«Jeg tror vi må ta en ny CT, den siste er jo fra 12.mai», sa kreftlegen i dag. Han sa mye annet også, det var jo ei stund sia sist, og mye hadde skjedd. Både med medisinutprøving og bivirkninger. Og ferie og fjell og tur og greier.

«Hæ? Var jeg på ct i mai? Det kan jeg ikke huske!», sa jeg. Jeg hadde overhodet ingen minner om noe slikt…Det har med andre ord vært såpass mye mr, ct, blodprøver, innleggelser, utskrivelser, telefontimer og ultralyder at jeg tydeligvis har mista fullstendig oversikten. Glemt det rett og slett!

Men ja. Det stemmer jo. Jeg husker jo faktisk hvor på sykehuset jeg var og jeg husker radiologen som hadde ansvar for meg. Og jeg husker at veneflonen måtte sitte i ei stund etterpå , bare sånn i tilfelle, og at det føles fryktelig «sjukt» å gå rundt med slikt. Så det var i mai. Jadagitt.

Men nå gjelder det altså å få hue på nett igjen. Huske på timer for ditt og datt og rett og slett klare å følge med litt. Bra å ha en i overkant nøye og nerdete kreftlege da. Og godt jeg får sms. Det er de gode til der på sykehuset. Det kommer alltid en påminnelse. Det kan hende det står noe annet på den enn jeg husker vi hadde avtalt. Men da ringer jeg bare de blide damene på kreftenheten og så sjekker de hva som gjelder. Og ringer opp igjen om de må sjekke nærmere. I perioder har jeg snakket med dem hver dag. Trenger ikke presentere meg så nøye lenger…

Det er bra. Vi kommer til å snakkes framover også, vi. I dag var jeg spent på om nytt forsøk med medisinering skulle settes i gang tvert. Jeg er «frisk» og blodprøvene er bedre enn på flere måneder. Så slik sett er jeg klar. Men siden behandlingen jeg kan ta er av typen «søkes om på høyeste hold», så må både Radiumhospital og flere konsulteres og mene ting. Og så må vi ha ny ct. Må sjekke om det har dukket opp nytt “gruff”.

Og jeg må vente. Jeg er dårlig til det. Dårlig til å vente og dårlig til å stå i kø. Men varig sykdom tvinger en i alle fall til å øve. Det er sikkert. Så den neste uka, bortsett fra litt enkel ct, blodprøver, konsultasjoner og slikt, så skal jeg vente. Sånn er hverdagen for oss som er heltidsansatt i egen helse. De gode dagene da. De dårlige er fylt med så mye gruff at de gidder jeg ikke skrive så mye om nå.

Og mens jeg venter så kan jeg jo glede meg over enda noen dager på beina. Og glemmer jeg noe, så satser jeg på SMS…

Rimelig stille og rolig, og tomt, på venterommet i dag. Litt sånn som i hue mitt…