Her i huset har vi en hovedleverandør av underholdning. En på 4,7 kilo. Hverken småbrukeren eller undertegnede med andre ord. Imidlertid han her:
På bildet relativt tam og greit poserende for fotografen. Et godt øyeblikk. Underholdning, altså. Innimellom. Innimellom all frustrasjon. I fjor drev han sånn:
Og sånn:
Desember er ennå ung. Og julepynt og juletre har enda ikke dukket opp. Fortsettelse følger. Garantert.
Enkelte her i huset er ikke akkurat fan av kuldegrader og snø. Det betyr at turer utendørs er av det lynraske slaget. Helst helt fraværende tror jeg. Det fører til behov for beskyttelse av diverse møblement, samt for all del ikke å glemme igjen noe som helst som kan mistenkes å være spiselig på kjøkkenbenken. Blant annet.
For øvrig er den nye leken «finn katta». Den likner veldig på «Finn Willy»-bøkene, for de av dere som kjenner til dem. Kjedsomhet fører til oppfinnsomhet.
Jeg fant’n i dag. Ikke Willy. Katta. Yoda. Jeg er bare glad til at han lå rolig noen minutter sammenhengende!
Hvor har katta gjort av seg nå tro?
De som kaller det adventskalender blir krenket av de som sier julekalender. Når «adventskalenderfolket» påpeker at det heter akkurat det, fordi det faktisk er i advent vi har den, ja da blir julekalenderfolket krenket.
De som sitter oppe natt til 1.desember og pakker inn 72 kalendergaver til alle de tre håpefulle blir krenket om noen stiller spørsmålstegn om hvorfor de gjør det. Hvorfor de gidder? Og de som ikke gjør det blir krenket hvis noen påpeker at legokalender er for de late. Og sjokoladekalender er både politisk ukorrekt og kun for de fullstendig håpløse. De som havner i båsen for «misunnelige fordi de ikke har noen å lage kalender til», ja de blir rett og slett krenket av kalenderhysteri generelt. Det er helt sikkert mulig å fylle 24 luker med ulike folk som er krenka eller provosert kun av konseptet kalender.
Det er en smule tankevekkende og vittig å bevege seg rundt på sosiale medier om dagen. I alle fall for oss som er gamle nok til å akseptere at ting må gjøres sjøl og så faktisk gjøre det som en klok kvinne jeg kjenner nettopp har sagt og skrevet. (Takk, Mette.) Vi som opptil flere ganger har laget kalender til oss sjøl, med andre ord.
Jeg kjenner jeg har funnet et konsept som passer meg ypperlig. Et kalenderkonsept altså. Jeg var tidlig ute med pakkekalender. Allerede i 2001, tipper jeg. Da var avleggeren 2 ½ og pakkekalender var lett. Det var ganske enkelt i mange år faktisk. Relativt rimelig også. Klistremerker, hårstrikker, sjokoladehjerter og annet småtteri slo an som bare det. I flere år. Dessuten så er det i dette tilfellet snakk om kun en avlegger. Det forenkler også konseptet. Og gjør innføring av denne typen tradisjoner noe mer fleksibel og overkommelig.
Så kom tenåra og konseptet kalender ble en smule mer utfordrende. Det gikk i noen år fortsatt an å lure inn en og annen kul blyant eller noe annet festlig, for ikke å snakke om nyttigheter som ullsokker og undertøy. Men dyrere og dyrere ble det. Avleggeren ante utgangen på greia og var kjapt ute med å foreslå felles kalender. Hun fikk nok en følelse av at hele kalenderkonseptet fort kunne gå av moten og bli avlyst hvis hun ikke fant på noe som motiverte mora litt. Og pakker motiverer denne mora. Annenhver dag pakker jeg inn en overraskelse til henne. Og annenhver dag pakker hun inn en til meg. Konseptet er såpass motiverende at det fortsatt gjelder.
En påminning fra avleggeren tidlig i høst førte til at pakkekalenderen fortsatt lever. Avleggeren har nå samboer og bor 13 mil herfra… jeg skrev for mange år siden at jeg sikkert kommer til å holde på med de pakkene til hun er 40. Med det jeg vet i dag så tipper jeg at jeg hadde rett. Jeg kan forresten trøste alle som sliter med å tenke ut pakkeinnhold til tenåringene med at det faktisk blir myyye enklere igjen da avleggerne blir eldre. Det er utrolig hvor mye småtteri de trenger når de skal stifte eget bo…
I 2017 oppdaget jeg konseptet ølkalender. Og kjøpte en. Til meg selv fra meg selv. Det var en spennende reise. Såpass spennende at småbrukeren i løpet av de siste årene har invitert seg selv inn i kalenderen. Så dermed er det ølpakke fra ham til meg annenhver dag og fra meg til ham annenhver dag. Hele desember.
At det så vidt jeg vet også finnes akevittkalender for eksempel, tenker jeg at han ikke har godt av å vite noe om.
