På denne datoen et tidligere år så lurte jeg i bloggen på om friluftsheidi hadde blitt sofagris. I perioder blir det nemlig adskillig mindre frilufts- og turliv enn denne dama egentlig vil være seg bekjent av. Kamerarull og for så vidt blogg ellers dokumenterer at det nok ikke er helt tilfelle. Ikke riktig ennå i alle fall. Det kjennes bare sånn. Jeg er fortsatt en del ute. Om ikke så langt og lenge om gangen alltid.
Nå har jeg begynt å ta i bruk verktøy for å motvirke sofagris-oppførselen enda mer. Jeg er jo akkurat hjemme fra rehabiliteringsopphold. Der lærte jeg mye. Mye som ikke akkurat er så lett å sette ord på i bloggform og mye som slett ikke egner seg for andre enn meg sjøl og kanskje de aller nærmeste. Det mest konkrete lærte jeg nok om trening.
Min «bestilling» til fysioterapeuten på rehabiliteringsinstitusjonen var nemlig som følger:
«jeg ønsker meg en målrettet trening som hjelper meg til fortsatt å kunne gå fjellturer». Det er nemlig umåtelig viktig for meg med de turene. Det er da jeg får energi til å motstå «sofagris»-tendensene og turer gir meg opplevelser og påfyll som er gode å ha «i banken» når skrotten og psyken ikke er samarbeidsvillig.
For å klare det så må jeg trene. Og det har jeg jo i grunn gjort i årevis. Men nå har jeg altså lært noe nytt. Det skal trenes målbevisst rett og slett for å gjøre meg i stand til å holde på i fjellheimen på tross av alt som taler i mot. Dermed må det løftes tungt. Tyngre enn jeg har gjort før. Og det må prioriteres riktig. Kondisjonen skal fortsatt bli utfordret. Men aller viktigst blir det å løfte. Knebøy skal foregå med ekstra vekt og helst ett bein om gangen. Slik at jeg ikke jukser og lar venstrebeinet ta den verste støyten. Høyrebeinet må, på tross av dårlig kontroll, gjøre sin egen jobb heretter. Alene. Noen ganger må øvelsene tilpasses det dårlige beinet med både støtte og forenkling. Men det lar seg gjennomføre. Og ja, jeg blir svimmel og får synsforstyrrelser. Jeg mister balansen og bikker sidelengs om jeg ikke passer på å bedrive øvelsene i nærheten av vegg eller annet å ta fatt i. Jeg får i det hele tatt veldig mye tydeligere ms-symptomer når jeg trener hardt. Både synlige og usynlige. Men det må jeg finne meg i. Det har med at kroppen blir varm og musklene slitne, og dermed øker symptomene betraktelig. Men det går over. Selv om jeg må vente litt med å dusje etter ei treningsøkt. Vente til jeg klarer å stå oppreist i alle fall.
Det har blitt noen økter siden jeg kom hjem. Selv om styrketrening nok er en av de treningsformene jeg fram til nå har syntes er kjedeligst. For friluftsheidi skal snart på tur igjen. Det er nemlig trugeføre i litt høyereliggende strøk.
Det blir nok ikke Glittertind igjen. I alle fall ikke med det første. Men jeg vil på tur. Gjerne en litt lang en. Og kondisen er nok ikke så helt håpløs. I og med at denne kroppen klarte å jobbe i over 13 timer i strekk på akkurat Glittertind- turen. Men programmet er enkelt og realistisk. Og målet er konkret. Friluftsheidi skal til skogs og til fjells. Dermed må det trenes. Nå gjelder det bare å finne et mål. For et konkret mål motiverer meg. DET lærte Glittertind-turen meg. Så jeg «løfter jønn» som vi sier heromkring. Og tenker på hva som blir neste turmål friluftsheidi skal begi seg mot!
