På småbruket priser vi sommeren og da hører vannmelon med. Vi spiser den som snacks og vi griller den.
Men hvem har forsynt seg her? Hvem er så gjennomført lat at å skjære av skallet på melonen anses som for mye jobb? Hvem tar sjansen på å utfordre undertegnedes sans for system og orden på denne måten? Og hvem tenker at skall…det får noen andre ta seg av? Hvem er den skyldige?
Siden vi er kun tre personer med melontilgang så utpekte det seg tidlig en hovedmistenkt. Den hovedmistenkte ble både utpekt og konfrontert med ugjerningen. Urettmessig. Den egentlig skyldige lot som ingenting og gjorde gode miner. At den skyldige har en tendens til å forsyne seg noe uortodoks av for eksempel ost også, burde satt meg på sporet av ugjerningsmannen med en gang. Men naiv som jeg er…
Melonmysteriet er nå løst. Den skyldige er tatt og har innrømmet ugjerningen. Uten å ha møtt noen nevneverdige konsekvenser for så vidt. Annet enn en smule vennskapelig sosial hets rundt middagsbordet. Greit med et melonmysterie som dagens drama på småbruket, kanskje?
Og i dag klarte vi nummer 3 av 3. En ekte trønderkonfirmasjon fikk avrunde konfirmasjonsperioden for friluftsheidi med familie. Takk til konfirmant med familie og vertskap og ikke minst takk til konfirmantbroren som til enkeltes overraskelse brente av tidenes tale til lillesøster.
Sodden er spist, kakene var gode, og mange nok…. (ikke overraskende!)., konfirmanten var usedvanlig vakker og undertegnede er veldig glad for at hun mot alle odds klarte å ta seg til happeningen. Slett ingen selvfølge i disse dager, men det går jo alltids et fly for den som har nok trass😉
Fredag kveld trodde vi ikke det skulle bli noen. Lørdag kveld var vi helt sikre på at det kom til å bli kun en. I kveld sitter vi med beina høyt og har klart to! Slettes ikke verst med en kropp med galopperende feber. Opp og ned og i hytt og gevær. Med kreftlege og legevaktslege, vakthavende på medisinsk avdeling og til slutt flere blodprøver enn det er mulig å telle for en enkel teflonbelagt hjerne så har målet vært å stabilisere kroppstemperaturen. Helst under 38 grader. Selv om jeg egentlig foretrekker under 37. Det har ikke vært lett. Og taktikken med å ta et kvarter av gangen og bråbestemme seg for hva som skal skje rett før har vært flittig brukt.
Men med vilje og taktikk så har vi altså deltatt på to hyggelige konfirmasjoner i helga. Stabilt ustabil. Med to utrolig flotte konfirmanter, mange kjekke søsken, foreldre og ikke minst hyggelige gjester å snakke med. God mat og kaker har vi fått, taler er avlevert, tårer er tørket og alle gjester og arrangører kan med god samvittighet legge beina på en krakk og si vel blåst. Takk for meg og takk for oss!
Nå henger bunadene til lufting og kofferten pakkes for snarlig avreise til neste konfirmasjon. Plutselig og før vi aner det.
Det lå an til hviledag i dag. Siden jeg selvfølgelig overdrev i går, såpass at kroppen helt glemte at det var lurt å sove i natt, så var planen å ta det mye roligere i dag. Jeg må lades for dagene som kommer. I den grad lading er mulig når batteriet er såpass flatt og begynner å dra på åra. Slike batterier tar dårlig strøm. Slike kropper samler ikke lett energi heller.
Men så var det det da. Hviledager kommer ikke alltid etter planen. Og det er jo sånn med småbruk og matproduksjon at været bestemmer mye. Så også her. Værmeldinga sier regn de neste dagene. Mer eller mindre. Mengden er høyst usikker. Og skal man ha greier i jorda så begynner det å bli på tide.
Så dermed ble det potetsetting. Vi må jo ha mat ;-).Noe manuelt, men jobben min var først og fremst å kjøre firhjuling og lage og dekke potetfårer. Være hest på en måte. Og gjødsle med kunstgjødsel. Den letteste jobben. Småbrukeren gjorde alt det tyngste og resten. Og litt til.
Pulsen var høy. Såpass at brekningene innimellom var hyppige, men ellers så fikk vi knollene i jorda. Gjødslet med både kunstgjødsel og kumøkk. Så nå regner vi med å være selvberget med potet et år til. Været bød på naturlig vanning hele tida. Og da vi var ferdige ble det riktig så mye av det. Regn.
Og resten av dagen blir som planlagt. Jeg er ferdig med å være hest for ei stund. Hviledag nå.
Takk for laget Yoda. Takk for all kos. Takk for alle skogsturer. Takk for alle mus levert på trappa. Takk for alle fine stunder med morgenkaffe og katt. Takk for all frustrasjon. Takk for leken. Og ikke minst: takk for all pelsterapi du har gitt meg de siste halvannet året.
Det er nesten utrolig hvor mye 4,7 kilo pelsterapi kan ha å si. Spesielt når det butter.
Du var mye. Du var både morsom og irriterende. Du hadde all verdens påfunn og du hadde din helt egne personlighet. På godt og vondt. Du var du. Og mest av alt så var du selskap. Du var en mammadalt som ga meg mye. Både selskap, underholdning, en god del jobb og masse trøst.
Til og med hardt skadd og nesten ikke i stand til å gå kom du tilbake til mammaen din. Med blikket ditt og med å male så prøvde du å si «det går bra, mamma». Men det gjorde ikke det. Jeg fikk være sammen med deg da du sovnet inn. Jeg ville det. Det er nemlig det som er prisen. Prisen for å skaffe seg en firbent venn, en pelsterapi, og bli glad i denne. Da må man også ta belastningen med å være med når det lille pelslivet avsluttes. Det var vondt. Men det var fint.
Så kjære lille Yoda. Takk for alt du var og alt du ga. Jeg tror du visste hvor viktig du var og hvor mye godt du ga i den tøffe tida som mammaen og pappaen din har hatt. Savnet og tomrommet er stort. Større enn 4,7 kilo smågal pelsterapi.
Det er skikkelig vår ute. På et blunk ble is og snø borte. Bekken går fritt og småfuglene kvitrer og bygger og stresser av gårde og hit og dit. I skogen er det masse hvitveis, sier småbrukeren. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å nyte slikt noe. Jeg har et håp til helga.
Jeg som har nok med en og annen tur rundt huset får derimot nyte det jeg faktisk ser. Og det er, foruten småfuglene i egenproduserte fuglekasser, bjørk med museører og solskinn, dette:
Scilla. Jeg vet ikke om det er en scilla siberica eller en scilla bifolia. Den flyttet nemlig inn på småbruket lenge før meg. Ved hjelp av tidligere generasjoner småbruker. Men blå er den. Litt unnseelig og beskjeden. Men et sikkert og insisterende vårtegn.
Jeg har en mistanke om at nevnte spørsmål stilles rimelig titt og ofte ute i hagen her for tida. Rundt omkring i kratt og skog også, egentlig. Det høres i alle fall sånn ut. Det fløytes og kvitres og skvatres og flys. I alle retninger og spesielt ut og inn av diverse hull.
Hele hagen er en pågående visning.
Hva som foregår i utvelgelsesprosessen for akkurat disse to er jeg usikker på. Hvilke preferanser blir prioritert? Er hullet stort nok? Sjekk, ja det var det visst. Utbyggeren har sørget for at tomta er kattefri sone. Og det er passe langt fra diverse trær som kan bidra med både interiør og bevertning etter hvert.
I går var det klart for avleggerens årlige eggjakt. Det har blitt en tradisjon. Egget er det samme som det har vært siden dama var sju eller noe. Innholdet er nytt. Og ikke minst jaktmetode og jaktopplegg. Vi har kjørt alt fra «let til du finner»-varianten. Innom «følg den røde tråden» til fjorårets ledetråder. Da var det lagt ut ledetråder som med litt tolking og tenking førte avleggeren til neste ledetråd, og den neste og til slutt til egget. Via mange mellomstasjoner så klart.
I år måtte nytt konsept tenkes ut. Og siden det skal by på både moro og utfordringer for en litt over middels oppegående universitetsstudent, så krever det en liten smule tankevirksomhet og kreativitet fra påskeharen. For det er jo hen som gjemmer egget, ikke sant? Påskeharen hadde tenkt ut passende opplegg og avleggeren ble utstyrt med et noe udetaljert og passe dårlig kart, litt som Monsen på villspor, om du har sett det.
Med følge av småbrukeren la hun ut på tour-de-påskeegg rundt omkring på eiendommen. Hun fant alle ledetrådene og etter litt fram og tilbake, blant annet oppdaget vi at påskeharen hadde lagt inn en feil, klarte hun å knekke koden. Ledetrådene ble satt sammen til et meningsfullt resultat og egget ble funnet. I år også. Bra det er et helt år til neste gang. God tid til å klekke ut en ny utfordring. Tipper påskeharen har jaktopplegget klart minst dagen i forveien i 2023 også.
Er det mulig! Ja det er det. Han gjorde det igjen. Fredag kveld, like før Monsen skulle på villspor igjen, ble tv-en svart. Helt død. Feilsøkinga ga ingen synlige resultater og kundeservice hadde tatt helga. Vi begynte å se fram til ei fjernsynsløs helg. Ja egentlig ei hel påske uten påskekrim, nyheter og påskenøtter…
Litt videre meget lokal forskning avdekket plutselig at internettboksen var helsvart. Den er jo hvit da, men alt som egentlig skulle lyse både blått og lysegrønt var altså svart. Det var helt dødt i den boksen. Ok. Var internettet ute i bygda tro? «Ingen kjente driftsproblemer» meldte leverandøren på sin nettside da jeg endelig kom inn på den via et meget ustabilt 4g. Javelnei.
Småbrukeren iførte seg hodelykt og startet litt mer målrettet forskning. Denne gangen i ledningsnettet bak både tv, internettboks og tv-boks.
Akkurat ja! Feilsøkingen ga resultater. Strømtilførselen til internettet, nemlig. Grunnen til at det meste var svart befant seg en halvmeter unna. Ikke mindre enn to tydelige brudd fant han. Når isolasjonen er borte og de ulike trådene forstyrrer hverandre så kuttes strømmen. Da blir det meste svart.
Så ja, han gjorde det igjen. I november var det ladekabelen til den splitter nye laptopen. Nå var det strømtilførselen til internettet. Godt tygd og herpa. Smakte sikkert lakrislisser.
Og den hovedmistenkte? Katten Yoda? Han måtte ut en tur… Igjen.
Siden Yoda ikke kan lese så blir det jeg som deler bilde av ham. Som katter flest så anser nok han oss mennesker her i huset som “sine”, så det kunne fort ha vært han som delte bilde av meg…
I går skiftet Gærne-Yoda på senga. Det er noe av det artigste han vet. Jeg hjalp til. Og forstyrret en del, selvfølgelig.
Yoda er for øvrig tilsynelatende en helt vanlig småbrukerkatt. Født i en låve på bygda i august for halvannet år siden, hentet av dyrebeskyttelsen som relativt nyfødt og adoptert av meg. Han er god til å skifte på senga og fange musunger. Ikke så god til å forsvare småbruket fra nabokatter. Befinner seg stadig “pinned down” av tøffere naboutgaver på ulike steder da vi henter ham inn for kvelden. Ellers manisk opptatt av rutiner; kveldsmaten må serveres slik og sånn og kosing på fanget foregår kun om matmor sitter i riktig stilling i en spesiell stol. Kvelden Må for øvrig inneholde minst en runde “jagelek” der småbrukeren akkurat er for sen til å få tak i katten før han smetter til et hemmelig rom oppunder sofaen. Kjempegøy!
