I går, det vil si i natt for å være helt ærlig, så skrev jeg at mitt mål for 2023 var å la hver dag telle. De som kjenner meg og min relativt ferske historie vet at den tanken ikke har kommet rekende på ei fjøl helt av seg sjøl.
Og en annen ting som er sikkert: hver dag har aller størst sjanse for å telle om jeg sjøl gjør noe for å oppnå det. Året startet med et nyttårsbål og kakao under månen mens raketter og varmluftsballonger gikk til værs og bobler ble delt med ønsker for et godt 2023. Det var en perfekt start. For meg fortsatte det da dagslyset kom med en bitteliten tur på truger. Og heldigvis liker jeg å gå på disse trugene. For nå er snøen steinhard og mye av underlaget består av is. I alle fall i skogen der det lar seg gjøre å bruke trugene i det hele tatt. Så føret var ikke perfekt, det kan ikke påstås.
Jeg har tatt et valg i dag: jeg kledde på meg uteklær, gikk ut i sola og kuldegradene og fikk en halvtime i skogen med kombinert mentalhygiene og trim. Jeg gjorde noe for meg selv som fikk dagen til å telle. Litt tv, sjokolade og blogglesing teller også.
I min higen etter utfordringer så passer det godt å gå på jakt. På jakt etter det som teller. Jakt etter gode opplevelser og gode valg.
I dag var det så enkelt som en skogstur. Og litt sjokolade. For i dag måtte jeg ingenting. Det kommer først i morgen. Men den dagen teller også. Det skal jeg sørge for.
Det er dagen i dag. Den 11.november 2022. Morten, Martin og Martine har navnedag. Det er Mortensmesse. Til ære for den romerske helgenen, biskopen og klostergrunnleggeren Martin av Tours. Sier wikipedia. Det er ikke allmennkunnskap for mitt hjernearkiv det her, altså. Det er slikt vi har google til.
Jeg kjenner en del Morten’er. Av ulike typer. Martin’er og Martine’r også egentlig. Noen av dem er troende til å feire litt rett som det er. Og de som trenger en unnskyldning kan jo si at de feirer Mortensmesse eller navnedag. Samma for meg. Leonardo di Caprio har bursdag i dag også. Blir 48. og Demi Moore blir 60. Det kan jo feires om du vil.
Men folkens, om du heter Morten eller ikke, det er fredda’n. En ny dag med nye muligheter. Jeg skal lage meg en fin en. Lag deg en fin fredag du også, uansett hva du heter og om du feirer eller ikke.
I går hørte jeg Therese Johaug si: «det er så godt å kjenne på syra!». Jeg tror ikke det er den syra som kommer som et direkte og umiddelbart resultat av å stå opp fra senga hun mente. Neida, hun hadde løpt bakkeløp i sand, hu! Og ja, jeg har såpass begrenset med underholdning at utsagnet kom fra en rimelig tilårskommen episode av «Landskampen» på nett-tv. Måtte ha noen med mer syre enn meg å se og høre på mens jeg trente. Jeg skal snart velte meg ut fra senga og ta fatt på fredagen. Med eller uten syre. Er det uten så kan jeg i alle fall feire det.
Jaja, syrefest i går – Mortensmesse i dag! Lag deg ei god helg!
Martin av Tours var mest kjent for å skjære ridderkappen sin i to med sverdet sitt for å gi det til en fattig og frossen tigger.
Sies det. Og det er mulig det. De siste åra har jeg stiftet bekjentskap med en god del kjemikalier som jeg aldri hadde hørt om før. Kjemikalier i blant annet pilleform. Og som jeg i grunn håper de fleste aldri i sitt liv hverken får høre om eller får noe kjennskap til ellers.
Akkurat nå tilfører jeg kroppen bare en brøkdel av det den fikk innabords for en 3-4 måneder siden. Og det er i grunn helt greit. Det er mulig det finnes en pille for alt. Men det er utvilsomt aller best å klare seg uten.
