Jadda! Klokket inn på 9000 meter!

Det gikk!

Ikke vet jeg helt hva som skjedde, men resultatet ble måloppnåelse nummer to på tre dager! Akkurat nå går jeg rundt i en slags småforvirret fornøyd-rus og kjenner på at dette faktisk var mer enn jeg trodde bodde i denna skrotten for tida. Ni kilometer er minst fem kilometer lenger enn jeg har maktet på lenge… Her må reflekteres over en god del greier…når euforien har lagt seg!

Målet for dagen ble altså nådd, ganske så mye enklere enn forventet også. Den karamellen skal suttes på minst et par dager, tenker jeg. Foreløpig har premien vært ei brødskive med baconost og en sjokoladekjeks…

En oppgradering er underveis 😉 Når sherpaen våkner etter en ekstremt velfjortjent powernap!

Kjerringa med staven gikk ikke over bekken etter vann i dag. Men hun krysset en del bekker for å komme til fossen, det gjorde a…

Og på tilbaketuren kjente både sherpa og friluftsheidi seg så gærne at de la turen oppom en topp…helt drøyt, men mulig!

Northug kunne ikke gjort det bedre.

Restitusjon er en kunst.

Mye er sagt og mye kan sies om Northug’en. Petter. Og at siste ord er sagt har jeg ingen tro på. Men at han var en racer på restitusjon i sin tid, det tror jeg ingen kan ta fra ham. I dag har jeg forsøkt å tenke som ham.

At fysiske anstrengelser krever både kroppslig og psykisk planlegging og forberedelser har jeg blitt vant til. I dag har jeg bedrevet etterarbeid. Også kalt restitusjon. Både av kropp og psyke.

Og vi har ikke lekt restitusjon, hvis noen skulle lure på det. Her er det snakk om en hel dag med ren avslapping. Fra hotellfrokosten med god gammaldags buffet som start. Og ja, vi følte oss i grunn litt gærne. Buffet som prinsipp har vel vært pandemistengt siden tidlig 2020, så det var både overraskende og skikkelig digg! Med bra med frokostbuffet innabords ble det nesten to og en halv time med et helt badeanlegg inkludert boblebad og all slags luksus helt for oss selv. Ikke å forakte. Vi badet og slækka så lenge at vi endte med å bli sultne igjen.

I mangel på tilgjengelig gapahuk fant vi ut at hotellrommet fikk duge til lunsj. Det er jo tross alt skråtak her. De arme ridderne ble dermed tilberedt og inntatt i balkongdøra, før en liten powernap under dyna sto på programmet.

Støl stølesen og datter fikk etter hvert behov for litt blodsirkulasjon spesielt i låra, så da ble det halvannen kilometer sigetur i regnværet.

Akkurat nå inntas hvitvin og potetgull i senga, mens vi lurer på hva vi får til middag i kveld. Et hardt liv. En dag i restitusjonens tegn. Ingen tvil. Petter N. kunne ikke gjort det bedre!

Boblende restitusjon.

Turkjøkken.

Lunsj i dørsprekken.

Jeg klarte det!

Til og med en dag før planlagt. Sherpaen og jeg tok en sjefsavgjørelse etter å ha konferert med yr.no. Toppturforhold i dag. Buvær i mårra!

Dermed kom toppstøtet i dag. Og etter å ha bokstavelig talt klatret på alle fire nådde vi jaggu toppen, både sherpaen og friluftsheidi!

Mer utfyllende turrapport må komme senere. Siste bildet forklarer det😉

Livredd, faktisk.

I går fikk vi som driver litt, eventuelt mye, med blogg en utfordring. Det var herlige https://frodith.blogg.no/ som utfordret oss til å legge ut en følelse om dagen. Her er min. Kan du gjette hvilken følelse dette skal illustrere?

Foto: Iren Johnsrud.

