Det er lett å ta feil ping-pong-ball. I alle fall når du er sju og en halv måned og en noe rabiat og antakelig svaksynt katt. Dessuten så er de røde ping-pong-ballene ganske så smakfulle. Saftige og fine å sette tenna i.
Dermed er taktikken å ha røde baller, les tomater, og annet spiselig på innsida av glasset. Og katter og vanlige ping-pong-baller på utsida. Det siste er nemlig det som er aller morsomst å leke med!
Og slik preges altså interiørvalgene her på bruket…
Det siste og nyeste innen interiørtrender er herved innført på småbruket. Siden tente kubbelys for meg stort sett tilhører en annen årstid, så gjelder det jo å finne alternative bruksområder for diverse lyslykter og slikt.
Her danderes altså tomat og paprika til ettermodning. I lykta. På kjøkkenbordet.
Fordi det er så fint med litt farge? Eller fordi vi ikke har plass noe annet sted? Til tomater og paprika, altså. Eller fordi det er spesielt lettvint når vi skal spise?
Hmmm, tja…hva tror du?
Det går noen ganger litt sport i å lete etter nye måter å bruke grønnsaker fra hagen på. Og da selvfølgelig i særdeleshet squash. En sånn grønn, avlang en, vet du. Ikke agurk og ikke gresskar. Midtimellom. I år hadde vi under halvparten så mange squashplanter som i fjor. Fjoråret beviste nemlig at disse her gjerne går for verdensherredømme når de først setter i gang. Så i år skulle vi begrense oss.
Men vi har fortsatt nok, for å si det sånn. Vi griller squash. Vi bruker den i salaten. Vi panerer og friterer squash og vi koker squashpasta. Vi lager squashziti, en slags oppgradert lasagneaktig ovnbakt sak. Og jeg spiser rå squash som snacks. Men i går ble det altså squashsalat som tilbehør til ørreten. Ikke agurksalat. Men lagd nøyaktig på samme måten. Med squash.
Og gjett om det smakte godt!
Det var vel kanskje ikke akkurat slik den skulle brukes? Eller? Men sånn kan det gå når stisyklinga har bevist at doningen kan kjøres over stein og gjennom kratt. Og når brukeren ikke gidder å gå av sykkelen når låste bommer skal passeres.
Det skal sies at det var en form for kalkulert velt. Så jeg fikk testa omtrent hvor balansepunktet ligger. Nå gjelder det bare å huske det til neste gang da.
Jeg ante jo trøbbel da bakhjulet begynte å spinne. Men undertegnede satt fortsatt i setet da velten var ferdig. Riktignok delvis liggende bortover myra. Å få føttene ut av strikker og stropper på pedalene viste seg å være noe trøblete liggende i ei myr med en del kvist og stubber delvis under seg, men det gikk.
Og heldigvis bikka jeg akkurat der jeg gjorde. En halvmeter lenger fram hadde sendt både hue og ræv rett i en vas av kvister og stubber som stakk opp og helt sikkert gjort mere vondt.
Sykkel og kjærring er så vidt jeg kan observere like hele begge to. Og med en god dose stisykling så er friluftsheidi meget fornøyd med dagens fysiske utskeielse. Til tross for både morderkuer, jagende sauebukker og brukerfeil på ruta.
Når jeg er ute blant folk bruker jeg all min energi på å være ute.
Når jeg er i aktivitet bruker jeg all min energi til å være i aktivitet.
Når jeg reiser for å handle bruker jeg all min energi på å finne det jeg skal ha og få det med hjem.
Når jeg trener bruker jeg all min energi på å gjøre øvelsene mine.
Når jeg går eller sykler tur bruker jeg all min energi på å forflytte meg.
Når jeg snakker bruker jeg all min energi til å følge samtalen og finne ord.
Når jeg lytter bruker jeg all min energi til å følge med på det du sier.
Når jeg er sammen med folk bruker jeg all min energi til å være sosial.
Når du ser meg så bruker jeg alltid all min energi.
Når jeg ikke har mer energi igjen – da ser du meg ikke!
I dag har nok utsikt og innsikt ligget omtrent på samme nivå tipper jeg. I alle fall var det utsikt og generelt vær og forhold for spesielt interesserte på omkring 750 meter over havet.
Gårsdagens planleggingsdag ga i alle fall meg en liten smule mer innsikt i mandatet vi har fått og praksisen vi holder på med der i barnehagen. Og kvelden i går bød på både trivelige samtaler og en hel haug med latter. Det var delte meninger om det egentlig kan kalles kvalitetshumor, det er riktig, men for oss som var til stede så var ikke det avgjørende! Artig var det.
