Jeg får panikk!

Det er veldig få ting som setter meg i noe i nærheten av en panisk tilstand. Edderkopper kan i visse tilfeller gi tilløp, men jeg klarer som regel å ta meg sammen nok til å løse floka. I betydningen skvise det stakkars dyret eller dersom jeg er utendørs, børste det vekk. Selvfølgelig med harahjerte og pust på grensa til hyperventilering. Men ingen panikk. 

Høyder kan også sette meg i en tilnærmet ubrukelig tilstand. Det kommer ofte såpass snikende på at jeg feiger ut lenge før panikken slår inn. Jeg kjenner pusten blir anstrengt, kroppskontroll og bevegelser stakkato og motviljen eskalere lenge før jeg når noen som helst panisk tilstand. Så snur jeg og situasjonen er reddet.

Men i dag derimot kom panikken. Småbrukeren og jeg la i vei for å rusle en sti vi aldri hadde gått før. Kaffekjele og kaffevann samt fyrstikker lå i sekken. Til og med kake til kaffen hadde vi med. Det lå an til en bedagelig og rehabiliterende søndagstur for begge to. Med sherpaen først, altså småbrukeren, tøt vi inn i skogen. 

Den første klaska i kinnet etter noen hundre meter. Ikke akkurat uventet. Jeg fikk skrelt den av og kastet den i fra meg. Etter et par hundre meter til uten å ha møtt på flere hadde vi konkludert med at «dette var jo ikke så ille». Da kom den neste. Det kravlet og krøp på halsen og småbrukeren måtte trå til som frigjøringshelt.

Etter et par «angrep» til litt lenger opp langs stien så konkluderte vi med at «joda, de bor nok her også!». Vi snakker altså om den forhatte hjortelusflua. Som de siste åra stort sett alltid «overtar» nærskogen i perioden august til oktober. Edderkoppliknende bittesmå kryp som evner å klaske seg ned rett i hue eller fjeset på forbipasserende, kravle seg inn i hårfestet og, om de blir der lenge nok, bite så det klør i månedsvis. Og de kan ikke klaskes og børstes vekk som en mygg. Neida gitt! Den må klores eller skrapes av skrotten og skvises tvers av med neglen om du skal bli kvitt den. Klemming mellom fingrene hjelper ikke på denne karen, nei!

Panikken slår altså inn hver gang en slik fandens skapning oppdages på kroppen. Da 4-5 kryp av arten fant det for godt å gjøre et besøk på undertegnede akkurat idet dagens bålplass var valgt ut og rast sto for tur, holdt det på å bli for mye for a. Se for deg hopping, børsting, banning og svinging med staver og skrott. Alt med en skrott som egentlig hverken kan bevege seg fort og i alle fall ikke på noen måte hoppe. Men ved hjelp av småbrukeren ble jeg kvitt dem før jeg satte meg midt i røyken, rett og slett fordi det jo var en viss mulighet for at slike kryp misliker bålrøyk! Kaffen ble god og kaka var uovertruffen. Det var faktisk på grensa til harmonisk der i skogen ei god stund.

Full av kakekraft fortsatte turen. Med 4-500 meter igjen til bilen kom vi inn i en ny sverm. Virkningen var også denne gangen paniske lyder av typen «ææhh» og «f….» samt både egne og småbrukerens forsøk på å bli kvitt faenskapet.

Vel framme ved bilen ble både småbrukeren og kjærringa behørig sjekket for utøy. Se for deg sjimpanser som undersøker hverandre for lopper. Uten delen der de putter fangsten i munnen. Intet funnet. Vi pustet lettet ut og kjørte hjemover. 

Da begynte det selvfølgelig å kravle oppover halsen. Krypet ble klort av, klemt flatt og kastet ut gjennom vinduet. Med lydeffekter!

En fin tur var vi jo enige om at vi hadde hatt, selv om panikkfølelsen hadde meldt seg mer enn en gang. 

Etter hjemkomst skulle kjærringa ta seg en varm og velfortjent dusj. Klær og hårstrikk ble fjernet, helt som vanlig før slike aktiviteter. Da kjente jeg det kravlet bak øret. Der kom den virkelige panikken. En ting er ute. Når de blir med inn så holder det for meg! Krypet ble klort av igjen og sendt i vasken sammen med rikelig varmt vann. No mercy! 