Utfordringen heter Feel me, og beskrives nærmere i dette innlegget:

“Feel me” (avsløringen)

Heldigvis hadde hun lagd ferdig smørbrødliste over ulike sinnsstemninger. Helt sikkert lurt så ikke internettet flommer over av «rått og røti» av magefølelse. I alle fall lurt for undertegnede. Og konkrete og avgrensede oppgaver, ja det liker vi!

Her er altså mitt første bidrag: Utfordringen var: REDD. Jeg kan være redd for mye. Noen ting jeg er redd for for tida er av såpass kvelende og midt-i-trynet kaliber at det foreløpig ikke er mulig for meg å skrive om det. Jeg må velge noe annet.

Og på dette bildet er jeg redd. Livredd, vil jeg påstå.

For slike som meg som får hjertebank, pustevansker og motorikkproblemer på andre trappetrinnet i ei gardintrapp, så er en klatrepark helt klart overkill. Jeg har såpass høydeskrekk at det er helt greit å ikke være mer enn 164 cm høy…

Men en utfordring er jo til for å tas, ikke sant. Dermed gjorde jeg et forsøk. Bildet er tatt tre meter over bakken, det var så høyt jeg kom. Og jeg minnes at jeg sang en eller annen barnesang høyt og skingrende kun i et forsøk på å roe meg sjøl. Logikk hjelper ikke. Jeg VET jeg er sikret og at jeg ikke kommer til å dette ned og dø. Men jeg er like redd. Bortsett fra i zipline. Når det er snakk om tyngdekraft så er jeg absolutt mer på hjemmebane.

Jeg er nede igjen nå. Og har fortsatt høydeskrekk.

Dagens treningsøkt.

Dagens treningsøkt er unnagjort. Tidlig bestemte småbrukeren at dagens økt skulle være matnyttig. Altså min økt. Og bokstavelig talt. Så i dag ble det gummistøvler og arbeidshansker i stedet for treningstights og joggesko. Slik må det være når potetene skal i jorda, og når energien må finfordeles og prioriteres. Dermed ble det ørlille som var av energi brukt på ei økt i potetåkeren i dag. Det var ikke mer å hente ut av hu her, så det ble i grunn det hele.

Jeg fikk til og med kjørt litt firhjuling. Det er gøy. Artigere enn manualer og ellipsemaskin uansett….

Potetene er i jorda. Da er det håp om mange gourmetmiddager framover også. Fint med en småbruker til slikt. Både til potetproduksjon og annen selvberging, og ikke minst til bearbeiding av selvdyrket grøde til gourmetopplevelser. Han er god til slikt! I går ble det hjemmelaget gnocchi. Småbrukerstyle. Jeg lagde pesto, altså. Jeg får da til såpass. Men poteter og småbruker må til.

Energiøkonomiseringen fører også til at jeg denne pinsen planlegger tur med uteovernatting til den, ifølge yr, aller mest regntunge natta på hele pinsehelga. Slik må det bli da den ene dagen krever energi til jobb og den andre til restitusjon og potetsetting. Da ble det bare regnværsdagen igjen. Men jeg gleder meg uansett. Dessuten så har verdens beste turfølge meldt seg på og da kan det i grunn regne så mye det vil. Gapahuk og tarp er forventet å holde oss passe tørre. Og det er heldigvis snakk om folk som har vett på å bringe «frostvæske» nok til eget bruk slik at ingen risikerer alvorlig nedkjøling.

For oss med ekstra behov for energiøkonomisering så er ovale helger gull. Da rekker vi nesten å få til det samme som andre folk fikser på en fredagsettermiddag….

Småbruker, aka potetbonde, med hesteredskap på firhjuling. 

 

Når gutta slåss om damer.

Aldri har vel et kvinnemenneske brukt så mye energi på å gå så kort vei for å se på at mannfolka slåss om damer. Noen andre damer!

Slike ting kan altså undertegnede finne på å gjøre en mandagskveld i april. Bare for å finne på noe morsommere enn treningsstudio! Som egentlig sto på timeplanen. Sekken var tung og med krattskog, vindfall, grøfter og råtten snø kjennes det ut som bil til camp og motsatt vei i dag var trening nok. Mer enn nok!

