Junikveld.
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se – skogsjøen ligger og
skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av
gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner
så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av
vind,
- det er som noe haster…
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den
stund
vi mennesker er sammen.
Hans Børli
Mitt svar på frodith sin fotoutfordring;
Bildet av trappa er tatt på Oppistun Børli, Hans Børli sitt barndomshjem i Eidskog. Jeg ser for meg at dette er kjøkkentrammen han beskriver i diktet. Huset er borte, da det brant i 1969. Bare kjøkkentrappa står igjen. Den kalte Hans Børli for sitt «alter». Det vokser markjordbær mellom trinnene.
To år på rad har jeg hatt gleden av å tilbringe et par dager her mens småbrukeren har drevet restaurering av bygninger som fortsatt står. Et magisk sted med helt spesiell stemning. Det er fint å sitte der på trammen og kikke ut over vatnet Børen, slik Hans helt sikkert gjorde mange ganger.
Kilder:
kongsvingerregionen.no
hansborli.no
Så nydelig 🙂 En aldeles nydelig tolkning 🙂 OG så godt å være der. (linkene dine til utfordringen fungerer ikke forresten. Bare så du vet 🙂 )
Ja, det er et spesielt sted. Skal sjekke ut det med linkene😉
For et herlig innlegg 😀 Teksten og trappa <3
Det er et helt spesielt sted, syns jeg🙂