I dag har jeg bedrevet selvmedisinering igjen. Uten andre kjemikalier enn de helt nødvendige ms-medisinene. Det kjentes i grunn egentlig ut som jeg hadde tilført meg selv en del skumle substanser på forhånd. Men den medisineringa jeg initierte selv lot seg heldigvis gjennomføre allikevel. Må jo det nå som jeg akkurat er hjemme fra treningsleir.
Så dagens selvmedisinering besto i sin helhet av ei passe lett, eventuelt tung, intervalløkt og litt tøying. Som han på plakaten sier: «Do or do not. There is no try!»
Og jeg er glad så lenge selvmedisinering er i alle fall delvis mulig og kjemikalienivået er på et akseptabelt nivå. Ja, det finnes muligens en pille for alt. Men fredagsrødvinsglasset gjør seg definitivt best etter selvmedisinering med treningstights i stedet for kjemikalier.
Lag deg ei god helg!
Pillefri medisinering. For så vidt boksesekk-fri og vektstang-fri også…
I dag var det for alvor slutt på livet i bobla slik det har artet seg de siste fire ukene. Treningsleiren er avsluttet for min del. Jeg har forlatt rehabiliteringssenteret etter fullført opphold og vendt nesa hjem til småbruk, småbruker og hverdagsliv.
Og jammen meg fikk jeg fullført opplegget denne gangen! Alle fire ukene er gjennomført og tida er utnyttet. Jeg sier gratulerer til meg selv og er fornøyd og tilfreds. Og rimelig sliten. Både i huet og kroppen. Såpass at jeg, som sier at jeg aldri sover om dagen, duppa av ei god stund i ettermiddag. Sikkert like greit da jeg våknet noe med fem i dag tidlig og har kjørt og pakket ut. Og så er jeg jo stinn av trening, så klart!
Jeg har utnyttet systemet til det fulle. Eller, sagt på en annen måte: benyttet meg av tilbudet så godt det lar seg gjøre. Med innstillingen at jeg får like mye ut av det som jeg legger innsats i det sjøl, så har jeg virkelig tatt for meg av mulighetene. Jeg har trent, gått tur, fått behandling, hvilt, spist god og ferdig servert mat, badet i varmtvannsbasseng (og ute!), deltatt på fellestreninger og felles stavgangturer. I det hele tatt så har jeg stått på.
Noen medpasienter påsto at de var på «høstferie». Ok, sa jeg. Jeg er på treningsleir. Målet var jo å komme ut i andre enden, i dag, i litt bedre fysisk og psykisk form enn for fire uker siden. Med litt flere verktøy til å takle hverdagen som kommer og alle utfordringene som ligger foran meg. Og jeg tror jammen meg jeg må ha lykkes!
De neste dagene og ukene vil vise om jeg klarer å benytte meg av verktøyene. Om jeg klarer å lappe sammen en hverdag der formen kan bedres enda litt til og der det er en viss balanse mellom trening og aktivitet, hvile og de andre tingene jeg vil og må. Jeg må starte i morgen. Trening er på alle måter ferskvare. Og gode vaner må tas i bruk tvert.
Jeg kommer til å savne bobla. Tilbudene og enkelheten. Den «tvungne» hviletida når ingen krav stilles til meg og jeg kan velge helt egoistisk. Legge meg i senga om jeg vil. Der maten blir servert og treningsrom og andre fasiliteter ligger bare ei trapp ned. Og der kveldens eneste «tidsklemme» består av valget mellom nett-tv, bok eller en liten tur ut i frisk luft.
Jeg kommer til å savne maten. Mye av den. Andre deler av den ikke så mye.
