammen hver eneste dag. Rett og slett kjedelig.
Enkelte dager er like grå som utsikten fra champagnebalkongen i formiddag. Men ser jeg nøye etter så ser jeg at over tåka er himmelen blå, og jammen er det ganske fargerikt over halmstubben på åreren 🙂
