Hva skal man finne på når formen er så der og værmeldinga melder sur vind fra alle kanter og regnbyger natta gjennom og det meste av dagen derpå? Joda, da pakker vi sekken med alle mulige og umulige greier og stikker til skogs for ei natt i hengekøye. Her er tarpet med, men også badetøy. Så om senga, les hengekøya, holder seg tørr, så skal det så absolutt være muligheter til å bli bløt.
Så vil det vise seg hva vi får mest bruk for av det der. Tarp, ja mest sannsynlig. Ullundertøy og lue også. Men badetøy!?! Det er stor sjanse for bading, ja. Men om jeg gidder å skifte til badetøy før det foregår, ja det gjenstår å se.
I går var den første dagen. Den første treningsdagen etter kontrolltime på nevrologisk avdeling på tirsdag. Den årlige fysioterapisjekken der ståa på fysikken i denne ms-kroppen testes. Den første treningsdagen etter at fysioterapeuten der påla meg å trene mindre(!). Det vil si bare ei halv økt egentlig. I alle fall i forhold til det jeg har gjort de siste månedene.
Så den neste måneden har jeg intervallforbud. Høres ikke det deilig ut, egentlig? Ingen ellipsetrening de neste ukene. Bare styrketrening, sykkelturer og gåturer. For noe må gjøres. Og noe må prøves.
Når kroppen kjennes tyngre og tyngre og alt jeg gjør blir seigere og seigere og smertene øker mens energien synker, så må jo helt klart noe gjøres. Og da er det vel lurt å prøve alt! I alle fall det jeg får beskjed om å gjøre av de som har greie på det. Jeg vet jo godt at det er ineffektivt å pøse på med mer av det samme, det som ikke fungerer, når resultatene uteblir. Da må vi prøve noe annet. Dermed får skrotten bli et forskningsprosjekt. Igjen. Meget lokal forskning da. Kvalitativ sådan. Ikke kvantitativ.
Belastningen senkes med håp om at energien øker. Jeg som har fått høre at “trening er jobben din nå”, må innse at jeg ikke fikser den jobben som jeg vil lenger heller. Jeg må gå ned i stilling på en måte. Jeg som kaller meg heltidsansatt i egen helse.
Det kjennes i grunn en smule frustrerende at belastningen må senkes ENDA en gang. Og jeg lurer egentlig på om aktivitetsnivået snart må være på et bunnivå… Men igjen, det er jo når jeg sammenlikner med hva jeg fikk utrettet FØR. Den gamle meg. Den som var relativt frisk og kunne bruke mye mer av døgnets timer i oppegående stilling. I det minste var jeg «fantomfrisk». Det vil si såpass at jeg orket å prestere på et «late-som»-nivå.
Men neimen om jeg syns det er spesielt deilig å slippe de intervalløktene. I dag tenkte jeg vel egentlig at jeg gjennomførte bare ei halv økt. Trente sånn halvveis. I og med at det ble kun styrketrening og tøying. Treninga ble jo allerede kuttet i fjor høst. Og godt var det, for det regimet jeg hadde før det var rimelig heftig. Det ser jeg jo nå. Men jeg ser rett og slett med litt frykt på å trene mindre, jeg. Jeg har jo trent for å orke det jeg har lyst til. Og jeg er dermed livredd for å orke enda mindre av det jeg vil og trenger hvis jeg kutter i treninga.
Men nå prøves altså det. Og så gjelder det å kjenne etter da. Om energien kommer tilbake. Noe av den i alle fall. Og da kan det jo hende at smertene avtar også. Og det får jeg åpenbart igjen mer energi av. Det gjelder, som vanlig, å finne riktig balanse.
Jeg satser på mer energi til å gjøre det som er planen i ettermiddag, for eksempel. Nemlig pakke sekken og tilbringe ei natt i køye til skogs. Det fører riktignok som regel til at skrotten sliter noen dager etterpå. Mens i topplokket derimot så er det mye mer harmonisk!
