Ja, herved innføres enda et nytt begrep. Bloggverdenens privilegie. Å innføre ord og formuleringer som muligens ikke er så grammatisk korrekt. Intervalluteligging. Må da passe ufattelig bra i forbindelse med undertegnedes andre utenatt i Friluftslivets uke.
Det er fint med tradisjoner. 10.september 2016 startet en ny. Og 10.september 2020 følges den opp. Samme sted, samme dato og samme strålende selskap. Teltet er derimot byttet ut med hengekøye. Trendy ska’re værra.
Muligens. En smule langt intervall, jeg er veldig klar over det. Og det er nok spesielt her det er potensiale for forbedringer. Men tradisjon er tradisjon.
Med pågangsmot, rikelig med god mat og godt drikke og relativt fornøyd med selskapet går vi akkurat nå i gang med andre runde. Undertegnede er meget fornøyd med selskapet, altså. Begrepet relativt er enten kun ironisk, eventuelt for å ta høyde for at det er minst to meninger om saken. Uteliggernatt nr 2. Forhåpentligvis i en rekke. Og etterhvert med noe kortere intervaller får vi tro.
«Abonnenten har slått av eller kan ikke ta telefonen akkurat nå. Legg igjen beskjed etter pipetonen.» Nå har jeg fått dette svaret så mange ganger at jeg allerede legger på etter «ab…». Legge igjen beskjed? Ånei! Men jeg burde antakelig vrælt «Ring meg!!!» Lette på tråden kan de vel i alle fall ikke beskyldes for å være.
For oss som minnes telefon med skive som måtte dreies rundt til alle nummerne var slått og som også minnes at retningsnummer var noe nymotens som kom. For slike som meg med andre ord. For oss kan det være artig å se minner etter gamle telefonlinjer. Vi vet jo hva telefonstolper og telefonledning er og vitsen med dem og vi kjenner begrep som telefonbord, telefonbok og telefonkatalog. For ikke å snakke om telefonkiosk…
Artig da å ta bilde av gamle telefonbokser brukt av tømmerfløtere langt til skogs. Ta bilde med smarttelefonen selvfølgelig.
Fredag morgen kom en veldig hyggelig overraskelse. Jeg hadde vunnet en stor pose ferske grønnsaker fra Fredheim gårdsbutikk. Kortreist, ferskt og velluktende.
Hittil har følgende retter blitt tryllet eller eventuelt tvunget fram på mitt kjøkken:
I woken fikk gevinstgrønnsakene følge av både gulrot, squash, salatløk og brekkbønner fra egen hage. Nå gjelder det bare å ikke havne i grønnsakskoma. Aldri hørt om det? Ikke sikkert du er disponert for slikt du, vet du.
Jeg derimot. Grønnsakskoma opptrer når en eter grønnsaker, og stort sett ikke noe annet, får vondt i magan og blir svimmel og generelt kraftløs. Helt sikkert en bivirkning av å slutte for brått med cheesedoodles og sjokkis. Ikke no’ vegetarianer og enda mindre veganer hu her med andre ord. Må kombinere. Eller havne i grønnsakskoma…..
Da barnehagene åpnet igjen etter koronastenging i vår, flyttet noen av dem ut i skogen for å få bedre plass. Nå vil hverken unger eller ansatte inn igjen skriver Norges skogeierforbund i magasinet Skog. Skogen gir frihet og fantasi, siterer de Merete Lund Fasting, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.
For oss som mer eller mindre har drevet barnehage til skogs i flere år, klinger dette godt. Det påpeker mye av det vi har opplevd, og mange av våre argumenter for å gjøre nettopp dette bekreftes. Akkurat dette må vel være koronaens beste bivirkning.
Jeg ble minnet om et blogginnlegg jeg skrev i 2015 og som jeg senere også har benyttet i etterutdanningsøyemed.
Akkurat nå er det Friluftslivets uke i regi av Norsk Friluftsliv. Det er aktiviteter for små og store, både for barnehage og familier. I den anledning pusher jeg temaet natur og barn enda en gang. I noe redigert utgave fra 2015:
For meg spiller naturen en spesielt viktig rolle for barns lek, læring, opplevelse og mestring. Å bruke og å lære i og ved naturen og skogen er viktig for meg og de jeg jobber sammen med. Vi tar i bruk de naturlige omgivelsene vi er heldige å ha for å lære og erfare sammen slik at ungene kan utvikle seg og oppleve en god progresjon i utviklingen.
