Endelig kom den etterlengtede sms-en fra helseboka og kommunen. Det er endelig min tur og jeg kan logge meg inn og bestille vaksinering. Eller….

Vent litt. Her blir det ingen vaksine, nei. Siden denne kroppen er så heldig å ha fått innvilget mer utredning av diverse plager og symptomer. Noe som medfølger både karantene og innleggelse i sommer så blir det ingen vaksine NÅ. Enda så fælt som jeg har venta!

Sånn kan det gå når de underliggende sykdommene er «feil» i forhold til køa. Alt for ung og sprek, med andre ord. Heldigvis sier jeg. Så dumt har jeg også fått høre. Selv om mitt forhold til kø mildt sagt er anstrengt. Jeg liker det ikke. Men jeg sprenger ikke i køer, altså. Unntatt i barkøer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er glad jeg skal utredes. Og jeg er glad fornuftige folk har fått vaksinekøer og systemer til å virke. Dere har gjort og gjør en kjempejobb. Hurra for dere!

Det blir min tur. Det stikket kommer når det kommer. Jeg er frisk nok til å vente. Har god plass og er grisegod på sosial distanse….hau. Jeg skal bare utredes litt opp og ned og i mente først. Og har jeg flaks så finner de ikke noe som hindrer meg fra et lite skudd phizer utpå sommeren.

Kø. Jeg kommer sikkert til å skrive mer om utredning og hva og hvorfor senere. Når jeg orker. Men jeg er vel stort sett omtrent like stiv og lite fleksibel i skrotten som denne gjengen, det kan sies…

…at det ikke er godt for noe. Tidlig i vår ryddet jeg tomt et vitrineskap på kjøkkenet. Det var ikke småtteri inni der. Etter noen uker fikk jeg vasket herligheten, maskert glasset i fronten og skrudd av dørene. Forrige uke startet jeg med malinga. Til slutt.

I går gikk jeg tom for maling. Jeg trodde muligens at det jeg hadde skulle rekke til både hyller og strøk to på dører og skuff…men den gang ei. Boksen ble helt skrapa før innsida på dørene hadde fått så mye som en dråpe med farge. Dermed ble en ny boks bestilt og hele prosjektet lagt på is noen dager. Ei god stund antakelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ofte slik med mine prosjekter. Det tar litt tid. Og aller helst skal de gjøres i veldig små økter. Det er best for kroppen min. Jeg kan teorien. Men når jeg først begynner så vil jeg helst gjøre ferdig alt på en gang. Så tom malingsboks førte så klart til en del frustrasjon. Her må jeg altså øve på å leve med halvferdig prosjekt til ny malingsboks ankommer. Og antakelig litt til hvis ikke initiativet er på plass tvert når den kommer i hus.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Da malinga måtte utsettes ble det tid til en mye kjedeligere jobb som egentlig har blitt utsatt i månedsvis. Det er en jobb jeg gjør stort sett kun en gang i året. Derfor blir den ofte noe omfattende. Og mye verre for kroppen. Men nå er den gjort. Det var på tide. Hakket før jeg kunne sette poteter inni der, i følge småbrukeren. Takket være en tom malingsboks har jeg nå ren bil. Både inni og utenpå.

Dette er heldigvis en bruksbil. Her blant annet brukt til turbil for barnehagebarn…

Ren inni og utapå.

At jeg også, sammen med småbrukeren så klart, fikk flasket 49 flasker øl en søndags formiddag er som rekreasjon i forhold. Bilvask er kjett og direkte skadelig for en i utgangspunktet håpløs skrott. Maling er ganske gøy, i alle fall slike småprosjekter, men ikke akkurat en drøm for vonde armer. Mens flasking av øl er både lett og ufarlig for skroget. Heldigvis er jeg ferdig med det verste for i år: Bilen er ren. Nå gjenstår bare tilfredsstillelsen med å ferdigstille maleprosjektet og ikke minst gleden ved å smake på de gyldne dråpene når de er klare om en par ukers tid. Hvor skadelig det blir for skroget har vel også med hvor omfattende «økta» blir, går jeg ut i fra.