Så da satser jeg på at halvveis trening gir mer tur! Og tur er som regel helveis!
Champagnebalkongen sitt alter ego er nemlig akkurat det. Værstasjon. I ettermiddag bemannet med to; undertegnede og katta! Katta bryr seg mindre om været så lenge det ikke er ekstremt i noen retning. Hverken for varmt, for kaldt eller for mye vind eller bråk av regn på taket. Hula er best uansett.
Nå sitter vi her altså. På champagnebalkongen som ble til værstasjon. Og ser og hører at regn- og tordenbygene kommer snikende vestfra. En og annen «blitz» observeres også. Og romling! Akkurat passe langt unna nå. Men det drypper mer og mer på taket her, og skurene ser ut til å nærme seg, så vi får se hvor trivelig det blir på denne balkongen etter hvert. Nå lyner det rimelig ofte også, faktisk.
Også sett fra champagnebalkongen som aldri har sett snurten av noe champagne, egentlig. Men vær – DET har vi!
Det “ruller” nærmere.Champagnebalkong med hule.Huleboer.
Sa den stabbende ettåringen, muligens snart to, da hun møtte barnehagens nyeste «barn» i går. Jeg tror ikke «bæ» svarte henne. I alle fall ikke direkte, men «bæ» lot seg i alle fall villig klappe og stryke mens de forsynte seg prøvende av smørblomst og annet godis i hamninga. Begge to.
Han på 5 som tygde gras visste ikke helt om det ville føre til at han begynte å si «bæ» eller «mø» for den saks skyld. Men det vil nok tiden vise. Et par av de andre var såpass blaserte og hadde sett såpass mange av arten før at de heller brant etter å stikke ned i bekken for å sjekke om det var igjen noen rompetroll der. Eventuelt noe annet småekkelt og gørspennende. Det ble heldigvis muligheter for det også. Og en død frosk samt horder av vannløpere og små vesen i vannet skal en ikke kimse av som pedagogisk verktøy.
En gårdsbarnehage med lånte lam, en bekk med alskens småkryp, kalver i hamninga, høner spankulerende på tunet samt de faste grisene som ankommer i august er en variant av paradis, tror jeg. Både for firbente, åttebeinte og tobeinte. Det så i alle fall ut til at de to nye firbente tilskuddene til barnehagehverdagen fant seg godt til rette. Så får vi se om de liker seg i gapahuken sin i dag som regnet bøtter ned.
…Kristiansund «foruten grunn». Som Knudsen og Ludvigsen sang for mange, mange år siden. Nå var det endelig småbrukeren og friluftsheidi sin tur til å gjøre det samme. Dra til Kristiansund foruten grunn. Eller; helt uten grunn var det jo ikke, for når det gjelder å reise på tur til et nytt sted så gjelder det jo bare å lete opp en grunn, ikke sant!?!
Så da gjorde vi det. Eller, det vil si, småbrukeren gjorde det. Som museumsgjenstand, ehhmmm beklager; museumsansatt, så er jo småbrukeren noe mer enn gjennomsnittlig opptatt av gamle greier. Museer. Og helst der det finnes gammelt treverk. Laft eller annet tømmermannsarbeid fra hine hårde dager.
Dermed fikk vi en(da) en grunn til å dra til Kristiansund. Tømmermannsarbeid på og i tilknytning til sjøfart, nemlig. For godt tømmermannsarbeid har vært en essensiell del av norsk fiskenæring og sjøfart. I all tid.
I Kristiansund fikk vi sett både dagens skip. Rett utafor hotellvinduet, bokstavelig talt. Og vi fikk sett eksempler på tidligere brukte båter. Og verftet der de både ble bygget og reparert. Spennende til og med for to innlandslandkrabber som oss. Og heldigvis nok av steder der friluftsheidi kunne huke seg nedpå og fokusere på fotografering. Eller bare sitte 😉 Som her: https://friluftsheidi.blogg.no/a-bo-med-en-museumsgjenstand.html
Og dermed ble Kristiansund foruten grunn til et givende stopp på den innholdsrike roadtripen som tok oss på kryss og tvers over fjell, på ferge over fjorden, gjennom fjell og daler og i tunell under havet. Og sittinga på benk medførte en del bilder:
Mellemverftet. En del av Nordmøre museum.
