Etter å ha surret rundt på treningsrommet ei god stund, jeg var i alle fall både svett i panna og sjelven i beina, oppdaget jeg noe jeg ikke hadde sett før. Jeg oppdaget dette:

Jeg er usikker på hva det er. Altså at det er en boksesekk, to relativt tunge vekter og et svart karatebelte er vel hevet over enhver tvil. Men kombinasjonen?

Kan det være et forsøk på en kunstinstallasjon? Bra å ha noe fint å se på mens vi trener. Estetikk er viktig. Har bare aldri hørt at belteeieren har brydd seg om det i akkurat denne sammenhengen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Har boksesekken blitt for lett? Jeg aner ikke for jeg bruker’n jo ikke akkurat…

Er det et slags fallos- eller fruktbarhetssymbol? Og hvordan er det i tilfelle meningen at det skal virke? Det toget kan jeg berolige alle med at har gått. Utropstegn.

Har beltet blitt for kort? Er det er forsøk på å strekke det ut? Helt sikkert veldig trist for eieren i tilfelle. Og et litt lite vellykket prosjekt. Materialet tatt i betraktning.

Eller er det kanskje voodoo? Litt voodoo for å få fart på treningseffekten er en god ide, syns jeg. Vil antakelig passere ubemerket gjennom enhver dopingkontroll også, for de som skulle bli utsatt for noe slikt. Jeg venter i spenning på at effekten av dagens økt i voodooens nærhet skal slå inn. Jeg lover å melde fra om det virker. NB! Ikke send Lilli Bendriss om det skulle bli rare energier her.

Etter å ha tatt turen rundt installasjonen et par ganger, både for å virkelig få besiktiget hele herligheten og selvfølgelig for å ta bilde, kjente jeg at jeg var aller mest opptatt av å tenke ut forslag til hvem jeg skulle printe ut bilde av og henge på det røde feltet på sekken. Jeg kom på såpass mange at det skulle holde til opptil flere uker. I alle fall så slapt som jeg slår!

Etter koronastenging i mars så har mange barnehager flyttet ut, sier media. Det oppleves at barna leker bedre, de voksne har mer tid til hvert enkelt barn og det er mindre forstyrrelser i hverdagen. Barnas fantasi får blomstre, det er færre konflikter og alle har i det hele tatt en bedre dag!

Nå er det høst, i overimorgen er det allerede oktober, og spørsmålet er om mange av disse barnehagene vil flytte inn igjen. Barna vil fortsatt være ute, leser jeg. De voksne som er intervjuet også. Både små og store opplever så mye positive ringvirkninger av utelivet, at de gjerne vil forlenge «unntakstilstanden».

Noen barnehager har bedrevet utepedagogikk og utebarnehage av ulike grader i mange år. Noen har egne skogsavdelinger, andre har turdag nesten hver dag. Noen kaller seg friluftsbarnehage om de har en turdag i skogen i uka, mens andre er på topptur og praktiserer uteliv hoveddelen av åpningstida. Hver dag, det meste av året. Samlingsstunder, matematikk, språklek og sosialisering, alt foregår ute og på tur. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er så heldig å få være en del av en av disse barnehagene der å være ute er det vi driver mest med. Kulturen for å oppholde seg utenfor gjerdet, gjerne i skogen er grunnleggende. Frittgående unger og voksne er vanlig og ønskelig. Asfalt er et fremmedord og gjerdene er veiledende… Det fins alltid et egnet klatretre i nærheten eller en stein med mose som kan bli til en elg som kan jaktes på. Det fins pinner som kan telles og sorteres. Ved som skal hugges, eller «økses» som ungene sier og ubegrenset med plass til å leke i fred. Verdens beste lekeland!