Men etter uforholdsmessig mye surring i myra, heldigvis delvis frossen enda, og forsering av enda mer grøfter, bekker og vindfall, ble campen bra! Begynner å få litt rutine på de greiene nå!

Rutine ja… DET kan en forresten lure litt på. Når jeg presterer å dra på overnattingstur av type fugleleik i april UTEN både skalljakke og kikkert! Da kan en saktens lure på hvor mye rutine det egentlig er på denna kjærringa. Når det i tillegg viste seg at gassboksen som skulle sørge for både vann i varmeflasker, tevann og ikke minst morgenkaffe og arme riddere viste seg å være av typen vrang, på grensa til defekt. Ja da må jeg innrømme at friluftsheidi kjentes mer som uselessheidi!

Skalljakka ble glemt fordi det var varmt da jeg dro. Det fins det en fornuftig forklaring på i alle fall. Og dunjakka var i sekken, så den krisa var ikke så stor så lenge værmeldinga ikke meldte vind og jeg tross alt ikke skulle høyt til fjells. Kikkerten ble rett og slett bare glemt! Talentløst! Og gassboksen. Slike skal egentlig testes før tur. Jeg har opplevd før at noen er ubrukelige, dessverre. Enda mer talentløst!

Da kom det heldigvis besøk og fokuset ble endret! Uhørlig seilende gjennom lufta slo denne seg ned 25 meter fra hengekøya:

Lappugle i soloppgang.

Lappugle i solnedgang.

Det syns jeg var såpass stas at alt annet ble glemt.

Jeg regnet med at natta gikk over sånn ca 04.00 så soveposen ble inntatt litt over 21. Før det var mørkt, faktisk. Der kunne jeg ligge og titte på stjernene som etter hvert dukket opp. Til slutt kom også måneskalken og lyste såpass intenst på det lille av fjeset som stakk ut at det faktisk kjentes litt skarpt!

Litt søvn ble det før gutta som forventet kom litt over 04.00! Først hørte jeg dem på avstand. Et skikkelig kor. Så kom det en liten gjeng på 6-7 stykker som tøffa seg bak noen busker. Da kom typen fra i går fram en tur til også.

Da både han og de andre hadde flydd sin vei og friluftsheidi kunne bikke seg bakover i køya igjen etter ei god stund i ei noe umulig stilling i grenselandet mellom ligging og sitting ble det rolig. Eller rolig og rolig! Vårskogen er ikke akkurat stille. Skogens ro er et noe malplassert begrep! Traner, flaggspett, orrhane, øvrig pippip og gakkgakk og et noe forvirret rådyr lagde leven i «nærmiljøet» både nattestid og ikke minst da sola begynte å anes over horisonten. Og ender! Voldsomt til bråk da!

Jeg duppet nok av en smule, for langt på dag, sånn ca kl 07.30 skvatt jeg rundt i hengekøya av ny runde. Det startet også nå med buldring i tretoppene før de styrtet inn fra alle kanter og møttes til dyst på isen. Gutta fra tidligere var tilbake og nå var de flere. I alle fall dobbelt så mange. Og dobbelt så tøffe! Her er det ikke snakk om lag. Her er det alle mot alle og bare se hvor stor og bredbeint og tøff jeg er! Fugleleikens runde to holdt på en halvtimes tid, med friluftsheidi fortsatt i vrengt positur i køya bak en busk, før de var enige om at de ikke gadd mer og fløy sin vei.  Denne siste gangen kunne jeg til og med lure meg til å sette meg opp. Gutta var opptatt med sitt. Mye bedre både for kropp og utsikt for slike som meg!

De tøffeste gutta i aprilskogen.

Soloppgang i “pausa”.

Utsida av “senga” var noe kjølig i dag tidlig. Slik blir det når køya skal gjemmes praktisk talt bak et kratt og nedi myra.

