Det er i granskauen vi holder til for tida. Det er egentlig der vi har oppholdt oss i desember de siste åra. I granskauen. Slik er det å drive denne familiebedriften. Heldigvis så er det et par-tre driftige arbeidskarer i tillegg til småbrukerfamilien som gjør at butikken går rundt i desember hvert år. Det er jo kun i desember den er åpen, så det lar seg ikke gjøre uten dem. I dag er det fire personer i aksjon. På utsalgssteder og i juletrefeltet.
I dag for eksempel er det småbrukeren og avleggeren som er på vakt i granskauen. De selger juletrær på rot til de som vil komme og hogge tre sjøl. Sist jeg kikka bort så var det en bil på parkeringsplassen, så de har det vel ikke direkte travelt. Og trivelig jobb er det også. Frisk luft, lett snøvær, trivelige kunder og lukt av gran. Bålkaffe og pølsegrilling hører med. Og dermed kommer julestemningen.
Undertegnede passer hus og satser på å servere noe varmt og passe sterkt å drikke til småbrukeren og avleggeren da de kommer inn etter en lang dag i snøværet. I morgen er det min tur til å passe granskauen, så jeg lader opp. Og gleder meg!
PS! Avleggeren likte julebrygget meget godt! Noe helt inni granskauen, faktisk. Lite visste hun at hun skulle kose seg så mye med litt akevitt en tidlig lørdagsettermiddag 😉
Deler av granskauen har tatt seg en tur til torget. Fru Enebær er ikke å se. Småbrukeren og avleggeren befinner seg derimot inni buskaset der et sted.
Spesielt til noe som er drepende kjedelig. OG med en kropp som skriker med alt den har av signaler at den ikke vil. Men da gjelder det som jeg har lært av Alnes. Jeg tror det var av han i alle fall. Treneren til Warholm’en, altså, Leif Olav Alnes.
«Stick to the plan an carry on!», sa han. Så da gjør jeg det. I dag gjaldt det å iføre seg riktig utstyr for oppgaven. For å være mentalt forberedt på jobben. En oppgave som blant annet inneholdt et snev av grønnsåpe og klut. Så da ble det gummihansker, hårstrikk, crocs (!!!) og Superwoman-trøye. Det gjelder å bli minnet om at jeg tross alt er uovervinnelig hver gang jeg passerer et speil.
Så nå har jeg vasket badet, tørket støv av William Wallace (google om du ikke kjenner han) og måkt et lass jord og noe som likner planterester fra hver vinduskarm. Lagt der av katten. Yoda, 17 uker.
Jeg glemte dessverre å støvsuge bestikkskuffen, det er nødvendig en gang iblant, så helt ferdig til jul er jeg ikke, Ikke skal jeg feire jul oppi den skuffen heller så…. Jeg ser ikke bort fra at jeg husker det før julaften. En eller annen julaften!
William Wallace, i egen høye person, eller ikke så høye juletrepyntversjon.
Så langt har i grunn nogo attåt satt sitt preg på det meste. Det er muligens derfor det heter akkurat det. Nogo attåt.
Det startet i grunn med en relativt sjelsettende tur innom nærbutikken for å plukke med meg noe jeg hadde glemt. Hva som ga et så til de grader inntrykk kan (dessverre eller heldigvis, stryk det som ikke passer) ikke deles. Men såpass inntrykk gjorde det at et par minutter råfliring i bilen før jeg kjørte videre var helt nødvendig. Jeg må påpeke at jeg var helt alene i bilen. Mens jeg lo kunne jeg nyte synet av både blinkende og fargerik julelyspynt tvers over veien. Det blir mer og mer av den for hvert år, og det er såpass mye allerede at “bra nok” ser ut til å være prinsippet for opphenging. Det er jo ikke nødvendigvis så bra å være perfeksjonist?