Akkurat denne sto utenfor museumsområdet og assosiasjonene til Peter Stormare sin noe desilusjonerte kaptein i serien “1923” kom lett hos oss, ja 😉 .
Sitting på benk hører med.
Nåtidens skute. Bilde tatt fra vindu på hotellrommet.
Jeg er stadig på jakt etter å holde skroget i såpass bra form at det går an å leve med det. Skroget altså. Dermed trenes det. Og når jeg, som jeg pleier, kjører intervallene mine på elipsemaskina så må jeg ha en viss form for underholdning til. Ellers blir det rett og slett alt for kjedelig. Jeg motiveres ikke akkurat til å ta i noe ekstra når jeg stirrer rett inn i en vegg, for eksempel.
Men med underholdning så er jeg som ikke er noen stor forbruker av streamingtjenester henvist til Nrk sin nett-tv, for eksempel. Og da aller helst en eller annen dokumentar. Gjerne en serie. Nå har jeg sett på «Tandemeventyret». En sprek gjeng med ekstra utfordringer som sykler til Nordkapp. Og akkurat slikt blir jeg rimelig motivert av.
I den siste episoden kom det et utsagn som jeg umiddelbart kjente meg igjen i. Det handlet om «å vinne over komfortsona» si. Noe en av deltakerne så flott klarte å sette ord på. Og jeg kjente meg igjen, gitt. For meg handler det om å vinne over komfortsona. Og aller helst å utvide den!
Jeg har de siste årene ofte sagt at «jeg må av og til krysse grensa for å finne ut hvor den går». I betydningen krysse grensa for hva jeg egentlig klarer og hva jeg mener er mulig å få til med mitt skrog som er full av MS og fatigue og kreftkontroller og rått og røti! Jeg tenker at turen til Glittertind i september var av den typen. Langt over grensa egentlig. Og dermed «falt» jeg veldig for utsagnet om å vinne over komfortsona.
Det frister nemlig ikke å bli værende i akkurat denne komfortsona so jeg har nå. Ikke er den særlig komfortabel. Og i alle fall ikke stor. De siste par månedene har det dessuten kjentes ut som den er i ferd med å krympe enda mer.
Dermed er jeg fristet til å kjøre på med enda mer trening. Rett og slett fordi trening er det eneste som kan likestilles med medisin når det gjelder bremsing av multippel sklerose. Som fagfolket sier. Og som er mitt halmstrå så lenge jeg ikke er egnet for medisinering. Dessuten så tipper jeg oddsen er rimelig lav for at trening har mindre uønskede bivirkninger enn bremsemedisiner har. Eller; fristet….det er jeg vel ikke akkurat. Fatiguen tilsier ikke slike utskeielser.
Nå lurer jeg rett og slett på hvordan jeg skal klare å gjøre som Thomas i Tandemeventyret. Nemlig vinne over og gjerne utvide komfortsonen. Det hadde vært fint om komfortsonen hadde vært en smule mer komfortabel også, vil jeg påstå.
Jeg tenkte på det på dagens søndagstur. Som var tung. Og varm. Og gjorde vondt. Vondt i skrotten, men ganske ålreit i hodet. Selv om det kjennes ut som komfortsonen krever kortere og kortere turer. Dagens tur var overraskende ukomfortabel egentlig. Til å skulle være helt innafor. Sånn egentlig. Jeg krysset ikke grensa i dag. Trur eg. Så dermed vet jeg ikke akkurat hvor den går for tida. Det er ikke engang sikkert det er tida for å finne det ut heller 😉.