Denne gangen var visst showet over for i dag. Og endelig hadde nattas is og snøkrystaller tint fra hengekøye og sovepose og jeg kunne innta både kaffe og arme riddere. Gassboksen fikk instruks om å oppføre seg, og det holdt så vidt så lenge jeg rista den og snudde den att og fram gjennom hele prosessen! Må innrømme at jeg var sååå nære å blåse en lang mars i bålforbudet og tenne opp et lite frokostbål i myra. Tviler på om noe som helst hadde tatt fyr uansett… Men det holdt altså akkurat. Jeg fikk kaffen min og jeg fikk ridderne! Uten bål.

Veien tilbake til bilen inneholdt ikke noe mindre kratt, grøfter, vindfall og råtten snø enn i går. Og sekken kjentes ikke det spor lettere!

Men hva gjør ikke slike som meg for å se på at gutta slåss om andre damer!

Død skog i halvfrossen myr kan også være vakkert når en kan stå på ei beverhytte og knipse inn i solnedgangen.

 

Endelig vertikal!

Endelig kom våren! Og endelig kom det en ny vår til denna skrotten! Den som har lest friluftsheidi det siste året og ikke minst den som har vært i nærheten av meg live både fra februar 2020 og før det har hørt, sett og opplevd mye syting og frustrasjon rundt helse. Rett og slett ei krasjlanding!

Men så snudde det gitt! Endelig kan kroppen brukes til noe annet enn horisontal virksomhet. Heretter er det opp ned og bak fram for dette skroget. God vertikal påske!

Verdens beste treningssenter.

Er treningssenteret ditt stengt? Og har vært det ei god stund, sier du? Det er vel ei god stund sida du har fått benyttet deg av slike fasiliteter, tipper jeg. Om du ikke er av typen som har sneket deg inn på senter i andre kommuner da, enten klatret over sperringer eller lurt deg inn med andres id-kort eller med fiktiv adresse. Eller eventuelt befinner deg i litt mer grisgrente strøk av landet. Det vil si alt utenom det som kalles «det sentrale østlandet».

Siden sist jeg skrev om treningssenter så har det gått et år. Og tro det eller ei så har jeg i løpet av det året begynt å bruke et slikt etablissement selv. Rimelig regelmessig. Men nå er jeg også utestengt. Treningssenteret «mitt» ligger tilfeldigvis i nabokommunen, så de vil ikke se meg der for tida. Så får vi se når jeg er velkommen igjen.

Greit for meg. Jeg har et rimelig velutstyrt treningsrom hjemme. Et rom jeg faktisk bruker flittig. Dessuten så er verdens beste treningssenter fortsatt åpent. Det står klart hele tida. To meter avstand til andre er overhodet ikke noen utfordring. Tips til bruk av «treningsapparatene» ligger i originalinnlegget.

Med litt mer målrettet bruk av verdens beste treningssenter så er det ikke umulig å slå “klatrerekorden” på 30 cm….kanskje…

For øvrig så melder hovedstadsstudenten at styrketrening, for eksempel utfall og knebøy, fint, om ikke akkurat lett, lar seg gjennomføre med en ryggsekk full av bøker på ryggen. Også på 6 kvadrat. Velg type litteratur selv… Har du bare lydbøker, sier du? Da blir det verdens beste treningssenter på deg da…

Verdens beste treningssenter!

Da Adrian og Henrik kødda med overgangsalderen!

Eventuelt da minst en av dem bæsja på leggen. Tråkket i salaten eller trampet i klaveret. Stryk det som ikke passer.

Jeg ser ikke ekstremt mye på tv-skjermen, der den henger på veggen som midtpunktet i ei stue fylt med bøker og gamle dvd-filmer. Men jeg ser noen faste program som jeg syns er litt mer stas enn gjennomsnittet. Har det med tur eller fjell å gjøre, eller helst begge deler på en gang, så er det stor sannsynlighet for at jeg får det med meg.