Her har jeg altså klart å innføre ikke mindre enn to kalendertradisjoner, som med tid og stunder har inntatt en form som kommer meg sjøl til gode. En vinneroppskrift, vil jeg påstå. Hvis noen føler seg krenket av det så er det kjett for vedkommende. Hvis ikke, bare vær en bevisst kalenderdirigent. For deg selv. I betydningen tenk deg om før du innfører tradisjoner, også når det gjelder kalendere. Innfør kun tradisjoner du har lyst til å fortsette med. Også kalendertradisjoner. Spesielt de av typen adventskalender…ja for jeg mener de heter det. Advent er nå. Jula starter den 24.
PS: Et år kjøpte jeg legokalender i januar, til halv pris, og brukte den neste jul. Håper ikke avleggeren blir krenka av den innrømmelsen…
Striskjorta og havrelefsa og slikt er dagens tema.
Rett som det er så har jeg hørt folk si at «det er så godt å komme i gjenge igjen», «striskjorta og havrelefsa» og så videre. Utsagnet kommer etter ferier eller langhelger der folk har levd livets glade dager, tatt en dans på roser, eller rett og slett gjort det helt motsatte av det de gjør en vanlig hverdag. Det betyr at folk setter pris på å returnere til hverdagen.
Jeg har alltid og hardnakket motsatt meg dette utsagnet. Ikke hverdagen i seg sjøl, altså. Det æ’kke no’ gæernt med den. Men jeg syns som regel det er skikkelig hardt og brutalt å gå tilbake til vanlig hverdag etter utskeielser. Jeg liker ikke å avslutte moroa, for å si det sånn. Og vil nesten alltid fortsette dansen på roser, hotelloppholdet eller turen. Vanligvis.
Akkurat i dag er jeg litt i tvil. Helgas utskeielser var ikke så lange, men veldig hyggelige. Og litt slitsomme. Det må innrømmes. Så i dag roer jeg nøtta, prøver å få kroppen i noenlunde normal stand ved hjelp av litt trening, og tilbringer tid helt alene for meg sjøl. Hverdag. Striskjorte og havrelefse. Katta er i nærheten da, om det skulle være behov. Dessuten har jeg snakket med et par stykker på trening samt min personlige it-ekspert. Det er akkurat så sosial som jeg kommer til å være i dag.
Sånn må det være for et annenhver-dag-menneske som meg. Sosialt samvær, bilkjøring, tur, svømming, felles måltider og barbesøk må etterfølges av hverdager. En hverdag som preges av restitusjon av både kropp og sjel. Jeg samler sammen restene.
Kall det striskjorta og havrelefsa om du vil. Eller dagen derpå…
Det ble både tid for fjelltur, mat, drikke, kaffe, bading og enda litt til før 3 av 9 ble sendt med toget og friluftsheidi dro hjem til striskjorta og havrelefsa.
I kveld feirer vi gullbryllup. Sånt noe skulle det vært medalje for, vettu. Altså 50 års bryllupsdag. Ikke nødvendigvis feiringa.
Hipp hurra og gratulerer med dagen, mamma. I dag fyller mammaen min rundt år. Jeg har hatt klokketro på at det blir kake i hele dag. Og jeg fikk selvfølgelig rett.
Jeg er sammen med veldig unge mennesker på jobb. Akkurat for tida er de aller fleste jeg henger med der under 6 år. Før helga snakket vi om hva vi skulle gjøre i helga. Det var ingen som skulle på fisketur, men samtlige skulle spise lørdagsgodt. Mye felles for oss alle der også.
Jeg for min del kunne fortelle forsamlingen at jeg skulle i bursdag til mammaen min. Det er alltid interessant å snakke om alder og tall med disse unge menneskene.
Så da spurte jeg: «Hvor mange år tror dere mammaen min blir da?»
Vi var enige om at hun ikke var 5 år. Det gikk jo ikke an. Klientellet var tross alt ikke to år lenger, så en liten smule logikk måtte det gå an å bruke. “Hun er sikkert 1000 år”, foreslo en. Og lo litt. Nyervervet logikk tilsa nok at det forslaget også var noe på vidda.
Etter litt snakk fram og tilbake ble vi enige om at vi måtte sette sammen et 7-tall og et til. Så gratulerer med 70-årsdagen mamma! Det er heldigvis ikke Metusalem som skal feires!
(Ps: skal hilse fra en kollega som syns du var fryktelig ung. Men sånn er det vel når man ser ut som 12 år på bryllupsdagen 😉)
I går kveld gikk sola ned. Sånn som det pleier. Det ble etter hvert mørkt. Stappende mørkt. Sånn som det blir om høsten når du har glemt at natta er svart her i nord mye av året. Og katta glimret med sitt fravær.
Yoda ble ett år i august. Foreløpig er han utekatt kun på dagtid. Han legger seg velvillig på badet hver kveld. Etter å ha fått kveldsmat så klart. Slik som andre unger. I går var han borte. Med tidligere ervervet og bloggnevnt skade friskt i minne forvandlet matmor seg raskt til crazy-cat-lady igjen.
