I kategorien «jobber jeg ikke ville hatt» støtte jeg på denne i dag. For å si det bokstavelig så havnet jeg i dag under den karen her:
Etter å ha innfunnet meg på jobb et par timer så var det tid for et besøk hos fysioterapeuten. Da jeg parkerte bilen utenfor oppdaget jeg en kar i ferd med å iføre seg klatresele, hjelm og ei hel røys med karabinkroker bak bilen. Før han forsvant inn på byggeplassen på nabotomta. Jeg somla med vilje litt for å muligens se hva han skulle, men måtte til slutt gå inn til timen min. Dermed ble det bare spekulasjoner.
Litt senere, da jeg lå på benken i andre etasje hos min eminente fysioterapeut, fikk jeg øye på nevnte kar gjennom vinduet. Han skulle IKKE sitte i hytta og styre heisekrana. Neida, han skulle klatre utover svingarmen og gjøre et-eller-annet. Greia si.
Både jeg, fysioterapeuten, de andre fysioterapeutene og pasientene var rimelig klare på at det der var en jobb vi ikke ville ha. I alle fall ikke jeg; som blir svimmel på det andre trinnet i ei gardintrapp. Og gjett hvor svimmel jeg ble av å se opp på han karen her!?!
Nei, det er bra vi er forskjellige. Jeg har strikost meg i akebakken et par timer i dag. Det er også jobb. Fysisk jobb. Turen ned bakken krever i grunn bare at du klarer å sitte eller ligge på ei akematte og at du tåler snøsprøyt i fjeset og fart. Helst masse fart! Turen(e) opp igjen gjennom løssnøen i bratta kjennes litt mer ut som ei treningsøkt. Men med en treåring eller to som fartsholdere, så klarer til og med slike som meg å holde følge med feltet.
Og jeg halser gladelig etter en treåring eller 18 opp bakken maaaaange ganger heller enn å ikle meg klatresele og bevege meg utover ei heisekran!
Men en ting er jeg sikker på: treåringene hadde også syns det var stas å kikke opp på mannen i krana. Og de hadde garantert ikke blitt så svimle som det jeg var!
Ja det var høyt oppe det!
Bedre å være i akebakken 😀
Det var sikkert fin utsikt der oppe. Eller kunne ha vært om det var finvær. Men jeg trives best i akebakken, ja 😉