Livet i et flipperspill.

Flipperspillet.

Eller hverdagen. De likner, syns jeg. Nå like før jeg skal avgårde til ukas oppfølging av kropp og hode, passer det godt å reposte et innlegg fra 28.september. Lurer på hvor jeg befinner meg i spillet i dag?

Har du noen gang vært inni et flipperspill? De fleste i min generasjon har i alle fall spilt flipper. Du slipper på penger som frigjør ei kule som du skal skyte inn i en labyrint av ganger, hull, spaker som flipper kula oppover igjen og så videre. Det gjelder å holde kula i spill eller få den i riktig høl. Uten sammenlikning med andre ting. For dere som ikke kjenner til fenomenet så anbefales det å google flipperspill. Da kommer det opp eksempler på noe vi moret oss med før i tida. Før spill og lek stort sett begynte å foregå på pc eller helst mac eller smarttelefon.

Nok om det. Det skal dreie seg om å befinne seg inni et slikt flipperspill. Slik føles dagene mine for tida, nemlig. Jeg skytes ut i hverdagen som foregår i rasende fart, uten nevneverdig mulighet for å påvirke skjebnen. Altså hvor jeg havner til slutt. Litt som kula i flipperspillet med andre ord. Den som farer i alle retninger. Husker jeg å trykke på riktige spaker hender det at det går oppover. I mitt tilfelle vil det si at jeg fikser noe jeg ikke trodde jeg klarte og/eller at jeg slipper å betale med ei ukes smerte og total inaktivitet etterpå. Trykker jeg på feil spak kan jeg fort, som kula, havne på bånn. Eller hvis den spaken som virket i går ikke oppfører deg på samme måte i dag. Umulig å vite. Og rett som det er så er spillet over. Enkelte ganger kommer kula, altså jeg, inn i en passasje der det ikke fins noen muligheter. Det er ingen spaker som styrer bevegelsene og dermed går jeg rett til bunns uten å kunne hindre det. Akkurat som enkelte kanaler i flipperspillet. DET er frustrerende det! Game over, liksom!

For tida jobbes det med å finne riktige spaker og dermed en trygg vei helst ut av dette flipperspillet. Eller over i et som ikke går så fort og er så uforutsigbart i alle fall. Mitt spill heter varig sykdom! Eller kronisk sykdom på populært. Varig oppleves som et noe mer dynamisk uttrykk. Her er det mulig å finne noen spaker som virker bedre enn andre. Kronisk høres mer ut som noe jeg ikke kan påvirke sjøl.

Bildet under prøver å beskrive hvordan varig sykdom kan oppleves på ulike stadier. Bildet er min tolkning av trappa med stadier som tilhører Ressurssenter for pasient- og pårørendeopplæring. Den grønne personen som kastes rundt mellom trappetrinnene er meg. Som ei flipperkule. Noen ganger skammer jeg meg, noen ganger er jeg mottagelig, noen ganger er jeg fortvilet og andre ganger er jeg åpen.

Jeg liker spill. Men jeg skjønner også at jeg må prøve å finne veien ut av dette flipperspillet. Alle dere som har prøvd å spille flipper vet jo at kula forsvinner ned i hølet til slutt. Hvis den ikke går inn i vinnerhølet der du mottar: tamtaratam: ET spill til! Takk som byr. Men det holder med en runde!