Men nå var panikken så framtredende at sterkere lut måtte til. Fin kam og hue bøyd framover med systematisk gjennomgang av hele hårprakten resulterte i to helveteskryp til i kammen! Idet kryp nummer en var på vei opp (!) igjen fra sluket ble nummer to og tre sendt ned sammen med en god klunk klor og rikelig med varmt vann! Ja, jeg er seriemorder. Human avliving får andre drive med når det gjelder slike kryp. Når panikken slår inn må alle midler tas i bruk. 

Gleder meg til kuldegradene setter inn! Da skal jeg gå ut igjen. Harmonisk og fin!

Potensielt meget harmonisk søndagssyssel!

 

Er det no’ rart jeg får panikk?

 

 

Lørdagskos.

Rester fra de rikes bord. 

Hva foretrekker du? Marsipankake med chorizopynt eller chorizo med vaniljedip?

Samma det vel! Med et glass rødt er det uansett en vinner. Det er da lørda’n. 

Ser (vanligvis!) ikke syk ut…

På en dag som dette da turen til postkassa var i overkant ambisiøs når det gjelder fysisk aktivitet så syns jeg det passer å pushe denne.

Ja, det er et pledd og en sofa under der…

For oss som ler og griner av oss selv, rett som det er, og ikke minst for dere som treffer oss i ny og ne, anbefales denne lesningen på det sterkeste. Rett og slett anbefalt for alle, med andre ord.

Overraskende mange av oss lever midt i krigen, og nå gir denne dama oss en stemme. Jeg kan bare applaudere og pushe meg sjøl til å kalle en spade for en spade. Igjen og igjen. Uten å bruke spaden til å grave meg ned. Jeg tror det er tvingende nødvendig for å oppnå aksept både i systemet og i samfunnet. Takk, Ragnhild Holmås!

Jeg må gladelig innrømme at følgende tidligere bloggposter (minst) er kraftig og innimellom brutalt inspirert av denne boka.

– Da livet tok en omvei, 20.04.20

– Du får ikke den diagnosen nå, 18.08.20

– Sjukdom selger, 08.08.20

– Stjælt identitet, 16.07.20

– Men det er ingen som vil ha dere vet du!, 28.06.20

– Gikk jeg i fella?, 04.06.20

– Fantomfrisk, 12.05.20

Og nei, jeg har heller ikke vært på yoga i dag. 

 

Nå.

Nå.

Et meget lite ord.

Nå.

Likevel rommer det

hele evigheten.

 

Hans Børli

Trendsetteren.

Apropos trender, liksom. Til dere som trodde at å operere bukseløs var noe nytt som kom som følge av hjemmekontor og møter på zoom der kun overkroppen var dandert innenfor laptopkameraets rekkevidde. Til dere som lever i den villfarelsen at dette er en trend av 2020. Dere tar grundig feil!

Følgende bildebevis fra rundt 1980, pluss/minus, forteller oss en annen sannhet. 

Trumfer hodeplagg benklær?

Det forteller oss at nattkjoler av type gjennomsiktig i fluffy pastell var morsomt, om mulig ikke direkte trendy, og at sokker i sandaler var vanlig. Men den som satte standarden som enkelte altså sverger til også i 2020, det var han her. Hvorfor min kjære fetter opererer bukseløs vites ikke. Jeg kan kun tenke meg at det var tomt for nattkjoler, dermed fikk ikke den yngste og minste noen… Eventuelt så forsøker han å bli brun på beina. Om fetteren har begynt med nattkjole, blitt brun på beina eller fortsatt tviholder på den bukseløse trenden av andre årsaker vites ikke. Kan bare spekulere. Eller la være.

Men som avleggeren av type universitetsstudent så tørt påpekte: «til gjengjeld så har du ei underbukse på hue!» Veier det opp?

Keeperredning.

I dag har jeg lært noe om mestring. Jeg syns jo egentlig jeg kan litt om det fra før. Yrkesskadd antakelig. I alle fall nok til å synes at temaet er relativt interessant. Og i dag har jeg altså utforsket temaet egen mestring. Poenget er da altså å flytte fokus. Å flytte fokus fra det jeg ikke får til og over til det jeg faktisk fikser. Det jeg mestrer. 

