Gårsdagens «endeligutpåenbittelitenturigjen» ble behørig feiret med rosa skalldyr, strågult i glasset , solnedgang og bål. Og det aller beste selskapet. Alt forskriftsmessig gjennomført utendørs med avstand og inkludert katta, og musa hu knærta, var vi maks 4 stk tilstede på det meste. Takk for en strålende feiring!
På bildet kan det se ut som jeg hadde kasta meg på sykkelen for å komme til eventet. «Jeg sykler alltid på fest, for da kan jeg uantstrengt dra hjem akkurat når jeg føler for det», sa Jo Nesbø en gang. Genial filosofi, tenker jeg. Men altså, nei. Avleggeren stilte heldigvis med taxitjenester i går kveld. Genialt og fleksibelt det også. Sjåføren hadde til og med copilot, og stilte i tillegg med nattmat etter hjemkomst så undertegnede var godt ivaretatt hele kvelden.
Jo Nesbø er for øvrig muligens en av de nordmennene jeg vet om som har det mest allsidige talentet. Det foregår mye inni der, altså. Jeg har hørt og sett mannen live flere ganger og leser stadig om Harry.
Jeg kan for øvrig melde om at det ikke var det minste behov for å slenge seg på sykkelen og stikke hjem fra akkurat denne «festen». Kan derimot melde at jeg er glad jeg ikke trengte å ha vekkeklokke på i dag…
