I går fikk jeg opp følgende minne på facebook:

For akkurat et år siden reiste vi altså inn til hovedstaden og evakuerte en noe engstelig student som egentlig akkurat hadde startet hybel- og studenttilværelsen. Vi var ikke innom noe sted hverken på veien dit eller på hjemturen. Kaffe, bolle og dopapir var medbrakt. Noe paniske, med andre ord. Etter en rekke telefoner fram og tilbake gjennom dagene etter 12.mars så turte hun ikke oppholde seg der lenger og hun og vi var skeptiske til kollektivtransport hjem. Alle var redde og usikre på alt og fryktet  at Oslo skulle bli stengt og alle innbyggerne stengt inne. Hun ble hentet og satt i isolasjon i 2.etg med mat levert i trappa noen ganger om dagen. Heldigvis hadde hun alt hun trengte, inkludert seng, internett, do og kjøleskap. Hun ble der i omkring 4 måneder. Ikke i isolasjon, altså, men på småbruket. Og med et og annet sporadisk besøk i hovedstaden for å se om rommet og leiligheta sto.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det gjelder å holde væskebalansen i orden i begge etasjer også i frivillig isolasjon.

Jeg skulle gjerne hentet henne nå også. Oslo ER stengt! Det beskrives som et stusslig sted. Folk er ikke helt stengt inne og det er lov å reise over kommunegrensa, selv om det ikke anbefales. Men går du ut så kan du kun handle mat, medisiner, brennevin og briller. Og ta det med hjem før du nyter det, selvfølgelig. Eller fikse neglene på salong! Media hauser opp og maler et nedslående bilde av hele byen. Og gjør i grunn sitt til å skremme vannet av oss alle. Smitten øker hos de yngre og det er flere folk i 20-åra som havner på sykehus.

Smitte er det generelt mye mer av enn i mars i fjor. Situasjonen et år etter er mye verre. Slik sett skulle jeg egentlig ønske studenten befant seg på småbruket og langt fra folk. «Hvorfor er du i Oslo?», får hun stadig spørsmål om fra medstudenter som har forlatt åstedet forlengst. På snap, antakelig.

Jo, siden noen av oss alltid skal gjøre ting motsatt av det «vanlige», så må hun altså bli i hovedstaden. Denne studenten klarte nemlig kunststykket å få seg ny deltidsjobb midt i pandemien. Heldig for henne. Og ikke minst heldig for økonomien. Og faktisk det eneste hun har å gå til for tida. Takk for det! Men det tvinger henne til å fortsatt bli på studenthybelen selv om all undervisning er digital. Hun må bruke trikk, buss og bane for å ta seg til og fra jobb og krysse hele byen på veien. For meg som egentlig syns to meter avstand til andre er litt kort, så kjennes det litt som å sende avkommet i krigen akkurat nå. Det må jeg innrømme. Og det er liksom ikke et alternativ å si opp en god jobb på grunn av ei panisk mor på bygda…

Jeg skulle gjerne hentet henne, som jeg sa. Men mest av alt så skulle jeg ønske at slike som henne fikk tilbud om vaksine innen året er omme. Hun kunne fått min! Men nå er det vel ingen garanti for at jeg får tilbud om noe stikk i år jeg heller….jeg er tross alt under 50! Og både hun og jeg er alt for friske til å være prioritert i noen kø, tross både hjerteoperasjoner og kronisk sykdom. Heldigvis for oss! Da gjenstår det bare å krysse fingrene og håpe. Det beste er i grunn å tenke minst mulig på slike begredelige ting, så langt DET faktisk er mulig. Og evakuere seg sjøl og bekymringshjernen sin til skogs eller en annen pandemifri sone innimellom.

Som hit:

Fått tretthetsbrudd av dugnad.

I kategorien tidenes mest pinglete pelsklump så er nå vinneren kåret. Verdens mest ynkelige katt heter Yoda.

