Se der gitt.
I dag ble det tur. På både knehøner og halte. De gikk i «ring» også. Ikke så godt å si hvem som var støttekontakt for hvem.
Men det ble tur. Med kaffe og mat i sekken. Takk for turen.
De halte knehøners turdag.
50 er alt for mye!
«50 er alt for lite», var et politikerutrykk for et par år siden. Det handlet så vidt jeg husker om flyktninger og de som skulle bestemme og de som satt i opposisjon var ikke enige. Til alles overraskelse…Vel, ikke akkurat!
Undertegnede har omskrevet begrepet til «50 er alt for mye!». Det handler jo om bursdager. Stas med andre ord. Ballonger, bursdagskroner, gaver, bobler og feiring! Kan jo ikke bli feil! Men 50 a gitt. Det må da være alt for mye?
Det er ikke noe gæernt i å fylle 50. Egentlig er det ganske stas. Et nødvendig onde for den som ser fram til mer moro. Og en helt uvesentlig detalj. Bare et tall. Men en seier og virkelig en anledning til både feiring og glede. Fryktelig stas og stormende jubel.
Og etter en kveld, natt og påfølgende frokost sammen med denne gjengen, en pall med reker, fancy pavlova og et ukjent antall flasker bobler og andre godsaker så kan en bare kjenne seg tilfreds. Både med alder, selskap og valg av lørdagsaktivitet. Klar for ny uke og nye muligheter.
På dette bildet er halvparten over 50 og halvparten under. Gjennomsnitt på 49-og-et-kvart. Takket være en lillesøster som drar ned gjennomsnittsalderen. Jeg gleder meg til fortsettelsen!
Foto: Å.S.
Sommermeny.
En lørdagskveld på sensommeren kan være en kulinarisk opplevelse. I alle fall når slike som meg kun kan ta et bittelite initiativ og så stiller folk med hovedrett, dessert og småbrukeren fikser både bobler og andre flytende godsaker.
En meny som denne kan anbefales. I alle fall om du legger til det perfekte klientellet en lørdagskveld i august:
Hovedrett. Foto: Å.S.
Lurt igjen!
Når yr.no får bestemme aktivitet så kan slike som meg fort bli lurt opp i stry. Igjen. Det er ikke første gangen, men samtidig som jeg er bittelitt småfrustrert over å la meg lure, så er resultatet egentlig veldig bra.
Denne uka planla vi et ørlite jentetreff. Damer vil noen si. Kjærringer andre. Det er de som ikke kjenner oss. Jentetreff. Så absolutt.
Men skulle vi henge i hengekøye i skogen eller skulle vi treffes under tak? DET var spørsmålet. Det er der herr yr.no kommer inn. Ubestemt som f…. Som vanlig, egentlig.
Dermed ble avgjørelse tatt tidlig i uka etter værmeldinga som gjaldt da. Tak over hodet var så definitivt å foretrekke da det ikke bare skulle regne bare katter og bikkjer, men også i bøtter og spann. Det blir mye logistikk med utesoving i slikt vær. Og vi var redd det skulle gå ut over kvalitetsskravlinga og rett og slett bli for mye utvanning av boblene. Fokus på de riktige tinga er viktig!
Så vi bestemte oss for å være inne. I alle fall på en terrasse under tak. Og når kveldens vertinne frister med både rosa mat og rosa drikke, så er det vel ikke så mye å lure på.
Herr yr.no har derimot ombestemt seg. Melder strålende vær, sol og god temperatur. Det blir aldeles deilig der på terrassen. Vi har nemlig ikke ombestemt oss. Vi lar oss ikke lure opp i stry enda en gang! I alle fall ikke på en og samme uke! Jeg gleder meg!
Dagens behandling.
«Hva kan JEG gjøre nå, da?», spurte jeg onkologen om i går. Onkolog er altså fagterminologi for kreftlege. En lærer seg en del nye ord når en plutselig må forholde seg til slikt. Og jeg visste i alle fall ikke akkurat dette før.
En av de vanskelige tingene ved å bli varig og alvorlig syk er følelsen av å miste kontrollen. Oppi alt jeg ikke har kontroll over av medisiner, diagnoser, utvikling i den ene eller andre retningen inni skrotten, konsultasjoner og bivirkninger, så gjelder det å beholde eller gjenvinne kontrollen. Over NOE i alle fall. Og da er det vesentlige spørsmålet: «Hva er det JEG kan gjøre noe med?»