I den forbindelse så befant jeg meg plutselig i en situasjon som i alle fall ikke jeg trodde jeg var i nærheten av å mestre. 

Det handler altså om å hindre en rund gjenstand, ball eller ballong, i å dette i bakken. Som vanlig blir jo undertegnede en smule ivrig i slike situasjoner. Dette kan jo i tvilstilfeller kategoriseres som et slags ballspill. Et, vil noen påstå, noe overdrevet engasjement fører rett som det er til at jeg befinner meg i en eller annen usannsynlig situasjon. Denne gangen lå kroppen vannrett og i full strekk med det formål å hindre ballongen i å gå i bakken da. Og når den stuttbutte strekker seg ut i fart så oppnås tydeligvis mirakler. I alle fall i dag. Hånda traff ballongen og til alles overraskelse så fortsatte spillet. 

For meg var det bare å komme meg på beina. Heldigvis skjedde det hele såpass nære bakken at den eneste bivirkningen i ettertid var litt gress og grønske på skroget. Hele skroget i sin fulle 164 cm lengde, faktisk.

Sånn jeg husker det så var dette altså en tilnærmet perfekt keeperredning av typen Thorstvedt ville ha applaudert. Og endelig kom altså keepererfaringen til nytte. Selv om jeg ikke har så mye som et snev av keepertrening, så har jeg da erfaring, må vite. Ittnå som en keeperredning i ny og ne for å booste mestringsfølelsen. Mestring ble det i alle fall selv om øvelsen generelt nok var mer preget av innsats enn av evne. 

Tidenes beste keeperduo. Kun talent, no hard work!

Høsttrender.

Høsttrendene er i butikken. Har jeg hørt. De har nok vært der lenge. Det er bare det at akkurat jeg oppdaget at det var høsten for en dag eller to siden. Plutselig oppdaget jeg at det begynte å blåse gult bjørkeløv over plenen og det er mørkt om kvelden. Veldig mørkt. Og til langt utpå morran, faktisk. Kom visst brått på, det her.

Jeg har selvfølgelig ingen anelse om hva som er trendy i høst. Jeg har ikke beveget mitt legeme i nærheten av noe som likner en konfeksjonsforhandler på månedsvis. Og det jeg leser på nett handler om helt andre ting. 

Trendene i nittenpilogbue derimot, har jeg bildebevis nok til å vite noe om. I den grad det var trender da. Det var i alle fall det vi ble iført den høsten det var så bratt, eller 1976 som det også kalles. 

Rosa ullgenser, garantert hjemmestrikket, under mørkebrune tunikakjoler, hjemmesydde. Hvite strømpebukser og knallrøde lakksko. Røde lakksko er vel i grunn det eneste av dette jeg godt kunne funnet på å iføre meg i høst. Antakelig lurt med samme hælhøyde som i 1976, for balansens skyld. 

I tillegg kan nåtidens forsøk på å krølle håret i «naturlige» lokker fort likne på bildet… Har visst øvd for lite. Ifølge Anne Lindmo er det aaaalt for tidlig å begynne med strømpebukser så tidlig på høsten som nå, så jeg må nok dessverre stå over de hvite med flettemønster noen uker til. Ullgenser har jeg brukt lenge, og tunikakjole? Det er noe forlokkende ved fasongen. Skal vi matche i høst, Anita, eller er det noen nye trender vi bør slenge oss på i år?

Ladies and gangsters!

«Det eneste jeg husker av det lærerne sa på ungdomsskolen er han som hevdet «det er godt med alt som er unnagjort»», sa min gode kollega. Dermed var hjernen i gang. Hva husker jeg fra ungdomsskolen egentlig? 

Selvfølgelig en hel haug med uoffisielle greier. Drama og tenåringskriser og verdensproblemer og fryktelig mye sladder… et eneste langt kaos med hvem er sammen med hvem i dag, hva sa egentlig hu til hu andre, hvem henger med hvem i friminuttet og hvor langt nedi 501-buksa skal ballgenseren stappes denne uka? Jeg kjenner ikke noe behov for å uttrykke noe som helst mer konkret om dette akkurat i dag. Men hva sa egentlig lærerne?

«Ladies and gangsters!» Var den faste morgenhilsenen fra kontaktlæreren på ungdomsskolen på vei inn gjennom klasseromsdøra. Han valgte å møte ladiene og gangsterne med et smil hver dag. Godt jobba!

