Jeg holdt på å glemme det, så dette blir forhåpentligvis bedre sent enn aldri. For helgeutfordringa fra utifriluft i HELGA SOM VAR, var nettopp: Oppe i et tre.

Jeg har jo utallige bilder av hengekøya som henger oppe i et, nei to, trær, meg sittende under trær, noen som klatrer i et tre, kongler i et tre og månen eller sola som skinner gjennom et tre. Og selvfølgelig juletrær. Både de som er pyntet med glitter og stas og de som venter på SIN sjanse til å skinne.

For noen år siden fant jeg et juletre som inneholdt noe mer. Det kom med en overraskelse. For OPPE I DET TREET fantes det et rede:

Gullfuglen og dompapen havnet der etter at treet kom inn. Men redet var med fra skogen 🙂

Hvem skal vite hva?

Og når?

Hva skal jeg si?

Og hva skal jeg la være?

Hvem trenger å vite?

Og hvem trenger ikke å vite?

Hvorfor skal du vite?

Hva skal du bruke det du får vite til?

Hvorfor skal jeg fortelle?

Og hvorfor skal jeg ikke?

Hvordan skal jeg si det?

Er det viktig for deg?

Er det viktig for meg?

Er det sant?

Er det enklest å fortelle?

Eller er det enklest å holde munn?

Når slutter min historie å være min?

Dette innlegget syns jeg passer i dag. Og ja, det er en reprise. Fra denne dagen i 2021, tror jeg. Og passer gjør det fordi jeg nettopp har hatt en god samtale om temaet – åpenhet – med en høyst oppegående person.

Vi var enige om at for oss så har åpenhet og “å snakke om det” vært riktig. Og viktig. Og ikke minst å prøve å sette ord på det som ikke synes eller det som kan medisineres og repareres. For de fleste spør mest om det som synes. Og kan konkretiseres. For min del at jeg drar på ene beinet og går med stokk, for eksempel. At fatigue, kognisjon og nedsatt sosial og mental kapasitet oppleves som mer krevende, er som sagt både vanskeligere å sette ord på og ikke minst vanskeligere for andre å adressere og forstå.

Og når folk spør meg om hvordan det går så er det så lett for meg å snakke om at “joda, jeg er for tida kreftfri og MS-en er vel i alle fall tilsynelatende relativ stabil”. For det kjennes som om det er kreftsykdommen de spør om. Forståelig nok, siden det er den som i utgangspunktet kunne ha dødelig utgang. At det er MS, og så vidt jeg forstår den alene, som gjør meg ufør i rimelig høy grad, er jo i grunn bare en sak mellom NAV og meg.

Men ja, jeg tror det er viktig. Og jeg kjenner det er riktig. Å i alle fall prøve å sette ord på også det som ikke synes. Og da er det godt å snakke med noen som har vært i en tilsvarende situasjon – og gått inn for å gjøre det samme :-).

Bilde: ACM. Heldigvis også en del av MIN historie. 

“November er så trist og grå,

men nyttig likevel.

For nå kan barna tenke på

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

å lage moro selv.”

Sa Alf  Prøysen. Og han er ikke den eneste som har diktet om november. Og jammen er den grå. Og regntung. Og snart blir det mørkt igjen.

Hovedstaden var i alle fall grå og regntung i dag. Selv om løvet som ligger i lass på bakken fortsatt har sprakende farger.

Og inne på Kaffebrenneriet fikk jeg både en snasen Halloween-cupcake og god kaffe. Men det viktigste – ei kjempefin og meget givende skravlestund med ei tidligere studievenninne av det faglig ambisiøse slaget.

Konklusjon: en grå novemberdag der en må lage moro sjøl er slett ikke å forakte😉