49 flasker Amber Ale til karbonering.

I dag er det sommerfest for verdens beste personale i barnehagen «min». Av ulike årsaker, der pålagt karantene er den viktigste, er jeg hjemme. Men jeg har viedochattet med det vakre klientellet. Det så ut som de koste seg i sola.

Og heldigvis har mynten i blomsterbedet endelig meldt sin ankomst på skikkelig vis, så jeg hadde følgende snadder i glasset da jeg ringte:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hjemmealenefest. God fredda!

Du skulle ikke bare se til å få gjort det da?

Akkurat den tanken har jeg spunnet på mer enn en gang, for å si det sånn. Men så kom dagen. Innfallet slo inn og da var det bare å styrte avgårde og sette i verk. Det var en jobb som tok omtrent 23 minutter. Skikkelig krevende, gitt.

Jeg har et skap. På et rom. Rommet er et slags altmuligrom. Roterom om du vil. Det inneholder fryser, klær, gavepapir, tursekker, strikkepinner, støvsuger…. Det aller meste, egentlig. Skapet er et garderobeskap. Av typen med tre skyvedører. Der bor noe av garderoben. Samt alt av sengetrekk, en hel haug med annet ræl og sist men ikke minst: turutstyret!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Siden rommet er så fullt, inkludert mye av golvet, så er den innerste delen, bak skyvedør nummer tre ofte en smule kronglete å komme til. I tillegg er det ikke verdens beste lys innpå der, så når friluftsheidi skal hente ut noe må hun gjerne stå på ett bein, lent over en sekk med sko og en pose med gavepapir og strekke seg ut for å få tak i noe som helst. Og aller helst bør hun ha hodelykt for å finne det hun skal ha.

Det er der turutstyret befinner seg!

Ekstremt lurt. Spesielt for slike som meg som faktisk benytter både det ene og det andre av turutstyret regelmessig. Gjerne flere ganger ukentlig. Sengetrekk og stretchlaken som brukes relativt sjelden derimot, det befinner seg i den delen av skapet som er rett fram. Jeg tar jo alltid det øverste, det som er best, uansett. Men alt det andre befinner seg også bak skapdøra som er aller lettest tilgjengelig og i den delen av rommet der det faktisk er lyst. I alle fall relativt.

Og hvor lenge har jeg tenkt på å bytte plass på de greiene der? Njaaa. Noen år. I dag fikk jeg ut fingern og fikk jobben gjort. Jeg har endelig fått byttet plass på turutstyr og sengetrekk. Så neste gang jeg skal på tur finner jeg sikkert ikke en pøkk. Ikke fordi det er mørkt og jeg må famle inn i et skap jeg ikke egentlig rekker, men fordi det er så lett tilgjengelig at nesa sikkert sperrer for oversikten.

Hele jobben tok 23 minutter. Pluss tre år med tanken i hue…

Jeg får tinga gjort, jeg. Til slutt.

Turutstyr type relativt ryddig👍

Ikke helt nyoppusset golv – men synlig👍

Altså, vi må ikke grille på sankthansaften. Selv om grill og grillmat er skikkelig godt. Og selv om sola skinner.

Når småbrukeren stiller med hjemmelaget tagliatelle og hjemmelaget pesto, og avleggeren spikker salat: da er jeg strååålende fornøyd.

Continue reading “Må vi grille?”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

http://www.nrk.no/norge/regjeringa-vil-prioritere-laerarar-og-tilsette-i-barnehagar-i-vaksinekoen-1.15548468

Dette er så provoserende at jeg har ikke ord! Jeg leser i ei overskrift at lærerne jubler. Jeg kjenner overhodet ikke noe behov for å rope hurra. Hvor lenge har vi etterlyst dette? Til og med FHI reagerte allerede i april. Hadde vi i barnehage og skole jobbet og reagert like sakte som kunnskapsministeren her, så hadde vi fortsatt holdt på med julegrøt på denne tida….

