I går følte jeg meg akkurat som disse:

Litt pjuskete og kald. Nedsnødd. Etterlatt og glemt. Det er ikke akkurat sesong verken for tistel eller korn. Men begge står de der. Stivnet og tørre under snøen.  Tistelen er vant til det, tipper jeg. Men med kornet er det verre. Ikke egnet som føde verken for menneske eller dyr og dermed etterlatt for å visne under snøen. Ikke brukbar. Ikke bra nok. Gjenkjennbart. Og de gjør lite nytte for seg.

Bortsett fra for meg da. Som fikk noe fint å se på da jeg gikk på tur i går. Det er vel ikke akkurat drømmesesong for friluftsheidier heller. Ikke helt trugeføre og ikke barmark. Men nedsnødd og ubrukelige er vi visst alle. Både tistel, korn og jeg.