Jeg ønsker å bidra til at ungene får utviklet sitt potensiale når det gjelder motorikk. Ved å leke og møte utfordringer i ulikt terreng ute i og ved naturen og i skogen får barna motoriske erfaringer de trenger for å utvikle gode fysiske ferdigheter. De opplever mestring og noen ganger opplever de å kjenne på egne fysiske grenser. Å få lære seg å vurdere fare og risiko og hva man selv er i stand til i trygge, naturlige omgivelser gir et godt grunnlag som ungene tar med seg senere i livet.
Motoriske utfordringer. Hvor høyt tør jeg?
Naturen gir unike muligheter for utvikling og læring på alle områder. At vi er ute og bruker sansene aktivt gir oss erfaringer som bidrar til læring. Vi teller kongler, fugleegg, rumpetroll og pinner og vi ser på lange og korte trær, høye og lave steiner og stubber og mye mer. Jeg tror at denne tilnærmingen til læring er den beste måten å lære barna begreper. Dette gjør læringen virkelighetsnær og de voksne blir mer bevisst på å ta i bruk ungenes naturlige nysgjerrighet i det pedagogiske arbeidet.
Selve naturopplevelsen og opplevelsene vi har sammen i skogen og naturen ellers, gir grunnlag for ungenes forståelse for vår avhengighet av naturen rundt oss og sammenhengen mellom menneske og natur. Respekt for dyre- og planteliv og det å ta vare på alt rundt oss er noe jeg tror barna lærer best ved å være og oppleve ute i det naturlige element. Blir du glad i å være i naturen, så vil du gjerne verne om den og ta gode valg for miljøet vårt.
Felles opplevelse i naturen gir oss også store muligheter til å skape samhold og et godt sosialt miljø i barna imellom og mellom barn og voksne. Et trygt miljø er viktig for å kunne utvikle seg og lære optimalt.
Jeg bruker uteområder og naturen aktivt i det pedagogiske arbeidet mitt. Det betyr også at jeg prøver å verne om barnas frie lek. Det vil si at vi voksne som har ansvar for ungene bevisst legger til rette for at de selv skal få aktivisere seg ute og på tur og på den måten skape seg egne erfaringer. Vi mener at ungene på denne måten får utviklet både initiativ og kreativitet fordi de får mulighet og frihet til å aktivisere seg selv både alene og sammen med andre. Skogen gir frihet og fantasi, som nevnt i innledningen. Å stikke seg litt bort og utforske og leke ute gir ungene unike erfaringer som vi voksne ikke klarer å skape for dem.
Det var litt teoretiske tanker om temaet og utfordringen. Over til praksisfortellingen fra 2015:
Fredag var jeg i skogen med sånn omkring 12-14 unger. I og for seg ikke noe spesielt med det. Sånn går de fleste ukedager for meg. Blir som regel en kort eller lengre tur til skogs med frittgående unger og voksne. Ungene er akkurat passe store, sånn pluss minus en meter. De voksne som regel litt større.
I skogen lærte vi om evolusjonen, økosystemet og anatomi. Faktisk! Og en hel haug om begreper, samspill, motorikk, matematikk og følelser. Men det er det bare jeg som vet. Ungene tenker at de lekte. Som vanlig. Håper jeg!
Vi tuslet avgårde, den yngste på 3 og den eldste på snart 43 (2015 altså…). Det kan være en utfordring akkurat det der. Å rusle harmonisk avgårde. Hvem skal gå først? Hvem er sist? Hva gjør jeg når han foran skal stoppe for annenhver meter for å spise blåbær? Er det greit å dytte, må jeg vente eller kan jeg gå forbi? Vi ser nok litt rotete ut, tipper jeg. Det går i rykk og napp og den som var først er plutselig sist og noen liker å leie hverandre og går to og to. Men vi ender jo på samme sted! Hurra! Og da er det fint at vi har opplevd mye på turen. De som trenger det har fått ei hånd å holde i og noen har fått løpt av seg litt futt. Rene treningsleiren for sosial kompetanse, spør du meg. Og når du først spør meg så har vi lært oss mye om blant annet foran og bak, fort og sakte og først og sist også.
Dere som har gått i skogen vet at det er lite asfalt der. Det kan være lurt å bruke kroppen sin på en litt annen måte når vi er slik der «offroad». Det går opp og ned og hit og dit. Noen steder er det gjørme. Lykke! Og en og annen hestebæsj i stien må vi regne med. Noen syns at det er mest praktisk å gå rundt den. Jeg er litt enig, men kanskje ikke så enig som han som gikk en så lang omvei at han fikk en tur rundt tre trær, over en «litt» stor stein og måtte ropes inn på stien igjen til riktig retning. Men det var han som “vant» motorikktreningsmesterskapet den dagen.