Forrige ukes 71-grader nord, kjendisversjonen, var en episode jeg fikk med meg. Der klarte altså den godeste Adrian Sellevoll (kjendis) å velte ut av seg en kommentar som jeg hengte meg opp i. «Jeg føler meg som ei sånn dame i overgangsalderen som står og tripper på et slikt apparat på treningssenteret». Noe slikt var det han klarte å bikke ut av kjeften. Han følte seg så teit der han sto og trampet på et slags framkomstmiddel på vannet. Det så ut som han var misfornøyd med skrittlengden. I tillegg så klarte Henrik Elvestad, 47 (komiker) å kvittere med følgende «Jeg har alltid kritisert menn som driver med stepmaskin».

Jeg lar meg sjelden krenke. I alle fall ikke av såkalte tv-kjendiser som attpåtil skal leve av å være morsomme. Vær så god! Men akkurat den kommentaren bet jeg meg merke i. Trolig, antakelig helt sikkert, fordi jeg på et eller annet vis følte meg truffet. Alderen tilsier at overgangsalderen er nær forestående. Med alt det styret helsa mi gir meg for tida, så kan det vel i grunn godt hende den allerede er høyst tilstede. Og Adrian sin kommentar bar på ingen måte preg av å være av den positive sorten, selv om ha nok sjøl tenkte at den var morsom…Dessuten bruker jeg stepmaskin rett som det er.

Jeg lurer på et par ting: har Herr Sellevoll tenkt over at evnen til å fly i taket og bli forbanna er et symptom på overgangsalder? Og vet han hvor mange fly forbanna jenter i sin beste alder han potensielt har erta på seg nå? Mora si for eksempel? En annen ting: har han prøvd en slik stepmaskin slash elipsemaskin i hele sitt liv. Eller er det under hans standard?

Jeg vet litt om å trene på den type innretning. Det har med at jeg ikke klarer å bruke hverken vei eller tredemølle lenge og hardt nok til å få pulsøkning. Jeg klarer hverken å gå noe særlig og i alle fall ikke jogge, dermed er elipsemaskin (og sykkel) eneste innendørs mulighet. Og denne maskina er faktisk mulig å stille inn, Sellevoll. Du kan fint trippe pent avgårde med små skritt uten motstand hele tida. Det er nok det han tror. Og i overgangsalderen så blir du jo varm uansett. Men det er fullt mulig å stille inn motstand og gjøre maskina om til en slags uendelig motbakke med ganske mange høydemeter også hvis du vil. Kombiner dette med overgangsalder du, Sellevoll, så skal vi se!

Jeg har sjøl vært såpass mye på tur at jeg vet det kan være fort gjort å si mye rart som man egentlig ikke mener i kampens hete. Spesielt når oppoverbakkene og bomnavigeringen har tatt over og det kjennes uendelig langt til målet. Jeg har gjort det sjøl. Og jeg forstår hva han mener. Jeg var sikkert enig med ham da jeg var 22. Men han her klarte altså å få det til på landsdekkende tv. Sånn slipper du ikke unna med, Sellevoll. Selv om du er 22 og mangler både erfaring og filter. Jeg ventet nesten ei uke før jeg kommenterte, da. Tenkte det var lurt å ikke fyre tvert. Erfarne vi i alderen for overgang, serru.  Men i går kom det ny episode og jeg kjente at det hadde ikke gått over. Krenka, med andre ord.

Norges tøffeste kjendis kommer aldri i overgangsalderen. Eller undergangen, som mora mi kalte det. Det skal han være glad for. Det ville vært for ille å finne seg sjøl fly forbanna, med livvidde ute av kontroll og gallopperende hetetokter småtrampende på en elipsemaskin til spott og spe for hvermannsen! Nei vær glad du, Adrian. At du er mann, 22, og oppe og nikker på «Norges tøffeste kjendis». Jeg håper formen fortsatt er god. Det er tross alt mulig du plutselig må rømme fra en hel generasjon fly forbanna, overoppheta kvinnfolk på mora di sin alder. Tøft!

