Det er sommer og så absolutt tid for utegym for friluftsheidi. I dag ble det skogstur med et par øvelser innlagt. Planen var å ikke bli så innmari svett…
Hvordan det gikk? Måtte dusje ja! Usikker på om det er sommertemperaturene eller formen som fører til både kokende kroppsvarme, svette og pesing. Forresten: jeg er ikke usikker! Trening er ferskvare. Definitivt. Også utegym.
http://mettejosteinsdatter.blogg.no/
Se hva jeg fant på tur i skogen i dag!
På mange måter så syns jeg dette er den aller beste tida på året for skogstur. Det er så å si fritt for insekter. Ikke en mygg å se og langt fra det hjortelusfluemarerittet jeg opplever på sensommeren. Med så lite nedbør som vi har hatt herover de siste ukene så er stiene tørre og fine. Og mengden kratt er foreløpig såpass beskjedent at slike som meg som liker å vase rundt litt utenom sti kan relativt lett ta meg fram uten å gå meg fast i villniset.
Det aller viktigste er derimot livet. Livet som finnes i vårskogen. Alt som spretter fram er insisterende grønt. Det formelig eksploderer fram. Ekornet som holdt til i grana jeg passerte «brukte kjeften» såpass heftig at jeg faktisk skvatt. Fuglesangen var øredøvende. Jeg møtte i alle fall fem kjappe firfisler som stakk seg vekk i gresset. Og teppene av hvitveis lå tett.
Allikevel holdt jeg på å gå glipp av dette aller vakreste. Bare en halvmeter fra stien fløy nemlig en fugl opp og satte seg i et tre et par meter lenger borte for så å holde et svare leven. Som regel betyr det at det finnes et reir. Og det gjorde det! Jeg måtte ikke leter lenge før jeg fant det. Et perfekt reir med fire blanke, turkise egg. Som jeg ikke hadde lagt merke til i det hele tatt om ikke fuglemor hadde styrtet avgårde og lagd et svare leven.
Trosten fikk etter en liten titt være helt i fred med både egg og reir. Men jeg kommer nok innom en dag om ei ukes tid.
Slike turer og slike små opplevelser og funn er både genial og rimelig terapi. Og jeg er fryktelig glad for at jeg i det hele tatt evner å lage meg slike opplevelser. Når jeg finner slike skatter i tillegg så får det ikke hjelpe at den siste kilometeren gikk på ren vilje. Og at jeg måtte hvile før den påkrevde dusjen etterpå kunne gjennomføres. Den siste halvtimen var jeg mest opptatt av å finne neste stubbe å sitte på. Ikke så opptatt av vårskog, ekorn og kvitrende fugl.
Har du mulighet så ta deg en tur ut i helga. Våren venter og sier velkommen inn!
Dette er en setning jeg stort sett aldri hører. Jeg sier stort sett, for det har skjedd. Men nesten aldri. Jeg ser ofte sliten ut jeg, det er ikke det. Men greia er jo at da ser ikke du meg. Når jeg er ekstra «sliten» går jeg ikke ut døra. I alle fall ikke i en retning der jeg risikerer å møte folk. Jeg gjemmer meg heller litt bort. Når jeg er så «sliten» som jeg kan være så er bare det å gre håret, ta en dusj eller ta på sminke såpass krevende at hele konseptet med å være sosial eller bevege seg ut i samfunnet avlyses. Det er nok å karre seg ut av senga, halvhjertet spise litt frokost jeg egentlig ikke har lyst på, bli kvalm og så prøve å få noe som helst ut av dagens lyse timer. Noen ganger sittende i en stol. Andre ganger orker jeg å gå en tur.
Jeg har fatigue. Det betyr at jeg er sliten. Men ikke slik sliten som du er etter en travel periode der det har vært litt ekstra påkjenninger eller uforholdsmessig mye stress på jobb. Da kan du hvile deg i form igjen. Senke tempoet og få tilbake overskuddet. Fatigue er en vedvarende utmattelse som ofte setter store begrensninger på hverdagslivet.