I dag dro altså gjengen videre til mer planleggingsdag. Mens jeg faktisk hadde innsikt nok til å si at nok var nok. Og til å gå meg en tur i uværet i stedet!
Takk for en fin planleggingsdag, en trivelig kveld og natt på hytta med god frokost og fortreffelig selskap. Både innsikt og utsikt har forbedringspotensiale. Så her er det bare å gyve løs! Hurra for det!
Jeg tror ikke kjøkkenet her på småbruket har vært vitne til riktig så eksotisk matlaging før. I alle fall ikke så lenge jeg har bodd her. I dag kom nemlig kokken fra Ogawa. Ogawa er en småby omtrent 1 ½ time med tog fra Tokyo, Japan.
Kokken og friluftsheidi hadde ikke noe felles talespråk. Men med god hjelp av kokkens datter som har japansk som morsmål og avleggeren her på bruket som har japansk som fjerdespråk eller noe, så kom riktig antall og formålstjenlige kniver, boller og stekepanner på benken og maten havnet i magene.
I dag har vi spist okonomiyaki. Japansk tjukk pannekake med kål, løk, egg, nori, svinekjøtt og et par andre ukjente ingredienser med uleselige og fjonge tegn på pakningen. Tradisjonskost fra Osaka. Litt sånn japansk tacofredag, fikk vi fortalt. Og godt var det!
Takk for maten. Takk for besøket og velkommen igjen!
Det er august og det er igjen på tide å «Trå til for MS».
Min historie:
Etter å ha slitt mer og mer i mange år fikk jeg høsten 2021 diagnosen multippel sklerose. Det medfører for min del gangvansker, fatigue og en del fysiske og kognitive utfordringer ellers. 2,5 måneder etter MS-diagnosen ble jeg diagnostisert med malignt melanom (føflekkreft) med spredning. Det ble jeg operert for og det ble forsøkt forebyggende behandling mot tilbakefall og ytterligere spredning. Mye av fjoråret gikk med til det. På grunn av multippel sklerose kan jeg ikke få standard kreftbehandling, og på grunn av kreftdiagnosen tar de foreløpig ikke sjansen på videre behandling for multippel sklerose.
Nå lever jeg med multippel sklerose som jeg kun kan håpe at holder seg stabil og en «hvilende» kreftdiagnose og håper jeg en dag om noen år kan kalle meg «kreftoverlever». Inntil da går jeg på tur etter beste evne. Og er veldig glad for alt jeg fortsatt faktisk KAN gjøre.
Mitt prosjekt:
I april deltok jeg på MS-forbundet sin kampanje «Trå til for MS», der poenget var å gå eller bevege seg på andre måter tilsvarende 60 km i løpet av måneden og samtidig samle inn midler til forskning på ms. Jeg klarte 60 kilometer så vidt.
En god kollega sa til meg i vinter: «Det hadde vært moro å få deg på en fjelltopp!». Han har sett på ulike muligheter og vurdert at Glittertind er en topptur som er realistisk å få til. Helga 1.-3. september ble plottet inn og lørdag 2.september er dagen for selve toppstøtet (😉). Fra hjemmet mitt til Glitterheim er det ca 240 km. I mai, juni, juli og august er mitt prosjekt å gå og sykle tilsvarende denne avstanden. Det er jeg i ferd med å få til! Og nå i august kjører ms-forbundet i gang en ny innsamlings- og trå-til-aksjon. Den finnes det mer informasjon om her:
https://www.ms.no/stoett-arbeidet/bli-med-aa-traa-til-for-ms-i-august
Jeg deltar i denne aksjonen og håper å knytte Glittertind-turen min til dette for å samle inn penger og skape oppmerksomhet rundt denne saken. Som nevnt i innledningen.
Min sykdomsutvikling er uforutsigbar og det jeg er i stand til nå kan være umulig å få til neste sesong. Det haster muligens en smule med å få meg på den toppen, for å si det sånn. Og hele prosjektet «Få Heidi til topps» er helt avhengig av at alt ligger maksimalt til rette.
Jeg trenger såpass bra vær at det ikke er glatt. Det må vurderes tett opptil. Jeg trenger turfølge som er villig til å bære både eget og mitt utstyr for dagen. Jeg trenger hvile før og etter. Jeg trenger hyppige pauser underveis på turen og mange timer for å gjennomføre. Det er mye som må ligge maksimalt til rette, men tenk om det går?
