Denne kvelden var jeg i grunn forberedt på å skape mitt eget lys med lysslynge, hodelykt og bål da sola gikk ned og mørket senket seg over skogen. Gjett om jeg ble glad da måneskiva plutselig steg over skogen på andre sida av sjøen! Enda en lysskilde! Stemningen ble magisk og det var nesten synd å legge seg i køya og lukke øya.
Lys er en vesentlig variabel for oss som liker å overnatte til skogs. Det gjelder å etablere leir, eller i alle fall være godt i gang med det før det blir mørkt. Og kveldene i skogen kan ofte være preget av litt melankoli. Mens morgenene kommer med optimisme og ny start. Og ikke minst så kjennes mestringen ganske så overveldende når jeg våkner i køya og morgenlyset har begynt å bade skogen. Lys og mørke påvirker oss. Også i skogen.
Bildet kunne sånn sett passe til Frodiths lille januar-moro både i dag (lys) og i morgen (mørke). I dag var stikkordet lys, og jeg valgte dette bildet:
«Planlegg turåret 2024» står det som overskrift. Mailen kommer fra DNT, så klart. Den Norske Turistforening. De sender meg denne mailen for å minne meg om at jeg som medlem har tilgang på 580 hytter over hele landet. Og de foreslår både vinterturer og sommerturer. Jeg har foreløpig kun lest overskriftene, så jeg vet i grunn ikke hva de foreslår. Og egne valg og tilpasning må jeg jo gjøre sjøl. Men inspirasjon trenger jeg jo.
Jeg er på idestadiet akkurat nå, kan man vel si. Et helt nytt turår ligger foran meg og jeg vet jo at jeg motiveres av planer. Og spesielt planer for tur. Så DNT har truffet med mailen sin, de. De vet nok at slike som meg er akkurat på riktig stadie i disse dager. Idemyldring. Og etter hvert planlegging. Kanskje jeg må skrive ei ønskeliste? Kanskje jeg må få forslag fra andre?
I fjor ble jo akkurat det en stor suksess. Alle som leser denne bloggen har jo fått med seg at fjorårets turer over alle turer gikk til Glittertind. 2452 meter over havet. Akkurat den turen startet med et utsagn omtrent slik «det hadde vært morsomt å få deg på en fjelltopp igjen». Sådetså! Og morsomt var det.
Treningsopplegget og øvelsene jeg fikk da jeg var på rehabilitering i høst var jo tilpasset tur. «Hva vil du oppnå med treningen?», fikk jeg spørsmål om. «Fortsette å kunne gå på tur i skog og fjell», svarte jeg. Så her løftes det vekter, det tas knebøy både på ett og to bein og det trenes intervall. Tyngre enn før, men kortere økter. Det skal gjøre susen. Håper jeg. Og da kan jo turåret bli riktig så stas.
Så ønskedrømmer, ideer og planlegging er i startfasen. Og uansett så håper jeg å få til en tur til med Glittertind-geitene. En tur som har noe mer fokus på leirliv og bålkos med rødvin til. Og jeg er fristet til å ha et skikkelig hårete turmål i år også. Så det kan jo bli en slik “ingen-grenser-aktig” opplevelse i 2024 også, mistenker jeg. Uansett så skal jeg nok besøke noen av de 580 hyttene. Og det hadde jeg nok gjort uten å få den mailen også.
Noen ganger må kjærringa med staven(e) gå over bekken etter…et eller annet turmål 😉 Bilde: ACM
Hva er kjærlighet? Og hvordan viser vi det? Hva er egentlig det som kalles kjærlighetsspråk?
«Han kommer med kaffe på senga til meg hver morgen. Han er stort sett den som lager middag til oss og han bærer ved, brøyter snø, klipper gress og støvsuger», fortalte jeg til en behandler for et par måneder siden. «Alt det der er det jammen mye kjærlighet i», sa hun.
Og det er det. Og det er hans språk.
Det fins mange slags kjærlighet. Kjærlighet mellom kjærester. Kjærlighet til barn og andre familiemedlemmer. Kjærlighet til mat. Eller til et sted. Og vi viser det på ulike måter. Jeg sender «god-natt»-melding til avleggeren hver kveld, for eksempel. Jeg kjenner noen som ofte har delt kjærlighetserklæringer til «sin bedre halvdel» på sosiale medier med jevne og ujevne mellomrom.
Vanligere er det vel å benytte seg av symboler. I alle fall på nett. Og da spesielt av hjertet! Hjertet som kan uttrykke både kjærlighet, omtanke og empati. Noen ganger er hjertet du deler eller sender via sosiale medier akkurat det mottakeren trenger. Jeg har ofte vært skeptisk til akkurat den typen symbolbruk. Og jeg deler fortsatt sjelden hjerter som reaksjon på poster eller meldinger. Men jeg forstår og respekterer symbolbruken. Jeg tror symboler kan hjelpe oss å uttrykke oss når ord kanskje ikke er så lett å finne. Hjertet, symbolet, blir et språk vi instinktivt kan forstå.
Hjerter i omgivelsene derimot. De har jeg stor glede av å få øye på og fange. Helst på bilde. I dag er dermed svaret mitt på Frodiths lille januar-moro et hjerte. Et hjerte jeg fant nede i isen for en del år siden. De som følger bloggen min har sett akkurat dette hjertet før. Et hjerte som har fulgt meg i alle år etterpå og som minner meg på hvordan min kjærlighet til det å være ute på tur og se og oppleve farger hverdagene. På godt og vondt. Godt når jeg med kjærlighet kan stikke ut og være i naturen og nyte frisk luft, alenetid og små og store naturopplevelser. På vondt når jeg savner akkurat slike opplevelser. I går postet jeg et hjertetjern i Frodith sin blå-utfordring. I dag kommer hjertet i isen.