Til og med jeg som er både blond og barnehagelærer klarer å regne ut at det er mer enn 12 uker til 1.august da barnehagen «min» åpner etter to uker sommerstengt. Selv om jeg skulle få første dose i morgen så blir det oktober før jeg kan regnes som fullvaksinert.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er for sent, Guri! Kanskje klarer AS Norge å tilby alle barnehageansatte første dose til august starter. For alle barn og foreldre og for kontinuiteten og stabiliteten i barnehagen så håper jeg det.

Stemmen min går fortsatt til noen andre! Det håper jeg din også gjør, kjære leser.

Barnehagelærer som IKKE jubler for kunnskapsministeren, men for noe helt annet!

Jeg kaster snart mandagskorta og satser på en snillere kortstokk for tirsdagen.

Ser dere hjertet?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Takk til @stjernekast for disse ordene. Les gjerne mer stjernekast på instagram.

Denne søndagen har bydd på ikke mindre enn fire premierer. Alt har en første gang. Det fins en første skoledag, en første bil, den første sykkelturen og den aller første kjæresten du får. Livet byr på mange premierer og debuter. Små og store.

Her har søndagen altså bydd på minst fire:

1. Småbrukeren og jeg innviet kanosesongen i dag. Årets første tur ble ikke så lang, men heller ikke latterlig kort. Akkurat passe. Og helt fint med en liten tur siden friluftsheidi ikke har vært i kano siden fjorårets kanoevakuering til sykehus.
2. Årets første fisk ble fanget. Det ble ingen sushi. Ikke pannestekt åbbår heller. Både eneren og toeren (som faktisk er den som havnet på bildet) ble sendt videre på svømmetur. Den første selvfiskede middagen for sesongen får vi ha til gode.
3. Ta et strå og træ dom på. Årets første markjordbær er plukket og spist. Jeg tror ikke det finnes noe annet her i verden som smaker like godt.
4. Avleggeren har fått sitt første stikk. Koronavaksine, altså. Med adresse i riktig bydel av hovedstaden så var det endelig hennes tur. Mange lurer på om ikke det var i seneste laget for ei som er hjerteoperert og kom inn i livet med håndbrekket på. Men siden dama er frisk som bare det og skremmende sprek, ble det adressa som avgjorde. Egentlig helt greit. Noe å rope hurra for, faktisk. Småbrukeren og friluftsheidi må nok vente noen uker til.

Akkurat nå serverer småbrukeren kaffe og dessert. Det er ikke første gang, så ingen premiere for det. Men at kaffen inntas med fotball på tv, DET er bortimot premiere for slike som han.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Første kanotur i år.

Årets første fisk. Det vil si: dette er den andre. Den første var enda mindre…

Årets første markjordbær.

Det første stikket kom ikke her. Han her ville være med et stykke, men stakk ikke. Han visste at det ikke var min tur.

«Så mye som du trener så må du jo være i kjempeform!» Jeg har tenkt tanken sjøl også: så mye tid som jeg bruker på å trene så burde jeg hatt både stålkondis og vært rimelig sterk. Vel, virkeligheten er ikke akkurat sånn.

Mål en og to for sommersesongen er nådd. Det handler ikke om den lengste turen eller den høyeste toppen. Det har i grunnen aldri gjort det. Men enda mindre nå. Mine mål er for de aller fleste friske folk med to fungerende bein rimelig innafor. Oppnåelig for de fleste. Men for meg, som av flere fysiske årsaker må skru forventningene ned, så var begge turene en utfordring. Jeg gir meg en god klapp på skuldra, ett glass vin og gliser litt sånn småfornøyd av at det gikk.

Det er imidlertid ingen tid for å hvile på laurbærene. Det er flere grunner til at målene kunne nås, til og med ett av dem lettere enn fryktet. Sherpaen er allerede nevnt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Antall timer tilbrakt på småbrukets treningsrom er en annen årsak. Jeg har lagt ned timer med innsats hver eneste uke i flere år, og spesielt det siste året, bare for å vedlikeholde form og funksjon på dagens nivå. Hadde jeg skippa den innsatsen og gitt f…., ja da vet jeg ikke om det hadde vært mulig å nå målene.

