I går skrev jeg om varig sykdom og hva vi som er varig syke «bør» og «ikke bør» gjøre ifølge kommentarfelt, ministre og en del andre mer eller mindre kreative «forståsegpåere».

Det jeg liret av meg i går kan leses her:

https://friluftsheidi.blogg.no/varig-syk-men-har-snart-statt-opp.html

I dag har jeg levd livet som varig syk. I dag også. Som hver dag. Og som nevrologen «min» sa til meg senest i denne måneden: «denne sykdommen er både uforutsigbar og forutsigbar». Denne dagen har vært ganske typisk i så måte. Det er nemlig sjelden skrotten spiller på lag en hel dag om gangen. Formiddagen kan være levelig, mens det ettermiddag og kveld kjennes ut som skrotten har fått juling med tømmerstokker.

Denne torsdagen våknet jeg av vekkeklokka (!) og sto opp om morra’n. Ikke nødvendigvis for å glede Brenna eller noen andre. Mer fordi jeg skulle på jobb en tur. Kroppen var stiv og smertefull. Og formen var laber. Sånne morgener er det mange av men innen klokka 10.00 pleier skrotten å la seg lirke i gang på et vis. Også i dag, som var noe slikt som ellevte dagen på rad med smertestillende. Ikke spesielt fotovennlig den frokoststunda.

I dag hadde jeg ikke så god tid. Jeg trosset kvalmen, fikk i meg havregrøt og kaffe og dro på jobb. Et par timer i frisk luft med hengekøye og noen små folk gikk fint det. I sigefart.

I og med at det er torsdag, og forrige ukes torsdag var full av andre gjøremål, så måtte det jo bli et aldri så lite bad. Sur vind, 12-13 varmegrader og bortimot oversvømmelse på «badeplassen» lot seg glatt overse. Jeg badet. I ca 15 sekunder. Ingen svømmetak. Alt for kaldt i dag. Dessuten var skrotten så stiv at det var mer enn nok å bukse seg uti og huke seg ned før jeg regelrett klatret opp igjen. Se for det ei litt surmelkslyseblå, passe lubben kjærring, i truse og bh (for jeg gidder jo ikke skifte til bikini når jeg allerede har undertøy å bade i!), krabbende på alle fire med en stav i hånda oppover steiner og vissent løv… Eller forresten, ikke se det for deg. Slikt blir det ikke bilder av.

Men det mest utfordrende på slike dager kommer jo etterpå. Da skrotten skal tørkes og klærne på igjen.

Endelig i bilen på vei hjem, med rattvarme og setevarme på for å få igjen normal kroppsvarme, så gledet jeg meg i grunn til å komme hjem, få i meg litt næring og hvile! Ettermiddagen gikk med til sitting. Og litt forefallende arbeid både ute og inne. Jeg holdt meg noenlunde oppegående og skiftet igjen klær og dro på kaffeslabberas. Bursdag og skravling et par-tre timer før det ble skikkelig kvelden. Ikkeno’ av dette ble fotografert heller.

Det er da i løpet av kvelden det blir mer enn tydelig at denne skrotten ikke er helt som den skal. Heldigvis rakk jeg hjem før småbrukeren skulle legge seg. For han måtte trå til. Med så mye smerter og stivhet både i armer og bein, og spesielt i skuldre og hender, så måtte jeg ha ganske vesentlig med hjelp for å komme meg ut av klærne! Heldigvis så kan småbrukeren brukes til slikt også, så jeg fikk av meg blusen og på med ulltrøya. Helt uten dokumentasjon, heldigvis.

Nå sitter jeg og venter på at de smertestillende medisinene skal virke slik at jeg orker å gå og pusse tenna og det er noen vits i å legge seg. Da skal jeg krype inn under dyna. Eller velte, antakelig. Og håpe at jeg ikke må opp på do i løpet av natta, for det ene beinet lar seg rett og slett ikke rette skikkelig ut på grunn av smerter akkurat nå.

I dag var en sånn dag. En smertedag. Men som går an å takle en del timer. Og det går an å jobbe litt et par timer også. Men ikke hver dag! Jeg påstår ganske bestemt at akkurat det er det ingen som orker. Ikke over tid. I dag var en sånn dag, altså. En dag med mye greier å IKKE ta bilde av. Og noen få som viste at til og med råtne dager som preges sterkt av syk kropp kan by på gode glimt!

For brukes dette bildet som «fasit» så var den jo fin 😊 og alt var vel!