Så innmari heldige vi er. Og så heldige ungene er. Som er omgitt av jorder, beitemark og skog og som flittig og med liv og lyst kan ta det i bruk hver eneste dag. I kveld ble det meste av dette tatt i bruk til foreldremøte. Foreldrene ble invitert til bålplasser og gapahuker med egne kopper og sitteunderlag. Selvfølgelig kohort- og smittevernmessig innafor. Men: uteforeldremøte er ikke noe vi fant opp på grunn av korona. Hos oss har det vært vanlig i mange år! Det skulle bare mangle. Det er jo ute og på disse plassene ungene er i løpet av barnehageuka, så at foreldrene får en times uteopplevelse med kaffe og bål er bare rett og rimelig.  Det mest uvanlige er at vi ikke gikk inn i lavvoen og grillhytta i det hele tatt. Bålplassene under åpen himmel fikk duge.

Og blir det regn så er vi vanntette, som vi pleier å si til ungene! Og det ble det!

Flipperspillet.

Eller hverdagen. De likner, syns jeg.

Har du noen gang vært inni et flipperspill? De fleste i min generasjon har i alle fall spilt flipper. Du slipper på penger som frigjør ei kule som du skal skyte inn i en labyrint av ganger, hull, spaker som flipper kula oppover igjen og så videre. Det gjelder å holde kula i spill eller få den i riktig høl. Uten sammenlikning med andre ting. For dere som ikke kjenner til fenomenet så anbefales det å google flipperspill. Da kommer det opp eksempler på noe vi moret oss med før i tida. Før spill og lek stort sett begynte å foregå på pc eller helst mac eller smarttelefon.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nok om det. Det skal dreie seg om å befinne seg inni et slikt flipperspill. Slik føles dagene mine for tida, nemlig. Jeg skytes ut i hverdagen som foregår i rasende fart, uten nevneverdig mulighet for å påvirke skjebnen. Altså hvor jeg havner til slutt. Litt som kula i flipperspillet med andre ord. Den som farer i alle retninger. Husker jeg å trykke på riktige spaker hender det at det går oppover. I mitt tilfelle vil det si at jeg fikser noe jeg ikke trodde jeg klarte og/eller at jeg slipper å betale med ei ukes smerte og total inaktivitet etterpå. Trykker jeg på feil spak kan jeg fort, som kula, havne på bånn. Eller hvis den spaken som virket i går ikke oppfører deg på samme måte i dag. Umulig å vite. Og rett som det er så er spillet over. Enkelte ganger kommer kula, altså jeg, inn i en passasje der det ikke fins noen muligheter. Det er ingen spaker som styrer bevegelsene og dermed går jeg rett til bunns uten å kunne hindre det. Akkurat som enkelte kanaler i flipperspillet. DET er frustrerende det! Game over, liksom! 

For tida jobbes det med å finne riktige spaker og dermed en trygg vei helst ut av dette flipperspillet. Eller over i et som ikke går så fort og er så uforutsigbart i alle fall. Mitt spill heter varig sykdom! Eller kronisk sykdom på populært. Varig oppleves som et noe mer dynamisk uttrykk. Her er det mulig å finne noen spaker som virker bedre enn andre. Kronisk høres mer ut som noe jeg ikke kan påvirke sjøl. 

Bildet under prøver å beskrive hvordan varig sykdom kan oppleves på ulike stadier. Bildet er min tolkning av trappa med stadier som tilhører Ressurssenter for pasient- og pårørendeopplæring. Den grønne personen som kastes rundt mellom trappetrinnene er meg. Som ei flipperkule. Noen ganger skammer jeg meg, noen ganger er jeg mottagelig, noen ganger er jeg fortvilet og andre ganger er jeg åpen. 

Jeg liker spill. Men jeg skjønner også at jeg må prøve å finne veien ut av dette flipperspillet. Alle dere som har prøvd å spille flipper vet jo at kula forsvinner ned i hølet til slutt. Hvis den ikke går inn i vinnerhølet der du mottar: tamtaratam: ET spill til! Takk som byr. Men det holder med en runde!

Til og med Monsen ville nok vært fornøyd med denne. Lars altså. For en eneste gangs skyld, og mot normalt, så har jeg klart å pakke kun det jeg er helt sikker på at jeg får bruk for. Av toalettsaker da. Sånn som han gjør. Liggeunderlag og soveposer er en annen sak.

