Jeg pleier å si at jeg av og til må krysse grensa for hva jeg får til for å finne ut hvor den grensa går. Det vil si at jeg gjør ting som i etterkant kan sies å koste for mye – enten det er av kroppslige bivirkninger som vedvarende smerte eller at jeg må få hjelp av andre for å komme meg videre.
Men hvis jeg aldri krysser grensa så kan jeg jo ikke vite akkurat hvor den går. Hvis jeg alltid kun gjør ting som jeg vet jeg mestrer, ting som er innenfor komfortsona, så er jeg redd den komfortsona skrumper inn og blir mindre og mindre. Og dermed blir spillerommet mitt mindre og mindre.
Og det verste av alt: jeg begynner å tvile på egne evner. Jeg er redd for å måtte kapitulere og jeg er skeptisk til å begi meg ut på ting som jeg er usikker på om jeg får til. Jeg føler at jeg ikke kan stole på kroppen min, og dermed mister jeg troa på egne evner. Konsekvensen er at jeg setter unødvendige begrensninger for meg selv og lar være å gjøre ting fordi jeg tror jeg ikke får til. Fysj!
I går gjenopprettet jeg heldigvis noe av den. Trua på egne evner, altså. Fordi jeg våget å utfordre en grense jeg nok noe ubevisst hadde satt for meg selv. Konseptet var friluftsheidi på overnattingstur i naturen, med storsekk og rigg for overnatting i fjellet i november! Altså mye varme greier. Og trivelig selskap som bidro med akkurat passe kombinasjon av utfordring og støtte.
Jeg var i utgangspunktet usikker på om kombinasjonen friluftsheidi med staver, fatigue, beinskinne og slagside OG relativt tung storsekk var bærekraftig. Bokstavelig talt, egentlig. Men målet var en gapahuk litt over 2 kilometer fra bilen. Og med slak oppoverbakke uten noen større hindringer underveis.
Jeg klarte det. Og det kjentes ikke ut som jeg hadde passert grensa en gang! Det forteller meg at jeg noen ganger overvurderer hvor trang den komfortsonen er. Jeg lurer meg selv til å tro at spillerommet mitt er mindre enn det faktisk er. Det må jeg slutte med. Jeg ser verdien av å være realistisk. Men jeg ser også veldig godt verdien av å utfordre.
Det er ei viktig lekse til meg selv! Og en stor glede! Mange ganger har jeg oppdaget at jeg overvurderer egne evner en smule. Det er da grensa blir krysset og jeg betaler prisen. Men nå oppdager jeg at jeg faktisk også undervurderer egne evner.
Denne gangen fikk jeg en gledelig overraskelse. Eller egentlig flere! Jeg oppdaget at jeg KUNNE gå et par kilometer med storsekk og overnatte. Og jeg opplevde gleden og luksusen i å sove i en gapahuk med BENKER slik at jeg slapp så mye opp og ned og krabbing rundt på bakken. Og jeg fikk gleden av å sitte ved et tyribål og skravle en hel kveld. I alle fall til klokka 22. Det blir mørkt tidlig i november. Reneste kinderegget.
Og så gjenstår det selvfølgelig å se hvordan restitusjonen blir de neste dagene…😉
Et realt tyribål gjør susen. Dessuten syntes snøfjonene som kom bare når vi rettet hodelykta vekk fra bålet og opp mot mørket.
Morgensola forgyller tilværelsen.