Mellom luft og vann.
Den blanke flata ligger der
Midt mellom luft og vann
Og der
Der henger en kano i skorpa
Stille flyter den fram
Akkurat på den tynne hinna
Mellom luft og vann
Den henger der og dingler
Sammen med vannløperne
Der vannliljene duver
På den tynne hinna
På grensa mellom luft og vann.
Det sto mellom å surre seg inn i hengekøya, iføre meg en padlevest, lete etter den gamle treningsjakka eller trøkke meg inn i en kjole som strengt tatt både er en smule trang og rett og slett på grensa til rød….
Men så kom jeg på at det finnes en genser. En ullgenser. Som riktignok tilhører avleggeren, m en som undertegnede har tjuvlånt mer enn en gang. Oransje og fin. Og jammen eksisterte den ikke i arkivet også. Så her er dagens bidrag til frodiths fargerike catwalk:
På skogens catwalk.
I alle fall på frodiths fargerike catwalk. Og akkurat denne fargen fins det i hauger og lass av her hos friluftsheidi. Turjakka er grønn. Den ene av dem og den som oftest er med på overnattingsturer og slikt i alle fall. Så nærliggende å poste et turbilde til catwalken er det. Men det fins også grønne topper og t-trøyer, skjorter og gensere. Og det fins kjoler. I alle fall en.
Grønt er en favoritt. Det ble i grunn inndoktrinert fra tidlig alder. Med gulrotfarget hår, i alle fall den bittelille flusken jeg hadde midt oppå hodet, ble ettårsdagen feiret i grønn strikkedrakt. Både hårfarge og grønnfarge har siden fulgt meg. I alle år. Nå fordi jeg liker den!
Dermed blir mitt bidrag til catwalken slik:
Litt grønt fra arkivet. 2022.
Endelig kom det noen dråper. De “sweet sixteen” denne gangen. I alle fall var det mengden i formiddag. Ettermiddagens par skurer kom for sent til å bli med på bilde, men bare de seksten gjorde lufta myyye bedre. Det loves mer uti uka.
I min leting etter egnet turmål for den årlige “escape-ekspedisjonen” må det nødvendigvis studeres litt kart. “The great escape vol. 11” står for døren.
For 11.år på rad skal fru M og friluftsheidi gå, sykle eller padle etellerannetsted i fjellheimen. Siden vi har sovet både på tomannsrom og sovesal på DNT- hytte, i lavvo, i telt, under tarp, på ubetjent og selvbetjent hytte, på hotell og i ei matbu på 2168 moh, så er vi vel rimelig fleksible. Bare vi slipper å bære alle greiene så innmari langt.
Og kart og ut.no studeres rett som det er i etterforskningen etter turmål som er enkelt nok, kort nok og fleksibelt nok for akkurat denne skrotten. Aller helst akkurat langt nok fra bilvei til at det kjennes som hverdag, bobiler og kjas og mas er laaaangt unna.
Foreløpig kjennes det ut som den rette kombinasjonen ikke fins. Og når kartlesinga ble utsatt for sabotasje – av typen “ligg-ned-aksjon” så ble det visst en pause i planlegginga. I Femundsmarka.
Jeg er rimelig sikker på at det fins et og annet blogginnlegg om tidligere “escape-ekspedisjoner” under Friluftsliv-kategorien her, om det er interessant..
Her i Innlandet er det svett om dagen. Sånne som meg som fungerer best et sted mellom 13 og 19 varmegrader er i alle fall svett rett som det er. Og da tenker jeg ikke på hetetoktene jeg kan glede meg over her jeg befinner meg midt i overgangsalderen. Eller «undergangen» som mora mi kalte det.
Nei, det er varmt! Og dermed svett! Til og med skogen svetter. I alle fall den delen som ikke er knusk tørr og går over til støv når vi tråkker på det.
Neida. Skogen svetter gull! I alle fall denne rota. Ei tyrirot som undertegnede kjenner stor trang til å lage bål av en eller annen gang utpå høsten. Tyri er skogens gull. Så jeg får håpe den ikke svetter ut alt!
Han er muligens ensom han her. Eller så er han kanskje det stikk motsatte. Det skulle ikke forundre meg mye om han rett som det er ønsker seg litt fred og ro i alle fall.
For som jeg fikk beskjed om fra en venninne: det er garantert 5 jenter og 1 gutt! Ensom hane i høneflokken – eller ensom kjøttmeisgutt i jenteflokken, kanskje…
Husker dere haren i Reveenka? Han som var så glad og som slapp unna både bjørn og ulv mens han fortalte om huset som brant og kjærringa som døde? Historien forteller ikke hva eller hvem som tente på.