Jeg kommer til å savne noen av folka også. Andre ikke så mye. Noen medpasienter var både trivelig og interessante å bli kjent med. De hadde historier fra livet både før og nå som både gledet, vakte empati og interesserte meg som tilhører og samtalepartner. Andre kommer jeg ikke til å savne. Blant annet de(n) som klarte å trøkke ut av seg «du som er så aktiv kan vel ikke være så sjuk?» senest i helga. Neida, jeg er ikke så veldig sjuk nå. Det går egentlig ganske bra. I alle fall ekstremt mye bedre enn da jeg i juli lå i senga og drakk små slurker vann, tvingte i meg en halv banan og ikke visste om jeg kom til å komme meg opp i morgen, i år eller neste år. Men det eneste jeg visste var at jeg skulle opp igjen! Og du kan lure på hvorfor jeg er her til du blir blå og kveles i din egen elendighet! For jeg gidder ikke snakke med deg om det, skjønner du. Og vi som er varig syke, inkludert deg og meg, vil aldri begynne å gå rundt med en lapp i panna der det står hva vi «lider» av. Tipper jeg.
Og det er ikke så viktig. Jeg for min del har nok med å forholde meg til egne mål og utfordringer. Det spiller ingen rolle hvem andre som har tinnitus, myalgier, ryggproblemer, fibromyalgi, multippel sklerose, trøbbel med vestibulærsansen, er hjerteoperert eller har kreft. Alle trenger vi rehabilitering av en grunn. Og alle har vi vårt eget utgangspunkt. Folk er folk. Uansett. Jeg mener jeg bestemt har fått det jeg forventet ut av oppholdet. Og litt til. Og det er alt jeg trenger å vite. Det kan jeg takke både systemet og meg selv for. Det har vært fint. Og nyttig.
Men nå er det slutt. Eller så er det vel heller starten? Starten på resten. Og starten på hverdagen. En ny hverdag der nyervervet kunnskap og erfaring om egen kapasitet skal implementeres i hverdagen. Fortsatt med varig sykdom av ymse slag. Men sterkere og bedre rustet. Og fortsatt avhengig av egen innsats.
Det er godt å komme hjem. Og det er godt at det er slutt nå. Jeg var moden! Følte meg ferdig. Og skulle det røyne på en gang i den hverdagen som kommer, så er det ikke umulig at jeg søker meg til treningsleir slæsj rehabilitering av noe slag igjen. For jeg har en sterk følelse av at det virker. Selv om jeg nok ikke er helt enig med fysioterapeuten min der på rehab’en som mente og uttalte at jeg var relativt «lettrent».
Det er slutt på at dette er “hjemme”.
Jeg har trent. Ikke bare tatt selfie i speilet, altså 😉
Jeg har sett på soloppgangen.
Jeg har kokt kaffe på bål.
Jeg har fått servert “tradisjonsmat”.
Jeg har surret rundt i tåka på kveldstid.
Jeg har blitt både manuelt og mekanisk drenert.Jeg har badet ute.Og jeg har badet inne.
Jeg har ligget en del i senga.
Og jeg har ligget i “Klæbo-buksa”.Og jeg har sittet ved en trelegg og sett på solnedgangen.
Det er det jeg pleier å si når folk lurer på hva jeg driver med. Det er jo det vi spør hverandre om når nye folk møtes og slår av en prat for å bli kjent for kortere eller lengre tid. «Hva gjør du?». Underforstått: «hva jobber du med?» Noen ganger sier jeg at jeg jobber i barnehage. Da føler jeg at jeg juger. Jeg kommer jo på at det gjør jeg jo ikke. Nå. Og jeg har i grunn ikke gjort det på ei stund.
Jeg er imidlertid heltidsansatt i egen helse. Langt inn i tredje året. Grøss. Dagene er travelt opptatt med å konferere med fastlege, legesepesialister på minst to sykehusavdelinger på to forskjellige sykehus, ta mr og ct og ta blodprøver. Og så alt i mellom da. Nemlig være sjuk! En fulltidsbeskjeftigelse for meg og mange flere.
Akkurat nå er jeg fulltidsansatt i egen helse med arbeidsted rehabiliteringssenteret. Her er det massevis med fagfolk. Ingen av de kan gjøre meg frisk. Ingen av de kan få hverken ms eller kreft til å forsvinne. Ikke jeg heller. Og det er ikke derfor jeg er her.
Men som heltidsansatt i egen helse så kan jeg gjøre noe. Ikke minst her på rehabiliteringssenteret. Her er alt tilrettelagt for slike som meg. Vi får maten servert mange ganger om dagen. Vi har personale som skifter håndklær og vasker rommet stadig vekk. Det fins et vaktmesterteam som tar seg av alt ute. Og det kryr av fysioterapeuter, sykepleiere, leger, ernæringsterapeuter og sosionomer. For å nevne noen. Alle prøver å legge til rette slik at den arbeidsdagen hver og en av oss har, som ansatte i egen helse, blir så optimal som mulig for den enkelte av oss.
Det provoserer meg en smule når enkelte da sier «det er så lite å gjøre her». «Jeg kan ikke være med på det og det fordi…», «det eneste vi har å gjøre er jo å møte opp til måltidene». Alle kan ikke være med på alt. Vi er jo rimelig forskjellige og har ulike evner og behov. Men det er ytterst få fellestreninger her på huset som ikke kan tilpasses den enkelte. Om det så er at du bruker bare den skulderen som ikke er vondest, gjør øvelsene sittende i rullestol, eller som fysioterapeutene sier; gjør noe helt annet enn dem fordi det passer den enkelte best. JEG er ikke med på alt. Men jeg gjør mye. Noen dager mer og noen dager mindre. Som mange andre så gjør jeg så mye jeg orker og jeg er med på så mye jeg kan som kan bidra til å gjøre hverdagen min bedre. Jeg velger og jeg velger bort. Men jeg prøver og feiler til jeg finner en vei som passer meg og den skrotten jeg lever med. Det syns jeg systemet kan og skal forvente av meg. Og det bør alle vi som er så heldige å få et slikt rehabiliteringsopphold ta på alvor.
Ingen av folka her kan gjøre meg frisk. Jeg kan ikke gjøre meg frisk. MEN, jeg kan benytte meg av de fasilitetene som finnes her og gjøre mest mulig ut av dette rehabiliteringsoppholdet som AS Norge har gitt meg. Jeg kan utnytte dagene så godt jeg kan for å gjøre meg sjøl så godt rustet som overhodet mulig for å møte de utfordringene som venter. For de kommer. Det er ikke noe å lure på. Men for å få til det så må jeg ta ansvar. Ansvar for meg sjøl, egen aktivisering og eget utbytte. Og som vanlig så går forventninger begge veier. Jeg forventer en viss oppfølging og et tilbud som passer meg her på rehabiliteringssenteret. Og rehabiliteringssenteret forventer innsats fra meg. Og slik må det være. Ellers så hadde jeg ikke hatt noe her å gjøre, tenker jeg.
Er jeg ansatt på et kontor eller i en bedrift så forventes det at jeg gjør jobben min og bidrar med egeninnsats slik at produktet vi leverer blir så bra som mulig. Som heltidsansatt i egen helse så er jeg vel det en kan kalle min egen sjef. Som sjef forventer jeg at jeg gjør så godt jeg kan og bidrar med det jeg faktisk har mulighet til. Jeg må ta ansvar. Ansvar for egen aktivitet og initiativ til å fylle min dag med et meningsfullt innhold. For meg handler disse dagene og ukene på rehabiliteringssenteret om å finne ut hva jeg kan klare med riktig balanse mellom aktivitet og hvile. Det betyr at når jeg legger meg i senga innimellom aktivitetene og måltidene så er det en nødvendig del av opptreningen og en viktig del av rehabiliteringen. Jeg har ikke kjedet meg og syns at jeg har hatt for lite å gjøre et eneste sekund. Jeg har ansett «friettermiddager» som mulighet til å gjøre det jeg kjenner at jeg har behov for. Om det så er å ligge i senga, gå en tur, snakke med folk i salongen, lese bok eller trene i treningsrommet. Det handler om å komme meg i litt bedre form enn spesielt de siste åtte månedene har gitt meg mulighet til. Og det handler om at jeg muligens kan klare etter hvert å «si opp» deler av fulltidsansettelsen i egen helse og kanskje få en bijobb et annet sted. Aller helst med noe jeg allerede har litt kompetanse i.
