Og Maslow hadde rett. Nå, etter å ha klart å gått både langt og bratt og vært på toppen av fjellet kan jeg bekrefte min noe lokale forskning: den menneskelige ambisjon følger behovspyramiden. Det røde og oransje må være på plass før det gule og så det grønne og det blå er aktuelt.

Hun som gikk seg bort i pyramiden.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Nå har jeg akkurat vært en liten tur i det blå. På alle måter. Og der er det fint! Men aller finest og blåest tror jeg jammen meg det er for meg som var både i det oransje og det røde senest i fjor. Innimellom nå også altså, men i fjor var det mer varig…Jeg kjenner at slik livet er så får det ikke hjelpe om jeg akkurat nå er nedom både oransje og rødt litt. Det er prisen jeg betaler for å stikke innom det blå. Glittertind som det heter for meg!

Toppen var blå. Også i pyramidesammenheng. Og for å klare å komme dit måtte jeg kjenne på hvordan det var på gult og på grønt. Og der var det fint! For hvor avhengig er ikke jeg av sosialt samarbeid, livet på gult, for i det hele tatt å lukte på det grønne og det blå? Til slike stunt trenger jeg folk. Sånne bra folk som jeg treffer på gult.

Og for å orke det gule og sosiale, så må både rødt og oransje være under rimelig kontroll. Først da er det mulig å ta en svipptur til det grønne og blå:  Selvaktelse og selvrealisering!

Livet foregår i alle farger. Som ms-sykepleieren sa til meg allerede for halvannet år siden: «Nå skal vi bare se om det er mulig å skape flere gode enn dårlige dager for deg». En tur til Glittertind er jo en god dag. Dagen før og dagen etter var også god. Etter det har det vært mange dårlige. Men de er ikke bare dårlige de heller. For midt i alt det røde så kan jeg koste på meg både et blått og et grønt flir. Litt høy både på meg sjøl og opplevelsen der, ja. For jeg har akkurat vært der. I det blå. Og da gjør det ikke noe at labyrinten inni pyramiden tar meg både framover og bakover, oppover og nedover og på tvers. Noen ganger blir alt helt stillestående også. Så lenge jeg kan skape meg noen blå opplevelser en gang iblant, så er det en viss balanse. Jeg lurer på om Maslow egentlig skrev noe om det? At det er normalt å virre rundt mellom etasjene i pyramiden, altså? Og at det at en legger rødt bak seg ikke nødvendigvis betyr at jeg ikke skal dit igjen? Som dere skjønner; jeg er ikke helt oppdatert på Maslow. Det er ei stund sida, for å si det sånn!

For de som lurer: jeg er ikke frisk og jeg blir det ikke heller. Selv om jeg innimellom er bedre. Jeg virrer fremdeles rundt i alle etasjene i pyramiden, jeg. Men en gang iblant kan jeg få til å stikke til topps, det vil si både til grønn og blå etasje. DET er ikke verst!