Velkomstdrinken hos det eminente vertskapet besto av lys julegløgg av det hjemmelagde og meget gode slaget. Med vertskap og gjester så besto selskapet av to – 2 – personer. Gløgg med nogo attåt – det vil i dette tilfellet si akevitt oppi. Slik som denne:
Ørret av type rak med Rakøl i glasset, samt nogo attåt, selvfølgelig akevitt, ble inntatt. God, lokal akevitt. Godt.
Dessert ble et romslig glass rødt, og litt til, uten nogo attåt.
Taxisjåføren, som var iført munnbind og en trivelig kar, har nok nå også innført ørepropper som beskyttelsesutstyr. Med såpass med nogo attåt innabords så er jeg rimelig sikker på at drøye 2 km med undertegnede i baksetet holdt for de øra. I alle fall resten av dette året.
Dagen i dag har brakt med seg lefsebaking. For min del, lefsesteking, kaffedrikking og ellers mer “stå-i-veien”-rolle. Med nogo attåt. Det vil si: fortsatt akevitt i systemet.
Bilde: Anita Østerhagen
Da lefser, en og annen julekake og juleblomster var vel i hus i heimen, fortsatt med nogo attåt i systemet. Ja da dukket jaggu meg de bestilte fuglenekene opp på trappa også. Summen av juleforberedelser og adventsøvelser er dermed oppe i en anselig mengde allerede tidlig på en adventslørdag. Hele tiden med nogo attåt.
Men nå er det snart tid for pubmat inkludert påmmfri. Det pleier å gjøre susen mot nogo attåt!
Når jeg sniker meg opp på den forbudte kjøkkenbenken og får trædd meg sjøl inn i en brødpose som skal kastes – og ikke kommer meg ut igjen men blir ferska….
Jeg har inntatt sofaen på mandag 30.november og klapper meg sjøl passe fornøyd og selvtilfreds på skuldra. Jeg klarte det, nemlig! Jeg har lært at det er viktig å gi seg sjøl ros for det jeg oppnår og det jeg får til. Så dermed: Jeg gikk gjennom hele forrige uke uten å dra visakort, master eller bruke peeng (som fylkesmann Johnsen sa). Jeg kjøpte altså ikke en puck hele black week!
Når begge mailbokser, ja i flertall for jeg har jo både jobbmail og privatmail, daglig må tømmes for et sted mellom 25 og 40 reklamemailer som alle handler om noe slikt som black week så står det ikke på tilbudet. Nettaviser og tv-reklamer er spekket med ufattelig gode tilbud av alle slag og blogger, instagram og facebook skriker mot meg med uslåelige tilbud. Det skal ikke stå på mulighetene. Da føles det godt å bare klikke det vekk og overse det hele! Så forrige uke gikk det altså ikke ei krone.
Nå var småbrukeren på Kiwi en tur og kjøpte nødvendig føde til meg og seg, inkludert kake og cheesedoodles til meg selvfølgelig. Men ellers så har jeg ikke så mye som betalt ei regning. Og han hadde heldigvis eget visakort.
I dag er det visst cybermonday. Så det er ikke for sent. Men jeg har allerede vært ute med bil i dag, og kjørt fort forbi både den ene og den andre butikken som sikkert fortsatt har fantastiske tilbud. Jeg stoppet ikke. Og nå er bilen godt plassert i garasjen igjen. Og alle kort er ute av syne så nettbutikkene skal få fred for meg ut dagen. Dessuten så har jeg huset fullt av mye mer enn jeg klarer å bruke opp på de neste åra, så jeg trenger faktisk INGENTING!
Det kan jeg sitte selvtilfreds å si mens jeg kikker til høyre. Der får jeg øye på desembers vakreste eventyr. Ikke mindre enn 2 adventskalendere befinner seg der. Den ene er delt med avleggeren etter at hun for mange år siden, sikkert redd for at jeg syns hun begynte å bli for stor til den slags, foreslo at vi skulle kjøpe annenhver pakke. Altså pakke til henne oddetall og til meg partall. Hun kjente jo mora si godt allerede da, så akkurat det måtte jo bli en tradisjon tvert. I år blir det pakkeåpning long distance. Ikke nødvendigvis på grunn av smittevern, men fordi avleggeren bor og studerer i hovedstaden.