Har til og med sånn overgangsalderapparat hjemme og rakk akkurat å bruke det en runde i dag før migrenen slo meg ut…sikkert overgangsaldermigrene. Valgte filteret som heter “yndig”…på trass.

…nei Adrian. Der er det sjelden noen svetter så mye at det blir så vått…overgangsalder eller ikke.

Du kan vel ikke trene, du som er syk?

Kan du være så mye på tur du da, som er syk? Hvordan orker du å trene du da, er ikke du syk? Se, hun er da visst syk, men hun er på tur igjen. Burde hun ikke gått på jobb i stedet for til skogs, da?

Har du hørt det? Eller har du tenkt det? Det har jeg. Jeg har i min villfarelse tenkt det, men heldigvis tatt meg selv i å tenke videre at dette vet jeg ikke noe om så det er ikke mitt bord å mene noe om det. Jeg har hørt det også. Jeg har hørt det blitt sagt og spurt om andre. Jeg har selvfølgelig ikke hørt det om meg selv. Der går grensa. Handler det om meg så er jeg nok den siste som får høre det. Det er ikke slikt oppegående mennesker sier direkte til andre. Stort sett.

Men ja! Jeg kan gå på tur. Jeg kan til og med dra på treningssenter. Det siste er forresten mindre fysisk krevende enn det første. Treningseffekten med ryggsekk i en snøkledd oppoverbakke er nok i alle fall for meg betraktelig større enn å drive innendørs pust og pes.

Noen vil også hevde at med all denne fysiske aktiviteten og all den treninga så burde jeg ha vært i kjempeform. Mulig det. Sannheten er at jeg må trene og være såpass aktiv for å klare å holde meg på det noe skrale nivået jeg faktisk er akkurat nå. Slik er det å ha sykdom i kroppen. Det kreves stor innsats, mange pauser og aktivitetsregulering for å slippe bunnivået.

Jeg trener og drar på tur. Og jeg legger det ut i sosiale media. Og om du tenker at det er rart at jeg orker tur, jeg som slettes ikke er frisk og som jobber bare bittelitt i forhold til det jeg gjorde før, så er du nok ikke alene. Om å tenke det, altså.

Senest den siste uka så hørte jeg to historier fra folk som har opplevd det her. To oppegående, men slett ikke friske, personer som er bekymret for hva folk tenker dersom de blir sett på tur eller med joggesko.

Vi kommer visst ikke utenom det. Når vi oppfordrer folk til å lytte til kroppen, ta vare på helsa og senke krav og tempo…hva er det vi tenker de skal gjøre? I alle fall får jeg følelsen av at jeg kun burde ligge på sofaen, evt. drikke en tekopp og rusle en tur rundt huset i ny og ne. Orker jeg mer så bør jeg sporenstreks innfinne meg på arbeidsplassen og foreta meg noe lønnet arbeid. Det er disse fordommene vi lever med, vi som er varig syke. Om du ikke mener det, så er tankegangen så gjennomgående i samfunnet vårt, at vi som er varig syke i alle fall tror at du tenker det. Jeg opplever i alle fall at det eneste som teller i samfunnet vårt er å møte opp til jobb og lønnet arbeid, koste hva det koste vil. Det er gjennom jobb vi identifiserer oss og det er slik vi presenterer oss for andre. Definisjonen på meg er: Heidi, pedagogisk leder!

Jeg kjenner på det hver dag og jeg kjenner på det hver gang jeg blogger eller euforisk legger ut innlegg om tur, skog, fjell og bål i sosiale medier. Om det er facebook eller instagram, eller hva det nå er. Hva tenker folk om meg nå?