Dagens misjon var å finne blåbær nok til at alle kunne få nyrørt bær på nystekte pannekaker etterpå. Ikkeno’ problem. Vi kom hjem med mye bær. Og vips så hadde vi lært både om mat og ernæring og ikke minst slengt på et par nye begreper som mye og blå og sånn. Og så fikk vi studert ei og anna blå tunge, tisset på et tre og balansert på vindfall (tre som vinden har veltet, altså). Og pannekakene med nyrørt blåbær rett fra skogen – hva skal man si – ingen over, ingen ved siden!
I bekken bor en diger frosk. Og en liten. Og en figur til. Den er ikke helt frosk, og ikke helt rompetroll lenger. Den ser ut som en liten frosk med lang hale, eller et kjempegigamegafantastiskdigert rompetroll med små froskebein. Sånn kan det gå når naturen holder på. Evolusjonsteori og anatomi er noe vi voksne muligens kan finne på å tenke på. Praksisen er mye morsommere for ungene. Og froskeevolusjon er skikkelig rock-n-roll.
I løpet av turen var det minst 3 som var lei seg. Noen felte faktisk mer enn ei og anna tåre. Det er fort gjort å dette av stokken en sitter på og spiser mat. Spesielt når en skal vise kompisen sin ved siden av med hele kroppen hvor morsom en er. Ellers så er det fort gjort å bli både sint og fortvilt når noen går fortere enn deg sjøl. Eller hvis du mister 10 blåbær som du har brukt laaaang tid på å plukke med fingra og putte en og en ned i bærplukkeren. Her er det stoff til mange hverdagskriser. Men sammen kan vi finne ut at dette kan vi leve med. Og så kommer det en venn som vil leke hytte under et tre eller ha deg med til topps i klatretreet eller masta på sjørøverskuta som den som følger med har skjønt at det er, og da er tårene glemt og piraten er oppslukt av fantasileken på de sju hav.
Vi har lekt på egne premisser, utfordret oss selv motorisk og følelsesmessig, kjent på grenser, lært masse naturfag, hørt og sagt nye ord og begreper, øvd på matematikk, lært om å være sammen og avhengig av hverandre, opplevd samspill med andre, erfart og utviklet oss. Alt dette har vi gjort i de mest inspirerende og utviklende omgivelsene jeg kan tenke meg. Heldig er jeg som får lov til å gi ungene denne unike muligheten hver dag.
Så var det det økosystemet da. Jeg har ikke glemt det. Joda, det er flere enn oss som finner maten sin i skogen. Et ekorn, eller fler, hadde hatt fast spiseplass i ei gran vi veit om i hele sommer. Det var kongleskall, halvspiste kongler og helspiste konglesjelett overalt. Gjett om Nøtteliten hadde kosa seg. Og kanskje, kanskje bidratt til at vi om et år eller to kan se ei ny gran stikke opp av jorda under den gamle. Det kan jo hende han har mistet et frø eller to under et av herremåltidene.
Det beste i livet er gratis, synger Vazelina. Det handler om å sette pris på det nære og de små ting i livet. Å tenke positivt og finne glede i hverdagen. Jeg heier på det.
For meg handler det om å gjøre ting jeg liker og som gir påfyll. Jeg prøver så godt jeg kan å lage meg en god dag. Det er min jobb å lage en god dag for meg sjøl og da må jeg fokusere på det jeg kan gjøre noe med. Både i går, i dag og i morgen. Av og til lykkes jeg bra, syns jeg. Andre ganger går det skikkelig dårlig.
I går fikk jeg hjelp av en god venn til å gjøre dagen superbra. Jeg er som regel ikke så vanskelig å be når noen inviterer til utenatt i skogen. DET er definitivt å lage seg en god dag, eller natt da. For slike som meg.
Når veien fra bilen er ekstremt kort blir det en nærtur av typen glamping. Det blir plass til både vin, ved til bål, stetteglass og andre luksuselementer i den monsterdigre sekken. Ting som veier litt og fort kan bli bortprioritert hvis sekken skal være på ryggen mer enn 5 minutter. Når middagen kommer tilkjørt utpå kvelden, helt etter bestilling, er det bare å takke og bukke. Servering ved bordene er ikke akkurat hverdagskost for turlivet mitt. Men nå har jeg prøvd det også.