Dermed: tannbørste, tannkrem, leppepomade og kontaktlinser. Dopapiret kommer utenom. Så nå regner jeg med at Monsen hadde vært fornøyd. Ikke hårbørste en gang. Har da lue. Og gjør som Monsen når det gjelder undertøy også. Kun en bokser. Den jeg har på. Den er imidlertid i ull. Dessuten så er dette et ett-døgns-eventyr, så jeg regner med å slippe å brenne den Monsen-style etterpå.

PS! Det viste seg enda at dette var alt for mye. Jeg gadd ikke bruke kontaktlinsene. Hadde briller… 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har alltid vært fascinert av unger, gjerne ganske små, som reiser alene. For eksempel med fly. De har ofte et tappert “dette fikser jeg”-uttrykk i fjeset og masse velvillige ansatte rundt seg. Og i kulissene, både ved avgang og landing befinner det seg en lettere stresset og relativt bekymret forelder eller to. Ære være dem!

Jeg reiser også alene i kveld. Uten sammenlikning forøvrig. Er jo en god generasjon siden mindreårig var del av identifisering her.

Det vil altså si: jeg er på solotur. Høstskogen er destinasjon og jeg blir mer enn gjennomsnittlig overrasket om det dukker opp andre tobeinte rundt leir!   Tvilsomt om noen er bekymra også. Lite trolig når det var samboer og såkalt nærmeste pårørende som ytret “du skulle ikke funnet deg et kratt å sove i på lørdag, da?”. All by myself… 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Si det for å bli det!

Si ja til organdonasjon du også! Denne uka, fra lørdag 19.september, er organdonasjonsuka. 83 % av oss er positive til organdonasjon, men veldig få har visst sagt det til noen. Da hjelper det jo ikke! Så si det! Si det til de nærmeste, så slipper de å ta avgjørelsen for deg når det trengs.

Jeg har vært heldig foreløpig. Jeg har hverken trengt å bestemme om noen av mine kjære skal donere og jeg har heller ikke trengt organer selv. Det eneste jeg og avleggeren har hatt behov for er blodoverføring. Og takk til alle blodgivere som sørget for at akkurat det var mulig! 

Om jeg skulle havne i en situasjon der mine organer kan være med på å redde noens liv så vil det være en glede å donere de bort! Hvis det er noe å ha. Jeg har jo uansett ikke mer bruk for dem i den situasjonen, tenker jeg. Det vet de som er rundt meg. 

Så si det du også! Si ja til organdonasjon i dag! Se organdonasjon.no hvis du vil vite mer!

I dag har jeg lastet ned dette:

«Jeg er meg selv 110%». 

Sier de, ungdommene i realityteve. Så vidt jeg har skjønt. Ikke spør meg hvordan jeg vet det. Jeg konkluderer bare med at det er innmari vanskelig å unngå alt som heter reality når en tilbringer fler timer av døgnet enn sunt er på sofaen. 110 %. Det skal de være fryktelig fornøyd med , syns jeg. 

Godt gjort å være seg sjøl. Lurt er det også. Det er så inni granskauen vanskelig å prøve på noe annet. Akkurat her kan det være ekstra på sin plass å lytte til erfarne fjellfolk! For eksempel oss som skulle være oss sjøl «110 %» da vi var i tenåra en eller annen gang på 80-tallet. Lykke til til oss med det, liksom! Det eneste positive var vel at slik jeg husker det så var vi ikke så opptatt av akkurat det. Å være oss sjøl «110 %» og slikt, altså. Det handlet vel egentlig mer om å passe inn.

Nok om det. Det er fint å være seg sjøl. Å kjenne at en stort sett er en rimelig bra og relativt oppegående versjon av seg sjøl. Med integritet og trygghet i at jeg er meg og jeg er bra nok. Bra nok!