Jeg husker egentlig kun to andre ting: «nå får di faan skjæra meg holde kjeften på døkk!» var det en annen lærer som brølte. Sikkert ikke bare en gang og garantert helt fortjent. Den gangen også. Og det virket. I alle fall der og da. Selv om pedagogikken bak utspillet ikke er helt klinkende klar. 

Den andre jeg husker er han som ble så forbanna at han kylte nøkkelknippet i pulten så det sang. Jeg husker ikke hva han sa. Men han var lærer i det spenstige valgfaget maskinskriving! Touchmetoden satt atskillig bedre etter det nøkkelknippet. Pedagogisk teori også her ukjent. 

Og det er i grunn godt med alt som er unnagjort. Ungdomsskolen og slikt!

Ladies and gangsters. For et kvarters tid sea’

Å ansiktsløfte seg frisk.

I dag er en sånn dag. En dag der alle midler må tas i bruk.

Jeg jobber for tiden med å bli frisk. I alle fall så brukbar som det er mulig å bli. Helt frisk og i orden blir jeg aldri, jeg har skjønt det, men i alle fall friskere! Det er et litt diffust, men både oppnåelig og ganske motiverende ord. Og ikke minst en ufattelig viktig jobb!

Så da jobbes det mot å bli friskere. En viktig del av den jobben er fysisk trening. Ei trening jeg ikke alltid er så motivert for, i alle fall ikke når den foregår innendørs. Og alt i skroget skriker: «la meg være i fred!» Slik som i dag som altså er en sånn dag. En dag der jeg bortimot bokstavelig talt må hale og dra meg sjøl etter nakkehåra for å gidde å begynne. Hele skroget stritter imot. Kraftløs, svimmel og kvalm på en gang. Kan bli handlingslammet av mindre. 

Men: «det skjer ikke noe før du begynner», så her var det bare å iføre kroppen egnet utstyr og ikke minst dagens ultimate hjelpemiddel: nemlig hårstrikken! Fin å bruke til nakkehårdraing. Allerede på 80-tallet forsto vi altså at en helt ordinær strikk av type som anvendes i hår kunne fungere som ansiktsløftning! Fantastisk. Det gjelder bare å plassere den så høyt oppå planeten og så stramt at både øyenbryn og ikke minst kråketær får et solid løft. Altså området mellom hårfestet og øyenpartiet. Tinningen. Der det kan dannes kråketær, har jeg hørt. Godt en kan ta i bruk gammal kunnskap på et tidspunkt i livet der man faktisk har bruk for den. Ser ikke bort fra at jeg også ble et par millimeter høyere etter å ha iført meg strikken i dag. Såpass stram, ja.

Så i dag løftet hårstrikken både ansikt og treningsmoral slik at undertegnede klarte å svette litt og fikk kjørt både lår og biceps såpass at det svir. Og når uttøyinga må ta en pause rett og slett fordi utøveren (altså meg) flirer så høyt og ukontrollert at all kroppskontroll fordufter, så ble vel økta rimelig vellykket. Takk for podcast som effektivt trimmer magemusklene og får skroget til å glemme at det egentlig ikke ville, om ikke annet.

Nå restitueres det på sofaen. Uten hårstrikk. Ansiktsløftning over tid fører nemlig til hodepine. Så jeg får nok være som jeg er, bare litt friskere!

Ansiktsløftning iført. Og elsker at filteret heter “glorie”.
Har akkurat hørt podcast om helgeopplevelser fra 80-tallet. Med tidsriktig frisyre. Og har trent da…

 

 

 

Lykken for meg er:

Å ha en partner in crime eller to å henge (bokstavelig talt) med når behovet kommer over en.

Å finne og rigge en bortimot perfekt camp for natta etter å ha maktet å bære egen sekk fra bilen.

Å innta god mat og godt drikke med både utsikt og godt selskap.

Å stirre inn i solnedgangen.

Å ha med seg ved- og fyringsansvarlig som ikke skyr noen midler for å finne egnet materiale å fyre med. 

Å ha et varmende og mentalt tilfredsstillende bål å stirre inn i.

Å ha lue og ullstillongs døgnet rundt.

Å våkne varm og tilfreds av ekornlek over hodet en helt vanlig fredag i september.

Takk for turen. Lag deg en god dag. God helg!