April er plutselig over. I alle fall i morgen. I hele april har jeg gått rundt med blå t-trøye. Jeg har telt kilometer og jeg har delt innsamlingsaksjon på nettet. Jeg er fryktelig takknemlig for alle som har støttet aksjonen både med penger, heiarop og tommelopp. Kunnskap om og oppmerksomhet på MS og utfordringene det gir, samt fokus på forskning for å bedre utsiktene til alle som lever med sykdommen hver dag er viktig.
Og trøya har vært på. Under allværsjakke og regnjakke. Eller rett og slett fullt synlig. Det blir jo lagt merke til når det gås tur med t-trøye i regnvær! Den har vært med på handleturer og andre ærend og til og med et par ganger på treningssenter. Noen ekstra blikk og et ekstra «hei» og smil eller to har det nok ført til. Og forhåpentligvis oppmerksomhet. Kanskje noen har sett trøya og undersøkt litt mer da de kom hjem?
For egen del har jeg opplevd gleden med å ha et konkret mål. Og tilfredsstillelsen med å gjøre noe som kan bety noe for flere enn meg sjøl. Slikt noe motiverer meg. Det er helt tydelig.
Og ikke minst: jeg har vært aktiv. Selv om jeg er rimelig mye i aktivitet, i forhold til formen, til vanlig, så har jeg nok akkurat nå i april skrudd opp nivået et hakk eller to. Og det var akkurat det som var meningen.
Jeg gjorde meg en liten tankeprosess før kampanjen dro i gang. Det var viktig for meg at jeg satte meg mål som passet meg. Jeg er ikke av de sprekeste. Jeg kan ikke bevege meg fryktelig mange kilometer hverken på beina, på ski eller sykkel. Men jeg kan gå litt. Og jeg kan gå veldig mye lenger enn mange andre. Og jeg oppdaget, til min store glede, at jeg faktisk mange dager kan ta meg lenger både i meter og tid enn jeg trodde.
Og med litt vurdering fram og tilbake så fant jeg et mål som viste seg å passe meg rimelig bra ser det ut til. For målet er nådd det!
26 av 30 dager har jeg vært aktiv og «spist» kilometer utenom hverdagsaktiviteter, jobb og gåing inn og ut av butikken, til og fra bilen osv. Jeg hadde bestemt meg for ikke å telle hverken kilometer eller skritt under min «vanlige» aktivitet. Kun når jeg gjorde en ekstra innsats. Den innsatsen har vært skogstur, gåtur langs vei, trugetur, romaskin og elipsemaskin. Med min kapasitet så har det vært perfekt. Jeg har nådd 60-kilometersmålet med litt margin. Ikke mye, men nådd er nådd! Og jeg har delt hvordan det har gått hver dag, tror jeg. Men dette er første og eneste gangen jeg har delt noe som helst om antall kilometer.
Det viktigste er at mitt mål og mine kriterier passet meg. Og jeg har hele måneden øvd meg på ikke å sammenlikne meg med andre enn meg selv. Det har vært fint!
Og jeg er veldig stolt av alle som har fått til dette her! Alle som har gått hundrevis av kilometer, meter eller centimeter. Alle som har samlet inn litt, mye eller kjempemye penger til saken. Alle som har snakket og delt om sin hverdag med MS eller hverdagen som pårørende. Alle som har støttet kampanjen uten å ha det «personlige» forholdet til sykdommen. Og alle som har støttet alle oss som har trått til for MS!
TAKK! Takk for inspirasjon, fellesskap og tommelopp. Takk for heiing og bidrag! Og takk for at jeg er i stand til å gå de meterne jeg kan gå!
Nå er jeg i siget! Det betyr at det plutselig kommer skriverier om et nytt mål herfra. Og jada; jeg kommer nok til å skrive om det. Det setter akkurat såpass press på meg at jeg tar det litt mer alvorlig. Motivasjonen for å klare det øker. Mottoet vil være «Tenk om det går!».
Min nye og høyst personlige «kampanje» starter 1.mai. «Gå 60 kilometer i april» blir til gå 240 kilometer. Hvorfor og hvordan? Følg med, følg med. Det som er sikkert er at aprilkampanjen har bidratt til både motivasjon og tro på at det er mulig.
Vil du bli med meg over målstreken? Det er fortsatt mulig å bidra med penger og eller heiarop via facebooklinken: http://www.facebook.com/donate/1171433513573237/ eller vipps til 22127 og merk «Gå 60 kilometer i april og eventuelt mitt navn». Takk!
I dette innlegget jeg skrev før kampanjen startet beskriver jeg mer om bakgrunnen for mitt engasjement, mine mål og tanker om egen rolle i aksjonen:
Jeg synes alle bare skal sammenlikne seg med seg selv jeg 🙂 Uansett. Og du kan virkelig være stolt. Du er jo i aktivitet og har gjort en bragd spør du meg 🙂 Tenk på alle de som ligger på sofaen, MS or not. Flott at du lager litt fokus på sykdommen. Det hadde vært bra med mer forskning på akkurat den spør du meg. Selv om jeg vet NOE er bedre, så har det gått tregt synes JEG da. Bra gjort Heidi!!
Takk for det 🙂 Ingen kan gjøre alt men alle kan gjøre noe! Og det kan jeg! Forskning er jo halmstrået vi alle holder fast i. Og selv om ms omtales av noen som en “statusdiagnose” (sammenliknet med en del andre) så forteller egen erfaring med både ms og kreft at det er langt igjen for ms, dessverre.