Her har da den firbente pelsfiguren rukket å bli drøye 6 måneder gammel. Etter anbefaling har han kun vært innendørs fram til nå. Men med vårsol, kastrering gjennomført og tilsynelatende stor interesse for hva som foregår utenfor vinduet, har det altså de siste dagene vært tid for å prøve seg litt utendørs. Det er tross alt et småbruk det her. Og ute er vi. Både tobente og firbente.

I alle fall er det planen. Så langt har det resultert i tre forsøk. Tre dager på rad. I dag var det varmt og godt og jeg satte optimistisk opp døra og gikk ut med søpla. Tanken var at lille, store Yoda skulle utforske friskluftsarenaen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Da jeg kom tilbake fra søppeldunken satt dyret langt inni gangen, slukøret og sammenkrøpet og betraktet verden med skrekkslagne øyne. Jeg gjorde meg opptatt med litt ymse på trappa og terrassen, med håp om at pelsballen skulle bli nyskjerrig nok til å ta seg over dørstokken.

Åneida. Han forsvant bare lenger inn i gangen.

Siden påskeværet var såpass imøtekommende hentet jeg solbriller, sitteunderlag og bok og rigget meg til på trappa. Nå med døra lukket bak katta. Vil du ikke så skal du. Ut. Det endte med at pelsdyret snek seg rundt delvis under og bak meg. Tittet skrekkslagen utover. Skvatt av alle lyder. Spesielt når det kom bil på gårdsplassen. Og til slutt endte med å sitte på dørmatta og jamre seg. Sånn som her:

Heldigvis kom småbrukeren hjem fra jobb. Og selv om han var griseskummel da han kom gående i slapset, så åpna han da i alle fall døra. Som et svarthvitt prosjektil for pelsklumpen inn på kjøkkenet igjen. Rimelig fornøyd med å være tilbake til kjente og trygge omgivelser der han kan sitte på kjøkkenbordet og se ut gjennom vinduet. Innedyr! Jeg er spent på om øvelse gjør mester i dette tilfellet.

I rekken av firbente av typen katt som har hatt sitt hjem her på småbruket så er dette definitivt den mest urolige. Og uten tvil den mest pinglete.

Tidenes ynkeligste katt! Yoda altså. Gratulerer!

Hjemmekontor har blitt vanlig for veldig mange det siste året. Alle som har en type jobb som kan utføres via pc eller mac, teams-møter og telefon har vel stiftet bekjentskap med fenomenet.

Jeg har også hjemmekontor en gang iblant. Ikke så ofte og ikke så lenge om gangen, det regulerer helsa inntil videre. Men hjemmekontor er det. Uten hjemmeskole og hjemmebarnehage i samme lokale, heldigvis. Jeg er av de som slipper å stå opp 04.30 for i det hele tatt å få produsert noe som helst på et slikt hjemmekontor. Før hjemmeskolen og -barnehagen begynner altså. Og jeg er av de som har plass nok til at huset rommer et permanent kontor. Jeg slipper å henge i sofaen eller gjennomføre teams-møter fra soverommet. Takk for det.

For slike som meg kan hjemmekontor, også kalt gjemmekontor, være rimelig effektivt. Lite forstyrrelser, konsentrert jobbing og i det hele tatt arbeidsro. Teoretisk sett.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Arkivering har jeg imidlertid noe hjelp til.

Jeg holder fortsatt på å lære mer om hvilket system det arkiveres etter.

“En farfar i livet skulle alle ha”, synger Odd Nordstoga. Denne jula er det nok mange farfarer og bestefarer som savnes og savner. Mange som ikke får være sammen slik de pleier.

I anledning husets farfar sin bursdag i dag, som han feirer hjemme i sørsverige uten noen særlig oppmerksomhet fra familien annet enn et par telefoner så kommer dermed dette blogginnlegget i reprise:

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

En farfar i livet.

Gratulerer med dagen, bæssfar!

PS! Det ordnet seg for studenten som fikk feire jul med faren sin.