Akkurat nå syns jeg alle som er over 50 % seg sjøl er griseheldige. Og dyktige. Sjøl prøver jeg å være ca 10 % meg sjøl for tida. Av og til er jeg bare 5. Og ofte kjennes ikke de 5 prosentene helt som meg heller. Ikke den jeg kjenner, eller vil være meg bekjent av i alle fall. Resten av tida kan jeg vel mer sammenliknes med en saccosekk. Omtrent like spenstig og med like spennende innhold. Jeg virker ikke så godt, med andre ord. Og å være meg selv 110 %? Ikke aktuelt. Både jeg og omgivelsene må ta meg som jeg er. 5 eller 10 % får være bra nok. Det er det som er meg sjøl akkurat nå.

Jeg er så drittlei korona!

På alle måter egentlig. Og jeg er visst ikke alene. På mine meget få og høyst nødvendige ekspedisjoner ute blant folk så ser jeg det hver gang. Folk som tilsynelatende gir blanke i avstand, håndvask og generelt smittevern. Relativt enkelt egentlig, skulle jeg tro. 

Jeg forstår at mange er drittlei. Det er vi alle. Vi vil alle treffe venner og familie, handle som vanlig og ha en vanlig arbeidsdag. Får vi dette raskest tilbake ved å ta noen hensyn eller ved å gi blanke tro…? Til og med en relativt utrent og slapp skrott som meg har utholdenhet nok til å opprettholde smittevernet når det eneste som kreves av meg er avstand, håndvask og holde meg hjemme om jeg er sjuk! Hva med deg?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

28. august skrev jeg dette: 

Å handle mat er ingen favorittgesjeft for meg. Mitt forhold til dette nødvendige ondet er på grensa til hat. Men det må til. Aller helst kun en gang i uka. Med lang handleliste. Så det er en viss jobb, ja.

Jeg har antibac i bilen. Det er kjekt å ha nå i disse smitterverntider. Den brukes ikke så ofte for de fleste steder jeg frekventerer sørger for at medbrakt ikke er nødvendig. Kiwi har håndvask med varmtvann og såpe, automat med håndsprit, pleksiglass i kassa og utallige oppslag om avstand og fornuftig oppførsel i smittevernets tid. 

Allikevel. Hva er det med folk som klarer å gi fullstendig f…. i alt det her og oppføre seg som om de aldri har hørt om covid19?

På mitt nødvendige besøk med handlelista på Kiwi i går opplevde jeg 3 tilfeller av nevnt likegyldighet. Da jeg forskriftsmessig sto med henda i vasken før jeg skulle ta fatt på den lange lista tøt det inn ei mor med to relativt store barn. De presterte å passere mellom håndvask og spritautomat i døra, ca to meters åpning, uten å så mye som å kaste et blikk på noe av det. Det var nok ikke i deres tanker at det skulle brukes. Så rett bort i frukt- og grønnsaksdisken mens skravla gikk….

Der drev det ei, la oss si godt voksen, det er visst politisk korrekt, dame og sjekket om hun hadde mistet noe helt underst i tomathylla. Det så i alle fall slik ut da hun helt klart flyttet rundt på alle tomatene. Uberørt av menneskehender? Not so much.

Nestemann jeg møtte: kar i 50-åra. Desperat etter kroppskontakt antakelig. En meter avstand? Aldri hørt om. Jeg er overbevist om at vedkommende hadde gått rett på meg om jeg ikke hadde vært så smidig og kjapp med handlevogn og det hele. Et sidesprang rundt hylla med dopapir reddet meg fra å kompromittere den personlige sfæren totalt. Det hele foregikk med blikkontakt, så jeg var nok ikke usynlig. Hva foregår oppi nøtta på slike, egentlig?

Jeg kjenner at jeg egentlig har mest lyst til at et eller annet innsatsteam, gjerne sånne med uniform og slikt som på film, skal komme og rett og slett ta disse individene ut av samfunnet. Plassere dem i et eller annet reservat, kall det gjerne kohort, så vi andre som både kan vaske henda, la være å fikle og holde avstand både til medhandlende og gode venner vi egentlig kunne tenkt oss å gi en klem kan ferdes relativt trygt ute i samfunnet.

Dette er dessverre like aktuelt i dag. Noe media bærer tydelig preg av. Mitt inntrykk er at det er ganske mange der ute som må skjerpe seg!