For å få til det så kreves det innsats. Av meg. Ganske mye innsats egentlig. JEG må ta ansvar. Og JEG må utnytte hver dag. For hver dag teller! Livet er nå! Jeg har fått en gylden mulighet og den skylder jeg systemet og aller mest meg selv å ta i bruk! Takk for muligheten! Og takk for hver dag!
De beste friettermiddagene nytes ved en trelegg med utsikt over vannet. Slik som i dag.Utsikten friettermiddagen ga.Når morgenen ser slik ut er det bare å ta dagen i bruk og lage den fin!
I dag snakket sjefen til oss. Sjefen for rehabiliteringssenteret. Han snakket om forventninger, mål og hva rehabilitering er. Og om at det var mye opp til oss sjøl hva vi fikk ut av det.
Det er i grunn slik jeg har forholdt meg til rehabiliteringsoppholdet hele tida, så han var heldigvis rimelig enig med meg 😉. Så sa han noe om at det sosiale samværet oss pasienter imellom var veldig viktig for rehabiliteringen. Det som skjedde sosialt mellom oss. Utenom det som har med fysioterapeuter, leger, sykepleiere og andre fagfolk å gjøre. Hvis alle går på rommet så fort det ikke skjer noe felles aktivitet eller måltider, så blir det mindre rehabilitering, sa han.
Jeg følte meg truffet. Jeg går på rommet. Eller ut. Nesten alltid. Og sorry altså; det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Det handler ikke om vond vilje. Det handler om energi. Mitt mål er å bli i så bra form at jeg kan fungere litt bedre i hverdagen det neste året enn det jeg har gjort det året som har gått. Kanskje til og med dra på jobb noen få timer i uka snart. Det betyr at jeg må trene. Og det betyr at jeg må ta hensyn til at jeg til tider er sterkt preget av fatigue. Både av ms-sykdommen og kreftsykdommen, slik jeg tolker meg sjøl.
Jeg er på 2-4 felles treninger hver dag. Så spiser jeg fire måltider i spisesalen for dagen. Og jeg treffer fysioterapeuten tre ganger i uka. Og minst tre økter i uka holder jeg på med egentrening i treningsrom eller basseng. Jeg driver med lymfedrenasje 3-4 ganger ukentlig og så er jeg ute en tur hver dag. Noen ganger på kort tur og andre ganger er jeg borte litt lenger. Jeg er aktiv både fysisk og sosialt på mange arenaer i løpet av rehabiliteringsuka. Jeg er sprek! I alle fall fysisk. Og jeg kjenner at jeg må være sprek (alt er relativt!) for å hindre fatiguen i å ta helt over. Jeg må legge inn minst like mye egentid som treningstid også for å holde den fatiguen i sjakk. Den egentida er like viktig som den fysiske aktiviteten. Så derfor stikker jeg på rommet rimelig ofte, eller aller helst ut. Alene. Det handler om balanse. Aktivitetsbalanse.
I dag ble det en kort tur. Men en god tur. En tur der mindfullness egentlig var hele målet. Alenetida brukes til refleksjon, planlegging, avspenning og rydding i tanker. For meg er det en meget viktig del av rehabiliteringen. En del jeg er fullstendig avhengig av for å klare å gjennomføre resten. For å møte egne forventninger og for å nå mål, rett og slett.
Når jeg får slike mentale pauser så blir til og med jeg rimelig sosial de gangene jeg er sammen med de andre pasientene. Jeg går for kvalitet framfor kvantitet. Det gjør også at jeg kan ha overskudd til å interessere meg for andre om det er noen som trenger det. Mange ganger kjenner jeg at jeg har mer enn nok med meg sjøl og inni meg blir jeg derfor en smule distansert når folk snakker om egen sykehistorikk. I alle fall når det snakkes mye, detaljert og jeg som tilhører kjenner meg mest som ei søppelbøtte for dårlige opplevelser med fastleger og nav og hele kostebinderiet. Det er ikke de gangene jeg er mest stolt av meg sjøl, jeg innrømmer det. Men jeg innser at det er sånn. Jeg blir meg selv nærmest. På godt og vondt. Jeg har nok med meg sjøl og mitt eget, for å si det sånn. Og det kan rett og slett hende jeg da fjerner meg sjøl fra situasjonen. Tar de to beina mine fatt og forsvinner på rommet eller ut på tur, for eksempel.
Andre ganger gir det perspektiv. Som jeg sa til den fjærlette meget hyggelige og takknemlige dama som trengte litt hjelp for å få seg sjøl og rullestolen tilbake på rommet etter lunsj: «jeg har to armer og to bein og det er vel det samme om jeg bruker dem til noe nyttig innimellom!» Hun, som hadde bare tre av de greiene der til sammen, ble trillet av en ufaglært rullestolsjåfør uten førerkort på slikt, altså meg, og kom seg dit hun skulle, og jeg kjente at jeg kunne gjøre bittelitt nytte for meg!
Vinn, vinn! Jeg har to armer og to bein. Det er ikke alltid jeg kan forvente at mer enn en av hver fungerer samtidig. Men jeg kan gå. Så da går jeg. Ut på tur. Så huet får luft. Og blir klart til neste skritt mot egne mål.
En smule halloween-aktig preg over dagens mindfullness-bilde fra et egnet tenkested. Men alene var jeg. Utvilsomt. Såkalt innevær i følge de fleste andre jeg omgir meg med for tida. Jeg kan melde om at økta ikke ble så innmari lang i dag. Det var ikke direkte lunt der. Så resten av dagen får senga duge 😉
Eller rettere sagt: hvor skal vi bade i dag? Ja altså, jeg vet at det ikke er badetirsdag. Og å innføre badetorsdag er ikke så fryktelig aktuelt egentlig når vi nå begynner å nærme oss slutten av oktober.
Neida. I dag skulle det bades et eller annet sted på Helgelandskysten. Så vidt jeg mener å ha hørt ikke så langt sør for Bodø.
Brr, tenker du vel da. Men jeg og bildedokumentasjonen kan berolige alle med at badinga foregikk inne og i omkring 33 grader varmt vann. Men med utsikt til Helgelandskysten. Med den påkrevde badehetta, selvfølgelig. Og med alarmknapp tilgengelig.
«Hva kan JEG gjøre nå, da?», spurte jeg onkologen om i går. Onkolog er altså fagterminologi for kreftlege. En lærer seg en del nye ord når en plutselig må forholde seg til slikt. Og jeg visste i alle fall ikke akkurat dette før.
En av de vanskelige tingene ved å bli varig og alvorlig syk er følelsen av å miste kontrollen. Oppi alt jeg ikke har kontroll over av medisiner, diagnoser, utvikling i den ene eller andre retningen inni skrotten, konsultasjoner og bivirkninger, så gjelder det å beholde eller gjenvinne kontrollen. Over NOE i alle fall. Og da er det vesentlige spørsmålet: «Hva er det JEG kan gjøre noe med?»
Mye av livet er ute av min kontroll nå. Jeg sjonglerer nevrologer, ct-undersøkelser, medisiner, onkologer, mr-bilder og ultralyder så godt jeg kan. Heltidsansatt i egen helse. Sånn er det. Jeg får bare bli vant til det. Slik er hverdagen. Men jeg skal gjøre alt jeg kan for å konsentrere meg om det jeg faktisk KAN gjøre noe med.
Så i dag har jeg sørget for «behandling» på egenhånd. Og det trengs. Og jeg ble svett. Og mør. Og nå etterpå må jeg hvile. Det er også en del av «behandlingen». Men forhåpentligvis så vil denne egenbehandlingen gjøre meg så rustet som mulig til å møte det som kommer både på kort og på lang sikt. Og uansett hva det blir. Og når jeg tenkte på det som behandling, så var det faktisk en tanke som motiverte meg. Dessuten så er det en glede bare å være såpass oppegående at denne typen «behandling» er aktuell. Det å faktisk gjøre NOE gir en viss tilfredsstillelse i alle fall.