Nå er det stor sannsynlighet for brann! Skogbrann. Såpass at brannvesenet fraråder all form for ild i skog og mark og tilliggende strøk. Inkludert kokeapparater og primus. Sånn er det bare og slike pålegg og anbefalinger skal respekteres!
Det gir jo unektelig en og annen utfordring for slike turgale folk som meg. Bålforbud er det jo hver sommer. Og bålsavnet er stort, det kan jeg love. Men stormkjøkken med kaffekjele og panne gjør nytta si i sommermånedene. Det samme gjør grillen på terrassen. I dag ble det ingen kaffe kokt på kokeapparat på skogsturen. Ikke kanelsnurrer, ostesmørbrød eller annen varm mat heller. Det ble termos med kaffe og kaffemat i matpakke. Kokeapparatet får stå i skapet til forholdene blir bedre. Ferdig snakka!
Det går helt fint. Dere som higer etter varme sommernetter med bålkos og stekte pølser i sommernatta: VENT MED DET! VÆR SÅ SNILL! Det kan du gjøre til høsten. Eller etter at det har regna godt ei ukes tid. For det gjør det nok snart. Det pleier det.
Jeg kan love at det ikke blir mye hurra hei og hopp om gnistene tar fatt i vegetasjonen rundt deg og skogbrannen er et faktum! Så hjelp til å redde harens hus! Ekornet sitt, elgen sitt og mauren sitt også. Til og med mitt. Og du som «skal bare» – slutt med det! Brenner det finnes det ingen unntak og det er DITT ansvar!
Dette:
Og dette:
Familien jeg møtte lørdag ettermiddag var definitivt ikke stressa. I alle fall oppførte de seg som om de var fullstendig herre over situasjonen. De samlet seg et par meter i fra oss intrengerne og svømte en annen vei. Rolig og bedagelig og alt så helt og holdent harmonisk ut.
Ikke tenker jeg på han som akkurat skulle slå lens på andre sida av vannet akkurat da min hengekøyedate sprettet korken på bobleflaska heller. Selv om han også skvatt. Det hadde nok aldri vært så mye trykk på tanken at det skulle poppe på den måten, gitt. Og vi lo.
Harmonisk virket ikke han jeg møtte på skogsturen i dag. Han skvatt såpass at han rett og slett ramla ned og styrtet rett i bakken fra en 3-4 meters høyde. Noe liknende har jeg aldri sett av den arten! Heldigvis var han rimelig lett og tok fallet finfint. Han kunne i alle fall fare oppover stammen igjen etterpå og kom seg på den måten til trygg grunn. For seg.
Blåmeisen som alltid ligger og trykker i kassa når jeg kikker oppi, hadde nok ungene sine trygt under vingene. Meisen skvatt nok litt også. Men valgte å bli der. Hen hadde tross alt ansvaret for de små.
Fiolene tok livet med ro og skjøttet sin jobb med å stå der og være pene på fortreffelig vis. Helt uten dramatikk, så det ut til.
I kassa på veggen her hjemme hadde fuglen fløyet, for å si det sånn. Mulig den skvatt. Ungene fikk bare et mobilkamera stukket inn under taket da de trodde de skulle få mat. Så da lukket de gapet rimelig kjapt. Regner med at kjøttmeisen har såpass harmonisk grunnpsyke at den tør å komme tilbake.
Den som skvatt mest var i alle fall han som i utgangspunktet var totalt utilgjengelig for friluftsheidi i alle fall. Nemlig ekornet.
Jeg er ikke så veldig vanskelig å få med. Ikke på hengekøyeovernatting ei godværshelg i juni i alle fall. Ikke ellers i året heller, kanskje, når jeg tenker meg om. For andre uke på rad ble jeg invitert til heng. Hengekøyetur. Skogsdate. Nattinaturen. Uteovernatting. Kall det hva du vil, jeg dukker opp. Med diger sekk. Og er rett og slett på grensa til euforisk for å bli invitert! Muligens noe slitsom.
Gårkvelden, natta og morgenen ble utsøkt trivelig. Vi kunne sende musikkønsker til nabocamperne over vannet og vi koste oss såpass med mat at vi rett og slett måtte bære det meste av den sjokoladen vi hadde med oss de 50 meterne tilbake til bilen.
Takk for turen! Nå er det jo en tradisjon. Neste date er allerede berammet. Jeg gleder meg!
Blir aldri lei slik utsikt.