Men enda så mye glamping vi fikk nyte på denne utflukten – det beste med turen er imidlertid som regel gratis. Selskapet blant annet. Og ikke minst å få oppleve skog og vann gjennom et helt døgn. Det er magisk. Lys, lukt, lyd. Alle forandringene som foregår og som det bare er mulig å få med seg hvis en er tilstede akkurat der og da.
Regndråper, solnedgang, frostrøyk, måneskinn, stjernehimmel, morgentåke, soloppgang…det beste i livet er gratis. Bare prøv.
Tar en nattinaturen med upåklagelig meny og strålende selskap. Denne gangen “mot normalt” i betydningen når “alle” andre også gjør det. Det viser seg jo at vi er på full fart inn i den nasjonale Friluftslivets uke, forståss. Vanligvis bedriver jeg slik hangaround når ingen andre gjør det. Men når invitasjonen kommer blir fristelsen stor for litt utendørs heng. Kan anbefales. Rett og slett! PS! Vi lot komfyren bli hjemme, i motsetning til disse gutta, men tok med det meste annet. Inkludert stett!
Men benytter meg stadig blant annet av eget triks publisert på bloggen 11. juli:
Neida, jeg har ikke fått meg bikkje. Ikke engang ei bittelita ei. I hvert fall ikke ei bittelita ei, faktisk. Men jeg har kjøpt meg hundeposer. Kjekt å ha, og jeg skal nå forklare hvorfor.
Jeg er en god del ute. Jeg elsker å finne fine plasser i naturen, både i skogen og på fjellet, helst ved elv eller sjø, i det minste en bekk. Det er det flere her i landet som gjør. Spesielt i år. Det er visst både populært og trendy og sportsbutikkene er utsolgt for både telt og hengekøyer. Ifølge mediene så valfarter både erfarne og nybegynnere til skogs og fjells.
Det betyr at det er mange av oss i marka. I alle fall flere enn i fjor. Det betyr også at de populære plassene er godt brukt. Og det er ofte de med fin utsikt og de nevnte med elv og vann. Det betyr igjen en viss slitasje på fasilitetene. Selv om vi etterkommer bålforbudet nå om sommeren så skal det noe til at en populær telt- eller hengekøyeplass ved vannet ser helt uberørt ut.
Sjøl er jeg nok enda litt mer enn gjennomsnittet opptatt av sporløs ferdsel. Det vil si at det godt kan synes at det har stått telt på en leirplass mer enn en gang og jeg tåler at det er spor etter bål på en fin odde ved vannet. Men jeg overraskes stadig av hvor likegyldige mange er når det gjelder å fjerne søpla si når de drar hjem. Stadig vekk finner jeg tomme ølbokser, plastlokk og annen embalasje og udefinerbare gjenstander både i og ved gamle bålplasser. Og dette er gjerne på de mest utilgjengelige steder der folk har bært sekk, padlet eller i alle fall på en eller annen måte transportert seg selv og utstyret sitt langt unna folk. Gjerne timesvis fra bilvei. Jeg har funnet søppel etter folk langt inni Femundsmarka og langs vann i høyfjellet der man ofte ikke ser folk på dagesvis. Det overrasker meg gang på gang hvor kraftløse disse såkalte friluftsfolka plutselig blir da de tydeligvis ikke makter å bære med seg tomgodset sitt hjem. Og da har jeg tatt høyde for at småtteri kan blåse bort fra en leirplass og dermed bli liggende igjen i marka. Bokser og annet som er klemt flatt og «tilfeldigvis» havnet bak en stein har IKKE blåst bort.
Jeg har mine svin på skogen (bokstavelig talt) sjøl. Selv om dopapir graves ned, dekkes med mose eller stein og tilsynelatende blir borte, er det ikke noe som er så lite trivelig som å tråkke rundt i gammelt papir som flagrer rundt når du finner en idyll du har lyst til å slå deg til på. Det er faktisk noe av det minst trivelige jeg vet. Min siste opplevelse var på snaufjellet der jeg måtte søke ly for sterk vind bak en bergvegg. Det var fint å sitte der, men under steinene vi satt på lå det berømte papiret da. Noen hadde tydeligvis hatt «a-pee-with-a-view» akkurat der. Jeg kan egentlig ikke klandre vedkommende for valg av do da det ikke akkurat var så mye annet å gjemme seg bak der.
Men altså, der og da ble avgjørelsen om å kjøpe hundeposer tatt. Rett og slett for å forbedre min «sporløs-ferdsel» framferd ytterligere. Heretter kommer dopapiret mitt til å bli med til nærmeste søppelkasse, så sant det ikke fins muligheter for seriøs nedgraving langt nedi ei blautmyr eller liknende.
Det blir altså ikke bikkje, selv om hundeposene er anskaffet. I beste fall blir det ny katte utpå høsten.
Og til alle som syns frisk luft, natur, fjell og skog er ganske ålreit: TA MED SØPLA DI HJEM! Om du syns det er tungt: ta det som trening!
Mange muligheter for nedgraving i mosen her, men såpass “etablert” turområde at hundepose ble foretrukket!
Vi sliter nok litt med kommunikasjonen, Dagros og je. I alle fall så var vi definitivt ikke enige om hvem som hadde rangen sist jeg var på tur. Det vil si: Dagros var skjønt enig med seg selv. Det var hu! Mitt noe anstrengte forhold til kuer på nært hold har så vidt jeg husker vært livslangt. Selv om jeg syns de har det fint der de går med jura bare i skog og fjell hele sommeren…
Fornøyd etter å ha ravet rundt et par timer i frisk luft så var jeg tilnærmet rapp til å slenge meg inn i bilen da jeg kom fram til den igjen. Jeg hadde hørt dem lenge og de hadde i grunn spredd seg rundt parkeringa mi. Kuene altså. Omringet bilen vil jeg påstå. Derfor litt rapp i vendinga.
Idet jeg starter kjerra og har planer om å skygge banen rusler derimot en 5-6 individer av arten ku med kalv opp på den smale veien jeg ikke har noe annet valg enn å ta meg bortover for å komme meg ut på offentlig vei.
Jeg mistenker at det var bjellekua som ga beskjed til gjengen. «Nå stiller vi oss opp dere, 1-2-3!». Og der sto de. Tøff i trynet som jeg var med noen millimeter metall og glass mellom meg og gjengen så nærmet jeg meg skokken. Fortsatt optimist. Som ønsket: de ruslet til side.
Alle unntatt en! Bjellekua. På størrelse med «en liten traktor» som Jo Nesbø ville sagt. Vel, egentlig en ganske stor traktor. Med vilje og trass som en bare kan beundre og med et blikk som egentlig ga kraftige hint om at jeg bare kunne stå der jeg sto var hun et imponerende skue. Og hun hadde ikke planer om å trekke seg.
Jeg prøvde tuta. Og jeg prøvde å kjøre skikkelig nære. Så nære at hun måtte bøye seg ned for å se meg i øya. Det skjedde ingenting.
Det var da jeg rygga.
Tanken var nok at jeg antok at hun ga f… hvis jeg trakk meg unna. Særlig! Hun tok det som et signal om at hun vant! Jeg rygga og Dagros kom etter. Da hun var 30 cm fra panseret sneia hun ut til sida, ga meg et blikk gjennom sidevinduet før hun passerte 15 cm fra hodet mitt. Akkompagnert av en lei skrapelyd som jeg ikke hadde behov for å identifisere akkurat der og da.
Jeg evakuerte ut på hovedveien og fant først der ut at jeg måtte stoppe. Dagros hadde bretta sidespeilet inn mot døra så det egnet seg nok mer som sminkespeil enn som utsikt bakover og til siden. Godt du har bruksbil, sa småbrukeren da jeg kom hjem.
Dagros, jeg er i grunn rimelig sikker på at det i alle fall ikke var Litago (lita? Not!), skjønte nok at jeg er laktoseintollerant.
Bjellekua er hu høye bak der som ser ut som Ku(!)Klux Klan.
Jeg tipper at å drive barnehage på hedmarken minner skremmende mye om et stigespill akkurat nå. Når du endelig har karret deg opp på rute 35 med stø kurs mot mål, så vipps slår du en 3-er, havner på 38 og raser ned stigen til rute 5 igjen…. Tilbake til rødt smittervernnivå, med andre ord. Nå som vi var så godt i gang med større kohorter og på god vei til å få til en rimelig «normalisert» hverdag både for ansatte og unger. Rykk tilbake til start…eller april om du vil.
