Endelig er a orntli’ publisert. På bloggen trykker jeg stadig på «publiser»-knappen, og en og annen leser får med seg hva jeg deler av mer eller mindre leseverdige skriblerier. Nå har friluftsheidi også inntatt det trykte media. Ikke på glanset papir. Det er ikke bra å bruke så mye av det. Men med byline og bilde og det hele.
Mitt bidrag har blitt funnet verdig en plass i et fagtidsskrift. Såpass gammal som jeg er, jeg liker både papiraviser, blader og bøker, så syns jeg det er stas.
Artikkelen er publisert på bloggen tidligere og nå er den altså trykt i et fora som de kloke fagfolka leser. Muligens.
Dette bildet viser egentlig flere ting. Hver enkelt leser står selvfølgelig fritt til å fabulere. Men dette blogginnlegget konsentrerer seg altså om miljøaspektet.
Det både katta og du kanskje lurer på er: hva i all verden er det dere driver med nå?
Vel: sommerens ferietur skal i all hovedsak, det vil si i sin helhet, dreie seg om kanopadling. I kano trenger vi padlevester. Det fins det fryktelig mye forskjellig av. Her på bruket er vi som regel to stykker som padler. Vi har fire vester…. Skulle vel egentlig holde?
I helga kom vi på at vi i fjor sommer egentlig begynte å lure på om vi trengte nye. Og da er det vel på tide å vurdere å anskaffe de nå? Men må vi egentlig det? De to nyeste vestene våre ble raskt avskrevet. Rett og slett ræl. Den ene har en passform som ikke passer noen. Både småbrukeren, avleggeren og jeg får den vesten rundt øra når vi setter oss i kanoen. Og bevegelsesmulighetene, og dermed padleevnen, blir relativt dårlig. Den andre «nye» er av typen «drautenproppsåblåserdensegopp». Ikke spesielt god å ha på seg, og dersom du faller uti og må ta den i bruk, ja da må du kjøpe ny patron.
Da var vi tilbake på de to gode gamle fra HellyHansen. Dette er ikke egentlig reklame, men rett og slett en forbrukerferfaring.
Som bildet viser: de nøyaktig 40 år gamle padlevestene av type lekkert guloransje flyter. De trekker i alle fall ikke vann. Selv etter timevis i plaskebasseng. Konstruksjonen er latterlig enkel. De fungerer. Vektanslaget på vestene passer nok friluftsheidi noe bedre enn småbrukeren. Men i følge ham så gjorde ikke det så mye. Det kunne til og med ses på som en fordel. Dessuten er han så lang at vi får satse på at han når bånn om han detter uti.
Konklusjonen er dermed som følger: vi kjøper IKKE nye padlevester i år. Vi går for 40-åringene. La gå at øra nesten må av når de skal tres over hodet, men så gamle som vi er så hører vi ikke så mye allikevel, så det er det verdt!
Og miljøaspektet? Hva er egentlig mer miljøvennlig enn å bruke det man har! I 40år!
Så i helga reddet friluftsheidi miljøet. I alle fall bittelitt. Og jeg tar med hundepose. Ikke hund. Kanopadling har for øvrig veldig lite utslipp i seg sjøl. Bra det så det veier opp litt for hu som kjører dieselbil og fyrer helt vilt med ved.
Hva jeg som ikke har hund skal med hundepose kan du leser her:
Heia bonden for maten vi får på bordet til tross for stengte grenser. Det er bra vi produserer en del selv. Vi. Hvem, sa du? Javel, bøndene da.
Applaus for skolelærere, barnehagelærere og andre ansatte som går på jobb og sørger for at barnehage og skole kan holde åpent både for de sårbare barna og for at foreldrene skal kunne bidra i den norske verdiskapningen. Hva skulle vi gjort uten dere?
Norge stopper opp uten dere! Stå på! Fortsett dugnaden. Bare litt til!
Juni 2021:
Lønnsoppgjør og streik for sykepleiere, barnehagelærere og skolelærere. Tvungen lønnsnemnd. Dere er fortsatt viktige, altså. For viktige til å streike. Men lønn til å leve av… nei det kan dere ikke få! Dere er ikke sååå viktige. Se å kom dere på jobb nå. Vi har jo klappa for dere fra balkongen!
Landbruksoppgjøret. Null, niks og nada . Kan dere ikke bare fortsette å jobbe 2 årsverk på gården samt ha en “vanlig” jobb ved siden av? Og har utsikten fra turstien jeg begynte å gå under pandemien og artsmangfoldet i naturen med beitedyr å gjøre sier du? Blir utsikten borte hvis jeg bytter ut kjøtt med tofu? Det er det ingen som har sagt… Nei, du får drive på. Det er tross alt selvvalgt å være bonde…
Takk skal dere ha! For meg som er aktiv bruker av både helsetjenester, mat og pedagogikk er det klinkende klart og har vært det lenge hvem som IKKE får min stemme i valget til høsten. Vi som forvalter liv og helse, ekte mat og Norges verdiskapning i form av framtidas arbeidskraft må fortsatt klare oss med applaus! Matprodusentene får endatil kjeft for jobben de gjør, hører jeg i dag. At applausen ikke betaler regningene våre er stadig vårt eget problem.
Tusen takk for overhodet ingenting!
Bra jeg har knapper og glansbilder sjøl. Gleder meg til å levere det i banken, sammen med rungende applaus, når lånet skal betales.
I høst gikk jeg på kurs. Det handlet om smertemestring og en kognitiv tilnærming til det å mestre en helsemessig ny livssituasjon. Der snakket vi om viktigheten av å sette seg mål. Både mål for dagen og litt mer langsiktige mål. I løpet av høsten satte jeg meg noen mål. Og flere delmål. Delmålene var i alle fall i mitt hode oppnåelige. Det var innafor hva jeg kunne klare med noen måneders målrettet og intens forberedelse. Målene var rimelige, til og med for en slik «kraka» som meg. Friluftsheidi anno 2013 hadde ledd av dem og tenkt at de måtte i alle fall være dobbelt så vanskelige. Friluftsheidi anno 2020 var en annen, hadde andre forutsetninger og visste bedre.
Men at tida skulle gå så inni granskauen fort, selv om den går sakte, DET hadde jeg ikke regnet med.
Jeg har øvd og jeg har trent. Og øvd og trent litt til. Jeg har forberedt meg både mentalt og ikke minst fysisk. Jeg har gått til behandling og fagfolka har hjulpet meg slik at jeg har fokusert på de riktige tinga… Jeg har prøvd å balansere aktivitet og hvile, gjøre lure ting for å virke litt innimellom, både på jobb og fritid.
I dag er det nøyaktig ei uke til et av delmålene skal innfris. I alle fall etter planen. Jeg tror jeg klarer det! Det handler om en fjelltopp. En av de lett tilgjengelige som jeg har vært på før. Dermed så vet jeg hva jeg kan forvente. Jeg er så forberedt som jeg kan bli. Jeg har så god kondisjon som kroppen tillater meg, jeg har både hjelpemidler og verdens beste sherpa og turfølge med meg. Hun skal bære sekk, gå passe fort, les sakte, og ellers være motivator og støtte på turen. Jeg er mentalt forberedt på det som kroppen min kommer til å melde og jeg har tenkt gjennom hvordan utfordringen må gripes fatt for at jeg skal ha størst mulighet til å gjennomføre. Pauser i strikt regime er et stikkord. Fart også. Eller mangel på sådan, egentlig.
Dette er jeg ganske sikker på at jeg skal fikse. Målet er oppnåelig. Jeg skal opp. Og jeg skal nyte utsikten. Til og med værmeldinga ser lovende ut.
Jeg skal hit.
Jeg er mer spent på delmålets dag to. Planen er da rett og slett å holde seg på flatmark. Tanken er å unngå alt som heter høydemeter. Men det blir tur. Og det blir fjell. Denne dagen er det avstand som blir utfordringen. Så langt har denne kroppen, spesielt den ene halvdelen av den, hatt en smertegrense og funksjonsgrense på omkring fire kilometer utendørs. Etter den distansen er det meltdown. Tirsdag om en uke skal den etter planen virke i det dobbelte. Åtte kilometer tur retur…
…det målet føles såpass hårete at det ikke er fritt for at jeg er noe spent. Hu der som jeg engang var, omkring 2014 engang ville lagt til en 7-8 kilometer. Men hu finnes dessverre ikke lenger.