Jeg har en unormal energisvikt. Den er invalidiserende, 80% av ms-pasienter har det og for slike som oss så er det den største årsak til uførhet. Ja, vi har lammelser, funksjonsnedsettelser og fysiske og psykiske begrensninger. Det synes på noen av oss. Men å være rammet av fatigue syns gjerne ikke så godt. Og der nevrologene gjerne kan i alle fall forsøke å behandle de andre symptomene så stanger de hodet mot veggen når det gjelder fatigue. Det fins ingen medisiner mot det og det blir muligens derfor både underkommunisert og lite forsket på.
Som alle andre flokkdyr, alle andre mennesker, så vil vi helst bære vår egen vekt og litt til. Jeg vil ta ansvar og være en ressurs i det samfunnet jeg er en del av. Blant mange plager så er det kanskje fatigue som begrenser meg mest. Det kjennes sårt og frustrerende. Og det er vanskelig å forklare.
Når du ser meg ute på tur eller på butikken så handler det ikke om at jeg har blitt bra igjen. Jeg blir ikke det. Men jeg har bedre dager og dårligere dager. Eller bedre timer og dårligere timer egentlig. Det er lenge siden jeg har følt meg opplagt og på nett en hel dag om gangen. Mange føler både skam og skyld når de er ute blant folk. «Jeg så deg på treningssenteret. Men er du ikke på jobb da?» «Det må vel gå an å skjerpe seg?»
Er du som meg og mange andre så vet du at fysisk trening er bra for hjernen din. Og for kroppen selvfølgelig. Trening og aktivitet gjør kroppen bedre i stand til å møte alle funksjonsnedsettelsene sykdommen gir. Og det er helt nødvendig også for hjernen. Mange av oss har kognitive utfordringer som gjør oss avhengige av trim og tilpasninger. Jeg for min del trenger mye ro, tid og begrenset med støy. Multitasking kan jeg bare glemme. Enkelte dager gir det for mye inntrykk bare å gå en tur i butikken. Det blir for mye farger, folk, lys og lyd og til slutt blir alt en grøt av hyller og varer og jeg kan bare sukke lettet ut og synke sammen i bilsetet da jeg endelig er ferdig.
Da er det fort gjort å isolere seg. La være å dra på butikken, treningssenteret eller ut på tur. Fordi det er for belastende. Selv om jeg vet at aktivitet er bra for meg. Jeg kommer til å fortsette å stikke nesa mi ut en gang i blant. Som regel både dusjet, gredd og sminket. Jeg orker nemlig ikke å se like dårlig ut som jeg føler meg. Ikke hele tida i alle fall.
Bloggen skal handle om hverdag. Min hverdag. Og slik er den. Med et lass med mer eller mindre alvorlige diagnoser. Ikke minst fatigue. Jeg vet i alle fall nå at det kommer av diagnosene jeg har. Først og fremst MS. Med «litt» kreft og annet snadder på toppen så er det vel logisk at energiunderskuddet er relativt stort. Det finnes nemlig ingen normal energireserve.
Unnskyld at jeg orker. Unnskyld at jeg orket både å handle, gå tur og skrive blogg i dag. Du skjønner, jeg har skjerpa meg skikkelig noen timer. Det kalles bedragersyndrom. Jeg kompenserer for min energisvikt med å late som litt. Ganske mye enkelte dager. Andre dager er jeg mer opplagt og ser freshere ut og det er lettere å møte andre.
Til alle jeg kjenner som er plaget med fatigue. Du er så definitivt ikke alene. Om det er grunnet multippel sklerose, kreft, fibromyalgi, ME, annen sykdom eller hva som helst. I går så jeg på dette nettmøtet: http://www.ms.no/nyheter/aapent-moete-om-fatigue. Det gir håp om at ekspertene i større grad får øynene opp for de usynlige og umålbare symptomene som mange av oss sliter med hver dag.
«Så godt du ser ut!», sier de. «Takk, sier jeg!» Men jeg tenker: “Jeg orket i dag. Derfor ser du meg.”
For fem år siden orket jeg mye. Blant annet dette. Men toppen som ligger bak fotografen måtte hun gå opp på alene. Mens jeg satt på en stein.