Neste gang kommer jeg til å melde i fra til deg dersom du har glemt hvor lang en meter er eller tror at håndvask gjelder alle bortsett fra deg! Jeg kan ikke love at det blir pent.

Er det så inni granskauen vanskelig da? 

VASK DE HENDA!

Hæsjtægg kortreist med andre ord! Jeg liker mat. Egentlig stort sett all slags mat. Både såkalt tradisjonskost som jeg har vokst opp med og eksotiske og nye retter som er vanligere i andre deler av verden. Jeg syns det er stas å smake nye ting og jeg liker skremmende mye av det, egentlig.

I dag har jeg tatt opp potet. Det er ganske tilfredsstillende å dyrke sin egen mat. I år har vi hatt gleden av nesten å være selvforsynte med grønnsaker siste halvdel av sommeren. Vi har fråtset i salat, squash, løk, reddik, gulrot, potet, bønner, sukkerert og et par, tre urter. Jeg har til og med spist selvdyrkede blomster. 

Selvberging er stas. Men siden jeg liker at det varieres så er jeg relativt avhengig av å stikke på butikken og hente forsyninger i tillegg. Da er det jammen godt det fins gode, friske og varierte råvarer å få tak i. Og de råvarene skal være norske! Jeg er ikke manisk på noen som helst måte. Jeg spiser både avocado og mango, ikke spesielt kortreist noe av det. Men har jeg muligheten og det fins et norsk alternativ så velger jeg det. Å velge mat som ikke har reist halve jorda rundt før den havner på tallerkenen min tenker jeg er et enkelt bidrag til miljøet. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg kjøper norske tomater. Rett og slett fordi jeg ikke gadd å ha tomatplanter sjøl i år. Siden jeg fisker men stort sett aldri får fisk så kjøper jeg norsk fisk også. Og jeg er nøye på at kjøttet jeg spiser er norsk! 

Som de som leser bloggen vet fra før, så er mitt forhold til kuer og sau på mange områder noe anstrengt. Ikke desto mindre så heier jeg på dyr som får gå ute og beite i skog og mark hele sommeren. Jeg heier på og nyter kulturlandskapet der maten dyrkes. Og jeg syns nesten ikke det fins noe finere enn ei idyllisk beitemark der dyra holder kratt og småskog i sjakk. 

Og jeg heier ikke minst på bøndene som eier dyra og legger til rette. Det er de som sørger for mat på bordet mitt! Kortreist mat og gode, trygge råvarer som jeg og (aller mest) småbrukeren kan trylle fram gode retter av. God mat! Takk til dere for jobben dere gjør! Akkurat nå sitter jeg og ser skurtreskeren gå rundt og rundt på jordet utafor vinduet. Det blir god kaku av slikt! Eller øl kanskje…?

Er det noen som kan grave meg ned, værsåsnill? Jeg tror ikke jeg orker sjøl. Men jeg har fortjent det, og veldig lyst til det. Den følelsen liksom. Når jeg har sendt mail til sjefen der jeg direkte feilaktig og helt ukritisk påstår at jeg har blitt trekt i lønn for noe jeg ikke nødvendigvis skal trekkes for. I tillegg med påstand om en helt horribel sum. Aldeles vanvittig feil og helt absurd og borti natta hele greia. Mailer på fredag formiddag og gidder ikke åpne mail på ettermiddagen. Åpner mandag kveld… og innser fadesen. Den følelsen!

Unnskyld sjefa! Jeg er helt på jordet. Faktisk på feil jorde. Og det verste er at det fins en god del eksempler, i alle fall fra det siste året, av liknende type. Horrible handlinger eller utsagn fra undertegnede som stort sett alltid skaper et visst kaos. Enten for mange eller i alle fall for noen. Og jeg? Jotakk! Jeg skulle gjerne ha gravd meg ned. Rett som det er! 

Det er sånn tåka virker. Den berømte hjernetåka. Virker visst ikke den der muskelen i topplokket heller. Så da er det bare å straffeblogge en beklagelse på det åpne internettet og håpe omverdenen bærer over med meg. Igjen! Unnskyld!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå