Det er 2.juledag og her i huset betyr det ofte hipp hurra og gratulerer med dagen. Og kake. Og fine og instagramvennlige bilder med hygge og familiekos. Sånne bilder som sosiale medier flommer over av. Som jeg har sagt før: det gjelder å vinkle fotograferingen riktig. Så bilen ikke syns når bilder fra fjelltur deles. Og slik at den ødelagte juletrebelysningen dyttes inn mellom grenene på treet slik at bildene ser perfekte ut. De fleste av oss gjør det. De færreste snakker om det. Alt det som skjuler seg bak bildene av stivpyntede folk, juletrær pyntet etter alle kunstens regler og uregler, delikate ribbebilder med knasende svor og julesnø som daler ned i akkurat passe mengde. Glansbildet er avlyst. I alle fall helt lokalt her i huset.

Han som har bursdag og skulle hatt kake sitter værfast hjemme i Sverige. Julebesøket ble avlyst grunnet advarsel om elendige kjøreforhold. For de fleste, og enda mer for de som har feiret ganske mange bursdager opp igjennom, så tenker man seg om en ekstra gang før det legges ut på 40 mils biltur når forholdene er slik. Så det julebesøket ble avlyst. Og dermed er det ikkeno’ bursdagsbarn her.

Såpass ofte som brøytebilen og “saltørsa” passerer her i dag, samt hvor ofte nettavisene oppdaterer med stengte veier på grunn av uvær og glatt føre, så er det vel igrunn ikke noe mer å tenke på. Sånn ble det.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I dag tidlig, eller egentlig i natt, kom influensaen og kastet seg over avleggeren. Ei dårlig natt resulterte i at hun snublet rimelig groggy ut av senga en gang i formiddag. Med tett nese, vond kropp og generell dårlig allmenntilstand. Dermed ble dagens tradisjonelle juleselskap avlyst for hennes del. Kjett, da det var noe hun hadde gledet seg til. Og en smule irriterende da hun kunne ha truffet noen av deltakerne i går, men flyttet det til i dag fordi det passet bedre med sverige-besøket avlyst. Det blir spennende å se hvor mange andre ting hun må avlyse i løpet av romjula og nyttårshelga…

Og da var det vel i grunn det samme om svenske-besøket ikke kom også. Litt dumt å dra folk i hus bare for å potensielt smitte dem med uhumskheter. Så nå ligger avleggeren under dyna i 2.etasje. Småbrukeren er kriblete i halsen. Influensa eller sympatisyk – det vet vi ikke enda. Han har lagt seg nedpå litt han også. Og jeg er i sofaen. DET er ikke akkurat noe spesielt. Mer hverdagslig, egentlig.

Med det været så er det jo greit at avleggeren ikke skal ut å kjøre bil også…og at vi har ved til ovnen, pinnekjøtt til middag og kake til dessert. Alt innomhus.

Vi vurderer å avlyse resten av jula. Egentlig resten av året, når jeg tenker meg om.

Men pinnekjøttet står til damping, så mat blir det. Og kake. Den ble heldigvis bakt før bursdagsavlysningen. Så kaka er dermed ikke avlyst!

Vi har noen faste gjester her på bruket. De kommer hver natt, rydder litt vilkårlig i snøen og legger igjen spor. Noen ganger ganske mange. Og ofte surrer de en del rundt så det virker som det har vært stor ståhei og full fest hele natta.

Innimellom kommer de også i dagslys. Sånn som julaften. De har det nok ganske kaldt for tida. Og de stadige besøkene i hagen og det at de dukker opp så ofte tyder vel på at matmangelen begynner å gjøre seg gjeldende. Heldigvis er det ikke mer snø enn at de klarer å karre fram litt spiselige greier både på åkeren og rundt omkring i hagen.

Foreløpig får småfuglene ha neket sitt i fred. Men vi får se hva som skjer de neste dagene. Og spesielt om det blir mer snø.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Det er uansett imponerende at de tre jeg så på forsommeren, diltende i hæla på mora si, fortsatt er både oppegående og absolutt til stede. Den gangen var de bitte, bitte små. Omtrent på størrelse med en katt. Bare med litt lengre bein. Nå har de blitt store, og det er vanskelig å se forskjell på dem og mora.

Det blir spennende å se om de kommer i dag.

Ukas oppturer og nedturer har avløst hverandre på rekke og rad. Jeg har prestert å stige opp som en løve opptil flere ganger. Og falt ned igjen som en skinnfell nøyaktig like mange. Sånn er det. Men at det i alle fall varierer ser jeg på som en opptur!

Mandag startet jeg med ei treningsøkt. Kondisjonstrening av type intervall. Første økt på en måned omtrent. DET var ikke akkurat en opptur. Så hardt kan jeg nesten ikke huske at det har vært før og svimmelheten og uvelhelten etterpå var såpass påtrengende at det gikk lenge før jeg turte ta den påkrevde dusjen. Men fokuset er på oppturen. Oppturen som det tross alt var bare å få gjennomført ei økt! La gå da at det viste seg å bli ukas eneste.

Onsdag var det ut og spise og ikke minst konsert med en strålende gjeng damer. Å gjennomføre alt det der på en og samme dag, og enda ha vært en tur på jobb og kjøpesenter først – ja det må sies å være en opptur. Konserten var som forventet meget bra. Både band og gjeng var oppegående og jeg rakk tilbake på hotellrommet før jeg bikka. Mange timer som løve før jeg inntok skinnfell-varianten, med andre ord. Og hotellrom? Erfaring tilsier at det er lurt med en enkel retrettmulighet når slike som meg skal ut på livet. Dessuten er det fryktelig dyrt med taxi hjem til småbruket.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Uka ble avsluttet med frisk luft. I dag har småbrukeren og jeg holdt åpen dag i juletrefeltet. Små og store har kommet, lett, akt, vurdert, diskutert, saget og tatt med seg ei gran hjem. Jeg har tatt imot, brent bål, veiledet, tatt betalt og bidratt til pakking av julegran. Og fått sol, frisk luft og etter hvert rimelig rød farge i kinna. Og dermed havnet skinnfellen, altså jeg, på sofaen igjen.

Men jammen har mye latt seg gjennomføre denne uka. Det har vært mange harde energiprioriteringer. En del nedturer og ting som ikke har gått helt etter planen. Og flere oppturer.

Og oppturer blir enda mer stas om de fokuseres på. Så jeg stålsetter meg herved for nedturen som sniker seg på etter dagens innsats. Inntar rollen som skinnfell med rutine, for å si det sånn. Og med ei god uke, og ikke minst dagens dose vintersol og friske luft i opplevelsesbanken, så går jeg allikevel inn i neste uke som en løve. Med skinnfellen på.

Og bilder av opp- og nedturer? Jadagitt!

Onsdagsmiddag.

Ned som en skinnfell. Foto: ACM

Frozen. Frøsin. Kald. Freezing. Frossen. I dag er det bare minus 10 her på småbruket. Før i uka var det minus 22, så det er for mildvær å regne. Dagens ørlille tur i frisk luft var ikke lang. Men pen. Frosten hadde sørget for det.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

I dag våknet jeg til bilder av hvitt dryss på alle fjell og i høyereliggende strøk. «Det snøøør!», var omkvedet. Ikke så veldig overraskende. Helt på sin plass, egentlig, siden det jo var vinterdagen på fredag (14.oktober) og vi nå engang bor i Norge. Med fire årstider og akkurat nå ubønnhørlig høst.

Ikke desto mindre så passet det dermed meget bra at denne søndagen var en planlagt dugnadssøndag på bruket. En høstdugnad.

Så i dag har kjøretøyet mitt blitt vinterskodd. Det kjennes som det var akkurat i tide da jeg jo skal vende tilbake til høyereliggende strøk allerede i morgen tidlig.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Alt av visne blomster, busker og kratt i hagen er slått ned og kjørt bort med trillebår. Blomsterpotter er tømt og ryddet vekk og støtter av alle slag er satt bort på et lurt sted.

Opptil flere av oss hadde lyst på. Dermed ble det også bakt kanelsnurrer.

Og formiddagskaffen ble vel fortjent både kokt og inntatt ved bålpanna. Endatil med hyggelig og impulsivt kaffebesøk.

Jeg bøyer meg i støvet for alle tradisjonelle husmødre. Alle de som har syltet, hermetisert, saftet og kokkelert i alle år. Uten alle tekniske duppeditter og -datter vi har tilgjengelig i dag. Litt av en jobb de har hatt!

I dag har jeg saftet. Det var på tide. Årets solbæravling var ikke av det største slaget. Solbærbuskene er et noe glemt og forsmådd kapittel i dette småbrukerlivet. Og avlinga blir deretter. Men jeg plukket dem alle.

Så har det seg sånn at i fryseren hos meg så fantes det solbær fra i fjor. Og fra året før. Både frosne bær og frossen råsaft av solbær. Og det fantes blåbær, rips og rabarbra. I såpass mengder at det begynte å gå ut over plassen til andre ting.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Så da var dagens prosjekt klart. Sukker ble kjøpt og flasker rengjort. De fins det jo relativt mange av i ølbryggerhuset. Jeg begynte å koke bær. Først i saftkoker. Så med sukker og sitron. Nedkoking til konsentrert saft var planen.

Og det kokte. Og det kokte. Og det kokte. Og det koker fortsatt.

Det er noe magisk over saftkoking når safta plutselig begynner å renne ut av saftkokerslangen. Det er gøy. Det andre handler mer om tålmodighet. Det er ikke så gøy. Men det blir saft. Til slutt. Tror jeg.

