«Jeg skjønte når du begynte å bli skikkelig sliten for da ble det så stille», var det noen som sa til meg for en del år siden. Det var etter forsering av ei steinrøys av ei fjellside. Ei slik som det føles som om du må klatre rett opp. Gjennom ei ustabil steinrøys. Egentlig etter forsering av et helt fjell. Og ja, jeg var stille i alle fall siste delen. Det måtte bli slik. Jeg måtte puste. Mye.

Av og til blir det stille til og med på blogg. Radiostillhet. Det er når huet er tomt. Slik som nå. Det handler vel også om å være sliten. Ikke fysisk og i form av høy puls og pust og pes. Men sliten i huet. Mentalt sliten. Tom for sammenhengende tanker. Og tom for ord.

Ikke noe spesielt har skjedd. Ingen nye krevende hendelser i hverdagen. Ingen skandaler og ingen viktige refleksjoner. Ingen hverken positive eller negative nyheter hverken når det gjelder helsa eller annet. Ikke noe spesielt som skulle målbinde slike som meg, med andre ord. Men det er tomt i dag. Og det har det vel i grunn vært et par dager. Jeg er så mentalt sliten i topplokket at jeg blir stille.

«We’re not broken, just bent, and we can learn to love again…», synger Pink. Jeg er ikke knekt, bare bøyd, og jeg kan lære meg å skrive igjen. Jeg starter å skravle igjen også jeg, når jeg bare får igjen bittelitt av pusten.  Det kan blant annet de fleste av mine turvenner skrive under på…