Mye av livet er ute av min kontroll nå. Jeg sjonglerer nevrologer, ct-undersøkelser, medisiner, onkologer, mr-bilder og ultralyder så godt jeg kan. Heltidsansatt i egen helse. Sånn er det. Jeg får bare bli vant til det. Slik er hverdagen. Men jeg skal gjøre alt jeg kan for å konsentrere meg om det jeg faktisk KAN gjøre noe med.
Så i dag har jeg sørget for «behandling» på egenhånd. Og det trengs. Og jeg ble svett. Og mør. Og nå etterpå må jeg hvile. Det er også en del av «behandlingen». Men forhåpentligvis så vil denne egenbehandlingen gjøre meg så rustet som mulig til å møte det som kommer både på kort og på lang sikt. Og uansett hva det blir. Og når jeg tenkte på det som behandling, så var det faktisk en tanke som motiverte meg. Dessuten så er det en glede bare å være såpass oppegående at denne typen «behandling» er aktuell. Det å faktisk gjøre NOE gir en viss tilfredsstillelse i alle fall.
Onkologen sa at jeg skulle dra på kanotur… Småbrukeren har ikke tid til å bli med akkurat nå, så jeg får sørge for behandling sjøl.
Det er det JEG som kan gjøre😉
Paparazziene gir seg ikke!
I går kveld ble det mørkt. Så blåste blomsterkrukker og greier overende på terrassen og så ble det lyst. Det blinket og smalt og skranglet og ristet. Heldigvis så lå småbruket gunstig til midt mellom et par stormer eller tre, så vi slapp unna med lyd og lys. Lyn og torden må gjerne til når varmegradene går bananas sånn litt utpå sensommeren. Så også i år.
Nå er det i gang igjen etter ei rolig natt. Litt mindre spektakulært nå som det er lyst ute. Men glad jeg er i hus.
Hu heite.
Det er fort gjort å få varmgang både i kropp og hode. I alle fall i 28 varmegrader. Og i alle fall når slike som meg skal besøke jobben. Og i alle fall når et slikt besøk foregår på en fullspekket og travel planleggingsdag. Og i alle fall når seansen varer fire timer. Her kan det fort bli i heiteste laget.
Fire timer høres lite ut, ja. En halv arbeidsdag. Og stort sett som tilhører og betrakter. Allikevel var det tilløp til varmgang i topplokket. Resten av skrotten var i heiteste laget også (haha).
Så det var usedvanlig godt å avkjøle seg selv med en svømmetur på hjemveien. Fikk kjølt ned både kropp og hode og hindret varmgang!
Har du hatt en fin sommer?
I morgen er det skolestart her i området. Det er mange som har sin aller første skoledag denne mandagen eller en av dagene som kommer. Og det er mange som treffer venner, lærere og kjente igjen etter mange ukers sommerferie.
Du som er voksen og skal treffe ungene igjen; har du tenkt på hva dere skal snakke om? Spør du: «har du hatt en fin sommer?» eller spør du: «hvor har du vært i sommer?».
Hver august har sin dille. Sin greie som media blåser opp og fokuserer på i forhold til skolestart. I fjor leste jeg og skrev om matteapper. For å si det mildt så var jeg vel ikke direkte overbevist om konseptet…
Innlegger ligger her:
I år har det dreid seg en del om småbarnsmødre som er slitne etter den altfor lange skoleferien og lengter etter hverdagen der de ikke står for all adspredelse for hele familien hele døgnet. Det skal jeg ikke mene noe om her.
Foruten de vanlige artiklene om hva du bare MÅ kjøpe før skole- og barnehagestart, så har det ellers dreid seg mye om hva vi vektlegger når vi skal få barna til å fortelle om hva de har gjort i sommerferien. DET syns jeg er rimelig mye mer matnyttig. Og enda mer fornuftig blir det dersom vi kan både normalisere og ikke minst verdsette gode, nære opplevelser framfor stort fokus på han som har pendlet mellom Spania, Maldivene, Dyreparken og Toscana hele sommeren. Uansett og uavhengig av hvorfor det har vært valget.
Kanskje han som lå i telt i hagen sammen med fetteren sin har like mye spennende å fortelle om?
Så spør gjerne «har du hatt en fin sommer?». Eller «har du opplevd noe i sommer som du vil fortelle om?» Kanskje du får høre om elgen som dukket opp under epletreet i hagen hver morgen? Eller om skogsturen der han så en trillion små frosk som krysset stien? Eller om at det var så varmt i Spania at isen smeltet før det gikk an å få spist den?