Ut på trappa og rope. Sikkert 17 ganger. Ingen Yoda. Så hører vi plutselig et kattevræl av typen hannkatt i slåsskamp utafor. Crazy-cat-ladyen var raskt på med hodelykt og sko. Utstyrt med gåstav «styrtet» hun ut. Hu er ikke så lett til beins, da vettu. Alt er relativt.
Jeg fant katt med en gang. En diger gul branne av en hannkatt som lurte rundt hushjørnet. Yoda var ikke å se. Gulkatten forsvant motvillig. Han skjønte nok at det var lurt selv om han ikke var ferdig med oppdraget sitt.
Delvis uti veien og med kattemat i ene handa og kjeppen i andre fortsatte matmora letinga. Hvor hadde pinglekatta gjort av seg? Yppet til kamp hadde han tydeligvis selv om han ikke var å se. Ikke svarte’n da jeg ropte heller. Borte vekk.
Plutselig så var pelsdotten der. Og lurte på hva jeg drev med. Dukket opp av intet. Om han i det hele tatt lærte noe som helst av forrige opplevelse med skade og tur til veterinær er noe usikkert. Denne gangen hadde han i alle fall gjemt seg for fienden, virker det som. Like hel er’n i alle fall.
Og helt tydelig tilbake ved fronten.
Det er meg. I alle fall kjennes det ut som jeg har vært det sånn midlertidig de siste dagene. Gærne-katta Yoda fylte ett år tidligere i august og en eller annen gang i løpet av forrige uke feiret han ettårsdagen med en skikkelig fight. Fredag begynte han å halte. Litt tidlig, selv om han bor sammen med et par rimelig vindskjeve individer. Lørdag la han ikke vekt på poten i det hele tatt. Og slik gikk søndagen også.
En tur til veterinæren mandag avdekket et par reale verkebyller i poten. En pote som var på god vei til størrelse ping-pong-ball, for ikke å si tennisball etter hvert. Antakelig har han blitt bitt. «Du må lære deg å stikke av», som dyrepleieren sa.
Au. Ferdig drenert, men ikke god pote.
Etter å ha drenert ut gørra og satt til sammen fire sprøyter fikk pelsdotten og matmora lov til å reise hjem med en haug med resepter. Omtrent en trillion kroner fattigere, selvsagt. Helt klart roligere katt på hjemvei enn på vei til… Roligere som i fullstendig dritings. Behagelig for sjåføren, les matmora, da.
Yoda tilbrakte resten av kvelden med å støtte veggen kun avløst med spising, slasj halvsoving med hue i matskåla. Matmora vasket golvet for gørr og blodspor. Klassisk hangover-situasjon, med andre ord.
I dag var pelsdotten back in business. Som avleggeren sa, etter kun å ha sett dotten på bilde: «gærne-blikket er tilbake»! Poten er i ferd med å heles. Katta er på godt og vondt i ferd med å bli seg sjøl. Nå er’n kun relativt deppa over ikke å få lov til å gå ut.
Og matmora er i ferd med å gå fra crazy-cat-lady til kun crazy!
…men helst ikke gløm, er ferdig med første avsnitt, del 1A og 1B. Et lass er kjørt til midlertidig oppholdssted, et annet blir med ut på landsbygda. Ei stund. Så fortsetter oppdraget.
Flyttekaos er et velkjent begrep. Og i aller høyeste grad tilstede når de som skal ta over leiligheta i morgen kommer med flyttelass både den ene og den andre og den tredje dagen.
Noen har flyttet ut for lenge siden, noen har stablet inn, noen holder på å flytte ut nå og noen har begynt å bære inn mer. Og sistemann er på jobb og må flytte sitt i kveld…Og det støvsuge, bæres, stables og vaskes.
Sånn er det med den saken. Studenten har nå forlatt åstedet og “noen få møbler”, som nyinnflytterne(den ene av dem) satte igjen tidligere i uka er passert for siste gang. Den andre kom i dag og hadde såpass til…
Takk for nå Bislett. Student og kjæreste er nå klar for et nytt kapittel. Flyttebyrået fortsetter oppdraget om et par uker.
Nå pub…
Plutselig var huset tomt. For ei uke siden var vi åtte til bords. Og her er vi vanligvis to. Pluss katte. Først kom avleggeren. Etter eksamen og jobb og en litt uforutsett karantene så ble det endelig ferie på småbruket. Så kom nevøen. For 17 år på rad. Han skulle hatt medalje. I alle fall diplom.
Etter hvert kom friluftsheidi hjem fra rehab også. Og til slutt kom lillebror med familie. Gangen var full av sko. Noen sov på nesten alle rom og det ble spist og drukket anseelige mengder tørt og vått. Og det var trivelig. Gøy på landet.
Men så var det over. Nevø og lillebror med familie forlot åstedet og i helga var det avleggeren sin tur også. Sistemann ut. Nå er det kun småbruker og friluftsheidi igjen. Samt katt. Veldig stille. Som en klok mann har sagt: det er trivelig med besøk, men det er trivelig når de drar hjem også. Jeg er både enig og uenig. Ro og fred er deilig, men det kjennes som det er alt for lenge til neste gang! Jeg liker både fullt hus og fred og ro.
Og takk og pris for at livet byr på begge deler!