Den andre deles med småbrukeren. Den er det kornblanding i. Brun, flytende, gjæret kornblanding. Annenhver flaske til meg, annenhver flaske til ham. Den varianten oppsto etter at undertegnede kjøpte ferdig ølkalender for noen år siden. Alene. Til meg selv. Det er også tradisjon. Altså med gave til meg selv fra meg selv. Beste garantien for å få det jeg ønsker meg. Men nå deler vi altså på kalender.
Siden jeg for en gangs skyld er unormalt og sjokkerende tidlig ute med enkelte ting så ble innhold til begge kalenderne anskaffet og innkjøpt leeeenge før black week. Det skyldes nok kun den alternative disponeringen av tid jeg holder på med for tida.
Så gjenstår det å se om småbrukeren har handlet kalenderøl på Kiwi. Tru’kke han tør, black week eller ikke. Det eneste jeg vet er at jeg gleder meg til i morgen! Og heldigvis blir det hverken black eller white week den neste måneden. Mer brun!
Adventskalender for småbrukere og småbrukerkjærringer.
Også kalender – stort sett fra avleggeren til meg, og noen få fra meg til avleggeren. Hun inntar da tross alt småbruket i løpet av desember en gang. Legg merke til vaktkatten. Direkte ustabil og uforutsigbar. Legg også merke til det interiørmessige høydepunktet: jif-flaska i bakgrunnen. Ingen snikreklame da den kun er fylt med vann i et forsøk på å holde vaktkatten i en form for sjakk.
Nå lukter det jul på småbruket. Den umiskjennelige duften av fersk, nyhogget gran ligger over eiendommen. Det er bare å trekke godt inn og nyte! De 200 første julegranene har falt i dag, og et ivrig og dugelig team har pakket og stablet trær hele dagen.
For mange henger jul sammen med lukt. Lukta av jul. Det kan være ribbe, surkål, grønnsåpe, smultringer og pepperkaker eller annen bakst som legger igjen liflig duft i heimen. Og som gir julelukt. Her på småbruket er det altså gran. Og den lukta kommer som dere skjønner tidlig. I dag er det 18.november og startskuddet for årets juletresalg og årets julelukt har gått. Så nå er det bare å ta seg en tur bortpå jordet og trekke pusten dypt, så kommer julestemninga, uansett om julevær, julebakst og grønnsåpe glimrer med sitt komplette fravær.
Arbeidsfolket jobbet effektivt rundt meg – så dette er ikke et forsøk på å ta æren for noe. Jeg er kun fotoansvarlig, og til og med det ble visst litt uklart. Skylder på vind!
Det synger Odd Nordstoga. Han Ødd. Eller i alle fall en bestefar. En bestefar til jul.
Akkurat i år tror jeg det er mange som ønsker seg akkurat det. En bestefar til jul. I alle fall å få møte bestefar. Og bestemor.
Her på bruket har vi ikke sett bestefar (den ene av dem) i år. Ikke i 2020 i det hele tatt. Vinteren gikk rolig for seg og vi holdt oss hjemme, slik vi ofte gjør om vinteren. Ingen av oss syns at 40 mil på veien er så lett å gå løs på for ei langhelg på vinterstid, så vi ventet til påske….I 2020 var ikke det så innmari lurt. Mars og pandemi kom, og gikk aldri. Dermed holder vi oss på hver vår side av grensa inntil videre. Telefonen får duge mens vi venter.
Jeg tipper det er mange små og store både her og på andre sida av ei eller anna grense som skulle ønske bestefar kunne komme på besøk i jula. For en på 4 er det helt sikkert vanskeligere å fatte smittevern og hvorfor ting er som de er enn det er for husets barnebarn på 21. selv om erfaring tilsier at 4-åringer er relativt oppegående individer. Allikevel: det er rart, og ganske nedslående. Men såpass nødvendig at vi innfinner oss med situasjonen.
