…men helst ikke gløm, er ferdig med første avsnitt, del 1A og 1B. Et lass er kjørt til midlertidig oppholdssted, et annet blir med ut på landsbygda. Ei stund. Så fortsetter oppdraget.
Flyttekaos er et velkjent begrep. Og i aller høyeste grad tilstede når de som skal ta over leiligheta i morgen kommer med flyttelass både den ene og den andre og den tredje dagen.
Noen har flyttet ut for lenge siden, noen har stablet inn, noen holder på å flytte ut nå og noen har begynt å bære inn mer. Og sistemann er på jobb og må flytte sitt i kveld…Og det støvsuge, bæres, stables og vaskes.
Sånn er det med den saken. Studenten har nå forlatt åstedet og “noen få møbler”, som nyinnflytterne(den ene av dem) satte igjen tidligere i uka er passert for siste gang. Den andre kom i dag og hadde såpass til…
Takk for nå Bislett. Student og kjæreste er nå klar for et nytt kapittel. Flyttebyrået fortsetter oppdraget om et par uker.
Nå pub…
Plutselig var huset tomt. For ei uke siden var vi åtte til bords. Og her er vi vanligvis to. Pluss katte. Først kom avleggeren. Etter eksamen og jobb og en litt uforutsett karantene så ble det endelig ferie på småbruket. Så kom nevøen. For 17 år på rad. Han skulle hatt medalje. I alle fall diplom.
Etter hvert kom friluftsheidi hjem fra rehab også. Og til slutt kom lillebror med familie. Gangen var full av sko. Noen sov på nesten alle rom og det ble spist og drukket anseelige mengder tørt og vått. Og det var trivelig. Gøy på landet.
Men så var det over. Nevø og lillebror med familie forlot åstedet og i helga var det avleggeren sin tur også. Sistemann ut. Nå er det kun småbruker og friluftsheidi igjen. Samt katt. Veldig stille. Som en klok mann har sagt: det er trivelig med besøk, men det er trivelig når de drar hjem også. Jeg er både enig og uenig. Ro og fred er deilig, men det kjennes som det er alt for lenge til neste gang! Jeg liker både fullt hus og fred og ro.
I går dro småbrukeren til skogs. Friluftsheidi tenkte at hu da skulle passe på å gjøre motsatt. Det vil si, det var vel et felles komplott mellom avleggeren og undertegnede. Vi bestemte oss for å være urbane. I alle fall til friluftsheidi å være. Ikke akkurat for avleggeren da, hun bor jo tross alt midt i hovedstaden.
Det ble en trivelig «girls night out». Ingen tvil om det. Både drinker, sushi, is og strandpromenade, samt et folkemylder med sommerkledde lokale helter og heltinner og turister i skjønn forening. Vi diskuterte: det er første gang vi ser så mye liv i denne byen. I alle fall siden nittenpilogbue.
Undertegnede har ikke bestemt seg for om hun tror det er på grunn av korona eller på tross av korona….altså om det har seg sånn at folk gir blanke og dermed går ut uansett, eller om det har med at det endelig er åpent og at det til og med sammenfaller med sydenvær og ferie.
Uansett grunn: vi var bare oss to, holdt minst meteren til andre og avsluttet kvelden tidlig. Med et glass hvitvin på terrassen. «Gøy på landet» innebærer jo at en må være sjåfør om urbane etablissement skal oppsøkes. I kveld ble det avleggeren som måtte stille bak rattet og litt leskende hvitvin i mer rurale strøk var helt fortjent som avslutning på kvelden.
Den er ikke nedlagt. Bloggen altså. Den har bare ferie. En dag eller to eller tre innimellom.
Blogg fordrer tid for meg selv. På rehabiliteringssenter kan jeg rydde meg en del av det. Dermed ble det innlegg stadig vekk i forrige uke. Etter hjemkomst har det i grunn gått slag i slag. Gullbryllupsfeiring og feriering med familiebesøk fra andre landsdeler gir et annet fokus. Dermed har det blitt litt bloggferie.
Feriesysler som ikke har havnet på bloggen, enda, de siste dagene er da:
Bueskyting. Både kurs og turnering. Katta forsøkte å bidra som levende blink. Heldigvis var det mange til å lokke og jage…
Bading ved innlandshavet. Skikkelig sommerstemning med et par timer på stranda. Et par timer er omtrent det jeg orker. Både fysisk og mentalt. Men veldig deilig da.
Skogstur med bålkaffe, firhjulingkjøring og kanelsnurrer. Veldig trivelig. Så trivelig at til og med katta ble med. At leteaksjon og intens lokking måtte til for å få han med hjem får gå. Da var’n rolig resten av dagen i alle fall.
Grilling, grilling og mer grilling. Her har blitt grillet svinefilet, pølser, tomahawk, kylling, burger, koteletter ….det meste som lever over vann. At tilbehøret stort sett kommer fra egen potetåker, drivhus og kjøkkenhage er bare stas.
Drinker og hjemmebrygg. Både småbruker og nevø viser seg å ha teft for å blande gode sommerdrinker. Både med agurk fra drivhuset og mynte fra blomsterbedet. Og når lillebror kommer og tilfører sin irish coffee-spesial til drinkkartet blir det enda bedre. Det har visst gått en og annen selvbrygget ale og ipa også.
Kaffe og is og litt stuntshopping på lokal gårdsbutikk med vidunderlig utsikt. Shopping er ellers å betrakte som straff. Men på lokale, små og spennende nisjebutikker kan det faktisk være både gøy og interessant.
Indianarane kjem.
Bade.
Skogstur både for de som ville og de andre som ble med…
Som alle vet: det gjelder å ha mest mulig mat i munnen når bildet blir tatt.
Mojitoen, jeg mener mynten, vokser frodig for tida.
Kaffestopp og shopping etter bading. For lokalkjente: ja vi tok den speilvendte varianten.
Både gullbryllupsfeiring og klatring i trær har vært nevnt men utover det har gode skravlestunder og sene kvelder med solnedgang og god temperatur skjøvet blogging ut i kategorien «ikke prioritert». Er det ferie så er det ferie!
«Please stand for the bride». Jeg innrømmer det. Undertegnede har definitivt sett for mye engelskspråklig film opp gjennom åra. Og vært fysisk og «live» tilstede i alt for få bryllup. Så min erfaring med bruder og brudekjoler er preget av tv. Sånn er det. Gifting har liksom ikke vært greia i min omgangskrets. Og de som har drevet med slikt har stort sett enten sneket seg av gårde og gjort det i all hemmelighet eller hatt kun den nærmeste familien tilstede. Eventuelt begge deler. Det blir spennende å se hva neste generasjon finner på.
Prøvedokka. Hvite sokker er nok best om kjolen er kritthvit. Og binders til å feste brudekrona fungerer bare sånn passe.
Bruden på dette bildet har bare kledd seg ut. Det er kjolen som er stjerna. Den er 50 år i dag. Den er altså ikke brukt på 50 år. Og aldri brukt før 10.juli 1971. I en alder av snaut 12 gjorde jeg et prøveforsøk. Ikke på gifting, altså, kun i å få på meg kjolen. Jeg hadde allerede vokst ut av den. Det var ikke mulig å få igjen glidelåsen bak. I går gikk det så vidt. Ved å hoppe over en generasjon. Modellen er ca 2 ½ år eldre nå enn originalen var da hun brukte kjolen. 22 mot 19 ½. Det påstås i alle fall at hun var 19 ½. At hun så ut som 14 får så være. Spede folk var og er de begge to.
Siden avleggeren ikke skal gifte seg riktig enda, heldigvis, og prøvingen uansett førte til noe stive armbevegelser, så skal kjolen nok på plass i skapet igjen etter helga. Jeg benytter imidlertid anledningen til å gratulere min kjære mamma og pappa med 50 års bryllupsdag i dag. At det heter gullbryllup syns jeg ikke er rart i det hele tatt. Skulle hatt gullmedalje for slikt, vettu!
I hagen min eksploderer det om dagen. Det piper og kvitrer, dufter og vokser. Og det gyver gult pollen til den store gullmedalje. Fluesnapperen som har valgt å bosette seg i epletreet til tross for huskattas eskapader oppover stammen, har lagt ett og ett egg om dagen og er nå oppe i fem eller 6 til sammen. Eksakt antall vet jeg ikke da den gode forelder ruget på dem sist jeg kikket oppi. Epletreet sjøl har blomstret, og nå er det i ferd med å slippe blomstene slik at det ser ut som det har snødd over gressbakken under.
Blåmeisen i bjørka leder på fluesnapperen. Der er eggene klekket og reiret fullt av sultne nebb. Det piper som besatt når mor eller far nærmer seg.
Klekket i går, piper etter mat i dag. Blåmeis i samme kasse som det alltid er blåmeis.
I går bestemte syrinen seg for at det var tid for å blomstre også. Den har vært på bristepunktet i dagevis. Men nå lukter det sommer med en gang vi kommer ut døra.
Tidligpotetene har tittet opp av jorda, det samme har squashplantene og til og med noen av blomstene jeg sådde begynner å spire så smått. Det må plantes om med andre ord. Til og med yndlingsblomsten, peonen, er i knopp.
Nye ting å se og nyte hver eneste dag. Jeg går barbeint i graset så ofte jeg kan, det grilles og spises is. Sommerhagen på sitt beste.
Og her sitter jeg og er umotivert og nedstemt. Fullstendig i utakt med verden.
What to do? En ting er sikkert: jeg kommer ikke til å legge noen egg for å delta i euforien. Håret gror som vanlig, så veksten går sin gang og duften er antakelig stort sett ikke så verst da dusjen brukes rimelig ofte.
Jeg plukker nok heller noen blomster. Barbeint. Eller fyller plaskebassenget med vann og tar et bad. Eller leser litt bok i hengekøya under epletreet. Det gjør i alle fall godt!
De siste dagene har ting gått på skinner. Og skinnene har gått rett vest!
Bilen, som akkurat har vært på verksted til den nette pris av 31 høvdinger, og fortsatt hadde en merkelig lyd etterpå, uvisst av hvilken grunn og ikke noe å bry seg om ifølge mekanikerne, fikk brått en lyd til. Tafftafftafftaff i svingene…ikke normalt!
Laptopen, som jeg skriver på akkurat nå, veksler mellom å oppdatere seg i tide og utide og å ikke ville skru seg på i det hele tatt. Eventuelt påstå at brukeren min er deaktivert. Stabile greier.
Så kom den ultimate moroa. En tur i kjelleren her om dagen avduket vann. Vi hadde plutselig et basseng vi ikke visste noe om. Ingen husket å ha bestilt det og i tillegg befant det seg på en mildt sagt kronglete plass. Under varmtvannsberederen. Den neste turen i kjelleren, jo da var bassenget borte… Noe mystisk foregikk. Dagens utforsking via avløpsåpner, varmtvann samt en småbruker i kjelleren og en friluftsheidi ved krana med kommunikasjon via et ustabilt mobilnett gjorde at bassenget gjenoppsto. Og vannet? Det kom ut gjennom et høl i veggen. Stas. Bæsj, som han sa 4-åringen som var forbanna.
Dermed er oppvaskmaskin, dusj, vaskemaskin, håndvask og kjøkkenvask midlertidig stengt. På ubestemt tid. Alt av vann vi slipper ut, det vil si ned gjennom avløpet, kommer nemlig ut igjen i bassenget under varmtvannsberederen.
Det eneste vi kan gjøre er å gå på do. Den har eget avløp.
Så bæsj er innafor.
Jeg velger imidlertid å legge ved bilde av blomst. Ikke bæsj.
Jammen er det juni igjen! Og som de fleste år så blomstrer både plommetrær, syrin og ikke minst epletreet i hagen. For å være helt ærlig så var jeg usikker på om det skulle rekke det i år. Det så lenge litt stusslig ut. Men som alle år tidligere: den gamle apalen sviktet ikke! I går kveld sprang de første rosahvite blomstene ut. Helt etter planen!
Epletreet blomstrer til ære for dagens jubilant, nemlig! Og det har det gjort i alle år. For 22 år siden i dag ble avleggeren født. Og til ære for henne blomstrer altså apalen alltid rundt 1.juni. I år var det helt nødvendig at sommervarmen kom noen dager før og gjorde at de siste dagene har liknet mer på en forsmak av sommerferie enn på noe annet. Hagen har eksplodert i grønt og blomstring.
Og uansett: Gratulerer med 22-års dagen, kjære du. Sommeren kom med sommerjenta! Gratulerer med blomstring og 1.juni!
Jeg er en ekte utsiktsjunkie. Hvis det fins. Jeg er såpass hardt angrepet at skogstur, valg av leirplass, bålplass og diverse, i stor grad er styrt av graden av utsikt. Også valg av hotellrom da det en gang var aktuelt i 2019. Avhengig altså.
Og såpass heftig at avleggeren en gang i 2006 eller 2007 uttrykte de legendariske ordene «å nei, ikke utsiiiikt!». Hu var nok lei!
Jeg digger det. Jeg liker å se langt. Jeg liker å se fjell og vann og blåner. Antakelig henger det sammen med at jeg har vokst opp med en ganske rå utsikt ytterst på kanten av et berg. Jeg er glad i trær og skog også, men kan nok ikke stirre inn i en trelegg for lenge. Jeg må opp og se.
Jeg har heldigvis ganske så spektakulær utsikt fra huset mitt. I alle fall i den ene retningen. Det er ikke noe vann å se, småbrukeren har klatret helt opp på pipa for å se etter Mjøsutsikt. Men det er nok av blåner og glimt av snøhvite fjell til og med når været er klart. Og solnedgang. Når det er sol. Og måne når det er måne.
Det er sol i dag. Men i dag har jeg kun sett på utsikten gjennom vinduet. Den lille turen jeg var ute og gikk mellom huset og søppelkassa, snekkerverkstedet og postkassa hadde jeg nok med å passe meg så jeg ikke tråkka på katta. Han syns det er stas når det er noen hjemme. Og befinner seg mye av tida som et frimerke og ei snublefelle så å si oppi skoa mine. Dessuten var det vind nok til at utsikten gjennom en forblåst halvmeter med ikkeværthosfrisørenpåethalvtår-sveis i nordavind var rimelig begrenset.
Men utsikten er der. Både fra kjøkkenvinduet, gårdsplassen og balkongen.
Samtlige bilder er tatt på min gårdsplass eller balkong.
Tømmerlåven i solnedgang.
Vintermåne sett fra balkongen.
Sola forsvinner bak halmstubben.
Solnedgang fra balkongen.
Balkongen under stjernehimmelen. Lyslenken nederst er “væla utafor”.