Så glad kan faktisk ei helt vanlig småbrukerkjærring bli når avleggeren endelig blir klarert for å henge med opphavet og et par andre i jula. Koronatesten var negativ!

Så da stikker jeg inn og lager gløgg! Med julekonsert på stream og ungdom, sylte og lefse i hus blir alt såre vel. God lillejulaften, folkens!

«En skulle vøri fire år i romjul,n», synger Alf Prøysen. Vi som er en del sammen med 4-åringer tenker at det må være bra å være fire år i adventstida også. Eller 5, eller 7.

I helga opplevde jeg adventsmagi. Eller julemagi. Et sirlig skrevet og pyntet brev til julenissen ble overlatt i min varetekt i hellig overbevisning om at julenissen, jo han bor i skogen her på bruket. I brevet var det ønsker, både av det materielle og det mer humanitære slaget.

Jeg lovte å sørge for at brevet var tilgjengelig slik at nissen skulle finne det.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Og gjett hva! Han fant det. Og han leste det. Så en av disse dagene poster visst nissen et svar som forhåpentligvis kommer avsenderen av ønskelista i hende en av dagene før jul. Hvis nissen har funnet riktig adresse da.

Du får ikke mer moro enn du lager sjøl, er det noen som sier. Kanskje vi ikke får mer magi enn vi lager sjøl, heller? Og når en 6-7-åring hardnakket og med overbevisning tror at julemagien fins i nærskogen, ja da skal hun jammen få julemagi! Nissemagi, faktisk.

En skulle vøri 4 år i romjul’n, eller 7. Eller 48.

Brevet til nissen. I fjor virket det, sa avsenderen.

Det kunne mammaen bekrefte også. Så da var det nok riktig kanal. Dermed ble juletreselgeren postbud for desembers viktigste post også i år. Som ansvarlig for postgangen lovet jeg å sjekke om nissen hadde vært der og hentet posten i morgen. Avsenderen regnet med at han ikke ville komme mens det var lyst, så hun overlot villig det viktige dokumentet i undertegnedes varetekt. Så lenge det fikk henge på samme spiker som sist!

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg håper nissen kommer i natt. Brevet henger der på veggen og han kan bare hente det. Kanskje blir det sporsnø slik at jeg ser om reinsdyra er med? Jeg håper avsenderen ble fornøyd med juletreet hun hogget og bar opp til bilen sjøl og jeg håper nissen gir henne det hun ønsker seg!

Så fikk vi oss et lite stykke julemagi der i juletrefeltet i dag, både avsender og juletreselger.

Det er i granskauen vi holder til for tida. Det er egentlig der vi har oppholdt oss i desember de siste åra. I granskauen. Slik er det å drive denne familiebedriften. Heldigvis så er det et par-tre driftige arbeidskarer i tillegg til småbrukerfamilien som gjør at butikken går rundt i desember hvert år. Det er jo kun i desember den er åpen, så det lar seg ikke gjøre uten dem. I dag er det fire personer i aksjon. På utsalgssteder og i juletrefeltet.

I dag for eksempel er det småbrukeren og avleggeren som er på vakt i granskauen. De selger juletrær på rot til de som vil komme og hogge tre sjøl. Sist jeg kikka bort så var det en bil på parkeringsplassen, så de har det vel ikke direkte travelt. Og trivelig jobb er det også. Frisk luft, lett snøvær, trivelige kunder og lukt av gran. Bålkaffe og pølsegrilling hører med. Og dermed kommer julestemningen.

Undertegnede passer hus og satser på å servere noe varmt og passe sterkt å drikke til småbrukeren og avleggeren da de kommer inn etter en lang dag i snøværet. I morgen er det min tur til å passe granskauen, så jeg lader opp. Og gleder meg!

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

PS! Avleggeren likte julebrygget meget godt! Noe helt inni granskauen, faktisk. Lite visste hun at hun skulle kose seg så mye med litt akevitt en tidlig lørdagsettermiddag 😉

Deler av granskauen har tatt seg en tur til torget. Fru Enebær er ikke å se. Småbrukeren og avleggeren befinner seg derimot inni buskaset der et sted.

