Har dere hørt om Ole Brums tenkested? Det finnes. I Hundremeterskogen. Det er dit den gule bjørnen går når han skal fundere litt ekstra på greier. Ofte sammen med Nasse Nøff. De er heldige begge to der de sitter på tenkestedet og funderer på livets krumspring.
Dette er på en måte mitt tenkested. I alle fall et av dem. Friluftsheidis tenkested. Eller kanskje rettere sagt: friluftsheidis overtenkested…
Det er til skogs eller fjells det egner seg best med slike tenkesteder. Slik er det for meg i alle fall. Hundremeterskogen eller en annen skog eller et fjell. Akkurat det er ikke så viktig. Men utsikt kan være greit. Antallet turer helt alene, med eller uten overnatting, er stort. Sist jeg var på ego-overnattingstur så bestemte jeg meg egentlig for at neste gang, da skulle jeg dra i følge med noen.
Jeg likner litt på Ole Brum ellers også. Ikke bare med tenkinga og tenkested. Jeg sier nemlig «ja takk begge deler». Ole Brum sier “begge deler, tusen takk” når han blir tilbudt mat. Jeg sier det når det gjelder tur. Jeg liker ego-tur med bare meg, frisk luft, natur og stillhet. Og jeg liker tur med en eller flere gode mennesker som av en eller annen grunn har slengt seg med. Det er trivelig med selskap av en Nasse Nøff eller noen andre det går an å dele ei skravle-, tenke- eller opplevelsesstund med.
Men noen ganger blir det ikke akkurat sånn som jeg bestemmer. Denne gangen klarte jeg ikke å vente med tur til noen kunne være med. Selvfølgelig. Jeg er ikke så overrasket. Og dermed ble det enda en ego-tur. Til «Heidisplass» igjen denne gangen. Og det blir tenking. Og rimelig garantert overtenking.
Blant annet på denne artikkelen som jeg leste før i dag. Det er flere setninger der som treffer meg mildt sagt midt i fleisen. Blant annet denne: «Det å alltid måtte ta personlig ansvar for alle menneskemøter, kan være slitsomt.»
Det er lenge siden jeg skjønte at mitt turbehov og uteliggerbehov var såpass påtrengende at jeg definitivt ikke kunne begrense det til å gjøre slikt når andre kunne være med. Jeg tar ansvar sjøl og finner stadig meg sjøl med dagstursekk på ryggen eller dinglende i ei hengekøye mellom to trær nattestid. Alene. Jeg liker det. Og jeg trenger det. Men jeg liker jo folk også. Særlig de som blir med på tur. Og når jeg ser meg tilbake de siste månedene og finner ut at i lange perioder så har mitt «sosiale liv» begrenset seg til samtaler med en eller annen i hvit eller grønn frakk…ja da skjønner til og med den aller mest introverte delen av meg at litt mer «jatakk, begge deler» nok er på sin plass snart…
Artikkelen handler på veldig mange måter om meg. Selv om jeg ikke er såkalt «ufør». Men jeg er ikke i jobb for tida. Og jeg går ut i fra at jobblivet aldri kommer til å bli det samme som før. Slikt setter i gang en god del overtenking. Og dermed en god del behov for tur og uteligging. Småbrukeren kaller det fortsatt for «krattsjuka».
Så dermed befinner jeg meg i kveld på friluftsheidis tenkested. Og jeg har ikke sett snurten av Nasse Nøff…
På vei mot tenkestedet? Bilde: Wikipedia/A.A. Milne.
Fint med et tenkested som bare er mitt/ditt 🙂 Overtenke ja… men mye løsner seg også <3
Kunsten er jo å balansere tenkinga….også!
Jepp 🙂