Men husk en ting: det er ikke sikkert alle har «hatt en fin sommer». Kanskje mamma og pappa har flyttet fra hverandre? Eller kanskje storebror har blitt syk? Det kan hende du får et svar du ikke er forberedt på. Eller det kan hende du ikke får noe svar i det hele tatt. Vær forberedt på det også.
Og du: det gjelder ikke nødvendigvis bare barn du treffer i morgen heller. Eller de neste dagene. Det gjelder også voksne. «Har du hatt en fin sommer?» kan bikke det både for den som har mistet bikkja si, gjennomgått et samlivsbrudd, vært innlagt på sykehus eller kræsja bilen.
Du som møter skolen igjen etter ferien eller for første gang. Du som møter kollegene etter ferien. Du som starter i ny jobb eller du som tar imot nye elever: gled deg til spennende møter og gode samtaler. Det viktigste er at du som spør bryr deg OM og ikke nødvendigvis MED. Og at du er forberedt på at svarene kan variere. Har du det i boks så kan du spørre om nesten hva som helst. Det er ikke verre enn det!
Tomt.
«Jeg skjønte når du begynte å bli skikkelig sliten for da ble det så stille», var det noen som sa til meg for en del år siden. Det var etter forsering av ei steinrøys av ei fjellside. Ei slik som det føles som om du må klatre rett opp. Gjennom ei ustabil steinrøys. Egentlig etter forsering av et helt fjell. Og ja, jeg var stille i alle fall siste delen. Det måtte bli slik. Jeg måtte puste. Mye.
Av og til blir det stille til og med på blogg. Radiostillhet. Det er når huet er tomt. Slik som nå. Det handler vel også om å være sliten. Ikke fysisk og i form av høy puls og pust og pes. Men sliten i huet. Mentalt sliten. Tom for sammenhengende tanker. Og tom for ord.
Ikke noe spesielt har skjedd. Ingen nye krevende hendelser i hverdagen. Ingen skandaler og ingen viktige refleksjoner. Ingen hverken positive eller negative nyheter hverken når det gjelder helsa eller annet. Ikke noe spesielt som skulle målbinde slike som meg, med andre ord. Men det er tomt i dag. Og det har det vel i grunn vært et par dager. Jeg er så mentalt sliten i topplokket at jeg blir stille.
«We’re not broken, just bent, and we can learn to love again…», synger Pink. Jeg er ikke knekt, bare bøyd, og jeg kan lære meg å skrive igjen. Jeg starter å skravle igjen også jeg, når jeg bare får igjen bittelitt av pusten. Det kan blant annet de fleste av mine turvenner skrive under på…
Jeg bøyer meg i hatten.
Jeg bøyer meg i støvet for alle tradisjonelle husmødre. Alle de som har syltet, hermetisert, saftet og kokkelert i alle år. Uten alle tekniske duppeditter og -datter vi har tilgjengelig i dag. Litt av en jobb de har hatt!
I dag har jeg saftet. Det var på tide. Årets solbæravling var ikke av det største slaget. Solbærbuskene er et noe glemt og forsmådd kapittel i dette småbrukerlivet. Og avlinga blir deretter. Men jeg plukket dem alle.
Så har det seg sånn at i fryseren hos meg så fantes det solbær fra i fjor. Og fra året før. Både frosne bær og frossen råsaft av solbær. Og det fantes blåbær, rips og rabarbra. I såpass mengder at det begynte å gå ut over plassen til andre ting.
Så da var dagens prosjekt klart. Sukker ble kjøpt og flasker rengjort. De fins det jo relativt mange av i ølbryggerhuset. Jeg begynte å koke bær. Først i saftkoker. Så med sukker og sitron. Nedkoking til konsentrert saft var planen.
Og det kokte. Og det kokte. Og det kokte. Og det koker fortsatt.
Det er noe magisk over saftkoking når safta plutselig begynner å renne ut av saftkokerslangen. Det er gøy. Det andre handler mer om tålmodighet. Det er ikke så gøy. Men det blir saft. Til slutt. Tror jeg.
Og jeg? Jeg har fått en påminnelse om at «noe særlig til husmor» er jeg ikke. Som avleggeren sa en gang tidlig i tenåra eller deromkring. Så jeg bøyer meg i hatt og støv og alt jeg kan komme på for husmødrene!