Og jeg? Jeg har fått en påminnelse om at «noe særlig til husmor» er jeg ikke. Som avleggeren sa en gang tidlig i tenåra eller deromkring. Så jeg bøyer meg i hatt og støv og alt jeg kan komme på for husmødrene!

Det var et skikkelig skjellsord da jeg var en smule mindre og yngre enn jeg er nå. «Ditt kålhue!», kunne vi si når noen var skikkelig teite eller sa noe dumt. Det var vel gjerne småsøsken. Eller irriterende smågutter. Jeg har minner om at jeg brukte et og annet en smule sterkere uttrykk også, men akkurat den lar vi ligge.

Kålhue! Neida. Ikke denne gangen. Nå er det snakk om salathue. Det er i ferd med å eksplodere rundt meg. Ikke salathuene. De er foreløpig intakt og akkurat slik salathuer skal være, tror jeg. Men reddikene har eksplodert. De er forvokst, sprukne og markspiste. Blomstrer gjør de visst også. Takk  for seg.

Men jeg spiser salat, potet, gulrot, løk, sukkerert, squash, persille og mynte fra egen hage for tida. For harde livet. Chilien er på gang og det samme er tomatene og agurken. Epler, rips og solbær likeså. Blir kostholdet grønnere nå så vet jeg ikke helt.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Men det er fint. Det er godt for kroppen og det er både kortreist, sunt og snilt for miljøet. Men aller viktigst: det smaker godt!

Selv om jeg ikke ser snurten av noe kålhue!

Du kan vel trygt si at det er i meste laget for en slik som meg. I alle fall på asfalt og i løpet av noen få timer. Men om det er verdt det, så gjør det i grunn ikke så mye. Dessuten så finnes det stort sett en benk eller noe det går an å sitte på i umiddelbar nærhet nesten overalt. Slike ting oppdager en når en får bruk for dem! Det er ikke farlig å bli sliten. Og i og med at mitt funksjonsnivå må antas å være rimelig lavt i uoverskuelig framtid, så kan ikke slike hensyn tas for alvorlig. Det vil si at vi, jeg, prøver å få gjennomført så mye av det som er planlagt som mulig. Og så hviler jeg etterpå. Sånn som i dag.

I går fikk mora mi 70-års -gaven sin. Det var en bytur med undertegnede samt avleggeren med togtur til «by’n», innlagt vaffelfest hos sistnevnte, vandring og utforsking i Botaninsk Hage samt Afternoon Tea med full pakke. Som den svima jeg er så hadde jeg jo glemt hva det var hun egentlig hadde blitt lovet i gave, men det var dette jeg husket og dermed slik det ble.

Det ble en fin dag og jubilanten og vi andre var fornøyd. Så vidt jeg vet. Vi klarte å bestille perfekt sommervær, kjemikaliene i skrotten gjorde ikke mer ut av seg enn jeg klarte å overvinne, hagen var vakker og velduftende, vaflene gode, selskapet trivelig og teseremonien både smakfull og avslappende.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Etter inntak av te og mat så var vi såpass fornøyd at det ble togtur hjem rimelig umiddelbart. Og enda en gang har jeg klart å oppholde meg en hel dag i hovedstaden uten å shoppe noe som helst. Var ikke innom en butikk engang. Hvis ikke de 100 grammene med eksklusiv te som ble med hjem regnes med, da.

I dag hviles det. Jeg er tilbake i kø på sykehuslabben. Satser på at te og makroner kun slår positivt ut på blodprøvene 😉

«Nå.

Et meget lite ord.

Nå.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Likevel rommer det

hele evigheten.»

Hans Børli

Jeg hører bekken suse og trosten fløyte.

Jeg kjenner draget av svale nsom sneier over tunet

før den forsvinner oppunder låvetaket.

Jeg lukter på villjordbæra på trammen. Den som ligger der alene

etter at huset forlot den i brann for over 50 år siden.

Men jeg spiser dem ikke. Det får noen andre sette seg ned og gjøre når de blir modne om noen dager.

Jeg lar knotten og myggen surre.

Og jeg kjenner lukta av gammelt treverk mens jeg hører tømreren sage på stabburet.

Stabburet har fått nye spiker og både jeg og tømreren har fått ny ro.

Vi har vært på «workation» midt i en oase, småbrukeren og jeg. I to døgn har vi bodd, sanset, snekret og gjort vedlikehold på et bortgjemt men ufattelig vakkert tun langt inni Eidskog. Vi har levd noen timer på Oppistun Børli. Hans Børli sitt barndomshjem. Heldige meg som fikk være med småbrukeren på jobb som museumshåndverker.

Jeg har ikke vært til så mye nytte hverken for tømreren eller Oppistun, men det gamle bruket og ikke minst ordene der har vært til nytte for meg. Jeg har latt ord og opplevelse sette seg i kroppen.

Jeg har kjent på NÅ.

Småbruket leverer i år også. I dag ble det premiere for årets selvdyrkede. Til middag i ettermiddag spiste vi de aller første reddikene fra egen hage. Nam! Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft