Jammen er det juni igjen! Og som de fleste år så blomstrer både plommetrær, syrin og ikke minst epletreet i hagen. For å være helt ærlig så var jeg usikker på om det skulle rekke det i år. Det så lenge litt stusslig ut. Men som alle år tidligere: den gamle apalen sviktet ikke! I går kveld sprang de første rosahvite blomstene ut. Helt etter planen!
Epletreet blomstrer til ære for dagens jubilant, nemlig! Og det har det gjort i alle år. For 22 år siden i dag ble avleggeren født. Og til ære for henne blomstrer altså apalen alltid rundt 1.juni. I år var det helt nødvendig at sommervarmen kom noen dager før og gjorde at de siste dagene har liknet mer på en forsmak av sommerferie enn på noe annet. Hagen har eksplodert i grønt og blomstring.
Og uansett: Gratulerer med 22-års dagen, kjære du. Sommeren kom med sommerjenta! Gratulerer med blomstring og 1.juni!
Jeg er en ekte utsiktsjunkie. Hvis det fins. Jeg er såpass hardt angrepet at skogstur, valg av leirplass, bålplass og diverse, i stor grad er styrt av graden av utsikt. Også valg av hotellrom da det en gang var aktuelt i 2019. Avhengig altså.
Og såpass heftig at avleggeren en gang i 2006 eller 2007 uttrykte de legendariske ordene «å nei, ikke utsiiiikt!». Hu var nok lei!
Jeg digger det. Jeg liker å se langt. Jeg liker å se fjell og vann og blåner. Antakelig henger det sammen med at jeg har vokst opp med en ganske rå utsikt ytterst på kanten av et berg. Jeg er glad i trær og skog også, men kan nok ikke stirre inn i en trelegg for lenge. Jeg må opp og se.
Jeg har heldigvis ganske så spektakulær utsikt fra huset mitt. I alle fall i den ene retningen. Det er ikke noe vann å se, småbrukeren har klatret helt opp på pipa for å se etter Mjøsutsikt. Men det er nok av blåner og glimt av snøhvite fjell til og med når været er klart. Og solnedgang. Når det er sol. Og måne når det er måne.
Det er sol i dag. Men i dag har jeg kun sett på utsikten gjennom vinduet. Den lille turen jeg var ute og gikk mellom huset og søppelkassa, snekkerverkstedet og postkassa hadde jeg nok med å passe meg så jeg ikke tråkka på katta. Han syns det er stas når det er noen hjemme. Og befinner seg mye av tida som et frimerke og ei snublefelle så å si oppi skoa mine. Dessuten var det vind nok til at utsikten gjennom en forblåst halvmeter med ikkeværthosfrisørenpåethalvtår-sveis i nordavind var rimelig begrenset.
Men utsikten er der. Både fra kjøkkenvinduet, gårdsplassen og balkongen.
Samtlige bilder er tatt på min gårdsplass eller balkong.
Tømmerlåven i solnedgang.
Vintermåne sett fra balkongen.
Sola forsvinner bak halmstubben.
Solnedgang fra balkongen.
Balkongen under stjernehimmelen. Lyslenken nederst er “væla utafor”.
Når undertegnede faktisk, og tro det eller ei, ikke har noe som helst å si. Slik som i dag. Ja da er det lett å ty til denne fyren her som underholdning:
Også på bloggen. En innglasset balkong, et par halvslappe fluer og en firbent som BÅDE tror han er Batman (se skyggen), puma og fluenes herre. Ikke fluenes herre som i den lett ubehagelige filmen, heldigvis.
Det er påskeferie fra universitetet. Det vil si at det er pause i den digitale undervisningen helt til tirsdag. Da bryter det løs igjen og studenten går rett på en prosedyreoppgave over flere dager. Sånn går nu dagan der i studentlivet.
Men det er jo ikke alt som kan læres på universitetet. Da er det fint at det finnes bryggerhus. Og bryggerimestre, slasj småbrukere, som kan steppe inn som læremester. I dag har vi satt småbrukets fjerde brygg. Det har luktet brødbakst over hele tunet. Men ikke et brød i sikte. Mer slikt som kan føre til brødhue…
Student og småbruker har stått for det meste av jobben og undertegnede har stort sett vært tilskuer til prosessen eller hjulpet til de gangene det er praktisk med enda et par ekstra hender.
Denne gangen blir det en addictive IPA. Så får vi se hvor hekta vi blir. Og om studenten blir øldrikker en eller annen gang. Ikke kun en ølbrygger som egentlig er mer opptatt av (frukt)jus.
For akkurat et år siden reiste vi altså inn til hovedstaden og evakuerte en noe engstelig student som egentlig akkurat hadde startet hybel- og studenttilværelsen. Vi var ikke innom noe sted hverken på veien dit eller på hjemturen. Kaffe, bolle og dopapir var medbrakt. Noe paniske, med andre ord. Etter en rekke telefoner fram og tilbake gjennom dagene etter 12.mars så turte hun ikke oppholde seg der lenger og hun og vi var skeptiske til kollektivtransport hjem. Alle var redde og usikre på alt og fryktet at Oslo skulle bli stengt og alle innbyggerne stengt inne. Hun ble hentet og satt i isolasjon i 2.etg med mat levert i trappa noen ganger om dagen. Heldigvis hadde hun alt hun trengte, inkludert seng, internett, do og kjøleskap. Hun ble der i omkring 4 måneder. Ikke i isolasjon, altså, men på småbruket. Og med et og annet sporadisk besøk i hovedstaden for å se om rommet og leiligheta sto.
Det gjelder å holde væskebalansen i orden i begge etasjer også i frivillig isolasjon.
Jeg skulle gjerne hentet henne nå også. Oslo ER stengt! Det beskrives som et stusslig sted. Folk er ikke helt stengt inne og det er lov å reise over kommunegrensa, selv om det ikke anbefales. Men går du ut så kan du kun handle mat, medisiner, brennevin og briller. Og ta det med hjem før du nyter det, selvfølgelig. Eller fikse neglene på salong! Media hauser opp og maler et nedslående bilde av hele byen. Og gjør i grunn sitt til å skremme vannet av oss alle. Smitten øker hos de yngre og det er flere folk i 20-åra som havner på sykehus.
Smitte er det generelt mye mer av enn i mars i fjor. Situasjonen et år etter er mye verre. Slik sett skulle jeg egentlig ønske studenten befant seg på småbruket og langt fra folk. «Hvorfor er du i Oslo?», får hun stadig spørsmål om fra medstudenter som har forlatt åstedet forlengst. På snap, antakelig.
Jo, siden noen av oss alltid skal gjøre ting motsatt av det «vanlige», så må hun altså bli i hovedstaden. Denne studenten klarte nemlig kunststykket å få seg ny deltidsjobb midt i pandemien. Heldig for henne. Og ikke minst heldig for økonomien. Og faktisk det eneste hun har å gå til for tida. Takk for det! Men det tvinger henne til å fortsatt bli på studenthybelen selv om all undervisning er digital. Hun må bruke trikk, buss og bane for å ta seg til og fra jobb og krysse hele byen på veien. For meg som egentlig syns to meter avstand til andre er litt kort, så kjennes det litt som å sende avkommet i krigen akkurat nå. Det må jeg innrømme. Og det er liksom ikke et alternativ å si opp en god jobb på grunn av ei panisk mor på bygda…
Jeg skulle gjerne hentet henne, som jeg sa. Men mest av alt så skulle jeg ønske at slike som henne fikk tilbud om vaksine innen året er omme. Hun kunne fått min! Men nå er det vel ingen garanti for at jeg får tilbud om noe stikk i år jeg heller….jeg er tross alt under 50! Og både hun og jeg er alt for friske til å være prioritert i noen kø, tross både hjerteoperasjoner og kronisk sykdom. Heldigvis for oss! Da gjenstår det bare å krysse fingrene og håpe. Det beste er i grunn å tenke minst mulig på slike begredelige ting, så langt DET faktisk er mulig. Og evakuere seg sjøl og bekymringshjernen sin til skogs eller en annen pandemifri sone innimellom.
I kategorien tidenes mest pinglete pelsklump så er nå vinneren kåret. Verdens mest ynkelige katt heter Yoda.
Her har da den firbente pelsfiguren rukket å bli drøye 6 måneder gammel. Etter anbefaling har han kun vært innendørs fram til nå. Men med vårsol, kastrering gjennomført og tilsynelatende stor interesse for hva som foregår utenfor vinduet, har det altså de siste dagene vært tid for å prøve seg litt utendørs. Det er tross alt et småbruk det her. Og ute er vi. Både tobente og firbente.
I alle fall er det planen. Så langt har det resultert i tre forsøk. Tre dager på rad. I dag var det varmt og godt og jeg satte optimistisk opp døra og gikk ut med søpla. Tanken var at lille, store Yoda skulle utforske friskluftsarenaen.
Da jeg kom tilbake fra søppeldunken satt dyret langt inni gangen, slukøret og sammenkrøpet og betraktet verden med skrekkslagne øyne. Jeg gjorde meg opptatt med litt ymse på trappa og terrassen, med håp om at pelsballen skulle bli nyskjerrig nok til å ta seg over dørstokken.
Åneida. Han forsvant bare lenger inn i gangen.
Siden påskeværet var såpass imøtekommende hentet jeg solbriller, sitteunderlag og bok og rigget meg til på trappa. Nå med døra lukket bak katta. Vil du ikke så skal du. Ut. Det endte med at pelsdyret snek seg rundt delvis under og bak meg. Tittet skrekkslagen utover. Skvatt av alle lyder. Spesielt når det kom bil på gårdsplassen. Og til slutt endte med å sitte på dørmatta og jamre seg. Sånn som her:
Heldigvis kom småbrukeren hjem fra jobb. Og selv om han var griseskummel da han kom gående i slapset, så åpna han da i alle fall døra. Som et svarthvitt prosjektil for pelsklumpen inn på kjøkkenet igjen. Rimelig fornøyd med å være tilbake til kjente og trygge omgivelser der han kan sitte på kjøkkenbordet og se ut gjennom vinduet. Innedyr! Jeg er spent på om øvelse gjør mester i dette tilfellet.
I rekken av firbente av typen katt som har hatt sitt hjem her på småbruket så er dette definitivt den mest urolige. Og uten tvil den mest pinglete.
Hjemmekontor har blitt vanlig for veldig mange det siste året. Alle som har en type jobb som kan utføres via pc eller mac, teams-møter og telefon har vel stiftet bekjentskap med fenomenet.
Jeg har også hjemmekontor en gang iblant. Ikke så ofte og ikke så lenge om gangen, det regulerer helsa inntil videre. Men hjemmekontor er det. Uten hjemmeskole og hjemmebarnehage i samme lokale, heldigvis. Jeg er av de som slipper å stå opp 04.30 for i det hele tatt å få produsert noe som helst på et slikt hjemmekontor. Før hjemmeskolen og -barnehagen begynner altså. Og jeg er av de som har plass nok til at huset rommer et permanent kontor. Jeg slipper å henge i sofaen eller gjennomføre teams-møter fra soverommet. Takk for det.
For slike som meg kan hjemmekontor, også kalt gjemmekontor, være rimelig effektivt. Lite forstyrrelser, konsentrert jobbing og i det hele tatt arbeidsro. Teoretisk sett.
“En farfar i livet skulle alle ha”, synger Odd Nordstoga. Denne jula er det nok mange farfarer og bestefarer som savnes og savner. Mange som ikke får være sammen slik de pleier.
I anledning husets farfar sin bursdag i dag, som han feirer hjemme i sørsverige uten noen særlig oppmerksomhet fra familien annet enn et par telefoner så kommer dermed dette blogginnlegget i reprise:
Så glad kan faktisk ei helt vanlig småbrukerkjærring bli når avleggeren endelig blir klarert for å henge med opphavet og et par andre i jula. Koronatesten var negativ!
«En skulle vøri fire år i romjul,n», synger Alf Prøysen. Vi som er en del sammen med 4-åringer tenker at det må være bra å være fire år i adventstida også. Eller 5, eller 7.
I helga opplevde jeg adventsmagi. Eller julemagi. Et sirlig skrevet og pyntet brev til julenissen ble overlatt i min varetekt i hellig overbevisning om at julenissen, jo han bor i skogen her på bruket. I brevet var det ønsker, både av det materielle og det mer humanitære slaget.
Jeg lovte å sørge for at brevet var tilgjengelig slik at nissen skulle finne det.
Og gjett hva! Han fant det. Og han leste det. Så en av disse dagene poster visst nissen et svar som forhåpentligvis kommer avsenderen av ønskelista i hende en av dagene før jul. Hvis nissen har funnet riktig adresse da.
Du får ikke mer moro enn du lager sjøl, er det noen som sier. Kanskje vi ikke får mer magi enn vi lager sjøl, heller? Og når en 6-7-åring hardnakket og med overbevisning tror at julemagien fins i nærskogen, ja da skal hun jammen få julemagi! Nissemagi, faktisk.
En skulle vøri 4 år i romjul’n, eller 7. Eller 48.