Jeg vet at det er mange topplokk som maler løs på ulike scenarier og ulike løsningsmodeller om dagen. Både styrere, rektorer, barnehagelærere og barneveiledere. Og ikke minst renholdspersonalet. Hvordan blir arbeidsdagen i hedmarksbarnehagene rundt omkring framover? Kommer vi til å måtte ha rødt nivå på beredskap og organisering utover denne uka? Og hvor lenge kommer det da til å vare? Jeg kjenner barnehagestyrere som allerede er i gang med planlegging etter «føre var» prinsippet. Fleksibilitet krever god planlegging. Og planlegging krever fleksibilitet. Høna og egget med andre ord…
Vi vet nemlig at vi må være forberedt! Vi må ha tenkt på alle scenarier. Vi må ha tenkt på hva vi gjør når vi skal dele i mindre grupper uten mer personale, kanskje med mindre. Vi må ha en plan for hvordan vi organiserer lek, do, bleieskift, måltid, levering, henting, trøst, påkledning….alt som hører hverdagen i barnehagen til. Godt erfaringen fra i vår fortsatt er fersk.
Noe av det beste jeg vet i jobben min er når jeg kan ta med en liten gruppe barn ut og oppleve, leke, lære, spise mat og snakke sammen. Vi oppdager mye i slike stunder både små og store. Både om omgivelsene og oss selv. Når jeg snakker om små grupper så er det altså meg og minst 6 barn, jeg snakker om. Det er den minste gruppa jeg kan få til med bemanningsnormen som eksisterer på «stor» gruppe, 3-6 år. Hvis alle ansatte er friske og tilstede. Dette kan jeg få til i et par timer. Så sant jeg ikke må forlate gruppa for å gå på do, gå i et møte eller ha den luksusen å ta pause. For ikke å snakke om tida før sistevakta kommer om morgenen og tida etter at førstevakta går hjem om ettermiddagen. Ca 4 ½ time hver dag. Da må gruppa slås sammen med andre barn og voksne og gruppestørrelsen blir da selvsagt en helt annen.
Dette er barnehagehverdagen. Den har vi gode rutiner på og god kontroll over og vi vet hva som må til for å få det til å gå rundt. Jeg er helt sikker på at det er veldig mange barnehageansatte heromkring som igjen gleder seg til å få denne hverdagen tilbake. Denne uka må det enda en gang planlegges for det strengeste kohort-regimet og begrenset åpningstid. Smågruppene vi er så glad i er ikke lenger en valgt arbeidsmetode men et organiseringskrav for i det hele tatt å ha et tilbud. Et tilbud som krever mye av den enkelte og som er ekstremt sårbart. Med de utfordringer det gir for alle. Inkludert mammaene og pappaene og arbeidsplassene deres.
De har tenkt en del de som har laget smitteveilederen. Jeg er helt sikker på at de også har tenkt at det hadde vært fint med en ansatt til eller to å bruke på barnegruppene nå. Sånn er ikke hverdagen! Og jammenmeg legges det opp til at barnehagene skal tenke en del sjøl. Bra de barnehageansatte er vant til å finne løsninger, være fleksible og løse utfordringer underveis som de oppstår. Bra de ikke trenger å gå så ofte på do og har blitt vant til å hoppe over pause for å holde barnehagen oppe. Hver eneste dag. Bra de er superhelter! Og takk og pris for unger og voksne som er vant til å leve livet utendørs.
Til alle små og store som ramla ned stigen igjen i går. Dere gjør en formidabel jobb!
Lykke til! Alt blir bra!
Små eller store kohorter – håper årets turhøst blir like fin for superhelter uansett størrelse!
Korona gir restriksjoner for oss alle. Lokalt smitteutbrudd medfører omfattende tiltak i hele regionen. Også for slike som meg som hverken er i aktiv jobb for tida, har barn eller ungdommer på skole eller barnehage eller er avhengig av kollektivtransport. Altså om det hadde eksistert slik transport da. Kollektivtransport, altså. Her på Hedmarken er vi fra og med i dag på rødt nivå i smittespredning. Så det meste blir avlyst og mye er stengt.
Da dagens gjøremål, med klokkeslett, forberedelser og matpakke som ingredienser ble avlyst måtte formiddagen benyttes til noe helt annet. Jeg hadde gledet meg til å komme i gang, men slik ble det altså ikke. Litt skuffet og matt da avlysnings-sms’en kom til frokost i dag. Ikke veldig overrasket derimot, så underbevisstheten hadde nok jobbet på forhånd. Derfor var evnen til alternativ tenkning på hugget.
På den måten ble skogstur en bivirkning av korona. Ikke så verst, må jeg si. Måtte til og med ha matpakke. For selv om jeg ikke går langt, så går jeg lenge. I betydningen å gå sakte og være lenge på tur. Altså med matpakke og kaffe.