…har jeg lært. Og jeg har kjent det på kroppen. Opptil flere ganger gjennom livet.
Fram til midt i februar så trente jeg 4-6 ganger i uka. Ikke så hardt. Men det var både intervall, styrke og bevegelighet i opplegget. Og balansetrening. Formen var så god den hadde mulighet til å være med den kroppen og den varige sykdommen jeg hadde. Den kroppen jeg fortsatt har.
Forskjellen er at jeg ikke har rørt meg på snart 3 måneder. Jeg har jo rørt meg. Jeg har gått korte turer, blitt andpusten og svett, men energien har ikke rukket til mer enn det samt å stå opp, dusje og rydde ut av oppvaskmaskina og slikt. Innimellom alle sykehusgreiene. Ikke noe trening, med andre ord.
I dag kom beviset for at trening er ferskvare.
Jeg skulle gå på ellipsemaskina. Det har jeg gjort mye av. I dag var det helt ufattelig tungt. Selv om motstand og oppoverbakke ble justert til et minimum. Det tok nesten knekken på meg. Så det ble med et kvarter. Det var akkurat det som var planen også. Til og med jeg skjønner at å begrense seg er alfa og omega akkurat nå.
Mageøvelsene svei godt i et eller annet som befant seg godt polstret inni saccosekkmagen der et sted. Jeg antar jeg kan bli en smule støl i morgen. Høyrebeinet slang i alle retninger når beina skulle få litt styrketrening. Og balansen? Å stå rett opp og ned på begge beina på bosuballen var mer enn nok. Da jeg vred på hodet holdt jeg på å sende meg sjøl som et prosjektil inn i veggen. Mulig jeg må gå for hjelm neste gang.
Så joda. Her fins forbedringspotensiale. Både på utholdenhet, styrke, balanse og bevegelighet. Forfallet er dominerende. Og skremmende raskt. Trening er så definitivt ferskvare. I alle fall for en kropp som ikke er så fersk…
Det er nok en liten overdrivelse. Jeg tror ikke jeg er i stand til å frembringe en så sterk følelse eller ambivalsens for noe så banalt som en farge at HAT er rette ordet. Dessuten er lilla blomster pent. Så alt er relativt.
Men jeg er ellers ikke så glad i den fargen, det må jeg innrømme. Jeg har nok egentlig aldri vært det, selv om jeg mistenker at den fikk det såkalte «dødsstøtet» etter av avleggeren led av «lilladilla» tidlig på 2000-tallet. En slags overdose antakelig.
Det betyr at jeg egentlig unngår lilla. Jeg velger det bort både på klær og interiør og ender nok ellers kun med lilla når det ikke finnes alternativer.’
Mitt lilla bidrag til froditshs fargeutfordring handler egentlig om et par ting. Litt dårlig samvittighet. Og en del om forsetter og mål. På bildet åpenbarer det seg nemlig to elementer som har vært rimelig ubrukt en periode nå. Joggesko. Og lilla bosuball…
Kroppen kjennes ut som den tar mer og mer form av saccosekk mens den nærmeste framtida antakelig vil kreve noe mer pondus og stamina av den samme kroppen. Så målet er å bli litt sterkere og mer motstandsdyktig. Og forsettet er å begynne denne uka.
I den sammenhengen satser jeg på at både joggeskoa og den lilla bosuballen blir høyt elskede rekvisitter. Og at de blir brukt.
Selvskryt kommer fra hjertet, har jeg hørt. Så da er dere advart. Men i dag ble det ekte søndagstur. Ikke rundt huset, som forrige helg. Ikke engang en bitteliten runde i egen skog. Slik som har vært tilfellet og det eneste oppnåelige i uka som har gått.
Søndagsturen i går gikk på nye stier, lette og flate sådanne. Lettgått for alle og med utallige muligheter for å både korte ned turen om nødvendig. Eller gå litt lenger om det var ønskelig. Og ikke minst en miljøforandring. Det trengte vi begge to.