Spesielt til noe som er drepende kjedelig. OG med en kropp som skriker med alt den har av signaler at den ikke vil. Men da gjelder det som jeg har lært av Alnes. Jeg tror det var av han i alle fall. Treneren til Warholm’en, altså, Leif Olav Alnes.

«Stick to the plan an carry on!», sa han. Så da gjør jeg det. I dag gjaldt det å iføre seg riktig utstyr for oppgaven. For å være mentalt forberedt på jobben. En oppgave som blant annet inneholdt et snev av grønnsåpe og klut. Så da ble det gummihansker, hårstrikk, crocs (!!!) og Superwoman-trøye. Det gjelder å bli minnet om at jeg tross alt er uovervinnelig hver gang jeg passerer et speil.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Superwoman.

Så nå har jeg vasket badet, tørket støv av William Wallace (google om du ikke kjenner han) og måkt et lass jord og noe som likner planterester fra hver vinduskarm. Lagt der av katten. Yoda, 17 uker.

Jeg glemte dessverre å støvsuge bestikkskuffen, det er nødvendig en gang iblant, så helt ferdig til jul er jeg ikke, Ikke skal jeg feire jul oppi den skuffen heller så…. Jeg ser ikke bort fra at jeg husker det før julaften. En eller annen julaften!

William Wallace, i egen høye person, eller ikke så høye juletrepyntversjon.

Så langt har i grunn nogo attåt satt sitt preg på det meste. Det er muligens derfor det heter akkurat det. Nogo attåt.

Det startet i grunn med en relativt sjelsettende tur innom nærbutikken for å plukke med meg noe jeg hadde glemt. Hva som ga et så til de grader inntrykk kan (dessverre eller heldigvis, stryk det som ikke passer) ikke deles. Men såpass inntrykk gjorde det at et par minutter råfliring i bilen før jeg kjørte videre var helt nødvendig. Jeg må påpeke at jeg var helt alene i bilen. Mens jeg lo kunne jeg nyte synet av både blinkende og fargerik julelyspynt tvers over veien. Det blir mer og mer av den for hvert år, og det er såpass mye allerede at “bra nok” ser ut til å være prinsippet for opphenging. Det er jo ikke nødvendigvis så bra å være perfeksjonist?

Velkomstdrinken hos det eminente vertskapet besto av lys julegløgg av det hjemmelagde og meget gode slaget. Med vertskap og gjester så besto selskapet av to – 2 – personer. Gløgg med nogo attåt – det vil i dette tilfellet si akevitt oppi. Slik som denne:

santamariaworld.com

Ørret av type rak med Rakøl i glasset, samt nogo attåt, selvfølgelig akevitt, ble inntatt. God, lokal akevitt. Godt.

Dessert ble et romslig glass rødt, og litt til, uten nogo attåt.

Taxisjåføren, som var iført munnbind og en trivelig kar, har nok nå også innført ørepropper som beskyttelsesutstyr. Med såpass med nogo attåt innabords så er jeg rimelig sikker på at drøye 2 km med undertegnede i baksetet holdt for de øra. I alle fall resten av dette året.

Dagen i dag har brakt med seg lefsebaking. For min del, lefsesteking, kaffedrikking og ellers mer “stå-i-veien”-rolle. Med nogo attåt. Det vil si: fortsatt akevitt i systemet.

Bilde: Anita Østerhagen

Da lefser, en og annen julekake og juleblomster var vel i hus i heimen, fortsatt med nogo attåt i systemet. Ja da dukket jaggu meg de bestilte fuglenekene opp på trappa også. Summen av juleforberedelser og adventsøvelser er dermed oppe i en anselig mengde allerede tidlig på en adventslørdag. Hele tiden med nogo attåt.

Men nå er det snart tid for pubmat inkludert påmmfri. Det pleier å gjøre susen mot nogo attåt!