I helga skulle jeg lure fatiguen. Og noen ble lurt. Meg selv. Av meg selv. Som vanlig. Å tro at jeg kan lure fatiguen, eller lure meg unna den, er i grunn ikke noe annet enn å narre meg sjøl. Så det er egentlig bare dumt å si at jeg skal lure fatiguen. Det går ikke. Jeg vet det.
Det riktige er å si at jeg tar kalkulert risiko. Denne gangen handlet det om en årlig jentefest av det rimelig livlige slaget. Ingenting går stille for seg, det spises, klirres, snakkes og flires. Mye. Og høylytt. Og når 24 damer gjør dette samtidig under samme tak – ja du skjønner tegninga! Undertegnede forberedte seg så godt hun kunne. Både med å kjøpe strømpebukse til å ha under kjolen, og med å slappe av og hvile seg i festform. Jeg starta vorspielet på fredagen, for å si det på den måten.
Med fatigue må det bli sånn. Og det må ta den tida det tar og med de symptomene som dukker opp etterpå. Både søndag og mandag jobbet denne kroppen med ettervirkninger. Ettervirkninger som handler om smerter, utmattethet, migrene og generelle luftveissymptomer. Det er fatiguens kompromissløse ansikt.
Men som sagt: skal slike som meg få gjort noe som helst som jeg har lyst til, for eksempel sosialt lag i trivelig selskap, så er det kalkulert risiko som gjelder.
Og ja; jeg så nok ikke så verst ut heller. Ikke til å være meg. Men som en klok dame har sagt: «ms har aldri vært en ansiktssykdom». Og selv om jeg ser frisk og opplagt ut er fatigue både ekte og plagsomt. Ingen ser meg på de tyngste dagene, når jeg ikke orker å ordne meg eller trekke fra gardinene, for eksempel. For formen varierer og den er uforutsigbar. Noen ganger nedprioriteres hårvask eller annet banalt den ene dagen for å ha større sjanse for å få til det jeg vil neste dag. Noen ganger må jeg avlyse avtaler. Det syns jeg er stusslig. Ofte så kvier jeg meg for å planlegge avtaler også. I alle fall ting som ikke er så løst avtalt at de kan avlyses om det er «en slik dag».
Men heldigvis så kan jeg innimellom mobilisere og dermed få med meg ting jeg har lyst til! Og så får prisen betales i den valutaen fatiguen krever. Det koster, men det er verdt det!
Og hvem som lures av hvem – fatiguen eller jeg – det er ikke godt å si!
