32 måneder.

Det høres ut som en slags «neverending story». Kan det være siden forrige snøfall? Det snødde her på småbruket i dag! Eller er det drektighetstida til en elefant, kanskje? Den er lang, men ikke fullt så lang.

Neida, det var akkurat den tida, 32 måneder, som skulle til fra vi hørte om corona eller covid første gang til friluftsheidi røk på en positiv covid-test. Luftsveissymptomer, feber, smerter og kvalme avlyste jo ukas avtaler rimelig kjapt i går, og siden feberen hadde gått opp i dag så var det jo greit å teste. Og det ble både ei og to lilla streker det, vettu. Tvert. Flere avlysninger er og kommer til å bli gjennomført de nærmeste dagene.

Og da skjønner jeg jo mer av hvorfor jeg plutselig skal drive å ha feber og greier. Det er liksom ikke min stil (bortsett fra under melanom-behandlingen da). Jeg tror omtrent ikke jeg har hatt feber i det hele tatt i voksen alder. Og jeg tåler det særs dårlig!

Og så passer det jo aldri! Som vanlig. Men det er vel like greit å vente 32 måneder. Nå er det liksom bare «jaja, det måtte jo komme». Tipper panikken hadde vært rimelig mye høyere i mars ’20 😊

Gidder ikke bilde av covid-testen. Men dagens snødryss på steinsamlinga på terrassen kan blogges.

 

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg