I dette tilfellet av typen som motiverer. Veldig!
Som de fleste som leser denne bloggen vet så har jeg akkurat avsluttet et rehabiliteringsopphold. Jeg har jo hatt behov for slikt rett som det er de siste åra. Både på grunn av muligenskansjefibromyalgi-diagnose, om ikke noe annet kunne påvises, på grunn av kreftdiagnose og sist men ikke minst, grunnet multippel sklerose.
Foreløpig har ikke Nortura vært her for å hente nødslakt. Så da får jeg gjøre det beste ut av det i mens, ikke sant 😉?
Kort fortalt; for et par uker siden var jeg på rehabilitering for min MS (multippel sklerose). Denne gangen der jeg skulle ha vært alle de andre gangene også, nemlig på MS-senteret i Hakadal. Jadda, kjærringa med staven og slikt, langt oppi Hakadalen….
Det var virkelig rett sted! Det var krevende. Og det var intenst. Slitsomt var det også. men aller mest var det lærerikt og øyeåpnende. For egen situasjon. Og for hva som påvirker situasjonen. Alt DET hører hjemme et helt annet sted enn på blogg. Men refleksjoner var det nok av!
Og ved utskrivelse kom de. Ordene som brant seg inn i bevisstheten og som motiverer til å gjøre akkurat det jeg har gjort i dag. Famous last words. Fra min koordinator og fysioterapeut på senteret: Trening likestilles med bremsemedisin. Når det kommer til å hindre multippel sklerose fra å utvikle seg. For meg som av ulike årsaker ikke har kunnet få bremsemedisin så var disse ordene noe av det beste jeg kunne få servert.
Hipp hurra! Jeg KAN gjøre noe! Jeg har et verktøy. Og jeg skal sørge for å bruke det!
Med hjelp av ms-senteret og inspirasjon og motivasjon derfra så gjør jeg i disse dager noen grep. Grepene skal gjøre meg bedre i stand til å kjenne mestring i hverdagen. De skal sørge for at jeg får nok og ofte nok hvile. Og de skal bidra til at både aktiviteter og trening blir så riktig for meg som mulig.
Derfor skal jeg fortsette å trene. Akkurat som jeg har gjort før. Men annerledes. Annerledes fordi jeg skal trene mer målbevisst. Blant annet skal det løftes vekter og det skal belastes tyngre i alle øvelser. Knebøy og annen beintrening skal foregå med ett og ett bein av gangen. Så ikke undertegnede kompenserer for dårlig høyrebein med å bruke venstrebeinet mest blant annet.
Og elipsemaskina skal brukes for det den er verdt! Og litt til. Aller helst ville jeg ha trent ute. Helst til skogs. Men når funksjonsnivået ikke tillater det, så er den maskina gull verdt. Den gir akkurat nok støtte og løft til høyresida til at jeg kan trene hardt nok. Hardt nok til at kondisjonen blir utfordret. På tur til skogs så stopper beinet før kondisen, for å si det sånn. Så tur må være målet. Trening for å øke kapasiteten til å gå på tur må foregå inne. Og jeg må tåle at ms-symptomene forverres når jeg trener. For nå vet jeg hvorfor, og jeg vet at det blir bedre igjen når jeg får hvilt litt etterpå 😊.
Jeg er heldig. Jeg er heldig som har treningsfasiliteter hjemme. Og jeg er heldig som fikk så god veiledning slik at jeg kan trene riktig og på akkurat det som er viktig for meg. Men aller mest så er jeg heldig fordi jeg faktisk KAN trene!
Ja, det er tungt. Og ja, det er spesielt tungt å stille seg opp på elipsemaskina for ei intervalløkt før klokka har blitt 08.00 om morgenen. Slik som i dag. Mandager trener jeg nemlig kroppsbevissthet i gruppe. Og da er det aller best når jeg får blåst i veg kroppen på elipsemaskina først. I dag tenkte jeg på hvor heldig jeg er der jeg peste og svettet meg «avgårde» på den berømte maskina.
For jeg er faktisk i stand til det! Og DET gjør meg heldig!
Og de «famous last words» fra ms-senteret motiverer meg virkelig til å gjøre en innsats. Fordi jeg KAN! «Trening likestilles med bremsemedisin». Det er fantastisk å få slike muligheter! Jeg gleder meg til å fortelle at jeg har tatt vare på dem når koordinator ringer for oppfølgingssamtale i februar!