Småbrukeren og jeg endte på noe over 300 000. Centimeter. 3 kilometer høres stiligere ut regnet i centimeter. Men med litt surring fram og tilbake, et par avstikkere til noe som viste seg å være såkalte «dead ends» samt en laaaang rast med kaffe og kanelsnurrer på kokeapparat, så endte vi faktisk på litt over 3 km. Eller 300 000 centimeter. Overraskende nok. Kjentfolk møtte vi også på et par ganger. Veldig trivelig med litt prat👍
For meg er det en seier. En søndagsturseier. Og en hverdagsseier med god margin! I alle fall siden langfredag. Jeg er på beina. Plutselig og helt selvgående i over 300 000.
I strålende sol og med våren inderlig og påtrengende til stede, på en fin måte, la vi i vei. Målet var tur med bål og skravling. Avtalen var å gå kort og sakte. For som Anne Grete Preuss sang:
«Av og til, av og til er en millimeter nok
Lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok.»
Så da ble det kort og sakte. Vi syns egentlig selv at vi gikk i et godt tempo. Hadde bra driv og var skjønt enige om at vi orket litt til. Helt til vi bestemte oss for at her, her er det fint. Da ble det bål mellom noen steiner, egnede sitteplasser både på og ved siden av andre steiner og etter hvert bålkaffe, appelsin og medbrakt annet snadder.
Sola varmet og siden vi selvfølgelig er drevne og erfarne friluftsfolk var bålet velplassert i forhold til vind. Ingen bålrøyk som tvang oss til å skifte sitteplass, med andre ord. Bare velstand.
Vi løste ikke et eneste verdensproblem. Vi holder ikke på med sånt. Vi er mye mer opptatt av direkte lokale utfordringer. Det er nok å ta tak i. Ikke bare er vi erfarne friluftsfolk, vi er storforbrukere av helsevesenet også. Så erfaringsdeling sto på agendaen. Og ventilering. Iblandet en smule filosofering, gjensidig oppdatering om den siste tidas uhorvelig spennende opplevelser, økonomisk rådgivning og ren skjær tullprat så gikk timene. Og er vi i tvil om noe så kan vi ringe en journalist….eller jurist, var det visst det var. Men det er nok bare nødvendig når det gjelder ting vi ikke har så god greie på.
Til slutt så kom frykten for at vi hadde grodd fast. At vi ikke skulle klare å reise oss og gå hjem, rett og slett. I alle fall var det en mer eller mindre reell tanke for undertegnede. Etter å ha fått stablet oss opp på mer eller mindre brukbare bein og pakka det vi ikke hadde klart å spise opp ned i sekken peilet vi oss inn på hjemturen. Den var akkurat like kort som andre veien. Og antakelig kunne vi gått enda saktere om vi absolutt ville. Men siden vi er så unge og spreke så gikk meterne unna så lett som bare det. Så lettbeinte som vi er. Heldigvis møtte katta oss midt i bakken så vi «måtte» ta ei pause og kose litt med den før vi nådde toppen…
Og nå? Nå befinner jeg meg på sofaen. Og jeg blir nok der mer eller mindre til det blir sengetid. For øyeblikket er jeg ikke lenger sikker på hva som er migrene, de siste dagers overforbruk av migrenemedisin, ren skjær formsvikt eller bivirkninger fra nye medisiner. Og ikke har det så mye å si heller. Det gjelder bare å ta konsekvensen. Altså bli på sofaen.
Regner med det går over. Og takk for turen!
Det er nærliggende å være opptatt av krig og fred for tida. Det er krig i verden. Mange frykter 3.verdenskrig. Vi ser og hører om ufattelige scener. Mange her til lands hamstrer visst jod og hermetikk og det er vanskelig å ta inn over seg realitetene, egentlig.
Det pågår krig i Europa. Og det pågår krig inni denne kroppen. Uten sammenlikning for øvrig så preges både Ukraina og jeg av kamphandlinger. På enkelte områder er det en slags våpenhvile både hos dem og meg. På andre er det stille før stormen. Eller noe i den duren. I Ukraina slippes bombene. I kroppen min tikker de…
Yoga skal være bra for å skape fred i sinnet, sies det. De siste årene har jeg forsøkt både rekkverkyoga, bobleyoga og bålyoga. I dag ble det et spedt forsøk på skogsyoga. Jeg hadde hverken bobler eller fyrstikker, og rekkverk var alt for ambisiøst. Det hadde nok vært mer eller mindre livsfarlig. Vi snakker altså her om yogaposisjoner utført oppå rekkverket på terrasse eller liknende.
