Noen dager kommer jeg relativt spenstig gående.
Noen dager stabber jeg forsiktig og vinglete med en stokk eller to staver til støtte.
Begge versjonene av meg er virkelige.
Å leve med multippel sklerose betyr at kroppen min ikke har noe fast manus.
Det finnes ingen «alltid» eller «aldri».
I et øyeblikk kan jeg stå og gå.
I det neste må jeg sitte og hvile.
Nei, dette er ikke inkonsekvens eller å gi opp.
Det er realiteten for min MS.
Stokken jeg går med er ikke et tegn på at sykdommen har vunnet.
Den er en backup-plan og et hjelpemiddel.
Den er selvstendighet og handlingsrom.
Og den er grunnen til at jeg ikke trenger å slutte å leve
selv om kroppen min sier «ikke i dag!»
Jeg blir ikke verre av å bruke den.
Jeg bruker bare energien smartere.
Fordi styrke ikke er å tvinge fram hvert skritt …
… styrke er å vite når jeg skal ta et skritt og når jeg skal la være.
Eller når jeg skal bruke stokken.
Når jeg går med stokken er det ikke nødvendigvis fordi jeg ikke kan gå de meterne det gjelder uten. Men det er fordi jeg trenger energien til noe annet. Til å snakke med deg, for eksempel 😊
Og noen ganger er stavene rett og slett uunværlige ;-). Foto: ACM
Fritt oversatt fra engelsk etter innlegg på «Multiple Sclerosis MS Fighters v Family Support» på Facebook.
Nei det finnes ikke noe fast manus… klems
Stabilt ustabil 😉
Fin vinkling på forkortelsen av en diagnose, være smart er aldri dumt. Har en søster som fikk diagnosen like etter hun var 30, nå er hun over dobbelt så gammel. Det er mye en får å jobbe med, styrke gjør en ikke svakere. Ønsker deg en god dag.
Made strong er jo brukt av MS-forbundet, men med fatigue kreves det visst at man er made smart, også 😉