Og jeg skal hit. Hu her gikk til toppen på det forrige bildet etter at dette bildet var knipset…
Jeg må vel innrømme at jeg gruer meg litt. Men jeg gleder meg også. Og med innstilling og forberedelser og et turopplegg som er rimelig likt det første, så skal det kunne gå.
Og en ting er sikkert: det blir et glass vin etter turene uansett! Fjellet: here we come!
Og hu her skal bære sekken. La oss krysse fingrene for at hun slipper å bære meg…
Til Annica og Knut. Gratulerer så mye med svenska flaggans dag. Her på bruket vaier ikke det blågule så veldig. Det er stiftet fast på veggen. Men det er ei godt selskap sammen med svensker i alle størrelser.
La oss feire litt allikevel og ikke minst håpe at andre halvdel av 2021 blir året da vi sees igjen!
I hagen min eksploderer det om dagen. Det piper og kvitrer, dufter og vokser. Og det gyver gult pollen til den store gullmedalje. Fluesnapperen som har valgt å bosette seg i epletreet til tross for huskattas eskapader oppover stammen, har lagt ett og ett egg om dagen og er nå oppe i fem eller 6 til sammen. Eksakt antall vet jeg ikke da den gode forelder ruget på dem sist jeg kikket oppi. Epletreet sjøl har blomstret, og nå er det i ferd med å slippe blomstene slik at det ser ut som det har snødd over gressbakken under.
Denne “leker” ikke familie.
Minst fem nye fluesnappere på gang.
På vei hjem.
Fluesnapperen bor i vakre omgivelser.
Blåmeisen i bjørka leder på fluesnapperen. Der er eggene klekket og reiret fullt av sultne nebb. Det piper som besatt når mor eller far nærmer seg.
Klekket i går, piper etter mat i dag. Blåmeis i samme kasse som det alltid er blåmeis.
I går bestemte syrinen seg for at det var tid for å blomstre også. Den har vært på bristepunktet i dagevis. Men nå lukter det sommer med en gang vi kommer ut døra.
Tidligpotetene har tittet opp av jorda, det samme har squashplantene og til og med noen av blomstene jeg sådde begynner å spire så smått. Det må plantes om med andre ord. Til og med yndlingsblomsten, peonen, er i knopp.
Nye ting å se og nyte hver eneste dag. Jeg går barbeint i graset så ofte jeg kan, det grilles og spises is. Sommerhagen på sitt beste.
Og her sitter jeg og er umotivert og nedstemt. Fullstendig i utakt med verden.
What to do? En ting er sikkert: jeg kommer ikke til å legge noen egg for å delta i euforien. Håret gror som vanlig, så veksten går sin gang og duften er antakelig stort sett ikke så verst da dusjen brukes rimelig ofte.
Jeg plukker nok heller noen blomster. Barbeint. Eller fyller plaskebassenget med vann og tar et bad. Eller leser litt bok i hengekøya under epletreet. Det gjør i alle fall godt!
Det er dere som tar støyten. Vet dere hvilken knivsegg hverdagen og jobben deres har befunnet seg på i over et år? Jeg tror dere har kjent på det. Noen av dere har vel også lurt på hvilken verden og hverdag kunnskapsministeren lever i og tror vi lever i?
Takk for at du har snudd hverdagen på hodet. Kortet inn arbeidsdagen. Svart på behovsundersøkelse fra styrer så nøkternt du kan. Og bare sendt den håpefulle til barnehagen når du absolutt må. Levert senere og hentet før slik at du har forholdt deg til kohorten din. Hatt hjemmekontor MED barna hjemme…
Du har bidratt til at det har vært mulig å holde barnehagen oppe. Til at de som må på jobb fordi hjemmekontor ikke er et alternativ har kunnet sende barna sine i barnehagen. Takk for at du fortsatt står i vaksinasjonskø sammen med de aller fleste av de barnehageansatte. Takk for samarbeidet! Vi får det til sammen. Så får de på “tinget” kjøre sitt eget løp.