Nå må det ut! Jula varer helt til påske, synges det. Men NÅ må grana UT! Hvis ikke begynner den vel å vokse og ender med å overta hele stua. Det lukter fortsatt friskt gran her i huset, men nå kjenner jeg at tida er inne. Så i dag var «juleferien» definitivt over. Avleggeren reiste tilbake til hovedstaden og grana ble «avglorifisert». I morgen forsvinner den ut. Og vi kan til tross for en både stillere og mørkere stue se fram til lengre og lengre og lysere og lysere dager 😊Denne grana gir seg ikke! Men nå må den ta med de nye skuddene og forlate stuelivet.
Det er 8.januar, men 8 blå er det vel ikke akkurat. Men det 8 stikkordet i Frodiths januarmoro. Denne gangen blir det ikke ett bilde. Det blir åtte. Åtte utebilder rett og slett fordi blåtimer nytes aller best ute. Og dermed blir det mange blå bilder. Her kommer mine 8 blå fra det omfattende blå arkivet:
Blåtimen kan være både mystisk og vakker. Blå natt og blått hav fins det mye av her på den blå planeten.
Jeg mistenker Frodith for å være en smule synsk nå da hun har gitt oss januar-moro med stikkord «kulde» akkurat i dag. I går da dette bildet ble tatt var det rundt minus 25 grader her på småbruket. Det er ikke vanlig. Det er veldig sjelden kaldere enn minus 15 her. Og minus 20 og kaldere er svært sjelden. Noe ekstremvær vil jeg vel ikke kalle det allikevel. Vi er i Norge. Og det er vinter. Men at det er kaldt kan jeg være enig i.
Nå fyrer vi i tre ovner for å holde det gamle tømmerhuset rimelig lunkent det meste av døgnet. Men litt eksperimenter i løpet av en dag må vi ha med. Akkurat dette eksperimentet har jeg erfart at fungerer når det ikke er kaldere enn mellom 15 og 20 minusgrader også. Det er dermed testet ut både profesjonelt og på privaten. Og i helga har forholdene virkelig ligget til rette. Og med dette fikk vi nok minst 7 minutter med frisk luft i går, selv om det var kaldt.
Frodith inviterer til januar-moro. Og vi er med på leken selv om den kan være kald innimellom 😊
Når bålterapi så absolutt er påkrevet, men verden byr på 28 minus og formen er så der, ja da må slike som meg skaffe meg bålterapi på litt andre måter. Løsningsorientering ble vel stikkordet for dagens bålterapi.
Det ble piknik ved bålet. Kakao, kaffe og nygrillede smultringer. På bålet. I peisen. Da kan temperaturen ute gjøre akkurat som den vil. Med langrenn på tv og lukten av den fortsatt friske julegrana inn fra venstre så ble det «skogsturmedbålfølelse» allikevel. I alle fall når godvilja og fantasien ble lagt til. Og det ble den jo! Takk til småbrukeren og avleggeren som ble med på «båltur»😊
Dette er hva jeg kaller en smak av sommer. Og nettopp smak er dagens stikkord i Frodith sin januarmoro. Og nå kjenner jeg at jeg gleder meg bittelitt til 25 minus og høye snøplogkanter byttes ut med milde vinder, sol og en bugnende hage og et rikholdig drivhus. DA skal vi lage mat med gode og kortreiste smaker. Foreløpig får vi kjøpe det vi skal lage gode smaker av på butikken. Men snart!
DeLillos synger «det er hva jeg kaller en smak av honning». Jeg går for sommer. Honning er jeg ikke så glad i. Smaken er jo som kjent som baken: den er delt. Noen liker mora og noen liker dattera. Og noen liker honning, mens andre liker sommer 😊 Lag deg en god og smaksrik lørdag!
Terapi kan i grunn være så mangt. Bålterapi, for eksempel, er noe jeg er sterk tilhenger av. Rundt bålet kan mange både verdensproblemer og mer lokale diller både utforskes og noen ganger til og med løses. Jeg er tilbøyelig til å påstå at bål i seg selv kan løse ting. Erfaringsmessig virker det som regel ganske oppklarende i alle fall.
Pelsterapi er noe annet jeg er tilhenger av. Her i huset har vi vår egen firbente pelsterapeut. Han har en vei å gå før han virker optimalt, han har tross alt akkurat fylt ett år. Men han er både i stand til å være sympatisyk og til å trøste om noen skulle trenge det. Om ikke noe annet så finner han på såpass mye på såpass kort tid at fokuset flyttes fra det som gnager og til å rydde opp etter han…. 😉
Terapien jeg har fått i dag heter derimot fotodynamisk terapi. En smule mer teknisk, sånn passe smertefull men rett og slett og forhåpentligvis mer effektiv enn både bål og pels. Til akkurat denne utfordringen. Denne kroppen har nemlig blitt invadert av noe uhumskheter av noen kreftceller som ikke hverken kan tenkes vekk eller båles vekk for den saks skyld. Denne gangen er det heldigvis av det mindre livstruende slaget enn for et par år siden. Dermed kan heldige jeg avslutte dagen på egen sofa. Og den sofaen byr jammen meg på pelsterapi innimellom også.
Så satser både pelsterapeuten og jeg på at de uønskede cellene er eliminert. De får ikke bli med meg videre inn i 2024. I alle fall ikke om jeg får bestemme. Og dukker de opp igjen så satser jeg på at de er av typen som kan fjernes med en ny runde terapi. Fotodynamisk. Hilsen pelsterapeuten og meg. Jeg satser på at bålterapi med noe innslag av pelsterapi blir nok resten av året.
Denne er på vei inn til fotodynamisk terapi.Mens denne har lagt seg til rette klar for litt sofa- og pelsterapi.