Onkologen sa at jeg skulle dra på kanotur… Småbrukeren har ikke tid til å bli med akkurat nå, så jeg får sørge for behandling sjøl.
«Planlegg turen og meld fra hvor du går», sier fjellvettreglene. De siste dagene har jeg ikke gjort annet enn å planlegge. Og hatt flerre alternativer, som det også skrives. Jeg har gjort «løpende vurderinger av forholdene, og tilpasset planene etter det». Og jeg har lyttet til erfarne fjellfolk, turfolk, og fulgt med på yr.no. Masse på yr.no.
Og så er det slik da, sånn som nå, at jeg sier fra hvor jeg har tenkt meg. Så finner jeg et annet sted jeg heller kunne ha tenkt meg og bestemmer meg for å dra dit i stedet. Jeg sier fra hvor jeg drar, men planlegger altså å ende opp et helt annet sted, i en helt annen retning…. Helt til jeg igjen sjekker yr.no, og er tilbake til plan A. «Gleden» med turplanlegging. Fram og tilbake er like langt. Eller eventuelt dobbelt så langt.
Så nå er jeg pakket for fjelltur. Med forventede fire varmegrader om natta og dermed både tjukk sovepose, masse ulltøy og to (!) dunjakker. Men jeg drar til skogs. Jeg har ligget i lavvo før i 13-17 sekundmeters vind. Det gikk bra, men det var alt annet enn avslappende. Fjellet, i alle fall det jeg tenkte å besøke, «lovet» mange timer med 12 sekundmeter og opp til 15 i kasta de neste par dagene. I tregrensa der det ikke er så mye å gjemme seg hverken bak eller under så frister det ikke. Selv med to dunjakker. Dermed blir det skogen.
Jeg melder fra hvor jeg går, i alle fall når jeg vet det sjøl, og er pakket for fjell. Dermed skulle jeg i alle fall holde varmen i lavlandet. Det er tross alt sommer. Selv om den er norsk. Jeg tilpasser turen etter evne og forhold og tar hensyn til været. Sjekk. Jeg er forberedt på uvær og kulde og har definitivt tatt med nødvendig utstyr. Bilen er full! Sjekk. Jeg har med kompass, men har ikke kart over området. Annet enn det jeg har på mobilen. Og jeg vet ikke om det er dekning. Delvis sjekk.
Jeg ligger bra an på fjellvettreglene, som du ser. Og jeg skal spare på kreftene, det er sikkert. Søke ly om nødvendig også. Men om jeg vender i tide, det vet jeg ikke. Jeg har ikke så lett for å snu…
I fjor på denne tida så avsluttet jeg ferien. Ikke det at jeg husker det akkurat. Men jeg blogget om det. Jeg startet opp igjen treningsregimet etter noen ferieuker og nektet å gi meg. Sånn:
Lite visste jeg, heldigvis, at utgangspunktet etter den neste sommerferien skulle bli enda dårligere. I alle fall på noen områder. Formen er relativt ok. Og da sammenlikner jeg med slik den var i starten av måneden. På den tida legene truet med den tredje sykehusinnleggelsen siden påske…
I dag er formen bra. Kondisen derimot er skikkelig rubbish. Som den gode småbrukerkjærringa jeg er så grov jeg opp to «bol» med potet og sendte med avleggeren til «by’n» i dag. DA ble jeg svett da! Og andpusten! Hau! Men formen? Joda, den er fin 😉
Det blir mer trening. I morgen, eller om et par dager, ei uke eller et år. Vi får se. Jeg gir meg ikke enda! ALDRI! For jeg er ingen lort!
Gammelt bilde, så klart. Jeg har ikke hatt treningstights på siden….ikke vet jeg!
