Det er det jeg pleier å si når folk lurer på hva jeg driver med. Det er jo det vi spør hverandre om når nye folk møtes og slår av en prat for å bli kjent for kortere eller lengre tid. «Hva gjør du?». Underforstått: «hva jobber du med?» Noen ganger sier jeg at jeg jobber i barnehage. Da føler jeg at jeg juger. Jeg kommer jo på at det gjør jeg jo ikke. Nå. Og jeg har i grunn ikke gjort det på ei stund.

Jeg er imidlertid heltidsansatt i egen helse. Langt inn i tredje året. Grøss. Dagene er travelt opptatt med å konferere med fastlege, legesepesialister på minst to sykehusavdelinger på to forskjellige sykehus, ta mr og ct og ta blodprøver. Og så alt i mellom da. Nemlig være sjuk! En fulltidsbeskjeftigelse for meg og mange flere.

Akkurat nå er jeg fulltidsansatt i egen helse med arbeidsted rehabiliteringssenteret. Her er det massevis med fagfolk. Ingen av de kan gjøre meg frisk. Ingen av de kan få hverken ms eller kreft til å forsvinne. Ikke jeg heller. Og det er ikke derfor jeg er her.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Men som heltidsansatt i egen helse så kan jeg gjøre noe. Ikke minst her på rehabiliteringssenteret. Her er alt tilrettelagt for slike som meg. Vi får maten servert mange ganger om dagen. Vi har personale som skifter håndklær og vasker rommet stadig vekk. Det fins et vaktmesterteam som tar seg av alt ute. Og det kryr av fysioterapeuter, sykepleiere, leger, ernæringsterapeuter og sosionomer. For å nevne noen. Alle prøver å legge til rette slik at den arbeidsdagen hver og en av oss har, som ansatte i egen helse, blir så optimal som mulig for den enkelte av oss.

Det provoserer meg en smule når enkelte da sier «det er så lite å gjøre her». «Jeg kan ikke være med på det og det fordi…», «det eneste vi har å gjøre er jo å møte opp til måltidene». Alle kan ikke være med på alt. Vi er jo rimelig forskjellige og har ulike evner og behov. Men det er ytterst få fellestreninger her på huset som ikke kan tilpasses den enkelte. Om det så er at du bruker bare den skulderen som ikke er vondest, gjør øvelsene sittende i rullestol, eller som fysioterapeutene sier; gjør noe helt annet enn dem fordi det passer den enkelte best.  JEG er ikke med på alt. Men jeg gjør mye. Noen dager mer og noen dager mindre. Som mange andre så gjør jeg så mye jeg orker og jeg er med på så mye jeg kan som kan bidra til å gjøre hverdagen min bedre. Jeg velger og jeg velger bort. Men jeg prøver og feiler til jeg finner en vei som passer meg og den skrotten jeg lever med. Det syns jeg systemet kan og skal forvente av meg. Og det bør alle vi som er så heldige å få et slikt rehabiliteringsopphold ta på alvor.

Ingen av folka her kan gjøre meg frisk. Jeg kan ikke gjøre meg frisk. MEN, jeg kan benytte meg av de fasilitetene som finnes her og gjøre mest mulig ut av dette rehabiliteringsoppholdet som AS Norge har gitt meg. Jeg kan utnytte dagene så godt jeg kan for å gjøre meg sjøl så godt rustet som overhodet mulig for å møte de utfordringene som venter. For de kommer. Det er ikke noe å lure på. Men for å få til det så må jeg ta ansvar. Ansvar for meg sjøl, egen aktivisering og eget utbytte. Og som vanlig så går forventninger begge veier. Jeg forventer en viss oppfølging og et tilbud som passer meg her på rehabiliteringssenteret. Og rehabiliteringssenteret forventer innsats fra meg. Og slik må det være. Ellers så hadde jeg ikke hatt noe her å gjøre, tenker jeg.

Er jeg ansatt på et kontor eller i en bedrift så forventes det at jeg gjør jobben min og bidrar med egeninnsats slik at produktet vi leverer blir så bra som mulig. Som heltidsansatt i egen helse så er jeg vel det en kan kalle min egen sjef. Som sjef forventer jeg at jeg gjør så godt jeg kan og bidrar med det jeg faktisk har mulighet til. Jeg må ta ansvar. Ansvar for egen aktivitet og initiativ til å fylle min dag med et meningsfullt innhold. For meg handler disse dagene og ukene på rehabiliteringssenteret om å finne ut hva jeg kan klare med riktig balanse mellom aktivitet og hvile. Det betyr at når jeg legger meg i senga innimellom aktivitetene og måltidene så er det en nødvendig del av opptreningen og en viktig del av rehabiliteringen. Jeg har ikke kjedet meg og syns at jeg har hatt for lite å gjøre et eneste sekund. Jeg har ansett «friettermiddager» som mulighet til å gjøre det jeg kjenner at jeg har behov for. Om det så er å ligge i senga, gå en tur, snakke med folk i salongen, lese bok eller trene i treningsrommet.  Det handler om å komme meg i litt bedre form enn spesielt de siste åtte månedene har gitt meg mulighet til. Og det handler om at jeg muligens kan klare etter hvert å «si opp» deler av fulltidsansettelsen i egen helse og kanskje få en bijobb et annet sted. Aller helst med noe jeg allerede har litt kompetanse i.

For å få til det så kreves det innsats. Av meg. Ganske mye innsats egentlig. JEG må ta ansvar. Og JEG må utnytte hver dag. For hver dag teller! Livet er nå! Jeg har fått en gylden mulighet og den skylder jeg systemet og aller mest meg selv å ta i bruk! Takk for muligheten! Og takk for hver dag!