Jeg er glad jeg har skogen. Både til fred og ro og i kombinasjon med yoga. Selv om smell og drønn preget lydbildet i skogen i dag. Jeg går ut fra at det kom fra skytebana som ligger noen kilometer unna. Jeg håper fuglesangen kan prege lydbildet både for Ukraina og meg i nærmeste framtid.
Etter dagens forsøk på yogaposing så er vel konklusjonen at enkelte posisjoner er mer oppnåelige enn andre. Og enkelte posisjoner gir mer fred i sinnet enn andre for tida… En blir relativt ubalansert av krig. Både den internasjonale og den som foregår internt og på mikronivå.
Det ble ikke så mye hardtrening denne rehab-dagen. Men jeg fikk da med meg et par økter med nakke- og skuldertrening og litt styrke og balanse. En liten time med fysioterapeuten dreide seg mest om å IKKE bruke muskler. I alle fall ikke alle på en gang. Slitsomt i grunn.
Så var det lunsj og klart for litt teoriundervisning.
Etter å ha sittet på rompa en times tid ble jeg enig med meg selv om at det var på tide å komme seg ut en tur. Sola skinte på hvit og ren nysnø, og verden var så vintervakker som det er mulig.
Dermed var det klart for det som ble dagens styrketrening. Snøskuffe ble lånt og den røde fare ble gjenfunnet. Etterpå var en 2,5 kilometers trugetur i nysnø til kness nesten for avslapping å regne…
Livet på rehab har en del regler. Sånn er det når det tross alt er en institusjon det er snakk om. Vi har mattider, munnbindregler og sist men ikke minst: noen som forteller oss hva og hvordan vi skal gjøre ting og hvor hardt og mye. Altså aktiviteter og trening og slikt.
Denne gangen har jeg bestemt meg på forhånd for at jeg skal forsøke å følge reglene. I alle fall de om trening og aktivitet. Jeg er allerede god til å møte opp når det er snakk om mat. Og munnbind og andre smittevernregler har jeg så langt ikke hatt større problemer med å tilpasse meg.
Men så var det de reglene og føringene, anbefalinger muligens, om aktiviteter da. De ble stilt på prøve allerede i dag. Ukeplanen er rikholdig. Det er nok å drive med og nok å melde seg på eller bare møte opp på. Dagen kan fylles og vel så det. I dag hadde jeg vært flink og prioritert vekk et par ting som jeg skjønte kom til å bli stress å få med seg. Der var jeg flink.
Ellers er det grønne aktiviteter, altså den letteste graden. Det er gule aktiviteter og treningstimer som er litt mer krevende. Og så er det røde! Der skal pulsen opp og det er meningen å bli litt kje. I dag var det tur. Jippi, tenkte jeg. Det skal jeg prioritere. Helt til jeg snakket med fysioterapeuten min. Det syns jeg ikke du skal, sa hun. What? Men jeg må jo ut, tenkte jeg. Og jeg må jo bli svett annet enn av munnbindet jeg gjemmer meg bak hele tida!
Men som sagt; jeg har bestemt meg for å gjøre som jeg får beskjed om. Så da ble det ingen felles turøkt på meg. Men rett nedenfor rommet mitt ligger altså et snø- og isdekt vann. Jomfruelig hvitt og urørt i solskinnet. Jeg tok bilde fra rommet første dagen. Jeg fant en feil. Det manglet en ting. Det manglet trugespor.
Nå har jeg årna det. Jeg gikk tur på egenhånd og sørget for spor på vannet. At pulsen var faretruende høy i brattbakken der snøen lå dyp på vei opp igjen fra vannet vet ikke fysioterapeuten noe om. Men jeg skal ha for at jeg prøvde. En rolig tur for å lage spor på isen. Og såpass svett at dusjen måtte tas før middag oppnådde jeg også.
Jeg har gjort som jeg fikk beskjed om.