Vil du støtte meg i dette prosjektet så har jeg opprettet en spleis her:
http://spleis.no/tiltoppsforms
Alle som donerer en sum, stor eller liten eller akkurat passe, får et egenprodusert armbånd som vist på bildet. I dag har jeg hatt hjelp av både datter og «svigersønn», men ellers er de lagd av meg. Du kan også hjelpe til med å sette fokus på MS ved å dele innlegget mitt. Heiing er også kjærkomment!
Bli med å få Heidi til topps!
Den som vil vite mer om min historie de siste åra kan lese rundt omkring på frilufsheidi.blogg.no. Der ligger disse og mange andre innlegg som forteller om mitt liv med multippel sklerose og malignt melanom:
Hun er min favoritt-pyntegjenstand for tida. Og hun har vel i grunn vært det siden hun kom i hus. I alle fall så er hun nok på pallen.
Hun ankom stua en gang i fjor sommer. En gang da friluftsheidi var en smule nede for telling. Men akkurat som «hun som står i stormen» så gjelder det å «stå han av». I alle fall så godt en kan. Og om det er mulig på kort og lengre sikt.
Det handler om å se muligheter. Muligheter til å fortsatt holde på med det en liker og se potensiale for å tilpasse slik at en kan få til. Plutselig handler det ikke bare om å gjøre det beste ut av dagen. Det handler om å overleve. Så hver gang jeg ser på henne så minner det meg om akkurat det:
Det gjelder å stå i stormen. Ikke blåse bort. Holde seg fast. Rette seg opp. Finne mening. Ta gode valg. Være passe sterk og passe svak. Selv om det stormer. Og uansett hva som kastes etter deg.
Takk til Tonje som både lagde og sendte meg «hun som står i stormen». Hun er egentlig ikke en pyntegjenstand. Hun er et livsvalg og et motto! Og så er hun en gave med mye mening. En jeg setter enormt pris på!
Sjekk @galleritonje på instagram for flere damer og andre vakre kunstutrykk.
Dette var det siste bidraget mitt i dixierose sin fotoutfordring. For min del startet det med damer som ofte går på tur og endte med ei dame som har reist ganske langt men som ikke går så langt nå. I stormen står vi alle sammen!
Kveldens stikkord i fotoutfordringen fra dixierose er LEK. Jeg er noe mer enn gjennomsnittet opptatt av begrepet lek, vil jeg tro. Det har vel med yrkeslivet som pedagog og ikke minst barnehagelærer å gjøre. Lek er barnas viktigste aktivitet. Lek er barnas egeninitierte aktivitet og lek er barnas arbeid.
Sånn var det før også. Selv om de tidlig ble innlemmet i de voksnes arbeid. Både små og store måtte gjøre nytte for seg. Men jammen drev barna med egeninitiert lek også «før i tida». De lekte det de voksne gjorde. Nettopp som en bearbeiding av det de hadde sett og for å forberede seg til voksenlivet. Og ikke minst for å forstå sammenhengene i livet.
I sommer så jeg et fysisk resultat av barnas lek. Et 150 år gammelt monument over lek. I Skog, et bittelite sted i Warmland i Sverige, ikke engang et tettsted, samlet lokale barn seg på en bratt bergnabb i utkanten av bygda og lekte. Og bygde. I hovedsognet ble det bygd ny kirke. Stor og fin. Som en katedral. Jeg kan se for meg at det var mange voksne og mye ressurser som var engasjert i det.
Og ungene ville ikke være dårligere. De møttes og bygde sin egen kirke. Stenkyrkan i Skog, kalles den. Hovedkirka sto ferdig i 1878 og det antas at skogskyrkan ble bygd noe før. Altså av barn på 1870-tallet.
Mens foreldrene dro på sitt daglige arbeid med å lempe og slepe stein til den nye kirka, dro ungene opp i skogen. Det sies at de til og med brukte en renset kuskalle som kirkeklokke der oppe. Forelderenes slit resulterte i en praktfull kirke som Gustaf Frøding til og med sang om. Men den sto ikke i så mye som hundre år innen den brant ned til grunnen.
Jeg ser for meg små barbente lyslugger, antakelig liknet de på Emil og Ida fra Lønneberget, som etter dagens plikter pilte oppover i terrenget og møttes for å slepe stein og bygge. Hadde de arbeidstegninger tro? Eller klar arbeidsfordeling? En plan for ferdigstillelse? Det kan jeg bare spekulere i.
Kirka står der den dag i dag. Ungenes mye mer gebrekkelige byggverk av stablede steiner står fortsatt oppi i skogen. Og hverken vind eller vann har kunnet utfordre bygget. Med steingjerde rundt og mulighet for å gå inn i «skipet» fra baksida. Og med vindu. Riktignok uten glassmalerier.
Et fantastisk minnesmerke over barns lek. For LEK både var og er viktig!