Dere er nok som oss: vi som klarer oss med kort applaus fra balkongen og et “bra jobba, det er jo en dugnad”! Vi som har stålkondis og holder ut. «Bare litt til», «det er snart over». Hørt den før? Jeg må innrømme: det kjennes litt som å klippe litt for mye plen…når du endelig er ferdig med de siste meterne, ja da må du starte på nytt igjen. Bare litt til!
Det snakkes om å prioritere barn og unge. Jeg påpeker følgende: akkurat det er det DU som gjør! Og jeg! Politikere og media syns det er viktigere å snakke om utenlandsreiser, harryhandel og ølservering på by’n. Media har ikke nevnt deg siden de en gang i mars 2020 klarte å hoste opp en mor som klagde over hjemmekontor med ungene rundt stolbeina. Etter en dag (og ei helg)! Det er DU som lapper hverdag. Uten vaksine.
Noen av de jeg er sammen med har levd en fjerdedel av livet sitt i pandemi. Eller dugnad, om du vil. Andre, som jeg på grunn av kohort dessverre ikke kjenner så godt, har kun gått i barnehagen i kohort. Halve livet deres har vært dugnad. Da gleder meg faktisk over 4-åringen som lurer på hvorfor hun ikke kan leke med de hun ser på andre sida av sperringene: det forteller meg at foreldrene og vi har klart å skjerme ungene, slik at pandemi ikke kveler alt i livet deres.
Kort applaus for det også!
Et hjerte til alle som trenger det. I tillegg til kort applaus 🙂
De siste dagene har ting gått på skinner. Og skinnene har gått rett vest!
Bilen, som akkurat har vært på verksted til den nette pris av 31 høvdinger, og fortsatt hadde en merkelig lyd etterpå, uvisst av hvilken grunn og ikke noe å bry seg om ifølge mekanikerne, fikk brått en lyd til. Tafftafftafftaff i svingene…ikke normalt!
Laptopen, som jeg skriver på akkurat nå, veksler mellom å oppdatere seg i tide og utide og å ikke ville skru seg på i det hele tatt. Eventuelt påstå at brukeren min er deaktivert. Stabile greier.
Så kom den ultimate moroa. En tur i kjelleren her om dagen avduket vann. Vi hadde plutselig et basseng vi ikke visste noe om. Ingen husket å ha bestilt det og i tillegg befant det seg på en mildt sagt kronglete plass. Under varmtvannsberederen. Den neste turen i kjelleren, jo da var bassenget borte… Noe mystisk foregikk. Dagens utforsking via avløpsåpner, varmtvann samt en småbruker i kjelleren og en friluftsheidi ved krana med kommunikasjon via et ustabilt mobilnett gjorde at bassenget gjenoppsto. Og vannet? Det kom ut gjennom et høl i veggen. Stas. Bæsj, som han sa 4-åringen som var forbanna.
Dermed er oppvaskmaskin, dusj, vaskemaskin, håndvask og kjøkkenvask midlertidig stengt. På ubestemt tid. Alt av vann vi slipper ut, det vil si ned gjennom avløpet, kommer nemlig ut igjen i bassenget under varmtvannsberederen.
Det eneste vi kan gjøre er å gå på do. Den har eget avløp.
Så bæsj er innafor.
Jeg velger imidlertid å legge ved bilde av blomst. Ikke bæsj.
Jammen er det juni igjen! Og som de fleste år så blomstrer både plommetrær, syrin og ikke minst epletreet i hagen. For å være helt ærlig så var jeg usikker på om det skulle rekke det i år. Det så lenge litt stusslig ut. Men som alle år tidligere: den gamle apalen sviktet ikke! I går kveld sprang de første rosahvite blomstene ut. Helt etter planen!
Epletreet blomstrer til ære for dagens jubilant, nemlig! Og det har det gjort i alle år. For 22 år siden i dag ble avleggeren født. Og til ære for henne blomstrer altså apalen alltid rundt 1.juni. I år var det helt nødvendig at sommervarmen kom noen dager før og gjorde at de siste dagene har liknet mer på en forsmak av sommerferie enn på noe annet. Hagen har eksplodert i grønt og blomstring.
Og uansett: Gratulerer med 22-års dagen, kjære du. Sommeren kom med sommerjenta! Gratulerer med blomstring og 1.juni!