Men jeg gikk en ny sti. For meg i alle fall. Og kom til en ny og vakker plass. Så slik sett så er «sonen» utvidet. Uansett om det var direkte komfortabelt eller ikke.
Jeg gikk en tur på stien.Myrulla blomstrer.Kaffe ved benk. Luksus.Han her kom skjenende, men hadde heldigvis vett til å la kanelsnurren min være.En vakker oase i skogen.
Årets roadtrip foregikk denne uka. I det jeg vil kalle et Norge på sitt fineste. Så mye blå himmel, grønne åser, kvitrende fugler, strålende sol, glitrende elver og hav og slående utsikter er det ikke alle roadtriper forunt å levere. Og timevis med toppløs transport! Ja, jeg tror faktisk vi har opplevd Norge på sitt aller vakreste.
Vi har kjørt daler opp og ned. Sett fjell med og uten snø. Vi har passert fossefall og rhododendronbusker i alle farger. Kjørt over hav og under fjord. Og de gangene taket har vært på og vi har beveget oss uten å være toppløse, ja da har det som regel vært fordi vi må ha en pause og hvile hodet litt. Både fra sus og sol. Eller gjennom tuneller. For det surrer godt i nøtta når en kjører timevis med taket av, vind i håret eller capsen og sola stekende.
I overkant av 140 mil har vi lagt bak oss denne gangen. I løpet av de seks dagene roadtripen tok. To av dagene var helt uten noe som helst bilkjøring. Da var det litt by- og museumsopplevelser og samvær og besøk hos familie og venner som sto på planen. Så mange trivelige folk det går an å møte på en slik roadtrip!
Akkurat nå fordøyes inntrykkene. Både naturinntrykkene og refleksjonene etter å ha oppdatert seg på nye og gamle historier sammen med de fine folka. Og ikke minst etter å ha skapt noen nye minner.
Vi har sett, ledd, opplevd, spist, drukket, skravlet og nytt både tur og selskapet. Til og med «kaketaxi» har vi vært, siden det var ei kake som trengte å sitte på et par og tjue mil til et egnet konfirmasjonsbord. Gjestfrihet og trivelig folk har vi møtt overalt. Det var vel i grunn bare reinsdyra på Rørosvidda som ikke var spesielt interessert i kontakt.
Takk for en fin roadtrip både til småbruker og den røde toppløse. Og ikke minst til alle vi møtte og koste oss sammen med i løpet av turen.
Atlanterhavsveien i åpen bil 🙂Tahiti.Frodig tulipanflor.En liten dose verftshistorie.Sommerdag på Kvernes.Sommer i mailKvernes stavkirke.Ut mot Atlanterhavet.Langs Atlanterhavsveien.Maisommer.Turister.Ferge”utsikt”.Steinvikholm.Steinvikholm.Beboer på holmen.Blank fjord.Toppløse på tur.Vi er først!De første regndråpene over Sølen.
Gårsdagens roadtrip førte oss gjennom dalfører, forbi fjell, over bruer og under hav.
Og forbi mange konfirmasjoner. Og siden roadtripen også var en kakeekspress, så slo vi to fluer i en smekk. Ei konfirmasjonskake befant seg noenogtjue mil fra selskapet sitt, men kom forhåpentligvis helt fram til slutt. Via roadtrip med kakeekspressen.
Og vi kom fram, og i dag skal bilen få stå helt i ro.
“Ja dette rimer jo veldig bra med det de så på pet-scan”, sa’n. Legen på radiologisk i dag. Riktignok var skjoldbruskkjertelen noe “uryddig” på den ene sida, som han uttrykte det, men utover det så var det godkjent. Så dermed er det hipp hurra for det og jeg tar “ferie” fram til starten av juni i alle fall. Selv om han for så vidt fant, så fant han noe som var helt greit i alle fall, om ikke så nyttig som det Askeladden fant.
Og det er i grunn helt greit! Som vanlig er jeg helt “slut” etter å ha startet dagen på radiologisk, så det var i grunn alt om den saken.
