Å bli varig syk er en sorg. Det er sorgen over livet som ikke ble som planlagt. Sorgen over det som er annerledes. Sorgen over å stå igjen på perrongen når toget går. Sorgen over å ikke være en del av hverdagslivet med kolleger og sorgen over å kjenne seg unyttig og ubrukelig.
Men heldigvis så er ikke sorgen altoppslukende. Det er mye som er fint i livet selv med varig sykdom og alt den fører med seg. Sorgen kommer mer i glimt. Den slår inn i litt ulike situasjoner. Og til litt ulike tider og med ulik styrke.
De siste par dagene har jeg kjent på det. For nå er alle gamle permer med papirer fra de siste årene jeg var i full jobb ryddet. Det meste er kastet. Det er begrenset hvor mange gamle ukeplaner, personalmøtenotater og foreldremøtesakslister jeg kommer til å trenge framover.
Og ja, det er faktisk en bøyg å gjøre det. Siden jeg ble skikkelig syk og ute av stand til å passe jobben min har det nå gått 5 ½ år. I akkurat de samme 5 ½ årene har alle permene og heftene og de andre «lure greiene» bare stått der.
Nå har jeg endelig fått dratt meg selv etter nakkehåra og fått ryddet i greiene. Ja, det fantes mange tips og gode planer og tanker i de permene. Men det er begrenset hvor mange gamle ukeplaner jeg har bruk for i livet slik det fortoner seg nå. Og slik det ser ut til at det blir framover.
Så nå er de vekk! Og hjemmekontoret virker i alle fall litt ryddigere. Midt i sorgen over å «gi opp» all god og lagret dokumentasjon i flere årganger med permer, så kjennes det rimelig tilfredsstillende også. Og et skritt i en retning som er både nødvendig og sunn. For meg. For nå har jeg altså tatt kontroll. Og ryddet noen hyllemeter.
Hyllene og permene og jeg har gitt slipp. Et kapittel, en hel bokserie antakelig, er over. Og vi er klare til å fylles med noe annet. De neste kapitlene skal bli spennende å fylle Det verste er at hyllene er fortsatt ganske fulle. Men ikke overfylte, som før. Og å fylle livet har jeg så definitivt tenkt å gjøre uansett. Også det jeg har igjen av arbeidsliv!