Så i dag var det på’n igjen. Dagene med vondter og plager etter tur må ta en ende til slutt. Og i dag har jeg inntatt treningsfasilitetene igjen. Konklusjonen er at det er dette som må til. Jeg har flere mål på lista. Jeg klarte de to første fordi jeg har nedlagt utallige timer med forberedelser. Forberedelser av en kropp som må lirkes og lures og der aktivitet til enhver tid må tilpasses. Å ha en god dag er heller ikke dumt når mål skal nås. Og en god sherpa, som nevnt.

I dag var det slutt på å hvile på laurbærene. La gå da at jeg rett og slett må la være å gjøre noe som helst resten av denne dagen. Igjen. Å oppnå mål kommer med en pris. Både før og etter. I dag er det visst tid for å betale prisen. Denne gangen var det verdt det. Så da er det bare å fortsette treninga. Henge i stroppen. Det er tross alt lettere å trasse seg til fjelltopper når skroget er så forberedt som det overhodet er mulig å få det. Selv om det må kjempes mot både smerter og funksjonsnedsettelser.

Så kjempeform? Tru’kke det. Men i alle fall i stand til å nå noen tilpassede og bittelitt hårete mål. Det gjør godt! Tross alt.

Er rimelig lei av dette rommet. Men ganske så glad for at det fins.

Hjelpemidler må til for å komme til topps selv om sherpaen måtte ta stavene i sekken nedi ura. Friluftsheidi måtte bruke henda til klatring.

Selfiebakgrunn i alle fall jeg må trene for å kunne benytte.

I dag ble det begravelse. Jeg hadde ikke planlagt akkurat det. Men siden det dukket opp et lik så ble det faktisk helt nødvendig.

Det handler om en spissmus. En død spissmus. Funnet på parkeringsplassen på jobb. Jobben er barnehage. Vi konkluderte tvert med at hovedmistenkt for ugjerningen var en av kattene Pløsen eller Findus. Spissmus på småbruk med katt(er) har det ikke med å dø en naturlig død. I alle fall ikke midt på parkeringsplassen. Så vi var raske til å legge skylda på en av dem.

Heldigvis hadde friluftsheidi hatt bruk for et munnbind på vei til jobb, så dermed var det en pose i lomma som kunne fungere som likklede. Eller hva det nå heter. Musa ble puttet i posen og betraktet og vurdert i detalj i det vide og det brede. «Så myk den er.» «Så rare labber den har, nesten som klør.» «Tror du det er en musebaby?» Spørsmålene var mange og teoriene ulike. Men at det var katta som var den skyldige, ja det var de fleste enige om.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Om den forulykkede skulle havne i søppeldunken eller begraves ble det litt diskusjon om. Enkelte var rimelig usentimentale og syns søppeldunken var et helt greit forslag. Andre syns nok det var litt drøyt, og etter litt att og fram ble det bestemt at en begravelse var på sin plass.

Et fint gressbevokst sted mellom noen steiner ble valgt og heldigvis trenger ikke en spissmus så dyp grav. Hullet var overkommelig å få til, en egnet gravstein ble dandert og etter hvert fikk spissmusa både hundekjeks og smørblomst dandert på grava.  Rett etter kom Pløsen. Han var jo en av de hovedmistenkte, så her kunne det fort ha blitt dramatisk. Men han lot som ingenting og forlot seremonien uten videreverdigheter. Siden det var både innpåsliten maur samt ei veldig interessant gresshoppe i området, så ble seremonien av det korte og usentimentale slaget. Da blomstene var dandert og musa ute av syne var det slutt. Ingen sang eller tale om spissmusas liv og levnet. Forbigått i stillhet! Seremoniplassen ble forlatt og siden det var disco på låven så fungerte det som dagens gravøl….

Slik kan en fredag starte, men med en 4-årings relativt pragmatiske holdning til livet, og døden, så antar jeg at helga blir bra. Ingen grunn til å tro at en begravelse setter demper på helgestemningen i  alle fall!

En relativt beskjeden spissmusgrav.