En klok dame sa at hun hadde fått beskjed om å slutte å bekymre seg så mye om hva andre tenkte om henne og hva hun gjorde. Det er helt riktig. Den bekymringen, som bekymring generelt, har vi ingen nytte av. Det gjør i alle fall meg bare sjukere, ikke friskere. Og hvis fjelltur gjør meg godt og får meg til å føle meg mer menneskelig, vil ikke det også bidra til at kapasiteten min bedres? Til både å jobbe, være mamma, samboer, venninne…ja i det hele tatt til å heve livskvaliteten? Både min egen og til de rundt meg?

Så dermed kommer det turblogger og turinnlegg fra meg. Selv om jeg er syk. Som jeg skrev tirsdag: jeg trenger å være ute og på tur for å føle meg som et menneske. Og jeg trenger å vise fram at det å være varig syk er så mye mer enn det bildet vi opplever at samfunnet har. Hverdagen for å få livet til å gå opp består av så mye. Mange ulike ting. Mange ulike mennesker. Mange ulike behov. Dersom min blogging og bildeposting kan være et lite drypp for å bidra til et mer nyansert syn, så kan jeg bare «bjuda på».

Tirsdag var jeg på toppen baki der…

Den kloke damen sa også «hva er viktig for deg å få til?» Akkurat det vet jeg for min del svaret på: tur på egne bein, kort eller halvkort, spiller ingen rolle. Kan jeg klare å få til det i kombinasjon med noe jobb…ja da blir det lettere å være dette mennesket i alle fall. Varig sykdom eller ikke! Den som ikke unner meg det får gjerne mene det, men jeg vet bedre!

Jeg kunne latt være å skrive om det og dele bilder på sosiale medier. Jeg kunne skrevet om hvordan dagen i dag er i stedet. Smerter som gjør at det tar helt ekstremt lang tid å skrive dette, for eksempel. Høyrehånda er delvis ute av drift og touchmetode med kun venstre hånd er noe begrenset og ikke noe skrivemaskinlæreren tenkte på å lære meg en gang på 80-tallet. Jeg kunne skrevet om at pause er helt nødvendig etter å ha brettet 10 renvaskede håndklær. Jeg kunne ha skrevet om at jeg er så svimmel at det å skulle å bære med meg noe mer enn sånn cirka en sokk ned trappa fra 2.etg er uaktuelt.

Jeg kunne ha skippet turen jeg gjorde på tirsdag også. Jeg har mange ganger fått spørsmål om jeg er så dårlig i dag fordi jeg gjorde det eller det i helga eller i går. Burde jeg ha holtd meg hjemme? Jeg hadde dessverre allikevel ikke hatt noen garanti for at dagen i dag hadde vært bedre. Noen ganger er det slik den varige sykdommen virker. Andre ganger ser det ikke ut til å ha noen sammenheng. Forutsigbarhet er ikke en luksus vi varig syke kan tillate oss. Annet enn at vi før eller siden får betale dersom vi overdriver aktivitetsnivået. Akkurat det er ganske forutsigbart. Så at dagen i dag ble som den ble var ikke garantert, men ganske ventet. Det som er sikkert er at denne kroppen trenger en «virkerikkedag» rimelig ofte. Slik som i dag. Det passer i grunn bra at det snør både bortover og oppover, for det frister uansett ikke å gå ut for å si det sånn.

En annen ting er at denne kroppen, og ikke minst sjela også, trenger en turdag rimelig ofte. Det handler om å kjenne seg som et menneske. Kjenne mestring og gjøre noe jeg har lyst til og glede av. Og så er det direkte festlig å poste turbilder i stedet for sofabilder. Jeg regner med det er rimelig mye mer stas å se på også!

Og til deg som står i det hver dag: Lag deg en hverdag der du opplever glede og mestring. Tenk på hva du sjøl trenger og hva som gjør hverdagen meningsfull for akkurat deg. Og la andre styre med sitt!

Katta syns i grunn det passet med en innedag, han og. Og hadde også en utensminkeoggaddikkegrehåretdag. Dermed: kun bilde bakfra 🙂

Torsdag er jeg her…inni ullsokkene, under kaffen.