Verre er det for de som sitter helt alene. De jeg skrev om i går. Her: https://friluftsheidi.blogg.no/jeg-har-nesten-ingen-venner.html. Som allerede er mye alene. Noen av dem gruer seg helt sikkert til jul.
Før helga fikk jeg høre om en ung student som begynte å bli usikker på om hun fikk feiret jul med familien i år. Familien bor i nabolandet. Det var faktisk en viss fare for at hun ble sittende alene.
DET vil jeg ikke vite noe av! Invitasjon til småbruket for julefeiring dersom hun kunne tenke seg det ble lagt i potten tvert. Så skulle alt gå skeis og julefeiring med familien bli umulig, så har hun en plan B hvis hun vil. Jeg tror ikke ribba hadde falt i smak dersom jeg visste at vedkommende satt alene julaften og hun ikke hadde fått tilbudet. Jeg er visst invitert bort julaften, men all fornuft tilsier at det er plass til en til rundt bordet der, så det får vi ta om det blir aktuelt. Og jeg, jeg kjøper ribbe uansett, hvis det ikke er tomt i butikken allerede, så jul blir det. Men uten bestefaren ved bordet!
Jeg gleder meg da faktisk litt til jul tross alt. Juletreet er plukket ut og merket (ikke hogget, vel og merke) og jeg har faktisk ønskeliste. Øverst på den står et inderlig ønske om at studenten og pappaen får feire jul sammen!
Snø og frost står også på ønskelista.
Ei mormor eller oldemor kan også være godt å ha 🙂 Jeg var så heldig å beholde mormor helt til i år.
Syns du november er mørk og tung? Det er jeg faktisk helt enig med deg i. I alle fall slik den foreløpig har oppført seg i år. Grå, tåkete, mørk og tung. Og full av korona. Ingen vakker frost eller førjulssnø som gjør hverdagen lysere og ingen festligheter. November er for meg vanligvis en ganske festlig måned, ofte med både julebord og ikke minst feiring av både egen og andres bursdag. Ikke denne novemberen.
Søndagslunsj med bålpølser, kanelsnurrer, vannbakkels og Sarah Bernard med 3 generasjoner, en kjæreste og ei bikkje helt smittevernmessig trygt gjennomført utendørs.
Ubegrenset tilgang til pelsterapi. Vekselvis type manisk og type kooooose.
Forholdene for levende lys er optimale. Nesten døgnet rundt. I alle fall så sant pelsterapien ikke er i raptusmodus.
Denne jakka har hengt i gangen i flere dager. Det betyr at avleggeren tilbringer dagene på småbruket. Mammalykke!!!
Slett ikke verst for en tåkemørk søndag i november. Lag deg en god kveld!
Som høy beskytter av baby-Yoda går jeg selvfølgelig til drastiske skritt for at den lille skal ha det bra.
Litt som The Mandalorian, selvfølgelig. Spaceshipet mitt er en passe gammal saab med fire hjul (flaks). Diesel. Den tok babyen og meg til fortet. This is the way, sa jeg, spant fast oss begge to og satte kursen for hjemmebasen. Som alle vet består det fortet av en håndfull tømmerbygninger av ulik årgang. Solide greier, ingen tvil om det.
Foreløpig har jeg stort sett beskyttet den lille mot potensielle farer som for eksempel dører som går igjen over haler, risiko for fallende blomsterpotter samt andre ting som går overende om små Yoda-katter klatrer på dem. Og det gjør de. Ingen utfordringer som er for vanskelige foreløpig. Og det er bra siden fraværet av blastere og andre skarpladde våpen av mer eller mindre teknisk art er stort.
Foreløpig er ei natt på madrass på badet med hodet under vasken og vaskemaskina i ryggen noe av det mest spektakulære undertegnede har bidratt med. Men høyst nødvendig da babyen helst ville oppholde seg delvis inni blant annet øyet til denne matmora hele natta. Vi bonder, med andre ord. Akkurat som baby-Yoda og Mando.
