I dag er det 1.mai. Arbeidernes velfortjente frihetsdag og dagen da i alle fall tidligere generasjoner gikk i tog med paroler for sine kampsaker. Solidaritetens dag. I vår har vi prøvd ut denne solidariteten over store deler av verden. Også her i lille velferdsstaten Norge har solidariteten blitt skrudd opp til neste nivå. «Nasjonal dugnad» kalles det.
Her i huset har vi tilpasset oss bra. Syns vi sjøl i alle fall. Så bra at en kanskje skulle tro vi bare gjorde nøyaktig som vi pleier. På mange områder er det helt riktig. Vi kan fortsette etter egne prinsipper.
Men lista over endrede planer og avlyste opplevelser begynner jammen å bli lang.
I dag skulle jeg ha fått julegaven min. Altså jeg har fått den, men ikke løst den ut. Det skulle skje i dag. I skrivende stund skulle jeg sittet på et fly på vei til en byferie med kjæresten. I de 5 påfølgende dagene skulle vi ha levd det gode liv med hotell, restaurant, middelalderby og brostein i en vårlig storby i Europa. Kanskje neste mai, eller den etter der igjen.
Hva husstanden foreløpig kan skyte en hvit pil etter grunnet virus begynner å bli lang.
Jusstudenten har foreløpig inntatt jenterommet og tilværelsen som student i leilighet i storbyen er satt på vent. Et utall antall forelesninger, kurs, kollokvier og alt annet som skulle skjedd på universitetet er avlyst og eksamensforberedelsene foregår utelukkende på nett og på egenhånd. Karatetrening, treningssenter og løpetrening på Bislett er erstattet med hjemmetrening og joggeturer i frisk luft (fint!). Treningssamling med britisk topptrener ble ikke noe av og planlagt tur med kjæresten er avlyst. For ikke å snakke om samvær med venner, som studenter vanligvis er relativt opptatt av.
Småbrukeren har avlyst etterlengtet guttetur til storby i mellomeuropa. Nevnte tur med kjæresten, altså meg, er utsatt på ubestemt tid. Tidligere nevnte treningssamling med dattera er avlyst i tillegg til andre fritidsaktiviteter som’n skulle ha deltatt på. Besøk av far fra Sverige henger i en tynn tråd.
Hu sjøl fikk ikke vært på reunion med gode studievenner fra 1995. Sørgelig. Jobben har vært stengt. Hytteturene til diverse DNT-hytter i nærheten har vært uaktuelle. Konfirmasjonen til ei god venninnes datter er også utsatt. Bestemor på 91 har ikke fått besøk av undertegnede siden januar. Ingen andre heller.
Det var det jeg kom på akkurat nå. Ingenting av dette er krise. Det meste kan tas igjen og alle i huset er friske og raske. Jeg syns fortsatt at den nasjonale dugnaden har vært overkommelig. Det eneste som kreves av mange av oss i denne krisa er at vi holder oss hjemme, unna andre folk og ligger på sofaen. Eventuelt går en tur i skogen.
Men altså: akkurat den julegaveturen har jeg sett veldig fram til, altså! I stedet blir det en tur i almenninga. Håper nysnøen fra i dag tidlig er borte.
Overskrift: The Julekalender.
