I min bransje er vi akkurat i gang med et nytt arbeidsår. Nytt barnehageår i dette tilfellet. Akkurat som nytt studieår for studentene og nytt skoleår for elever og lærere. Inntreffer i august hvert år. Ofte så innebærer det nye ansatte. Nyutdannede eller erfarne som starter på nytt med ny jobb et nytt sted.
Hva med meg da? Jeg har ikke ny jobb. Jeg har de siste par årene ansett meg selv som heltidsansatt i egen helse. En ansettelse der ansvarsområdene i grunn bare har økt på spesielt det siste halve året. Jeg har ikke ny jobb, nei. Og nå har jeg ikke den gamle heller. Jeg er foreløpig ikke en del av det nye barnehageåret. Jeg er ikke lenger ansatt som pedagogisk leder.
Nøklene er levert inn. Det samme er oppsigelsen. I dag har jeg vasket jobbjakka. Eller jakkene, rettere sagt. Og de andre ekstraklærne jeg hadde liggende i barnehagen. De har ligget i en ikeabag på kottet i over et halvt år. Jeg har ikke orka å ta tak i det og bare skrittet over hele bagen hver gang jeg trengte noe fra skapet bak. Endelig har vemodet tydeligvis gått over til neste fase. Handlingslammelsen som har lyst mot meg fra en signalblå ikeabag har sluppet i alle fall såpass at rotet er fjernet. Melankolien og sorgen over nøklene ulmer stadig. Og vemodet over å ikke lenger ha bruk for dem…joda det er i grunn verre enn en ikeabag med halvmøkkete klær. Det går ikke an å tenke for mye på slikt…
Vaskingen innebar også et dypdykk i mitt tidligere arbeidsliv. I form av tømming av lommer. Den tømminga bekreftet at alle tre jakkene inneholdt et grunnleggende arsenal for å ta seg gjennom arbeidsdagen. En arbeidsdag type ute, med et tosifret antall unger. Jeg regnet etter hvert opp: 3 par engangshansker, 4 mer eller mindre reduserte pakker tørkepapir type nese, en pakke tørkepapir trolig brukt på nese før puttet tilbake i plasten, 3 fyrstikkesker, 5 opptenningsbriketter, en spiker, en tråd og en udefinerbar rød plastbit. Alltid beredt. Nå er lommene tømt og jakkene rene. Hva skal jeg bruke dem til nå?
Du vet du jobber i gårds- og friluftsbarnehage når…
Jeg har lovnad om at jeg skal få jobbe for arbeidsgiver igjen når jeg er klar for det. Men etter å ha vært ute av ordinær jobb og stilling i over to år, så var det vel i grunn på tide å innse at akkurat den opprinnelige avtalen måtte termineres. Jeg har tømt og fjernet spor på arbeidsplassen, men ikke alle. Så vidt jeg husker så har jeg fortsatt et par ski hengende i garasjen i barnehagen og jeg har en gammel laptop tilhørende arbeidsgiver stående på hjemmekontoret. Den er kaputt og kommer antakelig til å bli brukt som blink eller noe etter hvert…
Sånn klamrer jeg meg fortsatt fast til arbeidsplassen. Med et par gamle ski og en avtale om en eller annen form for ekstraressurs-rolle på et eller annet tidspunkt når helsa tilsier det. Da jeg oppdaget at navnet mitt var nevnt i årets årsplan så bekreftet det at sjefen har skjønt at hun ikke blir kvitt meg så lett. Plutselig dukker jeg opp igjen. Psyken trenger å klamre seg til halmstrået som sier at jeg en gang i framtida igjen kan bli en aktiv del av et kollegie og en brikke som har betydning på en arbeidsplass. Håpet om å spille en rolle flammer opp en gang iblant. Ny jobb? Njæææi, jeg vil nok fortsatt ha stor stillingsstørrelse som ansatt i egen helse. Ei god stund til. Faktisk i all framtid hevder enkelte fagfolk. Men ny rolle? Definitivt. Uten nøkler og med tomme lommer et kvarters tid tenker jeg.
Føler med deg. Det har vært tøft å forlate arbeidsplassen jeg hadde i over 30 år.
Her er det ingen løfter om noe som helst, og i siste samtale med sjefen sa jeg at jeg håpet jeg aldri så henne eller måtte snakke med henne igjen.
Den restarbeidsevne jeg fremdeles måtte ha får andre nyte godt av.
Jeg tenker du gjør rett i å bruke restarbeidsevnen riktig for deg. Og jeg er heldig som får all mulig støtte og support og føler meg ønsket tilbake uansett når/hvis jeg blir klar for det.